Kennelhunder - hva mener dere om det?

[Renate A]

På den ene siden argumenterer folk (enehundeeiere eller tohundereiere) med at det er så innmari viktig at hunden får leke med andre hunder, for tenk den er jo flokkdyr - at en stakkars hund aldri skulle få leke med andre er jo nærmest vanskjøtsel og på grensen til dyreplageri..............

ok......

Så har man da en husholdning med 5 + hunder, og kennelanlegg osv. hvor hundene HVER dag, HELE dagen får leke med artsfrender og stort sett gjøre som de vil.......... Og nå er det feil også liksom?

Ikke overalt på kennler med hunder på 5+ hvor de får leke sammen hele dagen, ofte ikke en gang om dagen en gang, har de luftegårder går hundene ofte i den.

Neida, jeg mener ikke at det er spesielt ideelt for en hund å bare bo i hundegård, litt avveksling og annen stimulans trenger de også (og de får det her), men la meg nå se - om min samboer tok med seg fem av våre hunder bort i skogen for å løpe så ville garantert sjettemann som var med meg MYE heller vært med dem enn å være hjemme å trene lydighet.............

Alenetid?

Har virkelig hunder behov for alenetid?

Tror du sitter og vrir og vender på inlegge mitt og VIL IKKE forstå alt.

En hund ER flokk dyr JA, og hvem er LEDER?? JEG! Derfor mener jeg at hunden har godt av alenetid med LEDEREN sin, enten på tur, iform av trening osv.

Vi snakker om ett flokkdyr - IKKE om ett barn. Din definisjon ble litt sånn som at barnehagebarn må få kvalitetstid med foreldrene når de kommer hjem fra jobb, og gjerne en og en....... og ja - for barn er det viktig - for hunder tror jeg det er mindre viktig. I alle fall virker det sånn her, klart de vil gjerne ha oppmerksomhet alle sammen - gjerne samtidig - men de blir liksom ikke sure om flere er med på tur, snarere tvert imot - det er mye mer stas å være på tur med fem enn med bare tofotingen............

Og vil du være snill å forklare hvorfor tur til utstilling IKKE er kvalitetstid?

Er det fordi du er motstander av utstilling?

Øøøø jeg imot utstilling?? som er vokst opp på utstillinger hver eneste helg nesten, nei du der bomma du nok, digger utstillinger jeg og har det topp på dem

Jeg mener, mine hunder synes det er stas å få være med de - og det er super hjernetrim og super trening på absolutt alle måter....... moro synes de også det er - i den grad man kan si at en hund synes ting er moro..... Vil gjerne høre hvorfor det ikke regnes jeg. For jeg antar at turer til lp-stevner, agilitystevner, bruksstevner osv. teller............... ??

Ja alt teller, jeg er oppvokst med at hundene skal ut på tur og være HUND i skauen, selvom vi hadde Champion hunder som digget å være på utstillinger så fikk de da turer i skogen også.

Vi har alltid vært opptatte av at hunden skal ha et liv utenfor utstillingene også, for men kan ikke legge under en stol at utstillinger kan bli litt "hysterisk" også.

Nei - jeg har ikke typiske kennelhunder, i alle fall ikke i sånt format som jeg tror det tenkes på her - våre hunder får nok langt mer vil jeg anta - men jeg kjenner flere som har hunder på andre måter og som faktisk har bare trivelige og velfungerende hunder UTEN at de gir hvert enkelt individ 30 timer alenetid i uka. Hunder som er særdeles positive på alle måter uten å ha vært på ett eneste kurs......

[Havana]

Jeg tror ikke nødvendigvis hundene lider så mye av å være hovedsakelig sammen med sin flokk, så lenge de får alt de trenger av stell og de har nok plass å bevege seg på. Men dette er vel også veldig raseavhengig? Noen raser vil fungere bra i en slik setting, andre ikke. Raser som opprinnelig er skapt for å leve ute og passe på gård og husdyr, vil sannsynligvis trives bedre enn raser som er skapt for å leve og arbeide tett sammen med mennesker.

