Gå til innhold
Hundesonen.no

Briard


Symra&Pippin

Recommended Posts

Jeg prøvde å sende en personlig melding til Siri, men får det faktisk ikke til. Noen anbefalte meg for en tid siden å ta kontakt med Siri fordi hun har greie på briard. Men nå spør jeg både Siri og andre med erfaring med denne rasen: Kunne dere fortelle litt om hvordan dere opplever denne rasens gemytt? Jeg ville også gjerne ha tips om gode oppdrettere som avler på godt gemytt, god helse og pene hunder :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid selv vert veldig fasinert av Briarden! Men eg har desverre (for meg) aldri fått oppleve Briarden skikkelig. Men eg er innpå Briard sider hver dag nesten, å følger med på oppdrettere. Trur rasen kan ha endel arvelig nattblindhet, men jeg lar det stå til de som har erfart Briarden :o Jeg har hørt at den har et tøft temperamang. Å står ofte å lager sjau (eks va på utstilling). Men jeg veit ikke om det er sant... Er like spent som deg nå, å lese svar! ;) Min neste hund blir enten en Red tri Aussie, eller fawn Briard...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Briarden er vel opprinnelig en buskapsvokter, så det ligger vel til sakens natur at de er litt mistenksomme og kanskje tenderer til å være litt "skarpe". Har ikke så mye personlig erfaring med rasen, men har skjønt på de jeg kjenner som har rasen at de nok krever en del med hensyn til sosialisering.

Så spørs det jo hva man legger i "godt" gemytt da - det er kanskje ikke helt rasetypisk for en briard å være like utadvendt og sosial som en flat eller en italiensk mynde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Jeg prøvde å sende en personlig melding til Siri, men får det faktisk ikke til. Noen anbefalte meg for en tid siden å ta kontakt med Siri fordi hun har greie på briard. Men nå spør jeg både Siri og andre med erfaring med denne rasen: Kunne dere fortelle litt om hvordan dere opplever denne rasens gemytt? Jeg ville også gjerne ha tips om gode oppdrettere som avler på godt gemytt, god helse og pene hunder ;)

Prøv hjemmesiden hennes. Du finner nok all kontakt info der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn, da kan også jeg svare :-).

Jeg har sendt PM til Heidi også, men kan jo legge til litt her....

Briarden er jo en vakt- og gjeterhund, som nok kan ha noe skarphet i seg, men her er det store variasjoner mellom linjer. På noen linjer kan det nok dukke opp utagerende egenskaper (som hos schäfer), mens dette er mer fraværende hos andre. Noen kan også være noe reservert for fremmede, men det må IKKE forveksles med redsel for folk. Det er IKKE ønskelig med hunder som trekker seg unna kontakt, men man skal ikke male fanden på veggen om hundene er uinteressert i kontakt, men de skal altså ikke vise engstelse og trekke seg unna håndtering. Nå har jeg nok en viss følelse av at dette har blitt bedre med årene, og at flere oppdrettere legger vekt på å avle videre på hunder som ER kontaktvillige og sosiale (siden de færreste har behov for skeptiske vakthunder nå til dags).

Dersom en briard får lov til å gå løs på tomta, evt stå ute i bånd alene, kan den nok veldig lett utvikle vaktegenskapene sine - som gjerne da resulterer i bjeffing, evt vokting på folk som kommer inn på eiendommen. Dette er vel ikke direkte ønskelig, så jeg anbefaler at hunden ALDRI er ute alene slik at den får sjansen til å utvikle slike ting. Jeg har sett på mine to hunder nå i sommer at de nok har fått lov til å utvikle litt bjeffing fordi min nabo og husvert slipper dem ut i hagen min mens jeg er på jobb. Da får de jo aldri noe korrektiv på at bjeffing ikke er lov, og nå tar de nok lettere til bjeffing når de er ute enn de har gjort tidligere <_< . Det er nok viktig å vise briarden at det er DU som eier som tar ansvar, og ikke lar hunden styre og tro den må passe på. Det er nok her de fleste bommer litt, og bidrar til at hunden utvikler uønsket adferd: de lar hunden i alt for stor grad ta overhånd uten at man tar tak i oppdragelsen.

Sosialiseringen er jo også veldig viktig, men det skal heller ikke overdrives :-). Dersom valpene hos oppdretter får oppleve et normalt liv, der folk og andre hunder inngår som en naturlig del av tilværelsen, så står de også best rustet til å møte livet hos sin nye familie, men det er også veldig viktig at familien er flink til å oppdra og trene valpen.

