Gå til innhold
Hundesonen.no

personlighetsforandring


wasteland

Recommended Posts

hei!

jeg interesserer meg sånn for dette emnet!

og lurte på om noen vet om/har hørt om hunder som har forandret sin dagligdagse personlighet etter kastrering, og hvor lang tid etter kastrering den begynte å bli forandret?

Det er forskjell på hunder. Simba er kastrert, jeg merket forandring ette fire-fem mnd han ble litt roligere..

jeg klarte å håndtere han bedre! men har ikke merket så mye mer, eller jo han er ikke så opptatt av tisper med løpetid..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg merket at han ble litt roligere av seg etter 5-6mnd, om det var kastreringa eller alderen aner jeg ikke :) men tror nok det kom av kastreringa.

Jeg merket også at han ble litt mer kosete, før var det hurra meg rundt hele tiden, og fikk ikke lov å ta på han, nå vil han kose litt hvertfall, Og sitter/ligger gjerne ved meg.

Men utenom det så har jeg ikke merket noe. Han er den samme "gamle". Og det er jeg svært glad for :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi kastrerte hunden primært p.g.a. en stadig økende bråking mot andre hannhunder, samt at han var generelt temmelig stresset og "døv". Vi brukte mange måneder på å ta den endelige beslutningen, og forhørte oss med ca åtte veterinærer før vi tok det endelige steget. Vi trente også på "hannhundproblemet" med instruktører, med variert hell. Det som fikk oss til å ta den endelige beslutningen var at jeg ikke lenger turde å gå alene med hunden i marka etter at båndtvangen var over (har tidligere skrevet en tråd om dette). Samt at det ble regelrett pinlig og ha med hunden på kurs eller hundetreff... :)

Nå er det vel godt over en måned siden kastreringen, og vi er overrasket over hvor fort vi merket forskjell på dyret. Jeg var forberedt på masse trening på" hannhundproblemet" ved siden av kastreringen, men problemet er forsvunnet som dugg for solen... Han har ikke brummet på en eneste hund, og andre hanner har heller ikke brummet på han... Jeg nyter igjen lange turer i den tettpakkede Oslomarka med hunden i helgene. :)

Han er forøvrig akkurat like "vill og gæær'n" som før, men litt "mykere". Kommer mye fortere på innkalling, og har generelt litt lettere for å høre. Han har forøvrig (om mulig) fått enda større matlyst, men vi gir han ikke mer mat av den grunn.

Ellers - like sosial og kosete som alltid. Jeg føler jeg har fått tilbake den gladlaksen hunden var før hormonene tok overhånd... ;)

Nå forsøker jeg ikke å "romantisere" kastrering (var ikke helt overbevist da vi gjorde det), men helt ærlig er jeg overrasket hvor positivt dette har vært!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

fint at dere har positive erfaringer da:)

men legger merke til at det er så mange delte meninger på dette området

lest om hunder som går igjennom identitetskriser etc, er dette vanlig?

har snakka med endel veterinærer om dette med å kastrere hunder, alle har sagt at personligheten ikke vil forandre seg drastisk, altså hunden kan faktisk bli litt roligere enn før, det er som regel det eneste

hundens personlighet vil være den samme

har ei venninne i kanada som er overrasket over at jeg ikke har kastrert min hanne, fordi der borte er det helt normalt

skulle tro at folka der borte hadde vært mer skeptisk til kastrering om identitetskriser og andre personlighetsforandringer var vanlig...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I USA og Canada er det nærmest rutinemessig å kastrere "vanlige" hunder som bare skal til familier. Samtidig er dette land som har noe VI ikke har her i Skandinavia, et ekte løshundproblem - på en helt annen måte enn her. Det betyr jo at folk ikke klarer å passe på hundene sine. Noen steder i USA er det vanlig at hunder i villastrøk går løse rundt huset, uten gjerder, etc.

Samtidig er det jo annerledes i utstillingsmiljøet, der man naturlig nok IKKE kastrerer.

