Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan reagere ved matforsvar?


Aya

Recommended Posts

Valpen på fire mnd knurrer og forsvarer mat, om nødvendig, med glefsing. Jeg er egentlig litt usikker på hvordan jeg skal reagere, ingen av de andre borderne vi har hatt har hatt sånne tendenser. Hittil har jeg gjort alt jeg kan for å unngå og sette han i situasjoner hvor han føler han må forsvare maten sin, og la han forstå at han får ha maten sin i fred, men noen ganger er det vanskelig. Et eksempel: i går hadde han slått seg til på senga med et griseøre. Jeg skulle legge meg, og måtte flytte litt på han. Da reagerte han med sterk knurring, og "truende" holdning. Han har på ingen måte slått meg som en usikker valp, halen står nesten alltid i bue over ryggen, han er modig og tøff, både mot mennesker og andre hunder, selv om matforsvar i mine øyne ofte er en sånn usikkerhetsgreie.

Spørsmålet mitt er hvordan jeg skal reagere ved sånn type oppførsel, og hva jeg kan gjøre for å forebygge enda mer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Valpen på fire mnd knurrer og forsvarer mat, om nødvendig, med glefsing. Jeg er egentlig litt usikker på hvordan jeg skal reagere, ingen av de andre borderne vi har hatt har hatt sånne tendenser. Hittil har jeg gjort alt jeg kan for å unngå og sette han i situasjoner hvor han føler han må forsvare maten sin, og la han forstå at han får ha maten sin i fred, men noen ganger er det vanskelig. Et eksempel: i går hadde han slått seg til på senga med et griseøre. Jeg skulle legge meg, og måtte flytte litt på han. Da reagerte han med sterk knurring, og "truende" holdning. Han har på ingen måte slått meg som en usikker valp, halen står nesten alltid i bue over ryggen, han er modig og tøff, både mot mennesker og andre hunder, selv om matforsvar i mine øyne ofte er en sånn usikkerhetsgreie.

Spørsmålet mitt er hvordan jeg skal reagere ved sånn type oppførsel, og hva jeg kan gjøre for å forebygge enda mer?

Med Ace har jeg vært nøye på å gå bort og legge en godbit i matskålen mens hun spiser, så hun får et positivt forhold til det at jeg pirker i maten hennes. Vi har også trent på at hun skal kunne tygge på tyggebein mens jeg holder det osv. Jeg tror jeg ville prøvd på det med Felix også :angry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første: IKKE la han spise noe somhelst i senga. Mat og annet skal være på gulvet. Å la hunden spise i senga, sofaen ol. kan fort føre til at du blir bitt dersom han har matforsvar og du plutselig vil klappe han, eller som i går: legge deg. Så INGEN mat eller annet i seng, sofa, stol eller lignende!

Dersom han vokter maten, passer maten forsiktig og kast noen godbiter til han. IKKE ta fra han maten og kjeft, men legg noe godbiter ned til han - helst i matskåla, slik at han skjønner at du ikke vil ta fra han det du har.

Dersom han har fått noe, som f.eks griseøre, da kan du bytte det bort mot et bein eller et annet griseøre. La han skjønne at dersom han gir fra seg noe til deg, så får han noe tilbake. Gjerne noe som er enda bedre, så rå lever eller levergodis kan være ideellt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror kanskje jeg hadde latt som ingenting jeg, evt hatt med en godbit han kunne fått mens jeg flytta på griseøret?

Jeg har aldri trent på at mine hunder skal tåle at jeg er i nærheten av de når jeg spiser, jeg har bare vært det om det har vært nødvendig. Har jeg følt at jeg må sjekke det de tygger på, så har jeg bare tatt det fra de, sjekka om det er noe de kan få, og evt levert det tilbake når jeg var ferdig. Hvis det er av sånn type ting de ikke har fått lov å tygge på, så har de heller fått noe annet, uten at jeg har laget en big deal ut av det.. Og det har aldri vært noen big deal at jeg har tatt maten eller tyggebeina deres, muligens fordi det skjer så sjeldent at de ikke ser på meg som noen trussel?