Det blir nevnt nattblindhet, og det er riktig. Rasen hadde litt problemer med dette før (men det ble aldri oppdaget her i Norge noen gang). Man greide å identifisere genet som utløste sykdommen, og vi har nå gentester som kan identifisere bærere av sykdommen. Dette bidrar til at man får utvidet avlsbasen siden man da faktisk kan bruke hunder som er bærere av sykdommen i avl - da med hunder som selv IKKE er bærere selvsagt - og få valper der ingen blir syke. Nå er det heldigvis en ytterst liten del av populasjonen her i Norden som faktisk ER bærere av sykdommen, og det er da også svært få av disse som har gått videre i avl (det er vel så vidt jeg vet kun EN hund som er bærer som er benyttet EN gang i avl siden man fikk gentesten - denne hunden var en utmerket raserepresentant som hadde både utseende og bruksegenskaper i behold).

Hmmmmm.... det er sikkert mye mye mer jeg kunne skrevet, men ... det er jo bare å spørre, så skal jeg svare så godt jeg kan :-)

Siri

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar alle sammen, takk for veldig opplysende og interresant PM også Siri!

Grunnen til at jeg spør og graver er selvfølgelig at man alltid bør vite hva man gjør når man kjøper hund, men når man kjøper en stor hund må man være HELT sikkert på at man vet hva man går til! Det verste som kan skje er vel at man må gi fra seg hunden fordi den blir too much, og det må være grusomt, man har jo ingen garanti for at den får det godt hos andre heller. Jeg tror jeg må gjennom endel sånne "verste tenkelige muligheter" i den fasen jeg er i nå, når jeg har tenkt gjennom alt som kan gå galt kan jeg liksom gå videre :P

Det står i alle hundebøker at briarden har stort aktivitetsbehov. Jeg leste også et sted at den kan reagere med å bli vrang hvis den får for lite fysisk og mental stimulans. Men hvor mye aktivitet/stimulans snakker vi om her? Pippin får sikkert et par timers tur tilsammen hver dag i variert terreng, og gjerne en lengere tur i helgene, pluss at han er med overalt (i går var vi på tur med båten vår, mye nytt å oppdage/sniffe på!) I tillegg kommer jeg til å gå kurs med den nye hunden også, valpekurs, grunnferdighetskurs... Men vi er vel ikke kjent for å legge ut på lange ekspedisjoner i fjellheimen eller drive aktivt med hundesport hver ettermiddag...

Prøv hjemmesiden hennes. Du finner nok all kontakt info der.

Har vært mange ganger på Siris hjemmeside, også før jeg og mannen min begynte å vurdere seriøst om vi skulle skaffe oss briard :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei igjen ;).

Jeg synes du har veldig mange fornuftige tanker omkring det å kjøpe ny hund og rase. Det ER viktig å undersøke nøye før man hiver seg på et kjøp, og en briard er vel ikke noe man liksom bare "tilfeldig" anskaffer seg (forhåpentligvis).

Jeg tror nok at det aktivitetsnivået du skisserer her er mer enn godt nok for en briard også, men det som kan være lurt er å la dem få trene hodet litt innimellom (uten at det trenger å være sånn 3 timer hver dag liksom :P). Jeg må innrømme at mine to hunder absolutt ikke får lang tur hver dag - noen dager er det faktisk bare ut i skogen en liten tur for å gjøre fra seg, så er det inn og ligge stille i stua - og det ser IKKE ut til at det er noe problem for dem :P. Jeg varierer dog trimmen en del - noen ganger blir det sykkeltur (helst minst en gang i uka - da ca en times tur i hundens tempo), andre ganger en time eller to i skogen (hos oss blir det ganske bra trim siden hundene drar som et helv... når det er sau i nærheten.. hehehe). Jeg forsøker å la dem svømme litt, og om vinteren er vi jo på skiturer. Ut over dette blir det jo litt hjernetrim i form av både spor-trening og litt lydighet, men det der går i perioder, og de tilter ikke om det IKKE blir noe på dem på noe uker heller (men nå er de jo også blitt voksne damer de to jeg har).

Enkelte briarder kan nok ta litt av i ungdommen, og da er det viktig at man selv tar kontrollen og ikke trigger "springfjærene" i beina (ikke gir dem respons på mas og tull). Jeg tror imidlertid at rolige folk får rolige hunder - og motsatt :P. Jeg er relativt bedagelig anlagt, og kan vel ikke påstå at noen av mine briarder har vært nevneverdig stresset eller urolige - men jeg kan heller ikke husket at jeg har trent spesielt på at hundene SKAL være rolige heller. Jeg tror eierens adferd lett smitter over på hundene jeg...

Det aller aller aller viktigste for en briard, er nok det at den får VÆRE MED familien på det som skjer - da er de fleste godt fornøyd har jeg inntrykk av. Dersom de bare blir utestengt, bortsatt og vekkstuvet, kan de nok utvikle seg til å bli noen plagsomme monster, men får de være med flokken er dette det aller beste :P.

Siri (som kan snakke i timer om disse hårdottene- det er bare å putte på penger så går skravla.. hehehe)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig OT..

