Gå til innhold
Hundesonen.no

En hund som virkelig har gjort inntrykk på deg..


Aya

Recommended Posts

Skrevet

Alle har vel møtt heelt spesielle hunder, som man ikke klarer å glemme... Fortell?

Når det gjelder meg må det vel være basseten Fred (Fred med øøørene). En liten, skjønn valp som sov på puta mi om natta og som jeg brukte til spor om dagen.. Hehe, var vel en ti/tolv år, og søskenbarnet mitt og jeg byttet på å gjemme oss i skogen. Fred fant oss hver gang. :)

Skrevet

Berner Sennen hunden Max, uten tvil!

For 2-3 år siden så passet jeg ham nesten hver dag. I sommerferien var jeg ut på lange turer med ham hver eneste dag, så han slapp å stå i hundegården mens eierne var på jobb.

Max lever enda, men har ikke hilst så mye på ham i det siste.

Max er en veldig spesiell sennen. Er desverre noen som er redd ham, fordi når det kommer folk bort til ham, så knurrer han helt forferdelig, mens han logrer med halen vel og merke! Og han har ALDRI vært aggresiv, er bare den dype knurringen han har.. (Eieren har sagt at hvis han en gang viser tanna mot en av småungene hans, så må han avlives, skjønner han godt der!)

Åhh jeg har mange minner om den hunden. Elsket chillinøtter over alt på jord, når jeg en gang i blant kjøpte meg det så SKULLE han ha en, og hun skulle ha den NÅ!:) Han gikk 10 meter, satte seg bokstavelig talt på beina mine, og gikk ikke videre før han fikk ei lita nøtt :D

En annen gang så var jeg på ene kjøpesenteret med ham. Jeg bandt ham i sykkelstativet og gikk inn. Etter 5 minutt kom ei dame som jeg kjenner, bort til meg. Hun lurte på om det var min hund som sto utenfor her. Det var det jo. Hun sa at jeg måtte gå ut å se hva han hadde gjort.

Det var litt av et syn som møtte meg! Max hadde nemlig kjedet seg, og liksom blitt "skremt" av toget som passerte bak senteret. Så han hadde dradd meg seg hele sykkelstativet uti veien, der sto han da! En stk diger sennen og et enda større sykkelstativ. Sperret veien for bilene og bussene, fint ja. *Host*

Jeg måtte ha hjelp til å få tilbake sykkelstativet, så dere kan tenke dere hvor tungt det er!

Siste gangen Max ble bundet i sykkelstativ ihvertfall :D

Max går også alltid i passgang, nekter å gå "normalt", hihi.. Han var på utstilling en gang, å det sier seg kanskje selv at det ikke gikk så bra med den gangen, haha..

Ellers så er det titt og ofte jeg ser han tuslende langs veien - alene. Eieren hans bor 2 km unna her, 2km langt trafikkert vei, underganger, krysse veien og det som er. Og foreldrene til han som eier Max er naboen min. Så når eieren er på arbeid, og Max er hjemme alene, så hender det seg at han kjeder seg, og på en eller annen måte greier å komme seg fri. Da går han de 2 km opp hit, helt alene! Er flere som har observert ham. Han stopper for å se om det er klart når han skal krysse veien, han passerer mennesker og andre hunder uten å se på de engang! Målbevist kar dette ja, hihi..

Broren min møtte på ham en gang han var på frifot igjen. Han prøvde å rope på Max, men han snudde ikke å så på ham engang :D

Oi, dette ble langt! Men kommer for alltid til å huske på Max, største kosebamsen det ja! :D

Skrevet

Han høres skjønn ut! herlig med hunder som har så mye personlighet.. Passet forresten en shettis hoppe som var RAM til å kaste folk på tur.. Med en gang de var av løp hun hjem til stallen.. Og hun stoppet også for å se om det kom biler, osv.

