Gå til innhold
Hundesonen.no

å gråte


Djervekvinnen

  

59 stemmer

  1. 1.

    • Ja
      42
    • Nei
      17


Recommended Posts

Jepp jeg har grene forann rådgiveren på skolen min i fjor når jeg fikk ett stort angstanfall og kom inn til henne for hun visste om problemet mitt... Jeg syntest ikke dette var flaut i det hele tatt, godt og vite at jeg kan komme til noen når jeg ikke har de beste dagene...! Hun er 100% forståelig ovenfor meg og følte meg mye bedre når jeg visste jeg kunne komme til henne når jeg hadde det veldig vondt noen dager... :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gråt forran lærern min på vk1 når jeg skulle fortelle at grunnen til at jeg kom for sent var at bestemor hadde gått bort. Og forran trenerne på bikjekurset da jeg var så frustrert og trodde jeg måtte gi opp. Også ja jeg gråt av frustrasjon forran trenern min etter bronsjemerket. Var bare så frustrert, og sånne ting drar meg fort ned. Men syns ikke det er flaut, selvom man føler seg litt dum. Men helt greit. Eneste jeg ikke liker å vise følelser for er foreldrene mine...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, ikke som jeg kan huske. Jeg har aldri grått over å ha slått meg på skolen, men jeg har nesten grått de gangene jeg har følt meg urettferdig behandla. Da måtte jeg holde skikkelig igjen på tårene..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I frykt for å virke ekstremt suttrete, så har jeg vel grått ovenfor det meste. Både lærere, rektor og sjef. Dette er nok mest fordi jeg blir så innmari sint, at jeg klarer ikke å holde tilbake tårene. Også har jeg vanskeligheter med konfrontasjoner, og jeg misliker svært å få kjeft. Faktisk idag fikk jeg det. Det var jævli. Jeg fikk hele dagen min ødelagt. Og ikke minst at jeg blir veldig flau når jeg møter dem igjen imorgen.. jeg skammer meg og blir veldig flau over at jeg ikke kan holde en normal samtale. Virker ikke akkurat særlig voksen... :wallbash: Tror det er en av mine aller svakeste sider (og vips der visste alle det :( )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gråt ovenfor en lærer for 2-3 uker siden fordei jeg sprang ut av timen på grunn av at en i klassen såret meg kraftig, er ikke noe som helt sur på ha, jeg blir heller ikke lei meg når jeg tenker på det, jeg hadde bare en veldig veldig ekstrem følsom periode, + at det han sa er noe jeg sliter meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I frykt for å virke ekstremt suttrete, så har jeg vel grått ovenfor det meste. Både lærere, rektor og sjef. Dette er nok mest fordi jeg blir så innmari sint, at jeg klarer ikke å holde tilbake tårene. Også har jeg vanskeligheter med konfrontasjoner, og jeg misliker svært å få kjeft. Faktisk idag fikk jeg det. Det var jævli. Jeg fikk hele dagen min ødelagt. Og ikke minst at jeg blir veldig flau når jeg møter dem igjen imorgen.. jeg skammer meg og blir veldig flau over at jeg ikke kan holde en normal samtale. Virker ikke akkurat særlig voksen... :wallbash: Tror det er en av mine aller svakeste sider (og vips der visste alle det :( )

Velkommen til min verden.

Jeg er og sånn. Mest gråter jeg når jeg blir skikkelig sint, men tross alt bedre at sinnet kommer ut den veien, enn at jeg skal begynne å slå eller kaste ting rundt meg... :(

I tillegg gråter jeg av glede, som når jeg fikk beskjed (pr tlf på jobb) at jeg skulle bli tante.

Min tidligere sjef har jeg grått foran eks antall ganger. Når jeg mistet bestemor, når den forrige hunden min ble borte etc og ikke minst den dagen jeg byttet jobb... :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må si jeg er en følsom person, og blir jeg sint så kommer det tårer (spørs på hvem jeg er sint på), og er i noen deppe-perioder og da kan jeg gråte av bare tanker, eller jeg snakker me noen på msn om noe spes.