Jeg tror imidlertid at rolige folk får rolige hunder - og motsatt :P. Jeg er relativt bedagelig anlagt, og kan vel ikke påstå at noen av mine briarder har vært nevneverdig stresset eller urolige - men jeg kan heller ikke husket at jeg har trent spesielt på at hundene SKAL være rolige heller. Jeg tror eierens adferd lett smitter over på hundene jeg...

<_< Skuler på terven.. <_< Skuler på Siri.. Er sikker på at du tar feil jeg :P

;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til Siri,(og/ eller andre med godt kjennskap til rasen)

Jeg har ikke briard og har heller ingen planer om anskaffelse, alltfor mye pels for meg.. :rolleyes: Men syns uansett det er interessant å lære mest mulig om alle raser. Siden du Siri virker "balansert" i dine svar og ikke utelukkende "rosemaler" din rase, (ett ikke uvanlig fenomen).., så jeg spør deg;

Jeg har opp igjennom årene truffet en hel del av rasen, på mer eller mindre nært hold, så å si.. Både på utstillinger og i det daglige liv. Relativt mange av de jeg har møtt på har ikke vært særlig "greie" i møte med andre hunder, dette gjelder både tisper og hanner men kanskje en overvekt på hanhundsiden..

Husker at avkommene til en kjent avlshann for noen år tilbake, var kjent for å være relativt aggressive, i møte med andre hunder, dette ble også sagt innen briardmiljøet.

Er dette å anse som vanlig innen rasen, eller er det "verre" innen enkelte linjer? Og nei, jeg er ikke ute etter å få vite hvilke linjer, dette eventuellt skulle være, jeg er IKKE ute etter å rakke ned på hverken rasen eller enkelte oppdrettere/linjer. Jeg spør av egen interesse, er det noe man er "skeptisk" til, så bør man i alle fall, undersøke litt, før man "dømmer" objektet for skepsisen..

Veldig OT..

<_< Skuler på terven.. <_< Skuler på Siri.. Er sikker på at du tar feil jeg :P

:P

Når det gjelder akkurat det med at rolige folk får rolige hunder..Hm..etter "studier" av diverse eiere og hunder opp igjennom årene, er jeg slett ikke sikker på at Siri tar feil..Heller tvert om.. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder akkurat det med at rolige folk får rolige hunder..Hm..etter "studier" av diverse eiere og hunder opp igjennom årene, er jeg slett ikke sikker på at Siri tar feil..Heller tvert om.. :P

Hmm.. Kan ikke huske at jeg har hatt EN hund som er like lat og bedagelig anlagt som meg jeg, annet enn tispa jeg fikk i hus som 2åring.. hehe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo ikke ens egen FYSISKE bedagelighet som jeg tipper kan spille den største rollen - men mer ens egen VÆREMÅTE, altså den mentale.

Noen kan være aktive, få gjort mye - men likevel gi et skinn av ro og gjennomtenkthet. Andre blir "mye skrik og lite ull" - på en måte at jepp, de har mye å gjøre, men de STYRER fælt når de gjør det samme som disse tårnene av ro.

Den beste måten å observere dette på, er gjennom å se på folks ulike hunder - hvis de har hatt flere. Jeg har hatt hunder av nokså ulike raser, og de blitt nokså.... eh... må innrømme det, rett på og barske. Selv om den ene rasen ofte var kjent for å ha pingler. De er blitt endel "likere" hverandre på et vis, selv om utgangspunktene er svært forskjellige, og jeg tror årsaken er en kombinasjon av meg sjøl, min væremåte, mine forventninger OG det at jeg velger hunder som er litt frempå.

Ser variasjoner over dette i familie og vennekrets, selv om det ikke alltid holder stikk selvsagt. Men verdt å tenke på - om man ubevisst "premierer" visse typer adferd fordi de har en slags appell, eller om ens egen væremåte gjør noe med hundene? Sånn veldig generelt sagt, siden jeg ikke kjenner dere andre her! Men jeg måtte faktisk gå inn og jobbe litt med meg selv, da jeg fikk en mer førervár hundetype nå enn jeg hadde før - være litt mer obs på hva jeg gir uttrykk for.

Sier jeg noe stygt bak rattet, så bjeffes det faktisk i buret bak meg - under mottoet "vi tar'n sammen, jeg hører du ikke liker'n".... så det var lærerikt! Så takket være mine hunder fremstår jeg tilsynelatende som et bedre og blidere menneske (selv om jeg fremdeles tenker det samme, heldigvis skjønner ikke hundene ALT jeg tenker).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til Siri,(og/ eller andre med godt kjennskap til rasen)

Jeg har ikke briard og har heller ingen planer om anskaffelse, alltfor mye pels for meg.. :rolleyes: Men syns uansett det er interessant å lære mest mulig om alle raser. Siden du Siri virker "balansert" i dine svar og ikke utelukkende "rosemaler" din rase, (ett ikke uvanlig fenomen).., så jeg spør deg;

Jeg har opp igjennom årene truffet en hel del av rasen, på mer eller mindre nært hold, så å si.. Både på utstillinger og i det daglige liv. Relativt mange av de jeg har møtt på har ikke vært særlig "greie" i møte med andre hunder, dette gjelder både tisper og hanner men kanskje en overvekt på hanhundsiden..

