personlighetsforandring

[wasteland]

hei!

jeg interesserer meg sånn for dette emnet!

og lurte på om noen vet om/har hørt om hunder som har forandret sin dagligdagse personlighet etter kastrering, og hvor lang tid etter kastrering den begynte å bli forandret?

[TineSimbaNana]

hei!

jeg interesserer meg sånn for dette emnet!

og lurte på om noen vet om/har hørt om hunder som har forandret sin dagligdagse personlighet etter kastrering, og hvor lang tid etter kastrering den begynte å bli forandret?

Det er forskjell på hunder. Simba er kastrert, jeg merket forandring ette fire-fem mnd han ble litt roligere..

jeg klarte å håndtere han bedre! men har ikke merket så mye mer, eller jo han er ikke så opptatt av tisper med løpetid..

[wasteland]

hender det at hunder kan forandre personlighet totalt? f.eks gå fra å være kosete og sosial til å bli usosial, eller fra å være snill og trygg til å bli aggressiv?

[Wanderlust]

jeg merket at han ble litt roligere av seg etter 5-6mnd, om det var kastreringa eller alderen aner jeg ikke men tror nok det kom av kastreringa.

Jeg merket også at han ble litt mer kosete, før var det hurra meg rundt hele tiden, og fikk ikke lov å ta på han, nå vil han kose litt hvertfall, Og sitter/ligger gjerne ved meg.

Men utenom det så har jeg ikke merket noe. Han er den samme "gamle". Og det er jeg svært glad for

[eslaaen]

Vi kastrerte hunden primært p.g.a. en stadig økende bråking mot andre hannhunder, samt at han var generelt temmelig stresset og "døv". Vi brukte mange måneder på å ta den endelige beslutningen, og forhørte oss med ca åtte veterinærer før vi tok det endelige steget. Vi trente også på "hannhundproblemet" med instruktører, med variert hell. Det som fikk oss til å ta den endelige beslutningen var at jeg ikke lenger turde å gå alene med hunden i marka etter at båndtvangen var over (har tidligere skrevet en tråd om dette). Samt at det ble regelrett pinlig og ha med hunden på kurs eller hundetreff...

Nå er det vel godt over en måned siden kastreringen, og vi er overrasket over hvor fort vi merket forskjell på dyret. Jeg var forberedt på masse trening på" hannhundproblemet" ved siden av kastreringen, men problemet er forsvunnet som dugg for solen... Han har ikke brummet på en eneste hund, og andre hanner har heller ikke brummet på han... Jeg nyter igjen lange turer i den tettpakkede Oslomarka med hunden i helgene.

Han er forøvrig akkurat like "vill og gæær'n" som før, men litt "mykere". Kommer mye fortere på innkalling, og har generelt litt lettere for å høre. Han har forøvrig (om mulig) fått enda større matlyst, men vi gir han ikke mer mat av den grunn.

Ellers - like sosial og kosete som alltid. Jeg føler jeg har fått tilbake den gladlaksen hunden var før hormonene tok overhånd...

Nå forsøker jeg ikke å "romantisere" kastrering (var ikke helt overbevist da vi gjorde det), men helt ærlig er jeg overrasket hvor positivt dette har vært!

[wasteland]

fint at dere har positive erfaringer da:)

men legger merke til at det er så mange delte meninger på dette området

lest om hunder som går igjennom identitetskriser etc, er dette vanlig?

har snakka med endel veterinærer om dette med å kastrere hunder, alle har sagt at personligheten ikke vil forandre seg drastisk, altså hunden kan faktisk bli litt roligere enn før, det er som regel det eneste

hundens personlighet vil være den samme

har ei venninne i kanada som er overrasket over at jeg ikke har kastrert min hanne, fordi der borte er det helt normalt

skulle tro at folka der borte hadde vært mer skeptisk til kastrering om identitetskriser og andre personlighetsforandringer var vanlig...?

[akela]

I USA og Canada er det nærmest rutinemessig å kastrere "vanlige" hunder som bare skal til familier. Samtidig er dette land som har noe VI ikke har her i Skandinavia, et ekte løshundproblem - på en helt annen måte enn her. Det betyr jo at folk ikke klarer å passe på hundene sine. Noen steder i USA er det vanlig at hunder i villastrøk går løse rundt huset, uten gjerder, etc.

