Gå til innhold
Hundesonen.no

Livet mitt er helt forandret.....


Guest Christine

Recommended Posts

Guest Christine

Nå skal jeg ikke sitte og prate preik her altså..Men tankene mine svirrer rundt, og jeg må ha de ført ned.

Vet det er mange der ute, som har samme problemer, og dette er litt for å vise at man ikke skal gi opp..Aldri...Jeg kommer til å være åpen, og si det som det er...

Det begynte tidlig. Jeg hadde ikke interesse for fotball, jeg brukte heller fritiden min i stallen. Hver dag be jeg mobbet fordi jeg drev med hester. Det var ikke morsomt. Var redd alle som gikk i A-klassen. De var værst. Da veninna mi slutta på ridning og begynte på fotball, ble det værre. Alle skulle være med hun hjem, og bare DE. Ingen andre..Ikke jeg heller, hennes beste veninne.

Hadde får venner av alle i klassen. Jeg var utrolig sjenert, og i samarbeidstimene turte jeg ikke å være frempå. Om noen snakket til meg mumlet jeg bare noe rart til svar. Eldre folk snakket til meg, jeg gikk. "var det noen som snakket? Nei det hørte vi ikke..Hadeeee!"

Livet mitt ble værre og værre. Det ble rett og slett et reint helvette. Jeg ville skifte skole, men fikk ikke lov av foreldrene(som ikke visste hvordan jeg hadde det.) Jeg og to andre i klassen som rei, hadde samme tanker: Vi ville rett og slett ikke leve mer. Lei av mobbinga, folka i klassen og livet, ville vi bare si farvel.

Vi ville gå ut i skogen(vi var på teltur hele klassen, og vi stakk av til en brygge og hadde girl-talk) og bare gå oss vill, til vi sultet ihjel, eller hive oss ut i vannet og drukne. Vi skulle dø, det ville vi.

Som den pysa jeg var, så var jeg redd for at "å dø" var utrolig vondt :P

Tankene om å dø vandret lenge rundt i hodet mitt. Men jeg trudde at det var den eneste utveien.

Mobbinga og alt det der fortsatte. Nå går jeg i 8. klasse og helt frem til nå har livet mitt vært et helvette.

Som mange av dere vet, så fikk mamma kreft, og Milo problemer med bena.

Jeg var sikker på at jeg var nær ved å miste min mamma, og var så sikker på at Milo hadde beinproblemer, forkalkninger og hodeskader. Jeg skjønte at hunden min ikke hadde lang tid igjen.

Vi dro til dyrlegen med Milo, som jeg brukte alle sparepengene mine på. Denne dagen var jeg i dårlig humør, og gråt en stille bønn om at Milo "bare" hadde litt vondt.

Svaret kom om Milo hadde "bare" lavt blodtrykk...Bønnen min ble hørt :P

Men ville virkelig bønnen min angående mama også bli hørt?

Mamma ble lagt inn på sykehuset i 3 dager. Jeg hadde fått lite søvn, og jeg gråt hvert friminutt. I timene hadde jeg tårer i øynene. OFte "gik jeg på do" eller ute for å treke luft, og tørke tårer.

Folk merket at jeg var trist. Og det å fortelle andre om kampen mot krefen var fælt.

Ikke så mye bedre ble det da noen fra klassen ringte til noen i tiende og sa jeg ville ligge med han i fjæra. Jeg ble kalt forskjellige ord på skolen hele tiden, og jeg ble "syk" fordi jeg ikke ville få slengt etter emg kommentarer. Dette problemet løste seg så fort jeg fikk mot og fortalte omdet til en lærer.

På sykehusbesøk så mtte jeg mamma igjen. Legene sa at mamma kom til å miste håret, og at hun ble helt frisk igjen. ;)

Dessuten har jeg fått flere venner i klassen. Ingen som mobber meg eller baksnakker meg.

Får ofte høre av andre at flere har endret syn på meg. Om at de har sagt:

"Herregud. At vi kunne ta så feil av Christine. hu er jo drit grei!" Det var rått og høre det..

Nå tør jeg og snakke med de "eldre" og jeg har faktisk blitt så modig at jeg klarte og kjefte opp en tiende klassing som truet med bank...

Jeg har også sluttet på ridning, og livet mitt ble ikke like strevsomt som før. Fikk mer tid til Milo, og ja, det hjalp!

Livet mitt er HELT forandret og jeg smilet, jeg ler, jeg er helt åpen.

Selvtilitten min har vokst fra 0,00 til 99,9...Det har gått fort det...

Eneste problemet mitt nå for tiden er kneproblemer. Det knekker noe enormt, men jeg takler det nok toppers...+ Noen 10 muskelkramper om dagen :P

Mitt budskap til dere er:

ALDRI gi opp, uansett hvordan situasjonen er! Jeg har villet dø, og bare se hvordan jeg har det i dag.

Jeg er glad, siden jeg aldri hadde trudd dette kom til og skje meg...

Med vennlig hilsen en Strående glad Christine :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så flott du skriver Christine! Du er utrolig flink til å sette ord på vanskelige tanker og følelser!