Nord-Amerika er mer ekstremt på mange måter enn her, derfor får man svingninger fra dem som nærmest vil ha kjønnsløse kosebamser som aldri oppfører seg som hunder der de går på hundedaghjem og tisser på papir - til den måten å ha hund på som vi hadde her for 100 år siden, med hunder som klarer seg sjøl og går tur på egenhånd og går løs.

Men til det konkrete spørsmålet:

Om det blir personlighetsendringer. Tja, er det en "normal" hannhund man kastrerer - altså ikke en overseksuell en - så er mitt inntrykk av at de blir litt dvaskere, mer kosete, mindre mann. Mens de "unormale", de fremstår jo derimot bare som "vanlige" etterpå, de bare "lander" og blir mer konsentrerte! Men dette er høyst uvitenskapelig...

Noe som derimot jeg tror er viktig:

Dette med ANDRE hunders måte å behandle kastrerte hannhunder på, som kan være MINST like viktig når det gjelder personlighetsendring: Når en hannhund blir "lagt an på" av andre hanner, eller flydd på av tisper (noe som skjer såpass ofte at eiere av slike hanner forteller ubedt om det), og de aldri får være i fred - så tror jeg det gjør noe negativt med endel av dem. Dessverre. Dette er også noe endel eiere forteller om og er frustrert over.

Så noen ganger burde eiere av "normale" hannhunder som sliter med dem, kanskje heller få solid hjelp på kurs etc.

En tredje ting, som Gry Løberg bemerker i sin artikkel på www.manimal.no, er dette

"Fryktaggresjon: Om en velger å kastrere en hannhund p.g.a. aggresjon er det viktig at en i forkant får utelukket om aggresjonen kommer av frykt. Fryktaggresjon har ikke noe med testosteron å gjøre og vil ikke blir bedre etter an kastrering, i noen tilfeller er det rapportert en forverring."

DETTE har jeg ikke hørt om mange dyrleger som har nevnt. Når en veterinær driver og tilrår kastrering, så trer de inn på et område de ikke kan noe om - nemlig adferd. Skal en hund kastreres av aggresjonsårsaker, bør man ha den hos en dyktig adferdskonsulent som kanskje kan se på HVORFOR hunden reagerer som den gjør. Veterinærer lærer ikke noe om adferd i sitt pensum, nemlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt enig med det Akela skriver her - disse uønskede bivirkningene var jo nettopp det som gjorde det til en så vanskelig avgjørelse.

Men - tenkte vi - vi er ikke i en situasjon der Casper er helt nødt til å omgås/løpe fritt med andre hannhunder, så eventuelle problemer med dette følte vi var mindre "bekymringsfullt" enn å gå rundt med et "monster". Og det var jo ikke det at vi ikke prøvde å få bukt med hannhundproblemet; jeg følte vi faktisk forsøkte ganske mye. Lenge... Med og uten instruktører, med "dikkedill" og litt mer "bestemte" metoder (ikke juling).

Som jeg skrev i forrige innlegg, forhørte vi oss med en mengde veterinærer, og særlig en av de fortalte oss masse om eventuelle bivirkninger som kunne oppstå etter kastreringen. Jeg følte at i allefall h*n hadde litt peiling på hva h*n snakket om, da h*n også gjorde oss oppmerksomme på eventuelle uheldige utfall. Så det er godt det er noen veterinærer som har litt mer enn den helt grunnleggende kunnskapen. :rolleyes:

Dessuten holdt denne veterinæren et lengre avhør av oss før h*n anbefalte kastrering. H*n ville nemlig ikke kastrere uten tilstrekkelig grunn.

Jaja, hittil er vi som sagt strålende fornøyde med vårt valg - så får vi ta eventuelle problemer som de kommer. Dersom andre hannhunder etterhvert skal mobbe gullet mitt, skal ikke jeg stå passiv og se på, hvertfall... Vi har mange tisper rundt oss som er gode "venninner" av Casper, og de har vi ikke merket noe forskjell på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men - tenkte vi - vi er ikke i en situasjon der Casper er helt nødt til å omgås/løpe fritt med andre hannhunder, så eventuelle problemer med dette følte vi var mindre "bekymringsfullt" enn å gå rundt med et "monster".