Husker at avkommene til en kjent avlshann for noen år tilbake, var kjent for å være relativt aggressive, i møte med andre hunder, dette ble også sagt innen briardmiljøet.

Er dette å anse som vanlig innen rasen, eller er det "verre" innen enkelte linjer? Og nei, jeg er ikke ute etter å få vite hvilke linjer, dette eventuellt skulle være, jeg er IKKE ute etter å rakke ned på hverken rasen eller enkelte oppdrettere/linjer. Jeg spør av egen interesse, er det noe man er "skeptisk" til, så bør man i alle fall, undersøke litt, før man "dømmer" objektet for skepsisen..

Når det gjelder akkurat det med at rolige folk får rolige hunder..Hm..etter "studier" av diverse eiere og hunder opp igjennom årene, er jeg slett ikke sikker på at Siri tar feil..Heller tvert om.. :P

Det er nok dessverre riktig som du skriver, at en del briarder HAR problem med en "viss" utagerende adferd, mer eller mindre, og det ER ikke veldig kult verken å være den det blir utagert mot, men heller ikke den som holder beistet i enden av snora <_< .

Her er det en del variasjon mht linjer (og jeg vet nok hvem du tenkte på.. hehehe). Jeg har to stykk som er veldig forskjellige på dette. Gamlemor ER en sånn bråkebøtte (den omtalte avlshunden er hennes farfar om jeg tenker på riktig hund), hun bjeffer og bærer seg når vi møter andre hunder (dog har hun dempet seg noe med alderen, men det skulle vel bare mangle, nå er hun jo 10 år.. hehehe). Den andre - som er hennes datter og rake motsetning - er veldig snill og grei når jeg går kun med henne (hennes pappa er også en veldig omgjengelig og stødig kar). Hun bråker liksom ikke med andre hunder, om de da ikke kommer rett i trynet på henne - DA kan de få en litt kortere snute liksom - og som tisper flest kan hun jo være litt bitchy :-).

Men som sagt er det store forskjeller her, men jeg vil nok tro at det kanskje er lettere at en briard blir en utagerende hund dersom den er litt usikker på andre hunder og er dårlig sosialisert både fra oppdretter og eier, enn enkelte andre raser. Nå synes jeg å merke at dette problemet har bedret seg med årene - men om det er reelt eller ren ønsketenkning, vet jeg jo ikke :P. Jeg fikk en følelse av - en gang på slutten av 90-tallet - at det ble langt roligere og mer gemyttlig rundt ringen enn det det var i årene før, og vi har fått veldig ros fra dommere på våre spesialutstillinger fordi hundene har vært trivelige å håndtere - og eierne har vært gemyttlige rundt ringen.. hehehe.

... og 2ne - du er jo unntaket som bekrefter regelen ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok dessverre riktig som du skriver, at en del briarder HAR problem med en "viss" utagerende adferd, mer eller mindre, og det ER ikke veldig kult verken å være den det blir utagert mot, men heller ikke den som holder beistet i enden av snora <_< .

Her er det en del variasjon mht linjer (og jeg vet nok hvem du tenkte på.. hehehe). Jeg har to stykk som er veldig forskjellige på dette. Gamlemor ER en sånn bråkebøtte (den omtalte avlshunden er hennes farfar om jeg tenker på riktig hund), hun bjeffer og bærer seg når vi møter andre hunder (dog har hun dempet seg noe med alderen, men det skulle vel bare mangle, nå er hun jo 10 år.. hehehe). Den andre - som er hennes datter og rake motsetning - er veldig snill og grei når jeg går kun med henne (hennes pappa er også en veldig omgjengelig og stødig kar). Hun bråker liksom ikke med andre hunder, om de da ikke kommer rett i trynet på henne - DA kan de få en litt kortere snute liksom - og som tisper flest kan hun jo være litt bitchy :-).

Men som sagt er det store forskjeller her, men jeg vil nok tro at det kanskje er lettere at en briard blir en utagerende hund dersom den er litt usikker på andre hunder og er dårlig sosialisert både fra oppdretter og eier, enn enkelte andre raser. Nå synes jeg å merke at dette problemet har bedret seg med årene - men om det er reelt eller ren ønsketenkning, vet jeg jo ikke :P. Jeg fikk en følelse av - en gang på slutten av 90-tallet - at det ble langt roligere og mer gemyttlig rundt ringen enn det det var i årene før, og vi har fått veldig ros fra dommere på våre spesialutstillinger fordi hundene har vært trivelige å håndtere - og eierne har vært gemyttlige rundt ringen.. hehehe.

