Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan ble du bitt av hundegalskapen?


Benedicte

Recommended Posts

Skrevet

Nå, fortell meg hvordan du fikk den store interessen for hund :) Er det en spesiell hund sin skyld? Er det et hundemenneske som har konventert deg? Eller er du vokst opp med hund og har fått interessen slik? :)

Skrevet

Født inn i en hundefamilie, gikk skikkelig i opprør i slutten av ungdomstiden (ved å droppe alt som heter utstillinger, og satse på agility - så borte ble jeg vel aldri), men nå vil jeg tilbake igjen. Fått hundegalskap inn med morsmelken, jeg altså, men det er i aller høyeste grad et valg jeg har tatt selv også :)

Skrevet

vokst opp med hund da! har bilde da jeg var liten når jeg sov oppi kurven til rottweileren vår! hihih! så ble hunde"galskapen" større når jeg fikk min egen hund!

Skrevet

Jeg syntes hunder var artige når jeg var liten. Begynte å gå tur med verdens herligste blandingshund, og da var det gjort.

Skrevet

Da jeg så en dobermann. Kunne gå tur med en slektings hund en og annen gang før, men tenkte aldri på å kunne tenke meg å ha en hund selv. Men da jeg så en dobemann ble jeg solgt, og siden da har interessen gått mer og mer opp. Fra å ikke like hunder, til å så og si bli frelst. :)

Skrevet

Det ligger i familien. Bestemoren min er totalt hundefrelst og fikk sin første hund da hun var 6 år. Er vel gjennom henne jeg ble interessert i hund. Hun har kanskje flere bilder av hundene sine enn hun har av barna :rolleyes:

Vesla er kanskje den utløsende faktoren til at jeg ble så opptatt av hunder som jeg er nå, siden hun er "min" hund.

Skrevet

Har vokst opp i en familie med hunder (eng.settere) på alle kanter og med en pappa som er litt "småhundegal". Så jeg har vokst opp med hunder. Gikk mine egne veier når jeg ble tenåring (14år) og litt mer opplyst, begynte med lokk og lur/klikkertrening/shaping av setteren vi hadde da (dalldressur i følge mange av slektningene mine..), og begynte med andre hundesporter enn jakt:) Så jeg er nok ikke familiens sorte får akkurat;)

Skrevet

Har vokst opp med hunder jeg og, men fra jeg var ca 10-11 så ble jeg bitt av hundegalskapen da... Har hatt 3 egne hunder og kommer til å bli flere og siden :)

Skrevet

Bestevennen min var naboens langhårete Collie.

Men egentligt så har jeg alltid hatt lyst på hund. :)

Skrevet

Man kan vel nesten si at jeg ble konvertert både pga kjæresten min og pga en spesiell hund. Per hadde en strihåret dachs, Plenty, da vi ble sammen, men vi fant aldri "tonen". (Hunden var en sær gammel dame, og jeg er en sær ung dame :) ) Det var vel helst fordi jeg aldri har sett på meg selv som noen hundemenneske. Etter at Plenty ble borte, ønsket jeg meg en katt. Helt til Per kom med Fant, som vi i utgangspunktet skulle passe en helg. Det viste seg at eieren til Fant prøvde å få ham omplassert, og hadde også spurt Per. Per trodde jo at jeg ikke ville, så han sa nei... Men så ble jeg og Fant forelsket ved første blikk. Så da endte han opp hos oss allikevel. Så skaffet vi jo oss en katt og da, så fikk begge vilja vår :) Nå kan jeg ikke forestille meg livet uten en hund! Sånn er det bare!!

Skrevet

Det startet vel da jeg var 7 år, og vi fikk vår første hund. Men interessen min kom for fullt da jeg fikk Buster, som er min første selveide hund. Ellers er store deler av familien min hundemennesker. Broren min har hele 5 irsk settere nå, søsteren min har en rottweiler, ene onkelen min har en huskey blanding og en engelsk setter, og inntil nylig hadde han en schæfer, andre onkelen min har en flat, og hadde tidligere en oes, søskenbarnet mitt har en border collie og en spansk vannspaniel. Mamma pleier å klage over at hun ikke får andre barnebarn en de med fire føtter :) . Små søskene mine er og veldig glad i hunder, så det blir vel antageligvis hund på dem og når de blir gamle nok.

