Gå til innhold
Hundesonen.no

å gråte


Djervekvinnen

  

59 stemmer

  1. 1.

    • Ja
      42
    • Nei
      17


Recommended Posts

Jepp jeg har grene forann rådgiveren på skolen min i fjor når jeg fikk ett stort angstanfall og kom inn til henne for hun visste om problemet mitt... Jeg syntest ikke dette var flaut i det hele tatt, godt og vite at jeg kan komme til noen når jeg ikke har de beste dagene...! Hun er 100% forståelig ovenfor meg og følte meg mye bedre når jeg visste jeg kunne komme til henne når jeg hadde det veldig vondt noen dager... :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gråt forran lærern min på vk1 når jeg skulle fortelle at grunnen til at jeg kom for sent var at bestemor hadde gått bort. Og forran trenerne på bikjekurset da jeg var så frustrert og trodde jeg måtte gi opp. Også ja jeg gråt av frustrasjon forran trenern min etter bronsjemerket. Var bare så frustrert, og sånne ting drar meg fort ned. Men syns ikke det er flaut, selvom man føler seg litt dum. Men helt greit. Eneste jeg ikke liker å vise følelser for er foreldrene mine...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, ikke som jeg kan huske. Jeg har aldri grått over å ha slått meg på skolen, men jeg har nesten grått de gangene jeg har følt meg urettferdig behandla. Da måtte jeg holde skikkelig igjen på tårene..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I frykt for å virke ekstremt suttrete, så har jeg vel grått ovenfor det meste. Både lærere, rektor og sjef. Dette er nok mest fordi jeg blir så innmari sint, at jeg klarer ikke å holde tilbake tårene. Også har jeg vanskeligheter med konfrontasjoner, og jeg misliker svært å få kjeft. Faktisk idag fikk jeg det. Det var jævli. Jeg fikk hele dagen min ødelagt. Og ikke minst at jeg blir veldig flau når jeg møter dem igjen imorgen.. jeg skammer meg og blir veldig flau over at jeg ikke kan holde en normal samtale. Virker ikke akkurat særlig voksen... :wallbash: Tror det er en av mine aller svakeste sider (og vips der visste alle det :( )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gråt ovenfor en lærer for 2-3 uker siden fordei jeg sprang ut av timen på grunn av at en i klassen såret meg kraftig, er ikke noe som helt sur på ha, jeg blir heller ikke lei meg når jeg tenker på det, jeg hadde bare en veldig veldig ekstrem følsom periode, + at det han sa er noe jeg sliter meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I frykt for å virke ekstremt suttrete, så har jeg vel grått ovenfor det meste. Både lærere, rektor og sjef. Dette er nok mest fordi jeg blir så innmari sint, at jeg klarer ikke å holde tilbake tårene. Også har jeg vanskeligheter med konfrontasjoner, og jeg misliker svært å få kjeft. Faktisk idag fikk jeg det. Det var jævli. Jeg fikk hele dagen min ødelagt. Og ikke minst at jeg blir veldig flau når jeg møter dem igjen imorgen.. jeg skammer meg og blir veldig flau over at jeg ikke kan holde en normal samtale. Virker ikke akkurat særlig voksen... :wallbash: Tror det er en av mine aller svakeste sider (og vips der visste alle det :( )

Velkommen til min verden.

Jeg er og sånn. Mest gråter jeg når jeg blir skikkelig sint, men tross alt bedre at sinnet kommer ut den veien, enn at jeg skal begynne å slå eller kaste ting rundt meg... :(

I tillegg gråter jeg av glede, som når jeg fikk beskjed (pr tlf på jobb) at jeg skulle bli tante.

Min tidligere sjef har jeg grått foran eks antall ganger. Når jeg mistet bestemor, når den forrige hunden min ble borte etc og ikke minst den dagen jeg byttet jobb... :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må si jeg er en følsom person, og blir jeg sint så kommer det tårer (spørs på hvem jeg er sint på), og er i noen deppe-perioder og da kan jeg gråte av bare tanker, eller jeg snakker me noen på msn om noe spes.