:(

Og sånt kan være litt flaut, og føler meg jo ikke akkurat voksen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp. Gjorde det på ungdomsskolen. Ble beskylt for noe jeg ikke hadde gjort. Og ble tatt inn til "avhør" med 6 lærere sittende å glo på meg og beskylde meg for å mobbe en klassekamerat over at hu ikke var like flink i matte som meg (og jeg har aldri mobbet noen i mitt liv). Det var ufattelig sårende å bli beskyldt for det, og endte med at jeg blei så forbanna at jeg stakk, mens en lærer sprinta etter. Og så kjefta jeg ganske mye på ham og grein samtidig da han tok meg igjen.

Følelser må man kunne vise uten å være flau.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det med å skjule grining med lartter..skikkelig rart..om jeg føler jeg vil grine kan jeg plutselig få latterkrampe. :(

Men nei, har ikke det nei. Var like før i går, da Ask stakk av under fri ved foten. jeg fikk jo fullstendig panikk, og ble rimeligere forbanna på instruktøren som ikke delte min redsel i det hele tatt, han bare ba meg om å snu ryggen til når hunden så på meg. Yeah, right det hjalp jo når hunden plutselig lekte bil sammen med resten av bilene på veien. :o han gjorde jo selfølgelig det rette, men det hadde vært bedre for meg om han også hadde fått LITT panikk hvertfall..Den situasjonen der jeg nesten gråt var da hunden faktisk kom tilbake igjenn. har aldri vært så lettet i hele mitt liv.. :( (må vel nevne at instruktør ba meg kobble løs hunden under fri ved fot, selv etter at jeg forklarte at han stikker nok..men vi prøvde hvertfall :o )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg har grini foran læreren min og hele klassen fra ifjor da de begynte å snakke om det som hadde skjedd med Annette, så la hun plutselig merke til at jeg var der(Satt som vanlig bakerst i klasserommet) Også har jeg gråtet foran rådgiveren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pussig at jeg skulle oppdage dette temaet akkurat nå som jeg sitter og griner her. (Forferdelig dag i dag! ALT topper seg og jeg må gjøre det umulige for at ting skal løse seg, eller det må skje et mirakel, eeeeller døgnet må få 50 timer...)

Jeg gråt litt foran en lærer i høst faktisk, da jeg skulle fortelle at konsentrasjonen min til å øve til kjemiprøven hadde blitt litt ødelagt av at hunden min ble påkjørt og drept dagen før. Ellers har jeg vært helt på gråten foran treneren min pga. et løp som var helt ******(for å si det rett ut)...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er godt å høre at det er flere i samme båt. Jeg hadde en drittdag igår, men idag går det mye bedre. Så gråt ut, ha en drittdag og så går det nok over imorgen. Utrolig hva litt søvn kan gjøre. Men klart, noen ting er jo noe som kan være skikkelig ille og at man blir utrolig lei seg i en lengere periode. Det er tung, men godt at det ikke er sånnt som skjer ofte (forhåpentligvis). Det er bare å stå på!

KLEM TIL ALLE SOM ER TRISTE OG HAR EN DÅRLIG DAG!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må bare melde meg inn her. Jeg gråter rett som det er. Hvis jeg snakker om triste ting fra fortiden er det lett for at jeg blir overveldet av hvor trist det var, og må gråte litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke spesielt flink til å vise følelser, good or bad..

Men jeg er heller ikke speielt flink til å snakke om ting, eller f.eks å skulle si til en av lærerne at en ikke skjønner at det kan gå slik på en prøve selv om en leser, følger med, gjør leksene osv.. da er det klump i halsen, gråtkvalt stemme og en føler seg utrooolig teit og barnslig! :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...