Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan ble du bitt av hundegalskapen?


Benedicte

Recommended Posts

Skrevet

Nå, fortell meg hvordan du fikk den store interessen for hund :) Er det en spesiell hund sin skyld? Er det et hundemenneske som har konventert deg? Eller er du vokst opp med hund og har fått interessen slik? :)

Skrevet

Født inn i en hundefamilie, gikk skikkelig i opprør i slutten av ungdomstiden (ved å droppe alt som heter utstillinger, og satse på agility - så borte ble jeg vel aldri), men nå vil jeg tilbake igjen. Fått hundegalskap inn med morsmelken, jeg altså, men det er i aller høyeste grad et valg jeg har tatt selv også :)

Skrevet

vokst opp med hund da! har bilde da jeg var liten når jeg sov oppi kurven til rottweileren vår! hihih! så ble hunde"galskapen" større når jeg fikk min egen hund!

Skrevet

Jeg syntes hunder var artige når jeg var liten. Begynte å gå tur med verdens herligste blandingshund, og da var det gjort.

Skrevet

Da jeg så en dobermann. Kunne gå tur med en slektings hund en og annen gang før, men tenkte aldri på å kunne tenke meg å ha en hund selv. Men da jeg så en dobemann ble jeg solgt, og siden da har interessen gått mer og mer opp. Fra å ikke like hunder, til å så og si bli frelst. :)

Skrevet

Det ligger i familien. Bestemoren min er totalt hundefrelst og fikk sin første hund da hun var 6 år. Er vel gjennom henne jeg ble interessert i hund. Hun har kanskje flere bilder av hundene sine enn hun har av barna :rolleyes:

Vesla er kanskje den utløsende faktoren til at jeg ble så opptatt av hunder som jeg er nå, siden hun er "min" hund.

Skrevet

Har vokst opp i en familie med hunder (eng.settere) på alle kanter og med en pappa som er litt "småhundegal". Så jeg har vokst opp med hunder. Gikk mine egne veier når jeg ble tenåring (14år) og litt mer opplyst, begynte med lokk og lur/klikkertrening/shaping av setteren vi hadde da (dalldressur i følge mange av slektningene mine..), og begynte med andre hundesporter enn jakt:) Så jeg er nok ikke familiens sorte får akkurat;)

Skrevet

Har vokst opp med hunder jeg og, men fra jeg var ca 10-11 så ble jeg bitt av hundegalskapen da... Har hatt 3 egne hunder og kommer til å bli flere og siden :)

Skrevet

Bestevennen min var naboens langhårete Collie.

Men egentligt så har jeg alltid hatt lyst på hund. :)

Skrevet

Man kan vel nesten si at jeg ble konvertert både pga kjæresten min og pga en spesiell hund. Per hadde en strihåret dachs, Plenty, da vi ble sammen, men vi fant aldri "tonen". (Hunden var en sær gammel dame, og jeg er en sær ung dame :) ) Det var vel helst fordi jeg aldri har sett på meg selv som noen hundemenneske. Etter at Plenty ble borte, ønsket jeg meg en katt. Helt til Per kom med Fant, som vi i utgangspunktet skulle passe en helg. Det viste seg at eieren til Fant prøvde å få ham omplassert, og hadde også spurt Per. Per trodde jo at jeg ikke ville, så han sa nei... Men så ble jeg og Fant forelsket ved første blikk. Så da endte han opp hos oss allikevel. Så skaffet vi jo oss en katt og da, så fikk begge vilja vår :) Nå kan jeg ikke forestille meg livet uten en hund! Sånn er det bare!!

Skrevet

Det startet vel da jeg var 7 år, og vi fikk vår første hund. Men interessen min kom for fullt da jeg fikk Buster, som er min første selveide hund. Ellers er store deler av familien min hundemennesker. Broren min har hele 5 irsk settere nå, søsteren min har en rottweiler, ene onkelen min har en huskey blanding og en engelsk setter, og inntil nylig hadde han en schæfer, andre onkelen min har en flat, og hadde tidligere en oes, søskenbarnet mitt har en border collie og en spansk vannspaniel. Mamma pleier å klage over at hun ikke får andre barnebarn en de med fire føtter :) . Små søskene mine er og veldig glad i hunder, så det blir vel antageligvis hund på dem og når de blir gamle nok.

Skrevet

jeg har aldri vært noe hundemenneske, mere kattemenneske jeg :) helt til jeg ble omvendt da ;)

historien begynner med at jeg har bare vært borti to hunder i hele mitt liv før; schaferen til familien til vennina mi som jeg vokste opp sammen med. den sto enten i hundegården, eller bundet fast i en krok i gangen stakkars....... også schaferen til gudmoren min; den var gal, rett og slett. jeg var livredd den hunden, og når jeg dro på besøk dit så gikk jeg inn kjelleren, fordi den sto alltid ute på verandaen, og ved å gå inn kjelleren så unngikk jeg den. Jeg ble bitt en gang da jeg forsøkte å gå inn hovedinngangen via verandaen, men fortalte det aldri til noen.......

så ellers var det ingen i verken familien min, eller av vennene mine som hadde hund..

men en dag, etter masse masse prat om hund, så kjøpte kjæresten min en blandingshund, Rex. jeg sverget på at jeg aldri skulle ha noe med den å gjøre, og alt ansvaret kom til å falle på ham selv. Men Rex var en hvit hjerteknuser, og kvinnemenneske med omsorg og kjærlighet som jeg er, så klarte han raskt å smyge seg inn i hjerte mitt ;) Nå er jeg sverget hundemenneske!!!!! for evig tid :P:) Nå er Rex blitt 2 år, og har vært på en del kurs, og flere blir det. Og planene om en hund nr.2 er meget klare ;)

Skrevet

Har vokst opp med hunder og har så lenge jeg kan huske drømt om egen hund.