Skrevet

jeg har aldri vært noe hundemenneske, mere kattemenneske jeg :) helt til jeg ble omvendt da ;)

historien begynner med at jeg har bare vært borti to hunder i hele mitt liv før; schaferen til familien til vennina mi som jeg vokste opp sammen med. den sto enten i hundegården, eller bundet fast i en krok i gangen stakkars....... også schaferen til gudmoren min; den var gal, rett og slett. jeg var livredd den hunden, og når jeg dro på besøk dit så gikk jeg inn kjelleren, fordi den sto alltid ute på verandaen, og ved å gå inn kjelleren så unngikk jeg den. Jeg ble bitt en gang da jeg forsøkte å gå inn hovedinngangen via verandaen, men fortalte det aldri til noen.......

så ellers var det ingen i verken familien min, eller av vennene mine som hadde hund..

men en dag, etter masse masse prat om hund, så kjøpte kjæresten min en blandingshund, Rex. jeg sverget på at jeg aldri skulle ha noe med den å gjøre, og alt ansvaret kom til å falle på ham selv. Men Rex var en hvit hjerteknuser, og kvinnemenneske med omsorg og kjærlighet som jeg er, så klarte han raskt å smyge seg inn i hjerte mitt ;) Nå er jeg sverget hundemenneske!!!!! for evig tid :P:) Nå er Rex blitt 2 år, og har vært på en del kurs, og flere blir det. Og planene om en hund nr.2 er meget klare ;)

Skrevet

Har vokst opp med hunder og har så lenge jeg kan huske drømt om egen hund.

I 10-11 års alderen begynte jeg å lese om forskjellige hunderaser og når jeg var 14 fikk jeg en Leonberger som jeg kunne kalle min og etterhvert som moren min så jeg klarte ta vare på han ble han min.

Tenke aldri på lydighetskonkurranser/agility o.s.v før jeg kjøpte Balder.

Så kan si at interessen alltid har vært der, men den har øket etterhvert.

Skrevet

Ble bitt av hundebasillen når jeg var med breton'en Kira for å prøve agility. Synes at det var kjempegøy å jobbe med henne. Trente også med henne i sentrum siden hun hadde angst for mennesker, biler osv. Så det er nok Kira sin skyld :)

Skrevet

Bestefar hadde hund som jeg voks opp sammen med.Så det var vel der jeg ble bitt :)

Har liksom alltid likt hunder. :)

Skrevet

Vokst opp med hund og kan aldri tenke meg å leve uten!

Morsomt å se at det er folk her som før ikke har likt hunder men nå er helfrelst :)

Skrevet

Jeg har alltid hadde lyst på hund. Har hatt hund høyest på ønskelisten siden jeg var 5 år gammel.

Men så hadde jeg en periode i tenårene hvos jeg ikke ville ha hund pga jeg interesserte meg mer for andre ting.

Så fikk jeg meg en dalmatiner og da når det ikke gikk få bra så fikk jeg litt "skrekken" for at jeg egentlig ikke maktet å ha ansvar for en hund. Men så kom Pito i hus og jeg ble 110% hundefrelst!

Tror familien min er litt lei, for de deler ikke interessen min i det hele tatt :)

Skrevet

Har alltid hatt hund og vil alltid ha hund :)

Oppvokst med hund, da min far har jakthunder, som han jakter med og tidligere har konkurert med. I tilegg er han blodspor dommer og dommer for elghund prøver. Så jeg har vel fått det inn med mors melka :)

Skrevet

Jeg tror det begynte med naboens airedaleterrier "Raggen". Han gikk jeg og venninna mi (naboens datter) tur med fra vi var små. Jeg husker Raggen som en utrolig snill og rolig hund. Da han ble avlivet pga alderdom gikk livets realiteter opp for meg, det var mitt første møte med død, sorg og savn. Siden har jeg vært veldig glad i hunder, men har samtidig vært litt redd for å bli for bundet, er nokså spontan og reiseglad. Men nå angrer jeg nesten på at jeg ikke har hatt hund før, så mye kos og gøy som jeg har gått glipp av! Nå skal jeg iallefall ha hund(er) til jeg blir utgammel!