Men ellers er jeg veldig enig i det 2ne skriver. Jeg ville ikke kjøpt valp hos noen som ikke sosialiserte hundene sine og som ikke tok dem med seg rundt i forskjellige miljøer/situasjoner.

Om jeg f.eks skulle kjøpe en valp som jeg hadde planer om å konkurrere i lydighet med, ville jeg ikke akkurat syns det var negativt om foreldrene til valpen hadde utmerket seg på det området. Skulle jeg skaffet meg en jakthund, villle det vært interessant å vite hvordan foreldre/besteforeldre hadde fungert på det området. Og om jeg "bare" skal ha familiehund, er det desto viktigere å vite at hunder fra den linjen har vist seg å være trygge og glade hunder som liker folk og som ikke får nervesammenbrudd av litt kjas og mas omkring seg innimellom.

Om foreldrene er sosialiserte/miljøtrente eller har gått på lydighetskurs vil ikke ha så mye å si for hvordan valpene blir. Men gemyttet derimot er i stor grad arvelig. Jeg vil føle meg langt tryggere på å kjøpe valp etter foreldre som jeg vet fungerer godt sosialt med mennesker og hunder, enn noen som kanskje gjør det.

[Terrier]

Jeg er veldig i tvil om et menneske/eier er leder i en hundeflokk som er av størrelsen 6+. Jeg tror hundene har et hierarki innenfor flokken som overgår det vi mennesker er i stand til å erstatte. De fleste med flere hunder har erfaring med at man mister noe av kontakten med hundene etterhvert som de blir flere, i motsetning til å bare ha èn. Det vil ikke si at ikke hundene lystrer og oppsøker eier, men avhengigheten dempes som en naturlig konsekvens når man eier mange hunder.

Du har godt av alenetid med hunden for å oppnå og optimalisere kontakten og samarbeidet, men hunden klarer seg fint uten. Vi klarer ikke å få lydige hunder som er tilpasset en menneskelig levestil hvis vi ikke trener de hver for seg eller i mindre grupper. En flokk med hunder byr på store konsentrasjonsproblemer (når det gjelder oppmerksomhet mot eier - fordi eier ikke nødvendigvis er leder) hvis de ikke er trent og stimulert til å følge eier på egenhånd. Men flokkens naturlige leder er ikke et menneske. I såfall er stillingen delt.

EDIT: dette var et svar til Renates innlegg

[SusanneL]

Merkelige forestillinger å lese her, synes jeg.

At hunder ikke har det bra av å ikke få alenetid med eier daglig, bare fordi de ikke blir drasset med i sentrum så tåler de ikke dette, at hunder som er i "flokk" ikke ser på eier som leder, hvis man ikke går på dressurkurs hundene individuelt så bør man ikke avle på dem..

Er stygt redd for at det ofte er ganske motsatt jeg.. Har tatt imot voksne kennelhunder fra utlandet (med null "miljøtrening" fra oppdretter/eier), og maken til enkle hunder å trene med skal man lete lenge etter. Mange av disse er utrolig kontaktsøkende (og lettlærte), men aller viktigst så stoler de 110% på eieren/mennesket som er i nærheten at det knapt finnes noe som "vipper dem av pinnen"..

På utstillinger skjer det av og til meget uforutsette ting - feedback på høyttaler anlegget, ting som raser ned og ekko i hele hallen, til og med skuddprøver på utst. i Danmark.

Hvilke hunder er det som reagerer mest/værst? Jo, disse hundene som ikke har den filla interesse av hva eieren gjør (såkalte "overkoste" hunder, enehunder som blir duttet med hele tiden) - de som er så vant til å få en "støttende" mor med godis i nærheten hver gang det skjer noe skummelt..

Flerhunds-hundene (hmm.. ja dere skjønner) skvetter akkurat like høyt - kikker på "mor" som verken har tid, lyst eller engang interesse av å begynne å "trene" på dette akkurat der og da - og får ca 100 signaler fra mor at det var da slett ikke noe å bry seg om..