Samtidig er det jo annerledes i utstillingsmiljøet, der man naturlig nok IKKE kastrerer.

Nord-Amerika er mer ekstremt på mange måter enn her, derfor får man svingninger fra dem som nærmest vil ha kjønnsløse kosebamser som aldri oppfører seg som hunder der de går på hundedaghjem og tisser på papir - til den måten å ha hund på som vi hadde her for 100 år siden, med hunder som klarer seg sjøl og går tur på egenhånd og går løs.

Men til det konkrete spørsmålet:

Om det blir personlighetsendringer. Tja, er det en "normal" hannhund man kastrerer - altså ikke en overseksuell en - så er mitt inntrykk av at de blir litt dvaskere, mer kosete, mindre mann. Mens de "unormale", de fremstår jo derimot bare som "vanlige" etterpå, de bare "lander" og blir mer konsentrerte! Men dette er høyst uvitenskapelig...

Noe som derimot jeg tror er viktig:

Dette med ANDRE hunders måte å behandle kastrerte hannhunder på, som kan være MINST like viktig når det gjelder personlighetsendring: Når en hannhund blir "lagt an på" av andre hanner, eller flydd på av tisper (noe som skjer såpass ofte at eiere av slike hanner forteller ubedt om det), og de aldri får være i fred - så tror jeg det gjør noe negativt med endel av dem. Dessverre. Dette er også noe endel eiere forteller om og er frustrert over.

Så noen ganger burde eiere av "normale" hannhunder som sliter med dem, kanskje heller få solid hjelp på kurs etc.

En tredje ting, som Gry Løberg bemerker i sin artikkel på www.manimal.no, er dette

"Fryktaggresjon: Om en velger å kastrere en hannhund p.g.a. aggresjon er det viktig at en i forkant får utelukket om aggresjonen kommer av frykt. Fryktaggresjon har ikke noe med testosteron å gjøre og vil ikke blir bedre etter an kastrering, i noen tilfeller er det rapportert en forverring."

DETTE har jeg ikke hørt om mange dyrleger som har nevnt. Når en veterinær driver og tilrår kastrering, så trer de inn på et område de ikke kan noe om - nemlig adferd. Skal en hund kastreres av aggresjonsårsaker, bør man ha den hos en dyktig adferdskonsulent som kanskje kan se på HVORFOR hunden reagerer som den gjør. Veterinærer lærer ikke noe om adferd i sitt pensum, nemlig.

[eslaaen]

Jeg er helt enig med det Akela skriver her - disse uønskede bivirkningene var jo nettopp det som gjorde det til en så vanskelig avgjørelse.

Men - tenkte vi - vi er ikke i en situasjon der Casper er helt nødt til å omgås/løpe fritt med andre hannhunder, så eventuelle problemer med dette følte vi var mindre "bekymringsfullt" enn å gå rundt med et "monster". Og det var jo ikke det at vi ikke prøvde å få bukt med hannhundproblemet; jeg følte vi faktisk forsøkte ganske mye. Lenge... Med og uten instruktører, med "dikkedill" og litt mer "bestemte" metoder (ikke juling).

Som jeg skrev i forrige innlegg, forhørte vi oss med en mengde veterinærer, og særlig en av de fortalte oss masse om eventuelle bivirkninger som kunne oppstå etter kastreringen. Jeg følte at i allefall h*n hadde litt peiling på hva h*n snakket om, da h*n også gjorde oss oppmerksomme på eventuelle uheldige utfall. Så det er godt det er noen veterinærer som har litt mer enn den helt grunnleggende kunnskapen.

Dessuten holdt denne veterinæren et lengre avhør av oss før h*n anbefalte kastrering. H*n ville nemlig ikke kastrere uten tilstrekkelig grunn.

Jaja, hittil er vi som sagt strålende fornøyde med vårt valg - så får vi ta eventuelle problemer som de kommer. Dersom andre hannhunder etterhvert skal mobbe gullet mitt, skal ikke jeg stå passiv og se på, hvertfall... Vi har mange tisper rundt oss som er gode "venninner" av Casper, og de har vi ikke merket noe forskjell på.