:(

Og sånt kan være litt flaut, og føler meg jo ikke akkurat voksen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp. Gjorde det på ungdomsskolen. Ble beskylt for noe jeg ikke hadde gjort. Og ble tatt inn til "avhør" med 6 lærere sittende å glo på meg og beskylde meg for å mobbe en klassekamerat over at hu ikke var like flink i matte som meg (og jeg har aldri mobbet noen i mitt liv). Det var ufattelig sårende å bli beskyldt for det, og endte med at jeg blei så forbanna at jeg stakk, mens en lærer sprinta etter. Og så kjefta jeg ganske mye på ham og grein samtidig da han tok meg igjen.

Følelser må man kunne vise uten å være flau.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det med å skjule grining med lartter..skikkelig rart..om jeg føler jeg vil grine kan jeg plutselig få latterkrampe. :(

Men nei, har ikke det nei. Var like før i går, da Ask stakk av under fri ved foten. jeg fikk jo fullstendig panikk, og ble rimeligere forbanna på instruktøren som ikke delte min redsel i det hele tatt, han bare ba meg om å snu ryggen til når hunden så på meg. Yeah, right det hjalp jo når hunden plutselig lekte bil sammen med resten av bilene på veien. :o han gjorde jo selfølgelig det rette, men det hadde vært bedre for meg om han også hadde fått LITT panikk hvertfall..Den situasjonen der jeg nesten gråt var da hunden faktisk kom tilbake igjenn. har aldri vært så lettet i hele mitt liv.. :( (må vel nevne at instruktør ba meg kobble løs hunden under fri ved fot, selv etter at jeg forklarte at han stikker nok..men vi prøvde hvertfall :o )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg har grini foran læreren min og hele klassen fra ifjor da de begynte å snakke om det som hadde skjedd med Annette, så la hun plutselig merke til at jeg var der(Satt som vanlig bakerst i klasserommet) Også har jeg gråtet foran rådgiveren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pussig at jeg skulle oppdage dette temaet akkurat nå som jeg sitter og griner her. (Forferdelig dag i dag! ALT topper seg og jeg må gjøre det umulige for at ting skal løse seg, eller det må skje et mirakel, eeeeller døgnet må få 50 timer...)

Jeg gråt litt foran en lærer i høst faktisk, da jeg skulle fortelle at konsentrasjonen min til å øve til kjemiprøven hadde blitt litt ødelagt av at hunden min ble påkjørt og drept dagen før. Ellers har jeg vært helt på gråten foran treneren min pga. et løp som var helt ******(for å si det rett ut)...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er godt å høre at det er flere i samme båt. Jeg hadde en drittdag igår, men idag går det mye bedre. Så gråt ut, ha en drittdag og så går det nok over imorgen. Utrolig hva litt søvn kan gjøre. Men klart, noen ting er jo noe som kan være skikkelig ille og at man blir utrolig lei seg i en lengere periode. Det er tung, men godt at det ikke er sånnt som skjer ofte (forhåpentligvis). Det er bare å stå på!

KLEM TIL ALLE SOM ER TRISTE OG HAR EN DÅRLIG DAG!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må bare melde meg inn her. Jeg gråter rett som det er. Hvis jeg snakker om triste ting fra fortiden er det lett for at jeg blir overveldet av hvor trist det var, og må gråte litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke spesielt flink til å vise følelser, good or bad..

Men jeg er heller ikke speielt flink til å snakke om ting, eller f.eks å skulle si til en av lærerne at en ikke skjønner at det kan gå slik på en prøve selv om en leser, følger med, gjør leksene osv.. da er det klump i halsen, gråtkvalt stemme og en føler seg utrooolig teit og barnslig! :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...