Mulig det er forskjell fra rase til rase, men huff'a'mei så mye bortskjemte og skrullete familiehunder man ser - i forhold til de som bor sammen med både 4-5 og 10 artsfrender...

Og på klubb-treffene vi har så er det slett ikke disse alene-hundene som har gått på dressurkurs som er lydigst.. Jo, de kan nok både sitte, ligge og stå på kommando, men KOM er de døve for når det er 10 andre som løper og leker. DET er ikke de såkalte "kennelhundene" - de er jo vant til slikt.. Er disse da nødvendigvis mindre lydige bare fordi de ikke har en eier som har giddet å lære dem å "sitte bamse", gi labb eller rulle rundt på kommando? Har de mindre følelse for sin "leder"? Lider de egentlig noe av å ikke kunne slikt - eller bevise på andre målbare måter at de likevel er fullt "normale" hunder?

Og husk at det arvbare temperamentet er ikke nødvendigvis dårligere på han som bor på kennelen enn "bror" som er LP, bruks og utst.champion...

Susanne

[Mud]

Min velfungerende, sosiale og mentalt stødige hund av en "vanskelig" og krevende rase kommer fra kennel. Nå har ikke jeg besøkt oppdretter personlig, men det har blitt meg fortalt (av folk som ville avskrekke meg antar jeg) at hundene bor på kennel til de hentes av valpekjøpere. Loke kom tilmed tilbake og bodde ytterligere noen måneder på kennelen da han ikke fungerte i sitt første hjem. Jeg har liten tro på at det har hatt noen negativ effekt på han, det jeg har slitt med av balast på han har vært at han har blitt sosialisert litt for mye og hatt altfor frie tøyler og det tror jeg neppe det var oppdretter som sto for.

Jeg tror ikke det er selve det at hunder står på kennel og ikke bor under samme tak som oppdretter som kan bli problemet, problemene oppstår når oppdretter ikke har evne til å se hver hund for det de er.

Apropo leder og greier..rart at enkelte hundekjørere klarer å ha over 20 husky/jakthund blandinger uten noensinne å måtte tilbringe masse alene tid med de eller markere lederskap etc i hytt og pinesamtidig som enkelte andre ikke klarer å oppdra en enkelt hund uten å støte på problemer.

[Guest 2ne]

hehe - Og plutselig ble tråden om hvor fortreffelig det er med kennelhunder som knapt ser eieren sin, fremfor bortskjemte og oversosialiserte drittbikkjer som bor som enehunder eller hos tohundseiere, overmette på menneskekontakt og ødelagt av å få sove i sofa og seng

[Mud]

hehe - Og plutselig ble tråden om hvor fortreffelig det er med kennelhunder som knapt ser eieren sin, fremfor bortskjemte og oversosialiserte drittbikkjer som bor som enehunder eller hos tohundseiere, overmette på menneskekontakt og ødelagt av å få sove i sofa og seng

Jepp Loke har det helt forferdelig nå som han henger rundt meg mesteparten av døgnet

Neida, jeg tror bare at verden er mer nyansert enn at "kennelhunder har det fælt". Jeg tror kennelhunder stort sett har det bra jeg, med unntak selvfølgelig, det er ikke alle som evner å ta vare på hunder skikkelig uansett hvordan de står oppstallet. Men selvfølgelig krever det mer å ha hund på en forsvarlig måte hvis man har 10-15 av de enn hvis man har 1-2 og kanskje det ikke er så mange som har evnen i forhold til hvor mange som har viljen på det området som på alle andre..

[Guest 2ne]

Jepp Loke har det helt forferdelig nå som han henger rundt meg mesteparten av døgnet

Neida, jeg tror bare at verden er mer nyansert enn at "kennelhunder har det fælt". Jeg tror kennelhunder stort sett har det bra jeg, med unntak selvfølgelig, det er ikke alle som evner å ta vare på hunder skikkelig uansett hvordan de står oppstallet. Men selvfølgelig krever det mer å ha hund på en forsvarlig måte hvis man har 10-15 av de enn hvis man har 1-2 og kanskje det ikke er så mange som har evnen i forhold til hvor mange som har viljen på det området som på alle andre..