... og 2ne - du er jo unntaket som bekrefter regelen :P

Takk for informativt og "avbalansert" svar! Her har endel rasefantaster, i alle raser, noe å lære! ;)

Ja, vi tenker nok på samme hund men som jeg sa, jeg ønsket ikke å henge ut hverken linjer eller rasen , som sådan.

At det ikke er særlig morsomt å være den som henger i enden av båndet på et frådende udyr, kan jeg skrive under på! I min barndom hadde vi en slik hund og det var ingen lystbetont oppgave å gå tur med hunden... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med fare for å herpe denne fine Briard-tråden:

Kanskje du ikke er like "lat og bedagelig" som du selv tror? :P

hehe - Jo, det er jeg ganske sikker på at jeg er.. Det eneste som stresser meg, er tanken på tannlege-behandlinger, og det er helt klart ikke noe hverdagslig her.. Jeg skal til min første time på 9 år i august :P

Det er jo ikke ens egen FYSISKE bedagelighet som jeg tipper kan spille den største rollen - men mer ens egen VÆREMÅTE, altså den mentale.

Noen kan være aktive, få gjort mye - men likevel gi et skinn av ro og gjennomtenkthet. Andre blir "mye skrik og lite ull" - på en måte at jepp, de har mye å gjøre, men de STYRER fælt når de gjør det samme som disse tårnene av ro.

Den beste måten å observere dette på, er gjennom å se på folks ulike hunder - hvis de har hatt flere. Jeg har hatt hunder av nokså ulike raser, og de blitt nokså.... eh... må innrømme det, rett på og barske. Selv om den ene rasen ofte var kjent for å ha pingler. De er blitt endel "likere" hverandre på et vis, selv om utgangspunktene er svært forskjellige, og jeg tror årsaken er en kombinasjon av meg sjøl, min væremåte, mine forventninger OG det at jeg velger hunder som er litt frempå.

Ser variasjoner over dette i familie og vennekrets, selv om det ikke alltid holder stikk selvsagt. Men verdt å tenke på - om man ubevisst "premierer" visse typer adferd fordi de har en slags appell, eller om ens egen væremåte gjør noe med hundene? Sånn veldig generelt sagt, siden jeg ikke kjenner dere andre her! Men jeg måtte faktisk gå inn og jobbe litt med meg selv, da jeg fikk en mer førervár hundetype nå enn jeg hadde før - være litt mer obs på hva jeg gir uttrykk for.

Sier jeg noe stygt bak rattet, så bjeffes det faktisk i buret bak meg - under mottoet "vi tar'n sammen, jeg hører du ikke liker'n".... så det var lærerikt! Så takket være mine hunder fremstår jeg tilsynelatende som et bedre og blidere menneske (selv om jeg fremdeles tenker det samme, heldigvis skjønner ikke hundene ALT jeg tenker).

Hmm.. Med tanke på de hundene jeg har hatt, så er jeg sikkert litt av en spalta personlighet jeg da.. 2 av de har vært rolige og avbalanserte som jobber når de blir satt til å jobbe, mens de 2 andre har vært småstressa, litt hjernedøde tomsinger med litt merkelig språk.. ;)

- Eneste likheten mellom alle mine 4 hunder, er at de neppe ville karaktiseres som spesielt smarte, selv om jeg stadig hører rykter om at folk tar meg for å være det.. Smart altså.. :P

... og 2ne - du er jo unntaket som bekrefter regelen :P

Zarten er kanskje unntaket som bekrefter regelen? Eller reglene? Han er ihvertfall et unntak.. hehe :P

Sånn, nå skal dere få snakke bare om briarder igjen her, beklager forstyrrelsen :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for informativt og "avbalansert" svar! Her har endel rasefantaster, i alle raser, noe å lære! :P

Ja, vi tenker nok på samme hund men som jeg sa, jeg ønsket ikke å henge ut hverken linjer eller rasen , som sådan.

At det ikke er særlig morsomt å være den som henger i enden av båndet på et frådende udyr, kan jeg skrive under på! I min barndom hadde vi en slik hund og det var ingen lystbetont oppgave å gå tur med hunden... :P

Hehehehe... jeg forsøker jo så godt jeg kan å være objektiv i forhold til rasen - det blir liksom så dumt å glorifisere denne "labbetussen" slik at folk tror de får noe annet enn det som er virkeligheten (for de ser jo unektelig temmelig uskyldige ut med slufse i håret) ;). Det er mange som lar seg lure av den lange pelsen, men under bor det jo en ganske skarp vakt- og gjeterhund, som faktisk gjør det bra i IPO-konkurranser i utlandet, så her gjelder det å ikke skue hunden på hårene :P.