Skrevet

Ååå, det må bli Fidi! En Griffon Bruxellois, som en kamerat av pappa eide. De bodde sammen en stund, og når jeg var på besøk hos pappa (som bor i oslo) så pleide jeg alltid å gå tur og sånn med henne. Det var den lydigste hunden noensinne, og kjempeglad! Jeg var vel ikke stort mer enn 10-12 år i alle fall, og hun gjorde alt jeg sa. Hun gikk fri ved foten midt i Oslo sentrum, uten å mukke. I parkene fikk hun fri, men sprang aldri langt unna, og kom alltid med en gang jeg ropte. Hun kunne danse og masse annet moro, og hun var så livlig og fin. Sånn vil jeg at LiLi skal bli! Må huske å spørre han hvordan han trente henne :) hihi.. Det var virkelig en herlig hund! :D

Skrevet

Min første schæferhund Rico. Jeg var 18 år da jeg første gang fik egen hund. Gikk ikke op i hunde som nu, med udstilling og lign, men ville bare ha en hund. Så i lokal avisen at der var schæfervalper til salgs. Men siden det var langt vekk så kunne jeg ikke komme mig dit. Men til al held skulle de til byen jeg bodde i dagen etterpå, så da sa de at de kunne ta en hannvalp med som jeg ville ha, og så kunne jeg se på han. Glemmer aldrig da jeg møtte dem på parkeingsplassen. Der stod de med en deilig liten valp. Faldt for ham med det samme. Fikk oplysninger om han og familie, og hvordan han har opførst sig i kullet og diverse. Jeg tog ham med mig hjem.

Han var den dygtigste valpen jeg har hatt. Allerede efter 1 måned kunne han sitt,dekk,gi labb, gå løs forbi andre hunder og holde sig til mig. Trente en del med han. Og mødte ofte folk som sa hvordan jeg turde ha hunden løs tæt på vei og andre hunder. Men det var jo fordi han altid gik ved min side, og jeg hadde ikke engang lært han på plass. Vi var veldig glade i hverandre, vi var sammen altid.

Men 6 måneder etter blev han desværre stjålet fra hagen. Men dette er en længere historie, men så han aldrig igjen :)

Guest Vicky
Skrevet

En hund som gjorde stort inntrykk på meg var mammaen til Vicky, Sunny. Hun var den som viste meg at aussien var den rette. Sunny er en fantastisk aussie... Hun er datter av Multichampionen Lyveden Thunderflash, så hun har utsendet sitt og sjarmen derfra. Denne aussien er så sjarmerende. Hver gang det kom barn hev hun seg på rygg for å få kos, og når hun skulle bli trent sto ørene og halen rett opp. Hun var perfekt på alle måter. Så en dag fikk jeg vite at hun skulle parres, da måtte jeg bare ha valp etter henne. Da hun ble gravid så hun helt firkanta ut... hehe :) Denne hunden fascinerte meg så! aldri møtt en mer fantastisk hund... Kommer alltid til å huske Sunny, de isblå øynene, den spraglete pelsen og vippørene som alltid sto opp hvis ordet trening ble nevnt.... :D Etter henne var jeg så heldig å få Vicky som har farens ranch egenskaper, og utrykket til moren. :D

Skrevet

laika vår første familie hund.

en drømme hund.

gla i alle og alt

elska og bli kosa på magen

en gang da betsefaren min ble syk måtte vi la henne vær hjemme og så glemte vi kakene på borde hun hadde ikke rørt ei av dem

vi prste en gang og kjøre til byen også trodde vi alle at hun var i bilen.

da vi kom hjem lå hun i oppkjørseln og venta.

hun gikk aldri langt unna huset.

hun elska bestefar også når vi var på besøk der så var det liksom de 2

men så tok aldern tak som 12 fjerna de liv mora pga av betenelse

etter det å gikk det noen år. men så ble hun blind men hun orientere seg kræsja aldri boma aldri på noe kanskje av til hvis hun fikk noe godt da men hun lukta seg til hvor go biten var

hun var så god med det tok ikke lange tiden før hun selv sa at nok var nok

og det var på tide og la henne gå.

da var hun 17 :)

Skrevet

Det var jammen meg mange triste historier her... :) og her kommer enda en...

Golden retriever tispa, Tess var pappas lille øyensten. Hun hadde en røff start, hun ble omplassert hele 3 ganger før pappa forbarmet seg over henne. Hun var på grunn av dette svært nervøs når han eller jeg gikk ut av rommet.