Nå håper jeg ikke dette tas feil opp. Dere har tydelig tenkt godt gjennom saken, og funnet ut at dette var det riktige å gjøre for dere og deres hund, uten at dere har hatt urealistiske forventninger til resultatet.

Det jeg bare ville si, er at andre hanhunder ikke trenger å være det eneste problemet for en kastrert hanhund. Både min og andres erfaring tilsier at tisper ofte kan være ganske kjipe mot dem. Nå er min tispe stort sett ganske sosial og grei, men med et par kastrerte hanhunder vi kjenner, har hennes opptreden vært nokså respektløs. Ikke sånn at hun har vist noen aggressive tendenser i forhold til dem, hun har bare ikke vært særlig lydhør for deres forsøk på å fortelle henne at nok er nok når de synes leken har blitt for voldsom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kastrerte en med stenmangel, og jeg merket egentlig ikke så veldig stor forskjell. Han var alltid rolig og bedagelig, og ble ikke noe mer rolig etterpå, det hadde vel heller ikke vært mulig.

Har en ukastrert hanne, voksen, og han reagerer ikke på andre hanner som er fullt kastrert eller kjemisk. Han underkaster seg alle uansett. Tispene mine bryr seg heller ikke om slike hanner, de oppfører seg på samme måte som ellers. En av de vi møter på tur er alltid redd for at min hanne, kannibalen som hun sikkert tror han er, skal angripe hennes fordi hun har fått ham kastrert, men sånn er det ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå håper jeg ikke dette tas feil opp. Dere har tydelig tenkt godt gjennom saken, og funnet ut at dette var det riktige å gjøre for dere og deres hund, uten at dere har hatt urealistiske forventninger til resultatet.

Det jeg bare ville si, er at andre hanhunder ikke trenger å være det eneste problemet for en kastrert hanhund. Både min og andres erfaring tilsier at tisper ofte kan være ganske kjipe mot dem. Nå er min tispe stort sett ganske sosial og grei, men med et par kastrerte hanhunder vi kjenner, har hennes opptreden vært nokså respektløs. Ikke sånn at hun har vist noen aggressive tendenser i forhold til dem, hun har bare ikke vært særlig lydhør for deres forsøk på å fortelle henne at nok er nok når de synes leken har blitt for voldsom.

Jepp - er klar over det også. ;)

Vi kuler'n helt i møte med andre hunder nå, uansett kjønn. Men det som er bra, er jo som jeg skrev, at sammen med tispene Casper kjenner fra før, er alt fortsatt bare fryd og gammen! Og vi har ikke noe behov for å slippe han med ukjente "frøkner".

Men - én ting til - vi har da møtt en del kastrater før Casper ble en selv, og han var aldri dust mot disse. Han behandlet dem stort sett som tisper uten løpetid, d.v.s. leke leke leke, det var aldri noe riing eller noe... Det var særlig en kastrert labrador vi en stund pleide og møte på tur, og da slapp vi alltid hundene sammen. Det så ut som om det var bare morro...

:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kastrerte tispa vår i sommer og vi har fått en "ny" hund. Fra å være aggresiv mot andre tisper, har hun nå blitt en super-sosial liten frøken. I forhold til hanner, var hun ikke aggresiv, men heller litt mer reservert. Nå er hun mer nysgjerrig og imøtekommende. Denne helgen passer vi en annen tispe, noe som går kjempegreit. De deler seng, fang og matskål. Og de leker veldig fint sammen. Før kastreringen hadde dette vært en umulighet. Ble prøvd en gang (med den samme tispen som er her nå) og det var bare snakk om sekunder før det smalt skikkelig!

Ellers er hun blitt en mye mer livsglad og leken hund. Så langt er det bare postivit.

Hun ble kastrert pga medisinske årsaker, så lynne-forandringen hos henne var en flott bonus.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...