Da jeg begynte å oppdra den yngste hunden min, var jeg jo meget obs på dette problemet med utagerende adferd, klok av skade etter tre tidligere briarder MED slik adferd... hummmm... mulig det var meg det var noe galt med også kanskje her.. hehehe. Men altså - jeg har jo da forsøkt å forebygge dette på den yngste, og om det er pga det, eller om hun bare ikke har det i seg, er jo vanskelig å si, men hun er iallefall langt mer behagelig å dra med seg rundt omkring enn det gamlemor er - siden jeg hele tida må passe på så jeg ikke setter henne i situasjoner der jeg VET hun vil utagere.

Forøvrig kan jo også en del av denne ugne adferden noen briarder har hatt, være et resultat av at de fikk en temmelig røff og urettferdig oppdragelse. Nordenstam var jo guru, og som de fleste andre, har nok også mange briardeiere misforstått budskapet hans. De tåler ikke all verdens av feilbehandling og urettferdighet i oppdragelsen - da kan de fort bli ekle å ha med å gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehehehe... jeg forsøker jo så godt jeg kan å være objektiv i forhold til rasen - det blir liksom så dumt å glorifisere denne "labbetussen" slik at folk tror de får noe annet enn det som er virkeligheten (for de ser jo unektelig temmelig uskyldige ut med slufse i håret) :P. Det er mange som lar seg lure av den lange pelsen, men under bor det jo en ganske skarp vakt- og gjeterhund, som faktisk gjør det bra i IPO-konkurranser i utlandet, så her gjelder det å ikke skue hunden på hårene :P.

Da jeg begynte å oppdra den yngste hunden min, var jeg jo meget obs på dette problemet med utagerende adferd, klok av skade etter tre tidligere briarder MED slik adferd... hummmm... mulig det var meg det var noe galt med også kanskje her.. hehehe. Men altså - jeg har jo da forsøkt å forebygge dette på den yngste, og om det er pga det, eller om hun bare ikke har det i seg, er jo vanskelig å si, men hun er iallefall langt mer behagelig å dra med seg rundt omkring enn det gamlemor er - siden jeg hele tida må passe på så jeg ikke setter henne i situasjoner der jeg VET hun vil utagere.

Forøvrig kan jo også en del av denne ugne adferden noen briarder har hatt, være et resultat av at de fikk en temmelig røff og urettferdig oppdragelse. Nordenstam var jo guru, og som de fleste andre, har nok også mange briardeiere misforstått budskapet hans. De tåler ikke all verdens av feilbehandling og urettferdighet i oppdragelsen - da kan de fort bli ekle å ha med å gjøre.

Jeg syns så absolutt du fortjener ROS! for å at du ikke bare prøver men også ER objektiv, når det gjelder din rase!

For trøste og bære; det finnes svært mange rasefantaster, som får ALLE piggene ut, hvis man så mye som bare ANTYDER at rasen ikke er perfekt på alle måter... Dagens rose, til deg Siri!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig veldig bra for meg å lese dette også. Nå er jeg såpass forelsket i rasen at jeg ikke løper og kjøper en toypuddel etter å ha lest dette (ikke et ondt ord om toypuddel....).

Jeg forstår jo at man må jobbe med en hund som briarden, og at man må ha interresse av å jobbe med hunden. Jeg har faktisk stor tro på at rolige, vennlige mennesker lettere får rolige, vennlige hunder enn stressete, irritable mennesker, men det betyr ikke at man bare kan slappe av og tro at alt går seg til bare man selv er rolig og grei. Man må bruke hodet også, og være villig til å investere tid og energi.

Men jeg er altså i en fase nå, da jeg tagger fanden på veggen... Når Pippin og jeg går tur nå, har vi det så fredelig og deilig, Pippin er bare positiv til møtende hunder, han er i det hele tatt en veldig snill og grei fyr. Hvordan blir de turene om et år, når vi har med oss Pippin sin store lillebror briarden? Blir lillebror nabolagets skrekk? :P

Siri, du kjenner sikkert briarden Billy? Husker ikke kennelnavnet, men jeg tror han ble årets briard 2005. Jeg snakket med han og eieren hans på NKK Trondheim i helga. Ble så forelsket i Billy, han virket så snill og så var han så vakker. Omtrent sånn vil jeg ha! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne jo svært gjerne tenkt meg en Briard. (før tenkte jeg at det ville bli min fawne briard hanne som skulle hete Theo :P ). Men når jeg først får meg en hund, så vil jeg ha den for alltid også! Kommer aldri til å selge/gi bort eller avlive en hund jeg har skaffet meg. Derfor er det ôg viktig at den passer litt inn i livet mitt.

Hvordan vil du si at Briarden er ovenfor dyr, Siri? Jeg bor jo på gård, der vi har kyr,hunder, og hester.

Å jeg lar mine gå laust, å jeg tar di med meg på korte/lange turer hver eneste dag,uansett vær.

Da håper jo jeg at en Briard ville få det godt hos meg, og ikke finner på å stikke avgårde(1-2 km til nærmeste nabo).... Og ikke stikker for å jage på dyra straks jeg åpner døra.

briarden er jo en gjetarhund... Men jeg kjenner den ikke personlig. Å jeg veit ikke om noen i nærheten som har heller.

