Gå til innhold
Hundesonen.no

"Bare" familiehund?!


Yakine

Recommended Posts

En hund som er kjøpt pga at den skal "bare" være familiehund - har den det like godt som en som blir aktivt trent LP, brukt til utstilling osv? - Og ikke minst, er den like mye verdt?

Må en hund som skal "bare" være familiehund delta i LP konkurranser for at den skal være lydig? Kan den ikke være lydig ellers?

En eier som "bare" skal ha hunden sin til familiehund, vil vel ha en hund som kan sitt, ligg, kom osv fordi om de ikke konkurrerer høyt i klassene i LP? Uansett om hunden ikke er "bare" familiehund og? Jeg legger vekt på at min hund skal være lydig og høre på meg og lystre. Men jeg har ingen drømmer om å starte LP med han fordet. Er han da ikke like mye verdt som en LP-hund?

Bare noen tanker, som jeg gjerne vil ha noen synspunkter på. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig er en hund som "bare" skal være en familiehund like mye verdt som en hund som blir brukt aktivt. Jeg vil tro at hunden har det like godt, av og til vel så godt, av å bare være familiehund hvis den får trening, både fysisk og mentalt. Og en hund trenger ikke å konkurrere i LP for å være lydig, det er ikke alle som har hund som intresserer seg for lydighet og det betyr ikke at hunden ikke er lydig. Spør du meg, så er hverdagslydighet er vel så viktig som konkurranselydighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sophus er "bare" familiehund, og det er de fleste andre hundene jeg kjenner også. Når du ser på antall hunder som finnes i nærmiljøet og hvor mange av dem stiller i konkurranse, er det vel et ganske stort sprik vil jeg tro. De aller fleste kjøper seg hund for å få selskap, tur-kompis eller et familiemedlem, og jeg tror at så lenge hunden som blir kjøpt passer til familien som kjøper den, så familiehunden det veldig bra.

Jeg og Sophus har tatt en del kurs i bla lydighet, men konkurranser synes jeg det er morsomst å se på. :) Hverdagslydighet er viktigst for meg, og det synes jeg at jeg har fått til (men det er selvfølgelig alltid rom for forbedringer :rolleyes: ..). Jeg tror at en familiehund og en konkurranse hund kan ha det like bra, og for den saks skyld like dårlig, det kommer vel mest ann eier uansett. At det kanskje (i enkelte kretser) er mer status å ha en høyt premiert hund enn en "familiehund"er en annen sak.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Tror nok Milo går under familiehund jeg...

Og ordet "bare" telles ikke for meg. En familiehund kan ha det misnt like bra som en aktiv konkurranse hund. Og kanskje bedre? :)

Veninna mi sin hund kan ikke måle seg med en familiehund engang...

:P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trener hund for å hjelpe henne (og oss) til å utvikle sosialt valid (godkjent) atferd. Det å trene ulike ferdigheter, har vist seg å ha en del hyggelige sideeffekter! Bygge selvtillitt, styrke ulike muskelgrupper, bruke nesa målbevisst (etter mål jeg har kontroll på) etc. For eksempel har jeg møtt på en del folk som ikke vil lære hunden sin "kunster". Hmfr

For eksempel:

Ved å lære hunden kontakt, har du dannet basic for all trening.

Ved å lære hunden å sitte bamse, har du en øvelse som styrker, rygg/sete og balanse

Ved å lære hunden framsending, kan du hjelpe den ut av ulike "virkelige" situasjoner, selvom du står litt unna! Fibis første framsendingsøvelse var å "finne Tarzan". Dvs at hun hopper opp etter en tilfeldig valgt trestamme. Øvelsen i seg selv ser kanskje litt meningsløs ut, men hvem vet. Kanskje Tarzan har flytta til Oslo!

Ved å lære "Opp på sten" lærer hunden kroppskontroll og balanse. Vi finner stadig mindre stener og studder hun skal mestre å stå stille på! Dessuten er det jo en øvelse i agility (bordet).

Det å ha et samarbeid med hunden, står da slett ikke i motsetning til å bare ha en familiehund. Jeg syns det er flott at noen jobber så målbevisst og aktivt, at de konkurrerer, men det betyr ikke at andre ikke jobber bra!