Du kan jo evt lære inn en positiv slipp? Jeg tror kanskje jeg gjorde det med forrige terven (ikke pga matforsvar, han var bare litt overdrevent ivrig i drakamp-leker, og syns det var mer morsomt å henge i genserarmen min enn leka?) Da dytta jeg en godbit opp i nesa på hunden, og når den åpna munnen for å ta godbiten istedet for armen min, sa jeg slipp og dytta inn godbiten.. Vi trente sånn med Zarten også, bortsett fra at da sa vi "AU", og han slipper alt om jeg sier au nå :angry: (jeg har to barn som ikke helt huska at det het slipp og ikke au da valpen mista tenner.. Da ble kommandoen au da.. hehe)

Men jeg tror kanskje det beste er å ikke drive alt for mye med å ta fra bein og mat om hunden alt har et høyt matforsvar, om den syns den aldri får fred til å spise ferdig, kan han enten bli værre, eller bli veldig glupsk.. Da er det bedre å evt gi han sånt i buret, så han slipper å bli forstyrra av at mor skal legge seg i senga si og sånt.. hehe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror jeg er litt enig med 2ne om ikke å stresse for mye med dette. Matforsvar er tross alt en naturlig adferd. Dog kan det være at enkelte hunder er litt mer på hugget enn andre. Da er det bra om man tenker slik du gjør: å unngå at det blir for mye konflikter.

Kanskje skulle du enkelt og greit bare sørge for at du har kontroll på NÅR og HVOR hunden spiser sånne ting? Dette ordner du rent praktisk ved å passe på at hunden ikke har griseører og andre godsaker liggende å slenge rundt om. Har den ikke spist ferdig, så gjem det til neste gang.

Ellers kan jeg fortelle at jeg hadde en minst like ubehagelig opplevelse med min valp. Hun lå i et møbel og spiste øre. Da jeg skulle løfte henne ned (mitt dumme naut) glefset hun etter meg. I ettertid gjorde vi det slik at hun bare fikk gnage tyggeben fra hånda vår. Utover det ordnet vi ikke så mye, egentlig. Idag er hun veldig fortrolig med folk rundt seg når hun spiser. Bortsett fra når hun har stjålet fra søppeldunken i et ubevoktet øyeblikk, DA er hun på vakt. Men det er jo en litt annen greie :(

En ting til: (et tips)

Hvis du skal trene inn en slipp-kommando, gjør det da med ikke-spiselige ting. Ihvertfall i selve innlæringa så ikke du trigger matforsvaret ytterligere

:angry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, slik jeg ser det er det aldri tilatt for e hund og glefse etter sin egen eier, matforsvar eller ei...

Jeg hadde tatt tak i kinnene på den og sagt nei eller fy med mørk stemme. Ikke gjør den vondt, bare ta tak,hold og si f.eks fyy(masse bass). Også slipper du.

Det har funket på mine.. Det er rett og slett ikke under noen omstendigheter greit og glefse etter meg da det er mine egne hunder..

Om noen synes det høres brutalt ut får så være med foreløpig har ingen hund jeg har vært borti hatt vondt av det. :angry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med Ace har jeg vært nøye på å gå bort og legge en godbit i matskålen mens hun spiser, så hun får et positivt forhold til det at jeg pirker i maten hennes. Vi har også trent på at hun skal kunne tygge på tyggebein mens jeg holder det osv. Jeg tror jeg ville prøvd på det med Felix også :angry:

Jeg har gjort som deg, med veldig godt resultat. Kanskje du skulle forklare litt mer detaljert hva du gjør?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Valpen på fire mnd knurrer og forsvarer mat, om nødvendig, med glefsing. Jeg er egentlig litt usikker på hvordan jeg skal reagere, ingen av de andre borderne vi har hatt har hatt sånne tendenser. Hittil har jeg gjort alt jeg kan for å unngå og sette han i situasjoner hvor han føler han må forsvare maten sin, og la han forstå at han får ha maten sin i fred, men noen ganger er det vanskelig. Et eksempel: i går hadde han slått seg til på senga med et griseøre. Jeg skulle legge meg, og måtte flytte litt på han. Da reagerte han med sterk knurring, og "truende" holdning. Han har på ingen måte slått meg som en usikker valp, halen står nesten alltid i bue over ryggen, han er modig og tøff, både mot mennesker og andre hunder, selv om matforsvar i mine øyne ofte er en sånn usikkerhetsgreie.