(pelsstell er ingen hindring! liker dulling:))

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns så absolutt du fortjener ROS! for å at du ikke bare prøver men også ER objektiv, når det gjelder din rase!

For trøste og bære; det finnes svært mange rasefantaster, som får ALLE piggene ut, hvis man så mye som bare ANTYDER at rasen ikke er perfekt på alle måter... Dagens rose, til deg Siri!

Å takk *rødme* :(.

Men jeg er altså i en fase nå, da jeg tagger fanden på veggen... Når Pippin og jeg går tur nå, har vi det så fredelig og deilig, Pippin er bare positiv til møtende hunder, han er i det hele tatt en veldig snill og grei fyr. Hvordan blir de turene om et år, når vi har med oss Pippin sin store lillebror briarden? Blir lillebror nabolagets skrekk?

Siri, du kjenner sikkert briarden Billy? Husker ikke kennelnavnet, men jeg tror han ble årets briard 2005. Jeg snakket med han og eieren hans på NKK Trondheim i helga. Ble så forelsket i Billy, han virket så snill og så var han så vakker. Omtrent sånn vil jeg ha!

Jeg tror det kan være lurt å male fanden litt på veggen - da blir man ikke overrasket om ting kanskje ikke blir så rosenrødt som man hadde trodd ;). Jeg tror nok at dersom Pippin er en snill og avbalansert hund, så vil en briard også kunne ta "lærdom" av det - kanskje får du mye gratis ved å ha en sånn hund i tillegg. Egentlig må jeg innrømme at jeg ikke har så veldig stor erfaring når det gjelder å ha to hunder - dvs jeg har jo hatt to briarder i mange mange år, men utgangspunktet får mitt to-hundshold var ikke så veldig bra. Den første jeg hadde var en vanskelig hund, og jeg som urutinert eier håndterte henne nok ikke spesielt bra. Da hun var to år, dro jeg inn en 6 mnd gammel omplassert hannhund i hus. Han viste allerede i starten litt aparte adferd, uten at jeg vel tok signalene så godt (og hadde kanskje ikke forutsetninger for å takle det helt heller). Han ble vel iallefall ikke bedre av å bo sammen med den første tispa mi... han ble dessverre ikke så gammel heller - pga sin adferd :P. Da jeg fikk hun som er min eldste nå, ble jo også hun "oppdratt" en del av den eldste tispa mi - og la seg vel til en del unoter pga det (de gikk ikke videre godt sammen for å si det sånn). Hun viste forøvrig også tidlig problemer med andre hunder (helt fra jeg fikk henne ble hun engstelig når hun hørte hunder bjeffe på lang avstand). Jeg forsøkte jo å sosialisere henne med andre hunder, og hun ble veldig mye bedre enn hun var som valp, men med alderen tippet vel dette over i utagerende adferd mot andre hunder vi møter på tur.

Nå har jo heldigvis den yngste ikke fått disse tendensene, og det er kanskje en kombinasjon av både bra gener fra farsiden og at jeg har vært obs på oppdragelsen og sosialiseringen.

Nå høres det jo ut som om man må være superekspert og litt til for å få til disse briardene, men jeg ser jo også at veldig mange ferske hundeeiere som velger seg briard som rase, faktisk lykkes veldig godt - det handler nok mye om sunn fornuft, ikke feilslått snillisme, rolig og avbalansert eier og en god porsjon riktig trening :P.

Hvordan vil du si at Briarden er ovenfor dyr, Siri? Jeg bor jo på gård, der vi har kyr,hunder, og hester.

Å jeg lar mine gå laust, å jeg tar di med meg på korte/lange turer hver eneste dag,uansett vær.

Da håper jo jeg at en Briard ville få det godt hos meg, og ikke finner på å stikke avgårde(1-2 km til nærmeste nabo).... Og ikke stikker for å jage på dyra straks jeg åpner døra.

briarden er jo en gjetarhund... Men jeg kjenner den ikke personlig. Å jeg veit ikke om noen i nærheten som har heller.

(pelsstell er ingen hindring! liker dulling:))

Briarden er jo kjent for å holde seg til gården/stedet de bor, og jeg tror aldri jeg har hørt om briarder som streifer rundt i nabolaget. De er veldig stedbundne - og opptatt av eieren sin :P. Jeg har aldri opplevd å gå på tur heller - og at hundene stikker av. Det kan nok hende, dersom de er løse, at de sjekker et ferskt elgspor, men jeg har aldri opplevd at de har vært borte mer enn sånn 20 sekunder liksom (egentlig er det nesten litt kjedelige på tur.. hehehehe.. de går stort sett i hælene mine, eller 5-10 meter foran, sjelden mer)...