[bardmand]

Men - tenkte vi - vi er ikke i en situasjon der Casper er helt nødt til å omgås/løpe fritt med andre hannhunder, så eventuelle problemer med dette følte vi var mindre "bekymringsfullt" enn å gå rundt med et "monster".

Nå håper jeg ikke dette tas feil opp. Dere har tydelig tenkt godt gjennom saken, og funnet ut at dette var det riktige å gjøre for dere og deres hund, uten at dere har hatt urealistiske forventninger til resultatet.

Det jeg bare ville si, er at andre hanhunder ikke trenger å være det eneste problemet for en kastrert hanhund. Både min og andres erfaring tilsier at tisper ofte kan være ganske kjipe mot dem. Nå er min tispe stort sett ganske sosial og grei, men med et par kastrerte hanhunder vi kjenner, har hennes opptreden vært nokså respektløs. Ikke sånn at hun har vist noen aggressive tendenser i forhold til dem, hun har bare ikke vært særlig lydhør for deres forsøk på å fortelle henne at nok er nok når de synes leken har blitt for voldsom.

[Tiv]

Kastrerte en med stenmangel, og jeg merket egentlig ikke så veldig stor forskjell. Han var alltid rolig og bedagelig, og ble ikke noe mer rolig etterpå, det hadde vel heller ikke vært mulig.

Har en ukastrert hanne, voksen, og han reagerer ikke på andre hanner som er fullt kastrert eller kjemisk. Han underkaster seg alle uansett. Tispene mine bryr seg heller ikke om slike hanner, de oppfører seg på samme måte som ellers. En av de vi møter på tur er alltid redd for at min hanne, kannibalen som hun sikkert tror han er, skal angripe hennes fordi hun har fått ham kastrert, men sånn er det ikke.

[eslaaen]

Nå håper jeg ikke dette tas feil opp. Dere har tydelig tenkt godt gjennom saken, og funnet ut at dette var det riktige å gjøre for dere og deres hund, uten at dere har hatt urealistiske forventninger til resultatet.

Det jeg bare ville si, er at andre hanhunder ikke trenger å være det eneste problemet for en kastrert hanhund. Både min og andres erfaring tilsier at tisper ofte kan være ganske kjipe mot dem. Nå er min tispe stort sett ganske sosial og grei, men med et par kastrerte hanhunder vi kjenner, har hennes opptreden vært nokså respektløs. Ikke sånn at hun har vist noen aggressive tendenser i forhold til dem, hun har bare ikke vært særlig lydhør for deres forsøk på å fortelle henne at nok er nok når de synes leken har blitt for voldsom.

Jepp - er klar over det også.

Vi kuler'n helt i møte med andre hunder nå, uansett kjønn. Men det som er bra, er jo som jeg skrev, at sammen med tispene Casper kjenner fra før, er alt fortsatt bare fryd og gammen! Og vi har ikke noe behov for å slippe han med ukjente "frøkner".

Men - én ting til - vi har da møtt en del kastrater før Casper ble en selv, og han var aldri dust mot disse. Han behandlet dem stort sett som tisper uten løpetid, d.v.s. leke leke leke, det var aldri noe riing eller noe... Det var særlig en kastrert labrador vi en stund pleide og møte på tur, og da slapp vi alltid hundene sammen. Det så ut som om det var bare morro...

[Chris]

Kastrerte tispa vår i sommer og vi har fått en "ny" hund. Fra å være aggresiv mot andre tisper, har hun nå blitt en super-sosial liten frøken. I forhold til hanner, var hun ikke aggresiv, men heller litt mer reservert. Nå er hun mer nysgjerrig og imøtekommende. Denne helgen passer vi en annen tispe, noe som går kjempegreit. De deler seng, fang og matskål. Og de leker veldig fint sammen. Før kastreringen hadde dette vært en umulighet. Ble prøvd en gang (med den samme tispen som er her nå) og det var bare snakk om sekunder før det smalt skikkelig!

Ellers er hun blitt en mye mer livsglad og leken hund. Så langt er det bare postivit.

Hun ble kastrert pga medisinske årsaker, så lynne-forandringen hos henne var en flott bonus.