Gå til innhold
Hundesonen.no

Verdens tristeste bok


Toller

Recommended Posts

Jeg har sittet å hørt på Harry Potter and the Half-Blood Prince på lydbok i dag. Den er så trist at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre!! :P Hvorfor måtte Humlesnurr døøøø?? :P

Har du noen gang begynt å gråte av en bok? Hvilken?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet! :P Vet ikke om jeg orker å lese de andre bøkene etter dette... Leste boken for lenge siden, men ble påminnet det nå. Husker jeg satt på rommet mitt å hulket så mye at mamma kom opp for å spørre hva det var :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå ble jeg nesten lettet - jeg gråt også når jeg leste at Humlesnurr døde. Kunne liksom kjenne smerten til Harry Potter, ble litt tom inni meg(snakk om å leve seg inn i historen.. :rolleyes: )

En annen bok jeg synes er trist er om en tenåringsjente som får leukemi. Boka er fra Tl - klubben, og heter "La meg få leve", og er skrevet av Lurlene McDaniel.

Hun har skrevet i alle fall en etterfølger av denne boka som heter "Tilmålt tid", men den første er mest trist!

EDIT: Kom på tittelen og forfatteren av Tl - boka..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg elsker triste bøker.. bøker er best når de får deg til å grine synes jeg.. Sånn som Frendeløs eller Ulvehiet, men en som alltid setter på vannkrana er Angelas Ashes av Frank McCourt, den er kjempetrist og morsom, og visstnok en sann historie. Men når Albus Dumbledore dør.. det er trist det også ja.. (jeg tror forresten at Severus Snape egentlig er god på bunn..)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heartland! :P Rant både snør og tårer når jeg leste både 1, 2, 3... Ja, du skjønner. Den første boka i serien er den tristeste. Klarte ikke legge fra meg boka og sto opp klokken sju om morgenen for å lese. Mamma stod opp fra senga og kom ut i stua for å spørre om hvorfor jeg gråt. Hun lurte på hva som var galt fordi jeg satt der og strigråt så tidlig på en lørdagsmorgen. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Leser ikke mange bøker, men var jo medlem i pennyklubben for mange år siden, og kan huske det var èn pocketbok jeg fikk tårer i øynene av hver gang jeg leste den, tror den het Sommeren med King...

(vil lese den igjen, men vet ikke om jeg har den)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heartland! :P Rant både snør og tårer når jeg leste både 1, 2, 3... Ja, du skjønner. Den første boka i serien er den tristeste. Klarte ikke legge fra meg boka og sto opp klokken sju om morgenen for å lese. Mamma stod opp fra senga og kom ut i stua for å spørre om hvorfor jeg gråt. Hun lurte på hva som var galt fordi jeg satt der og strigråt så tidlig på en lørdagsmorgen. :P

Hvor mange er det egentlig? tror jeg har lest til.. ehh... husker ikke:S siste er da Amy dro opp til en indianer mann, mot Ty's vilje osv osv... Er det kommet mange etter den? har du dem :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker veldig godt bøker fra virkeligheten. "Jeg velger å leve" er en veldig bra bok. Leste nettopp "Solgt- Faren som solgte sine døtre". Den er også veldig sterk. Beskriver hvordan de opplevde det å bli sendt til et fremmed land, den muslimske religionen osv..Kjempe bra :P Begge disse bøkene har gjort slik at jeg legger med kl 21.00 bare for å lese :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg elsker triste bøker.. bøker er best når de får deg til å grine synes jeg.. Sånn som Frendeløs eller Ulvehiet, men en som alltid setter på vannkrana er Angelas Ashes av Frank McCourt, den er kjempetrist og morsom, og visstnok en sann historie. Men når Albus Dumbledore dør.. det er trist det også ja.. (jeg tror forresten at Severus Snape egentlig er god på bunn..)

Frendeløs er en knallfin bok! Den leste mamma for meg da jeg var liten, og så leste jeg den om igjen her for et par år siden. Nydelig bok, og ikke minst TRIST!

Angelas ashes er en sann historie. Vi jobba med den i engelsken i for i fjor og så filmen som hører til. Veldig trist den også!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sipper til de fleste bøker jeg.. Men noen som står ut som spesielt triste er: Jeg savner deg, jeg savner deg (handler om tvillinger, den ene dør, ufattelig trist og knallbra skrevet) HP 5 og 6, Den mørke materien, slutten på Ringenes Herre, diverse TL bøker.. Jeg husker IKKE hva forfatteren heter nå, men alle bøkene hennes handler om barn/voksne som er alvorlig syke (skikkelig muntert, med andre ord) og er fryktelig triste.

EDIT: Kom på at forfatteren heter Lurlene McDaniel

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Pleier egentlig ikke sippe til bøker, men en bok som er veldig fin, trist og morsjom er kaptein corellis mandolin. En annen fin bok jeg leste nylig er gulldronning, perledronning. Begge de burde leses!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor mange er det egentlig? tror jeg har lest til.. ehh... husker ikke:S siste er da Amy dro opp til en indianer mann, mot Ty's vilje osv osv... Er det kommet mange etter den? har du dem :D

Om ikke jeg tar feil har det kommet ut femten bøker, men jeg er ikke medlem i Pennyklubben lenger så jeg er ikke helt sikker. Jeg har bare bøkene 1-9. Elsker den serien, og jeg må få kjøpt resten! Begynner å bli passe desperat etter flere bøker i Heartland-serien når jeg ikke har lest noen bøker fra den på et par år. Det har forresten kommet ut enda flere bøker på engelsk. Det er i bok nummer 9 Amy drar opp til indianeren. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Liker godt sterke, triste bøker, og tar lett til tårene når det blir trist.

Tror jeg ble våt i øynene når Sirus Svaart og Humlesnurr døde i Harry Potter, men det var ikke så veldig "ille".

Var medlem i TL-Klubben før, og har også lest "Tilmålt tid", "La meg få leve" og "Tidskapselen" skrevet av Lurlene McDaniel, og ble våt i øynene av alle tre. Spesielt den første, når venninnen til Dawn døde. Da grein jeg skikkelig.

En annen sterk bok er "Ida's dans" som er en sann historie. Det er Ida's mor som skriver om sin 18 år gamle datter som får kreft, og om hennes kamp gjennom kreften helt til siste slutt. En utrolig sterk bok, veldig godt skrevet, og veldig trist.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blir jo litt OT siden det ikke er en bok, men da jeg så "Finding neverland" så silte tårene nedover kinnene mine. Absloutt nydelig film!

For å dra OTen enda lenger - jeg så Finding Neverland i går. Enig i at den er nydelig! Trist, men fin. Jeg mener da at jeg har sett den i bok også, men bare at filmen ble laget før boka. :P Tror jeg fant den på Obs, uten at jeg kjøpte den. Kan hende at jeg tar feil da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...