Jeg tror også (uten å ha egen erfaring) at det går veldig greit med briardene og dyr de vokser opp med. Selvsagt kan nok en katt som løper trigge jaktinstinktet litt, men dersom de fra valpealder av blir vant, så tror jeg ikke det skal være noe problem :D.

Når det gjelder pelsstellet så er det nok langt enklere enn på en del tilsvarende raser (som beardedcollie og old english sheepdog). De skal ha en veldig grov pels, med lett underull, men selvsagt er det store forskjeller på kvaliteten - noen har veldig myk pels, med mye underull, andre har grov med lite - mine hører nok til siste kategori, og jeg må si at jeg bruker ikke så veldig lang tid når jeg børster gjennom pelsen på mine (men jeg gjør det jo relativt ofte slik at det ikke rekker å danne seg store tover i pelsen).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan er en briard med tanke på f.eks lydighet og agility? Siden vi er inne på rasen slenger jeg meg på! :)

... hehehehe.. og jeg svarer villig vekk jeg :-).

Mitt inntrykk og min erfaring sier at briarden er veldig lettlært - de tar ting fort, og det de har lært sitter godt (allefall har det gjort det på mine 4), men de kan kanskje være litt umodne, slik at de ikke er konsentrert nok til å gjennomføre et skikkelig konkurranseprogram med gode resultater før de er rundet 2 år - eller kanskje tre. Svenskenes raseslogan er jo "Förvirrad og glad..." Det sier vel litt om hvordan de er :). I bruks (særlig spor) ser jeg at mange ikke er helt modne på sporet før de er rundt 3-4 år.

Det jeg også har sett er at når de kommer opp i klassene i lydighet, som klasse 3 og elite, så har en del problemer med å opprettholde fart og konsentrasjon - de detter litt fort ut, eller blir trege og usikre. Det kan komme av at noen er litt lite selvstendige, evt ikke har fått lov til å utvikle sin selvstendighet. Men her er det store individuelle forskjeller tror jeg. Her i Norge er vi jo ikke så flinke til å bruke briardene våre - vi er bare en liten håndfull førere som faktisk konkurrerer. I Sverige derimot, finner du briarder i Elite lydighet og i bruks (det var sågar en briard som ble nr 6 i det svenske mesterskapet i lydighet i fjor - blant alle bordercolliene ;)), dog er det vel ikke rasen å kjøpe dersom man har mål om å komme på landslaget ;).

Jeg har jo trent mine to nåværende hunder parallellt de siste årene - og selv om de er mor og datter er de utrolig forskjellige å trene. Gamlemor er veldig lett å dra opp, hun vil så gjerne og mye, men det kan tippe litt over av iver, og dermed tar det noe lenger tid før hun egentlig skjønner hva hun skal gjøre. Den yngste derimot er utrolig konsentrert og lydhør på hvert minste lille vink, lærer veldig kjapt det hun skal lære, men er utrolig vàr på MEG og mitt kroppsspråk, så når vi nå kommer inn i konkurranseringen, så detter hun sammen fordi JEG er litt "rar".. hehehehe... hun går kanonbra når vi trener - uansett sted - men fordi JEG synes det er så vanvittig ekkelt når det går en kommandant ved siden av oss, så gjør jeg mye rart - og hun skjønner jo da ingenting - og tror hun gjør feil (og det er jo døden for henne stakkar liten... hehehe).

I agility er det en del briarder som tidligere har gjort det bra i konkurransesammenheng - i 1992 var det faktisk en briard som ble norgesmester ! Men den gangen foregikk jo agility på et helt annet nivå enn det gjør i dag. Noen - kanskje spesielt hannhundene - kan bli noe tunge til å hevde seg i konkurranse, men ut over det er det veldig bra egnet. De er ganske kjappe og smidige, og de har nok stor glede av å gå agility - og er ganske bra egnet til det også.

De er jo all-round-hunder som stort sett kan være med på alt - de har en konstruksjon som er sunn og naturlig, og har iallefall ingen fysiske hindringer som skulle tilsi at de er mindre egnet enn andre (bortsett fra at noen da kan bli ganske store og tunge).

Siri, du kjenner sikkert briarden Billy? Husker ikke kennelnavnet, men jeg tror han ble årets briard 2005. Jeg snakket med han og eieren hans på NKK Trondheim i helga. Ble så forelsket i Billy, han virket så snill og så var han så vakker. Omtrent sånn vil jeg ha!

Den glemte jeg jo å svare på... hehehee... Selvsagt kjenner jeg Billy ;). Han er en meget velkonstruert briard, med en utrolig vakker og korrekt farge - og virker også på meg som en kjempesnill og grei hannhund. Han ble helt korrekt årets utstillingsbriard i fjor (med mine to jenter som nummer to og tre - så fikk jeg skrytt litt av det også... hehehe). Han og min Babs stod veldig mange ganger som BIR og BIM i fjor, og det var flere dommere som mente de to måtte ha blitt et glimrende par :).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...