Tror enkelte (ganske mange) trenger en unnskyldning fordi de ikke gidder å jobbe med hunden sin. Det må de gjerne for meg, men "familiehund" er ingen god unnskyldning!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv om noe det floteste jeg ser er hunder som brukes til det de er lagd til, mener jeg at familie hunden har et vell så verdig liv som brukshunder, lphunder, lydighets hunder osv...

Det finnes jo untak for regelen, men det er gjelder jo både familie hunden og brukshunden.

Jeg har selv gått litt kurs med Teddy, men han er nok en typisk familie hund ja :)

Og jeg føler jeg gir han et bra liv, han ser ut som en veltilpass, avbalansert og glad hund.

Selv om han lider av selektiv hørsel innomellom :P Men det er jo min egen feil :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og ikke minst, er den like mye verdt?

Hva mener du med verdi da?

I kroner og ører er vel ikke en familiehund like mye verdt som en topptrent jakt- eller brukshund, men i affeksjonsverdi kan en familiehund være like mye verdt, om ikke mer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og en hund trenger ikke å konkurrere i LP for å være lydig, det er ikke alle som har hund som intresserer seg for lydighet og det betyr ikke at hunden ikke er lydig. Spør du meg, så er hverdagslydighet er vel så viktig som konkurranselydighet.

Det er akkurat det jeg mener og!

Tror enkelte (ganske mange) trenger en unnskyldning fordi de ikke gidder å jobbe med hunden sin. Det må de gjerne for meg, men "familiehund" er ingen god unnskyldning!

Nei, selvfølgelig ikke! Det er heller ikke det jeg mener. Man skal jo være ansvarlig og ta vare på hunden sin uansett så.

Hva mener du med verdi da?

I kroner og ører er vel ikke en familiehund like mye verdt som en topptrent jakt- eller brukshund, men i affeksjonsverdi kan en familiehund være like mye verdt, om ikke mer.

Nei, jeg mener nok i affeksjonsverdi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg har er jo en "familiehund", vi har både vært på utstilling og trener litt lydighet, men ikke akkurat på et proffesjonelt nivå. For meg er jo hun selvfølgelig like mye verdt som en hvilken som helst annen bruks- eller utstillingshund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

familie hunder har det kjempe fint! jeg driver ikke med noe spess jeg heller! jeg har min hund for kos og hygge:) jeg går ikke på treninger en gang! men har veldig lyst, men han er så vill når han treffer andre hunder! så jeg vet ikke om jeg tørr.

de som har en familie hund og ikke bryr seg noe mer.. det er en annen sak.. men det er mange som har familie hunden sin i løpestreng dagen lang!

bare hundene får tur og omsorg så har de det fint!(+++)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke konkurransehunder familiehunder da? Nå bor jeg alene, men aussien er jo størsteparten av tiden familiehund. Noen timer hist og pist på dagen er han treningskameraten min, og vi koser oss med å trene redning (spor, rundering), agility, lydighet og triks. Jeg har nok et høyere mål enn mange andre i.o.m. at jeg har lyst til å få godkjent redningshund og konkurrere med Lyng, men han er fortsatt en familiehund resten av tiden. Kanskje finnes det noen med et "ekstremt" konkurransehund-liv, men alle de konkurranse/-redningshundene jeg kjenner lever et vanlig familiehundliv største parten av tiden.

Nå har jeg vel egentlig aldri hatt en heeeelt vanlig familiehund.. Eng.setteren ble jaktet med og trent lydighet (RIOS) og kondisjon med ganske mye hele året og huskyen får trekke og bære kløv på turer samtidig som hun får trene litt triks og mye kos.

Med noen få unntak så mener jeg at de som ikke blir trent noe med også har et bra liv. Så lenge de får den trimmen de trenger, og får være med på det som skjer. Folk her på sonen er vel litt mer interessert i hund enn mange "vanlige bare familiehundeiere" er. En god del av dere aktiviserer jo bikkja med litt andre ting enn bare en liten tur om dagen!

hmm.. ble litt rotete..men,men:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt er de like mye verdt! :wub:

Men jeg har opplevd folk med for eks. LP-hunder som heller trener hunden i LP enn å gå tur. Akkurat der er jo familiehunden heldig, som oftest får gå flere turer til dagen. Man finner sikkert negative sider ved både aktive konkurransehunder og familiehunder. Men hunden i seg selv har samme verdi uansett hva den brukes til. Kanskje en hund med utstillingschampionat eller noe annet championat er mer verdt ved avel, men det er vel det eneste punktet jeg kan komme på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...