Spørsmålet mitt er hvordan jeg skal reagere ved sånn type oppførsel, og hva jeg kan gjøre for å forebygge enda mer?

1. Jeg synes du har vært flink i og med at du har forsøkt å gi han mat uten at han blir forstyrret, imidlertid så er det en god ide å kaste en godbit i maten hans om du går forbi når han spiser, kast oppi det besteste han vet og gå videre uten å si noe. Da lærer han fort at det er positivt at du kommer forbi.

2. Ad griseører og sånne ting - i settingen på senga ville jeg bare lempet valpen ned, dvs. flat hånd under rumpa og skyv han ned fra senga - det samme ville jeg gjort om han gjør slike ting igjen. Ikke si noe - eller om du føler at du MÅ si noe så si "legg deg ett annet sted" eller noe i den duren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gjorde noe av det samme som Helene sier (og Belgerpia). Jeg gjorde også sånn at jeg tok vek skålen og ga henne en godbit i det jeg tok vekk skåla, og satte den ned igjen med en gang. Det kommer jo litt an på i hvor stor grad man vil ta det. Det holder sikkert med å ta noe skikkelig digg oppi, så skjønner han fort at det er bare fint at du kommer når han spiser.

Ang. griseører og lignende.. Hehe.. Mona beit meg i fingern så jeg blødde en gang. Det er den ène gangen det har skjedd, for da skjønte jeg at jeg måtte trene på det (det var ikke lenge etter at vi fikk henne).

Så jeg fremprovoserte situasjoner der vi var sammen og hun spiste på griseører. Jeg lukket dørene slik at hun måtte ligge i sofaen med det, og så satte jeg meg i nærheten av henne. Hvis hun fikk være ute, så løp hun bare avgårde og knurret når vi kom i nærheten ;) For å føle meg litt tryggere i tilfelle noe skjedde så hadde jeg på meg sånne litt tjukke hagehansker. Så tok jeg noen veldig gode godbiter, og tok fra henne griseøret og stappet godbitene i munnen på henne mens jeg roste, hun skjønte vel egentlig ikke driten av hva det var jeg dreiv med. Men godbitene fikk hun hvertfall, og griseøret tilbake med en gang. I dag har jeg en hund som ikke vokter mat i det hele tatt ;)

Jeg følger også opp innimellom og sitter ved siden av henne og koser med henne og tar på griseøret mens hun spiser. Det er vel ikke alle som mener det er nødvendig, og at hundene skal få være i fred osv. Men jeg vil hvertfall være helt sikker på at ingenting skjer, for man vet aldri ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil også råde deg til noe annet enn å kaste godbit ned i matskåla;

Sett deg på gulvet og hold i matskåla selv. La hunden spise mens det er du som styrer skuta. Da venner du hunden både til at du er i nærheten og samtidig at hendene dine er plassert PÅ maten. Gjelder både griseøret og matskål. Hold i det selv, det er noe som heter "ikke bit hånden som fôrer deg". ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde IKKE akseptert det. Punktum.

Det fører med seg så mange dumme ting, som du kan risikere å få store problemer med. Enten det gjelder deg, eller det gjelder andre hunder eller mennesker. For ting går neppe over, og hunder bruker dette med bytte- og matforsvar dels som et "redskap" eller "krykke" når det gjelder å finne ut av egen plass med andre mennesker eller hunder:

Husker en liten valp, fire måneder, som fulgte etter min voksne, snille, hannhund med sitt digre kjøttbein - og lå der og gnaget og RÅKNURRET til gammeln, mens han tittet på den eldre hunden. Vi var inne, og gammeln hadde stor respekt for andres bytte, såvel som stor toleranse for valper, så han flyttet seg - og valpen flyttet seg etter, og la seg rett foran ham. Og knurret... (det løste seg ved at valpen gikk fra beinet, mens gammeln lettet på beinet på beinet!, har aldri sett maken, og valpen - som ble et riktig beist som voksen - orket jo ikke å gnage mer på det).