Mine hunder lider noe helt forferdelig de og

Ja, det er litt mer nyansert enn at "kennelhunder har det fælt" - vi har f.eks. "enkelte kennelhunder ville vært avlivet om den levde som familiehund" og alle nyansene i mellom.. Det er og mer nyansert enn at "alle familiehunder er bortskjemte og oversosialiserte drittbikkjer" tror jeg?

Jeg klarer ikke helt å se at man kan over-miljøtrene en hund heller, en normal hund SKAL tåle normale, daglige miljøer og gjøremål.. Normale hunder tåler også å vokse opp i kennel uten å freake ut, bli dritstressa, aggressive eller nervøse når de tas ut av kennelen.. Men man veit vel ikke om man har en normal hund før man har testa den i "normale" miljøer?

Det er ikke alle trekkhunder som tåler overgangen fra kennelen til "familiehund"-tilværelsen, hvilket på en måte ikke er så nøye, trekkhunder selges som regel til andre kenneler.. Og nei, eieren av trekkhundene løper ikke rundt og "trener" på lederskap og kontakt, men skal du ha et spann det går an å kjøre med, så er du nødt til å trene de fysisk, og da kommer som regel sånt av seg sjøl.. Men jeg er ganske sikker på at selv i trekkhund-miljøet vil du finne "drittbikkjer", enten det er på den ene eller den andre måten..

Men nå selges ikke hunder flest til kenneler da, de aller fleste hundene i Norges land skal være familiehunder.. Og da er det vel kjekt at de tåler et normalt familiehund-liv, uten at man skal være nødt til å ha en egen kennel den føler seg trygg og hjemme i? Det syns ihvertfall jeg, som først og fremst er ute etter en familiehund jeg kanskje kan bruke til ett eller annet

[fidelio]

Jeg har mest erfaring fra besøk på "utstillingskenneler", som jeg også har inntrykk av at flest folk er imot. Argumentene er lite turer, alenetid, sosialisering og sånt. Men har man en utstillingshund som skal gjøre det bra så trenger vel hunden muskler? Muskler får man vel vanligvis av å mosjonere, og mosjonering skjer vel gjerne på tur? Bor man litt sentralt så hender det vel at man møter folk og hunder på turene? En utstillingshund som skal gjøre det bra trenger vel også pelsstell? Og pelsstell forutsetter at hunden er lydig nok til å stå stille under bading, føning, klipp, tannpuss, negleklipp, og børsting? Og det er vel vanskelig å børste ti-tolv hunder samtidig, så det blir vel garantert alenetid en gang i uka? Er man, som min oppdretter, eier av ti-tolv store hunder, og ofte mosjonerer ett par av gangen, så krever det mer lydighet pr. hund enn de fleste voffer jeg møter på tur. Har man en utstillingshund på inneutstilling, så er det jo lurt å lære at man gjør fra seg ute, selv om altfor mange synder mot den.

Jeg tviler på at mange ordentlige kenneler gir hundene sine ett mindreverdig liv. Ville ihvertfall heller satt hugolille til oppdretter med tolv hunder og full jobb, enn til nabodama med masse alenetid og såpass lite kontroll på sheltien at hun ikke tør å gå tur med den i tilfelle man møter en annen hund.

Den har blitt angrepet må vite.

[bardmand]

Poenget er vel å nyansere. Nå skjønner ikke jeg helt hva som er så attraktivt med å ha masse hunder uten å ha dem rundt seg, men så er vel kanskje jeg sær.

Jeg tror ikke kennelhunder nødvendigvis har det så ille. Jeg tror heller ikke at de nødvendigvis har dårlig temperament, eller blir lite sosialiserte.

MEN enkelte atferdstrekk tror jeg det er enklere å overse hos kennelhunder enn hos "hushunder". SLETT IKKE alle - som mange har påpekt her, bør utstillings/performance/avlshunder som går i kennel sammen være noenlunde stødige og omgjengelige. MEN, ting som utålmodighet (les: syting), urenslighet og separasjonsangst er ting man kanskje ikke oppdager i en kennel, men som ikke er spesielt gunstige for en enslig selskapshund. Avhengig av hvilken rase man driver oppdrett av, er kanskje dette noe å tenke på.