Skrevet

Tjaa, den kom etter hvert som vi fikk flere hunder tror jeg :)

Først fikk vi Kaisa da jeg var 10 år. 5 år etter var vi krisehjem for en engelsk setter, deretter en irsk setter. Et par måneder etter det kjøpte vi Tyson, og 6 måneder etter der igjen fikk vi Albin.

Det var vel først rundt planlegginga av Albin for et par år siden at jeg virkelig fikk interessen selv om jeg gikk turer med Kaisa(og andre nabohunder), matet henne, passet henne om kveldene, var med på utstillinger, berner turer/treff osv lenge før det.

Guest Christine
Skrevet

Naboens Engelsk Setter :)

Fikk meg til og like hunder mer, og fikk meg til å stole på alle slags hunder.

Så ringte jeg jo bare på til folk, også fikk jeg flere venner, og tilslutt fikk jeg egen hund...

Det skal legges til at om ikke jeg var besteveninne med ei i klassen minm hadde jeg ikke bgeynt på ridning, og da hadde jeg ikke møtt min nye nabo, og da hadde jeg ikke blitt kjent med Eieren til setteren :=)

Skrevet

Husker jeg luftet naboenes hunder da jeg var liten og hadde sinnsykt lyst på en selv... men fikk ikke siden foreldrene mine sa nei. Det ble derfor katt i haugevis for min del - helt til jeg ble voksen, fant en type som også var interessert i hund, og så var det gjort!

Etterhvert fant jeg en annen interesse som var jakt, og det skjedde samtidig med en lovendring som sa at man måtte ha tilgang på ettersøkshund og da kunne jeg jo kombinere to hobbyer!

Og etterhvert har jeg trent opp flere ettersøkshunder - siste tilskudd på stammen er Amigo.

Av hunder som har gjort inntrykk på meg i oppveksten må jeg jo si Lassie.... HERREGUD så klok den bikkja var :) og en slik en ville jeg og ha.... Har hatt mange bikkjer men ingen er som Lassie :)

Skrevet

Har alltid vært glad i dyr, jeg. Vi hadde katt da jeg vokste opp, men hund fikk jeg ikke før jeg flyttet hjemmefra og kunne bestemme selv! Siden har det vært hund. Har alltid følt meg nærmere hunder enn mennesker innimellom. Særlig når livet er litt tøft, er det godt å ha en hundevenn å betro seg til. Man slipper å si så mye. Dette ble litt klissete, men selvom min "hundehverdag" er preget av mye trening på hverdagslivets ferdigheter og turer i marka der vi ser mye rådyr om dagen, så langlina er god å ha når søket blir litt vel realistisk, er nok utgangspunktet for å ha hund rimelig sentimentalt!

Skrevet

Jeg er oppvokst med hund, har hatt Welsh Corgier hjemme hele livet og Jakt Labradorer hos tanten min, så hunde interessen har jeg hatt fra jeg var barn.

Men hundene har vært en naturlig del av livet mitt hele tiden, mens jeg i mange å var lidenskaplig intressert i hester, for tre år siden da jeg fikk Chicka så dabbet lidenskapen til hestene og lindenskapen gikk over til hunder og nå er den der for å bli. :)

Guest Christine
Skrevet

Jeg er oppvokst med hund, har hatt Welsh Corgier hjemme hele livet og Jakt Labradorer hos tanten min, så hunde interessen har jeg hatt fra jeg var barn.

Men hundene har vært en naturlig del av livet mitt hele tiden, mens jeg i mange å var lidenskaplig intressert i hester, for tre år siden da jeg fikk Chicka så dabbet lidenskapen til hestene og lindenskapen gikk over til hunder og nå er den der for å bli. :)

Da er vi to..8 år på baken innen ridningen har jeg...

hehe..Milo tok jo over ALT.. :)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...