Jeg tror veldig mange har perioder i livet som er fryktelig vanskelige, alt er bare dritt og man skjønner ikke hvordan det kan bli bedre noen gang, og til slutt får man lyst til å gi opp. Men da er det så utrolig deilig å oppdage at ting KAN bli bedre! Og når noen av de vanskelige tingene ordner seg, så er det plutselig håp for alt det andre også! Takk for at du delte disse tankene med oss Christine, stooooor klem til deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette står det respekt av! Du fortjener en lys og glad ungdomstid, med ikke altfor mørke og tunge tanker! Selvom du er alt for ung til på noen måte "fortjene" å ha opplevd alt det vonde du har , så vil Det du har vært igjenom nå kanskje hjelpe deg til å takle vanskligheter senere i livet på en bedre måte enn du ellers ville gjort. Du har også fått en gylden sjanse til å forstå dine medmennesker og deres problemer bedre enn de fleste på din alder. Nå håper jeg du bare har mennesker som vil deg vel rundt deg i lang lang tid og at alt går bra for både deg og mamman din! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjempe flott skrevet Christine! Skjønner veldig godt at du har hatt det vanskelig. Jeg tror det er få som har klart å komme igjennom det så bra som du har gjort nå. Hadde moren min hatt kreft hadde jeg nok vært helt i fra meg. Når jeg var 11 år mistet jeg venninnen min i kreft (hun var 15år). Dette har gjort et sterkt inntrykk på meg. Nå 5 år etter på kan jeg bare begynne å grine av å tenke på henne. Det samme var når hun levde og var syk. Det at du klarer å komme deg på skolen når du har blitt mobbet i tillegg er kjempe bra! Ble ganske sjokket når jeg leste at du "bare" gikk i 8 klasse. Trodde du var rundt 16-17 år :rolleyes: Du har ihvertfall masse kunnskap, og er flink til å skrive vil jeg si :P

Uansett lykke til videre! Håper alt går bra med moren din ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig bra skrevet Christine.. Du klarer å håpe, uansett hvordan tng ser ut, og jeg er kjempeglad for at du har det bedre nå! Stå på videre, og kos deg med Milo, mammaen din og ungdomstida=)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjempe bra skrevet Christine!

Jeg vet hvor j**lig det er å bli mobbet, ble mobbet de 7 første skoleåra mine.

Folk mobbet meg for høyden min(er ganske liten), de mobbet meg fordi jeg har Diabetes m.m...

Unger er noen fæle kryp, de mobber oftest fordi de er usikre på seg selv eller fordi de er misunnelige, men det hjelper ikke den som blir mobbet å vite det, det er like vondt å høre de sårende ordene!

Jeg hadde også selvtillit på 00.00 helt til i fjor faktisk, men jeg fikk heldigvis hjelp og noen å snakke med.

Jeg fikk meg coacher og dette hjalp veldig.

Istedetfor å gå rundt og si: Jeg er liten, jeg er stygg, jeg er dum, ingen liker meg, ingen vil være sammen med meg - flere ganger daglig, begynte jeg å si: Jeg er yndig, vakker og petit! ;)

Det hjelper å si positive ting til seg selv, hver gang man sier noe dumt til seg selv kan man gjøre opp ved å si 5 pene ting istedet!

Jeg har heldigvis ikke hatt noen med kreft i familien min, men jeg vet hvordan det er å ha en sykdom som kan være dødelig uten behandling, en sykdom du må tenke på 24 timer i døgnet og som du aldri blir kvitt!

Da er det viktig å ikke la sykdommen styre livet ditt, det er du som skal styre sykdommen!

Du har vært kjempe tøff Christine!

Stå på! :P:P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flink jente! Det var godt å høre at du har kommet deg videre som en ny og sterkere person! Dette har du lært mye av og kan komme godt med i fremtiden. Jeg vet også hva mobbing innebærer og det er grusomt! man skal være bra sterk for å klare seg gjennom det og som en sterkere person! Og du er sterk! Og jeg ønsker deg lykke til videre, og husk å ikke gi opp!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var virkelig bra å høre! Jeg har ikke blitt direkte mobbet, men indirekte, og selv det er ganske fælt, så det må ha vært tøft med "ekte" mobbing. Stå på, det er virkleig flott å høre hvordan du har det nå :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Ja, veit ikke hva jeg skal skrive her..

For de som begynner og lure på om jeg er en liten unge som syns synd på meg selv: Grunnen ti lat jeg la ut dette innlegget, er netopp fordi, jeg vet jeg ikke er den eneste som har det sånn i verden.

Jeg har nå ingen problemer som plager meg mer,og er så utrolig glad for det..

Og som noen skreiv oppi her:Jeg har blitt en helt ny person, og helt annerledes.

Må si jeg er utrolig glad for å ha dere sonen folka her..Det var godt blandt alt det vonde...

Klem til alle soniser :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Det står respekt av å tørre å stå frem og si det der. Og ja, du kan hjelpe mange med det du har skrevet. Har selv hatt triste stunder i livet som jeg ikke snakker om, og jeg vet hvordan det er å være lavt nede. Kjempeflott å høre det går bra med Milo og at moren din blir frisk! Det varmet virkelig å høre. Håper din vei videre blir fyllt med lykke og glede! for det fortjener du virkelig!

Stå på!

Klem fra Astrid og lille Vicky

Lenke til kommentar
Del på andre sider

WOW, dette var veldig tungt å lese. Altså, at det er mulig å måtte "gå" så lenge med en slik hemmelighet. For det er jo det det blir når ikke foreldre eller lærere er klar over hvor alvorlig problemet er. Så flott at du endelig fikk sagt ifra til en lærer, og ikke minst, flott at denne læreren tok dette alvorlig!!

Men det er også en fantastisk historie, som det er kjempeflott at du deler med andre! Det står det virkelig respekt av. Og ikke minst måten du har fått frem alle punktene på.

Du har vært igjennom en altfor tøff start synes jeg, og jeg ønsker det bare godt videre i ungomstiden din (som kan være tøff nok bare i seg selv :P ). Men slik du har klart alt som hittil har krysset din vei, så blir nok resten bare barnemat i forhold!

Du er en skikkelig tøff jente, Christine. Og en person jeg tror at din mor, Milo og alle vennene dine kan være stolt av å kjenne!

Stå på videre,

klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...