[Siri]

Poenget er vel å nyansere. Nå skjønner ikke jeg helt hva som er så attraktivt med å ha masse hunder uten å ha dem rundt seg, men så er vel kanskje jeg sær.

Jeg tror ikke kennelhunder nødvendigvis har det så ille. Jeg tror heller ikke at de nødvendigvis har dårlig temperament, eller blir lite sosialiserte.

MEN enkelte atferdstrekk tror jeg det er enklere å overse hos kennelhunder enn hos "hushunder". SLETT IKKE alle - som mange har påpekt her, bør utstillings/performance/avlshunder som går i kennel sammen være noenlunde stødige og omgjengelige. MEN, ting som utålmodighet (les: syting), urenslighet og separasjonsangst er ting man kanskje ikke oppdager i en kennel, men som ikke er spesielt gunstige for en enslig selskapshund. Avhengig av hvilken rase man driver oppdrett av, er kanskje dette noe å tenke på.

Dette er jeg helt og holdent enig i Bardmand ! Det er veldig lett å overse uheldig temperament hos hunder som man ikke har alt for nær kontakt med, eller som ikke er med rundt på utstillinger og konkurranser - for det er jo ikke ALLE hunder på en kennel som er med på utstillinger/konkurranser. Disse hundene går gjerne likevel i avl hos svært mange oppdrettere, for man MÅ jo avle på den tispa man har, ikke sant ?

Jeg kjøpte valp etter ei tispe som bodde sammen med en 4-5 andre hunder hos en oppdretter. Tispa var grei den, gjorde ikke noe til eller fra da vi kom på besøk, og jeg var ikke rutinert nok til å sjekke ting og tang da jeg skulle kjøpe denne hunden. I følge oppdretter var mamma'n en veltilpasset hund, og HD-fri må vite (det var viktig å presisere selvsagt).

Valpen utviklet seg ikke helt greit - den var usikker og vanskelig, men det var jo selvsagt JEG som var urutinert og ikke kunne nok om å oppdra en slik valp. Hunden utviklet etterhvert en meget utagerende adferd også den - og på utstillinger knurret hun veldig ofte til dommeren - hun fikk til og med 0 å utstilling som champion ! Jeg visste fortsatt lite om hennes søsken, men fikk jo alltid høre at det var min feil at hun var slik, jeg behandlet hunden feil og min nervøsitet i ringen smittet over på hunden som igjen ble usikker. Vel - en selvsikker hund ville ikke latt en eiers usikkerhet i ringen påvirke seg (mener nå jeg da).

Etter noen år fikk jeg vite at ei søster av denne hunden skulle omplasseres - hun var visst litt "vanskelig". Ei venninne av meg overtok den... den levde ca et år etter at min venninne fikk henne. Da hadde hun hatt så mange ekle opplevelser med denne hunden at hun ikke turte å ha henne. Det viste seg at det var flere kullsøsken som også var litt "merkelige"... Min hunds mor ble etterhvert omplassert fra kennelen hun også, men ble relativt raskt avlivet fordi hun utviklet en "uggen" adferd...

JEG mener denne hunden som levde som kennelhund, skjulte mindre gode egenskaper i form av å leve i trygge omgivelser.

Til syvende og sist kommer det an på hvilket hundemateriale man har. Har man godt materiale spiller det nok liten rolle om hundene er kennelhunder eller ei, manglende sosialisering er ikke arvelig liksom... men har man dårlig avlsmateriale kan dette skjules gjennom kenneltilværelsen. Det er jo også en kjensgjering at det ikke er alle oppdrettere som er direkte objektive mht sine hunder og sin avl... Dermed kan disse oppdretterne fortsette å avle på mindre gode hunder som i sine vante omgivelser fungerer utmerket, men som man egentlig ikke vet alt for mye om mht mental ballast.