Det å eie mat eller en gjenstand kan bli noe hunden "bruker", for å finne ut av posisjon og teste hva som er lov og hva som ikke er lov. "Usikkerhet", hva er egentlig det? Jo, hunden er usikker på NOE - altså "hvem den er", "hva som er lov", "hvordan den bør oppføre seg"... og da gjelder det å skape BÅDE trygghet og grenser.

HVORDAN blir det jo opptil deg å gjøre, men ta det som trening: At dette med mat og byttegjenstander - og å bytte dem og la deg håndtere dem - blir noe som du jobber målrettet med, like positivt som noe annet! Tenk på det som noe konkret du trener på, legg opp en strategi og så videre. Jeg startet vel med minsten med å slippe noen godiser i hodet på ham når han gnaget på noe "halvgodt", og når han slapp det han holdt på med, og sjekket ut de GODE godisene, så sa jeg "slipp". Jeg sørget alltid for å ha noe BEDRE når han skulle slippe, og dermed ble det positivt at jeg styret og ordnet rundt maten hans.

Joda, mine får fred når de spiser MATEN sin. Men har de funnet "noe", så SKAL jeg kunne sjekke hva det er - som at det for eksempel ikke er farlige kyllingbein - og da SKAL det slippes. Men de synes det er helt greit, fordi det aldri er "galt" (jeg sier ALDRI fy til noe de finner, bare slipp eller nei... og så ros og godbit) - og fordi de er blitt så indoktrinert på at det gjerne vanker en godbit i bytte, så er det ganske greit for dem.

Begge har en ganske intens byttedrift, såvel som å vokte maten sin mot andre hunder, men de ville aldri drømme om å blande inn MEG der - akkurat som de heller ikke glefser ETTER andre hunder, bare brøler høyt mens de ruger over tingen sin. Men vi trente veldig bevisst på dette tidlig, siden særlig den ene visste jeg hadde anlegg for å bli ganske voktete.

De er også nokså glupske, så det er ikke appetitten det står på!

Har kjent et par hunder som er litt "hysteriske" når det gjelder mat, og som hadde høyt matforsvar fra første stund - i litt ulike situasjoner. På sikt utviklet den ene seg dit at den forsvarer vesken eller lommen til eier, slik at andre hunder blir glefset etter og bjeffet på bare de er NÆR eier. Den andre fløy faktisk PÅ andre hunder hvis de "tigget" litt av eier eller var nær ved eier, selv om godbitene lå i lommen - eller de lå hjemme og lommen bare luktet godt...

Så NOE bør man gjøre, men det man gjør, behøver ikke være "fælt" for hunden - ta det som trening, jobb med det, ikke tillegg menneskelige greier som "klart den må få maten sin i fred" eller bland inn ulvers bytteforsvar i det (hunder ER ikke ulver, og de får maten sin av oss, dermed blir ting litt byttet på). De er heller ikke "slemme" som prøver seg, de bare PRØVER å se hvor de kan ta ting hen som valper - det hører med, men det hører også med å gi trygge grenser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg personlig ville aldri verden gått i konflikt med hunden slik Ulvinne foreslår. Jeg ville heller ikke ha byttet eller dillet så mye med det i situasjonen: jeg ville rett og slett bare lempet dyret ned av sengen ved hjelp av å tippe maderassen eller å ta på han bånd. (etter Pan har jeg blitt litt forsiktig med å stikke fingrene borti hunder i en slik situasjon, de får lett en erfaring man ikke vil gi).

Samtidg ville jeg jobbet mye med å "dele" tyggebein etc..dvs holde benet for hunden imens den tygger på den,og selvfølgelig å bytte godsaker.Men altså i en slik situasjon ville jeg vært mest mulig kontant uten noensinne å virke truende, redd eller stresset. De lærer så mye rart så veldig fort og det er ofte helt motsatt av hva vi tror vi lærer dem desverre :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...