Gå til innhold
Hundesonen.no

Når "lillebror" er en hannhund som fort blir den største


Symra&Pippin

Recommended Posts

Planene om å skaffe hund nr to begynner å ta form, og det er relativt store muligheter for at det blir en briard. Pippin får altså en lillebror som veldig fort blir større enn han. I går kveld satt jeg og leste på nettet om noen som fikk en ny hund som tok over "lederrollen", det endte med at de måtte omplassere den hunden de hadde først. Fikk nesten ikke sove etterpå, syntes så synd på den hunden som ble fortrengt.... :D

Hvor gode er sjansene for at mellomstore Pippin og store lillebror briard blir kompiser? Hva kan man gjøre for å hindre rivalisering?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel mer alder enn størrelse det kommer an på. I hvert fall når det ikke er større størrelseforskjell enn det her er snakk om. Jeg ville hatt minst 3 års aldersforskjell mellom to hannhunder i samme flokk, er sikker på at det forenkler en del, og at sjansen da er stor for at dette går fint. Selvfølgelig er det mange som sier at tettere alder går fint også, men med 3 år eller mer, er det i hvert fall lagt til rette for det...

Nå kjenner jeg lite til begge rasene, både den du har, og den du drømmer om, og det kan jo også ha sitt å si, men det regner jeg med at du har satt deg inn i. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det går vel fint med mine ôgså. Maiko er 8 år , og Theo er 1 år. Men Theo er stooor,tung,voldsom og veldig valpete. Og det kan bli litt for mye for han gamlefar. Så passer jeg på at jeg bruker like mye tid på begge både med turer og omsorg++ Men det er litt vanskelig i og med at de har to vidt forskjellige personligheter. Maiko er sky å trekker seg helst vekk ,og vil ligge for seg selv, mens Theo er veldig kontaktsøkende å brelete... :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg for min del tror ikke at alder og størrelse er det som avgjør om det blir fredelig eller ikke i størst grad, men hundenes gemytt, altså deres innstilling til andre hunder. Har du to hunder som ikke har noe behov for å krangle, så blir det heller ingen krangling. Har du en voksen hannhund som gjerne vil beholde sin sjefsrolle (forutsatt at han har en), får du fort et problem om valpen vokser til og viser seg å være likedan. It takes two to tango. :D

Så spørsmålet blir vel: Hvordan er hannhunden din mot andre hannhunder?

Klart, får du en liten bråkmaker som etterhvert blir en stor bråkmaker hjelper det vel lite om den eldste er snill som dagen er lang, men da får man en bøtte med andre problemer i tillegg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde vært minst like opptatt av hvordan det blir å ha to hannhunder i forhold til andre hunder, som det at de ikke skal kjegle seg imellom :)

Du bør finne både riktig rase, riktig individ, og så riktig aldersforskjell - altså være sikker på at du vet hva første hund er, før neste kommer.

Har du en selvsikker hund, så bør ikke nye hunden være for usikker; da kan første hunden føle seg forpliktet til å "hjelpe", og så er du igang... Er førstehunden usikker selv, kan en mer selvsikker nr 2 hjelpe - og en yngre hund vil ikke være like klar for å assistere.... sånne ting, som er litt vanskelig å forklare her! Har de lignende "skrekker", så bør du være obs - men hvis det er snakk om en briard, så har den kanskje litt andre greier - hvis du har uflaks - enn en terrier uansett?

Og likevel kan du ikke være sikker... jeg vet nok av førstehunder som har endret mye på sin oppførsel og karakter, når de har fått en ny hund i hus, fordi man endrer ting vesentlig - til en "flokk", der en ansvarsbevisst førstehund kan virkelig plukke opp ansvaret totalt.

Størrelse på hund spiller mindre rolle, annet enn at en stor valp krever at DU går inn mer og styrer - så ikke lille valpen lærer at han kan herje med den lille, voksne hunden. Der er hunder ulike, men du kan også styre dette en god del selv: Gjøre det klart for valpen at man respekterer småhunder for det de står for, at det ikke er lov å erte, etc.

Det blir også veldig viktig at DU blir det som ting sentrerer rundt i livene deres. Jeg går ALDRI tur med hundene mine en og en, men jeg trener dem en og en ute på tur - og nå kappes de om MEG. Jada, de er gjeterhunder, men jeg tror litt på det der! En annen ting som er viktig er SEPARAT lydighet, eller... hva er det jeg prøver å si; at du NÅR INN til begge to, selv om de jazzer hverandre opp på samme ting.

Dette var noen strøtanker...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg har ikke erfaring med 2 hunder, men ville ikke tro at størrelsen hadde så veldig mye å gjøre.. jeg ser jo folk med en rotwiler og en pomeraninan... det er jo en stor forskjell.. vis du skal ha valp så trur jeg at de vil venne seg til hverandre med veksten hvis du forstår..

lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid hatt stor aldersforskjell på mine hunder. Skaffer meg ny i god tid før den jeg har pensjoneres / vedlikeholdtrenes. Hos meg har det naturlig alltid vært den eldste som har vært leder uavhengig av størrelse.

Du kan selv være til hjelp ved å være bevisst i din rolle. Jeg for-fordeler alltid den eldste! Den første som får kos og klapp om morgenen er den eldste, den første som får matskåla satt ned, den første som får ei økt på treningsbanen, førstemann ut av døra / inn i bilen ut av bilen, førstemann som gjester bes hilse på osv osv. Tror også det er lettere for valpen å finne sin plass nederst på rangstigen på den måten. Når 2 av mine eldstehunder ble gamle, overlot de helt tydelig lederrollen til yngstemann. Helt uten krangel og oppgjør. Men selv fortsatte jeg å for-fordele eldstemann.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...