Alikevel var Tess full av livslyst. Hun elsket å trene lydighet og elsket å gå tur i skogen. Yndlingsplassen hennes var oppe på et lite fjell som lå i nærheten. Vi gikk opp dit minst to ganger i uka, og vi kunne begge sitte i timesvis å kikke på utsikten.

Tess fikk bo sammen med oss i 6 gode år. Hun fikk livmorskreft og dyrlegen sa hun sannsynligvis ikke ville leve så mye lengre. Hun var i bra allemnntilstand så vi ville ikke avlive henne med det samme.

4 mnd etter diagnosen var Tess svært urolig, noe som ikke var vanlig atferd hos henne. Jeg åpnet opp døra til terassen og hun gikk ut å bare sto å kikket på meg. Jeg kledde på meg og fulgte etter. Hun begynte å gå mot fjellet "vårt". Hele turen passet hun på at jeg fulgte etter. Ca halveis opp la hun seg ned. Hun nektet å reise seg opp.... hun døde der i fjellsiden på plassen hun elsket.

Jeg har enda ikke gått den turen igjen... og dette er 12 år siden.... :D

det er hvertfall den hunden som har satt mest spor i meg...

Guest Vicky
Skrevet

Så trist......... :):D:D sitter her og gråter jeg og... Hun fikk i det minste dø på stedet sitt da.... :D Rest in peace Tess...

Skrevet

huff da det var jo sikkelig trasig :)

laika hadde en favorit bade plass.

hun visste alltid når vi dro ditt at det var bade tid og første man uti havet var henne.

det kommer nok alltid til og følge meg og min famili når vi er der at det er laikas badeparadis

Skrevet

uffda, har ejg ødelagt alles fredagskveld her nå :)

Det var da ikke meningen å få alle til å gråte her inne. Men ja det er en ganske trist historie. Husker enda de triste øynene hennes rett før hun la seg ned på bakken. Men de var likevel så fulle av ro.... Hun fikk lov å dø ifred og ro på plassen som hun var trygg og som hun elsket. Så egentlig er det jo en veridg og flott død. Savner henne fremdeles likevel :D

Men sånn er det vel med hundene våre, vi har ingen negative følelser ved dem, og desto værre å miste dem...

Skrevet
Silje: Åhhh så utrolig trist! Sitter å griner her vettu, alene foran pc skjermen.. :D

Jeg også...! :P:P:P

Godt hun fikk dø der hun ville da...!

Skrevet
Det var jammen meg mange triste historier her... :D og her kommer enda en...

Golden retriever tispa, Tess var pappas lille øyensten. Hun hadde en røff start, hun ble omplassert hele 3 ganger før pappa forbarmet seg over henne. Hun var på grunn av dette svært nervøs når han eller jeg gikk ut av rommet.

Alikevel var Tess full av livslyst. Hun elsket å trene lydighet og elsket å gå tur i skogen. Yndlingsplassen hennes var oppe på et lite fjell som lå i nærheten. Vi gikk opp dit minst to ganger i uka, og vi kunne begge sitte i timesvis å kikke på utsikten.

Tess fikk bo sammen med oss i 6 gode år. Hun fikk livmorskreft og dyrlegen sa hun sannsynligvis ikke ville leve så mye lengre. Hun var i bra allemnntilstand så vi ville ikke avlive henne med det samme.

4 mnd etter diagnosen var Tess svært urolig, noe som ikke var vanlig atferd hos henne. Jeg åpnet opp døra til terassen og hun gikk ut å bare sto å kikket på meg. Jeg kledde på meg og fulgte etter. Hun begynte å gå mot fjellet "vårt". Hele turen passet hun på at jeg fulgte etter. Ca halveis opp la hun seg ned. Hun nektet å reise seg opp.... hun døde der i fjellsiden på plassen hun elsket.

Jeg har enda ikke gått den turen igjen... og dette er 12 år siden.... :P

det er hvertfall den hunden som har satt mest spor i meg...

:P:P:P:P:P:P:P:(

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Så fint at dere allerede har veileder og atferdsspesialist på laget, og at dere har testet både mer og mindre aktivitet. Det dere beskriver høres ut som en valp som ligger så høyt i grunnstress at han ikke klarer å regulere seg ned igjen. Da hjelper det sjelden med mer trening, for problemet er ikke mangel på aktivitet, men at nervesystemet aldri får landet. Det jeg ville prøvd: senk totalbelastningen kraftig i 10–14 dager. Korte, kjedelige turer, ingen søk, ingen kurs. Bytt aktiviteten mot ting som nedregulerer: tygging, slikkematter, snacks strødd i gresset. Og når han faktisk ligger rolig av seg selv, legg en godbit stille mellom labbene hans uten å si noe. Ro som blir belønnet, kommer oftere. At han blir «svart i øynene» og umulig å avlede tyder på at han er langt over terskel, og da lærer han ingenting. Nevn gjerne smerteutredning for veterinæren også, mage og ledd kan gi akkurat dette bildet. Jeg har skrevet mer om ro-trening her om dere vil ha en konkret plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/
    • Godt tenkt å forberede seg før katten kommer, det er da du har mest påvirkning på resultatet. Det viktigste er ikke utstyret, men introduksjonen. Planlegg at de to første ukene skjer bak grind eller lukket dør: la dem lukte på hverandre gjennom døra, bytt tepper mellom dem, og belønn hunden hver gang den er rolig i nærheten av kattelukt og kattelyder. Først når hunden kan se katten uten å låse seg fast, tar dere korte, rolige møter med hunden i bånd. Katten trenger alltid en fluktvei: høyder, hyller og minst ett rom hunden ikke har tilgang til. Kattedoen løser du enklest med en barnegrind hunden ikke kommer forbi, eller en hevet plassering katten lett når. Og følg med på hunden din underveis: stirring, stivhet og jaging betyr at dere har gått for fort frem, ikke at det er umulig. Gjør det kort og gøy, og gi det uker heller enn dager. De fleste hunder kan lære å leve fint med huskatten sin.
    • Gratulerer med valp på vei! I stedet for å anbefale en bestemt skole vil jeg gi deg spørsmålene jeg selv ville stilt før påmelding, for det varierer mer mellom instruktører enn mellom skoler. Spør konkret: Hvilke metoder bruker instruktøren, og brukes det noen form for korreksjon eller «konsekvens»? Du vil ha et tydelig ja til kun belønningsbasert trening, ikke et vagt «vi tilpasser oss hunden». Hvor mange valper er det per instruktør? Seks er mye bedre enn tolv. Og handler kurset om hverdagen (ro, håndtering, alenetrening, trygg sosialisering) eller mest om sitt og dekk? For en setter-valp er det første langt viktigere. Be gjerne om å få se på en kurstime før du melder deg på. En seriøs instruktør sier ja til det. Jeg jobber selv som hundetrener i Oslo, så jeg lar andre svare på de konkrete skolene, men jeg har skrevet om hva god sosialisering faktisk er, om du vil lese mer: https://oslohundetrener.no/hva-er-sosialisering-og-hvorfor-er-det-viktig-for-valpen/
    • Dette høres utrolig slitsomt ut, og jeg skjønner godt at dere er på bristepunktet. To ting ville jeg gjort først, før noe trening: en veterinærsjekk av valpen (urinveisinfeksjon er en klassiker bak plutselig tissing inne) og skikkelig rens av madrass og dyner. Vanlig spray fjerner ikke lukten for hundenesen, og så lenge det lukter toalett, forblir det et toalett. Så til bjeffingen. Akkurat nå har hundene lært at bjeffing åpner døra, så det er den vanen vi må snu, ikke hundene det er noe galt med. Men vi starter ikke om natta. Tren på dagtid: lukket dør i tre sekunder, åpne mens det er stille, belønn. Bygg langsomt opp. Gi dem samtidig en skikkelig god liggeplass utenfor soverommet som fylles med tyggeben og gode ting, så stedet får verdi i seg selv. Det er ikke noe quick fix her, men med en gradvis plan er det absolutt løsbart. Med tre hunder samtidig kan det være verdt å få en trener til å se på helheten hjemme hos dere.
    • Får bare prøve meg frem litt, skal kjøpe sånn for å se. Umulig å vite før man har prøvd 😉 Takk for nyttig info Molly.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...