I 10-11 års alderen begynte jeg å lese om forskjellige hunderaser og når jeg var 14 fikk jeg en Leonberger som jeg kunne kalle min og etterhvert som moren min så jeg klarte ta vare på han ble han min.

Tenke aldri på lydighetskonkurranser/agility o.s.v før jeg kjøpte Balder.

Så kan si at interessen alltid har vært der, men den har øket etterhvert.

Skrevet

Ble bitt av hundebasillen når jeg var med breton'en Kira for å prøve agility. Synes at det var kjempegøy å jobbe med henne. Trente også med henne i sentrum siden hun hadde angst for mennesker, biler osv. Så det er nok Kira sin skyld :)

Skrevet

Bestefar hadde hund som jeg voks opp sammen med.Så det var vel der jeg ble bitt :)

Har liksom alltid likt hunder. :)

Skrevet

Vokst opp med hund og kan aldri tenke meg å leve uten!

Morsomt å se at det er folk her som før ikke har likt hunder men nå er helfrelst :)

Skrevet

Jeg har alltid hadde lyst på hund. Har hatt hund høyest på ønskelisten siden jeg var 5 år gammel.

Men så hadde jeg en periode i tenårene hvos jeg ikke ville ha hund pga jeg interesserte meg mer for andre ting.

Så fikk jeg meg en dalmatiner og da når det ikke gikk få bra så fikk jeg litt "skrekken" for at jeg egentlig ikke maktet å ha ansvar for en hund. Men så kom Pito i hus og jeg ble 110% hundefrelst!

Tror familien min er litt lei, for de deler ikke interessen min i det hele tatt :)

Skrevet

Har alltid hatt hund og vil alltid ha hund :)

Oppvokst med hund, da min far har jakthunder, som han jakter med og tidligere har konkurert med. I tilegg er han blodspor dommer og dommer for elghund prøver. Så jeg har vel fått det inn med mors melka :)

Skrevet

Jeg tror det begynte med naboens airedaleterrier "Raggen". Han gikk jeg og venninna mi (naboens datter) tur med fra vi var små. Jeg husker Raggen som en utrolig snill og rolig hund. Da han ble avlivet pga alderdom gikk livets realiteter opp for meg, det var mitt første møte med død, sorg og savn. Siden har jeg vært veldig glad i hunder, men har samtidig vært litt redd for å bli for bundet, er nokså spontan og reiseglad. Men nå angrer jeg nesten på at jeg ikke har hatt hund før, så mye kos og gøy som jeg har gått glipp av! Nå skal jeg iallefall ha hund(er) til jeg blir utgammel!

Skrevet

Tjaa, den kom etter hvert som vi fikk flere hunder tror jeg :)

Først fikk vi Kaisa da jeg var 10 år. 5 år etter var vi krisehjem for en engelsk setter, deretter en irsk setter. Et par måneder etter det kjøpte vi Tyson, og 6 måneder etter der igjen fikk vi Albin.

Det var vel først rundt planlegginga av Albin for et par år siden at jeg virkelig fikk interessen selv om jeg gikk turer med Kaisa(og andre nabohunder), matet henne, passet henne om kveldene, var med på utstillinger, berner turer/treff osv lenge før det.

Guest Christine
Skrevet

Naboens Engelsk Setter :)

Fikk meg til og like hunder mer, og fikk meg til å stole på alle slags hunder.

Så ringte jeg jo bare på til folk, også fikk jeg flere venner, og tilslutt fikk jeg egen hund...

Det skal legges til at om ikke jeg var besteveninne med ei i klassen minm hadde jeg ikke bgeynt på ridning, og da hadde jeg ikke møtt min nye nabo, og da hadde jeg ikke blitt kjent med Eieren til setteren :=)

Skrevet

Husker jeg luftet naboenes hunder da jeg var liten og hadde sinnsykt lyst på en selv... men fikk ikke siden foreldrene mine sa nei. Det ble derfor katt i haugevis for min del - helt til jeg ble voksen, fant en type som også var interessert i hund, og så var det gjort!

Etterhvert fant jeg en annen interesse som var jakt, og det skjedde samtidig med en lovendring som sa at man måtte ha tilgang på ettersøkshund og da kunne jeg jo kombinere to hobbyer!

Og etterhvert har jeg trent opp flere ettersøkshunder - siste tilskudd på stammen er Amigo.

Av hunder som har gjort inntrykk på meg i oppveksten må jeg jo si Lassie.... HERREGUD så klok den bikkja var :) og en slik en ville jeg og ha.... Har hatt mange bikkjer men ingen er som Lassie :)

Skrevet

Har alltid vært glad i dyr, jeg. Vi hadde katt da jeg vokste opp, men hund fikk jeg ikke før jeg flyttet hjemmefra og kunne bestemme selv! Siden har det vært hund. Har alltid følt meg nærmere hunder enn mennesker innimellom. Særlig når livet er litt tøft, er det godt å ha en hundevenn å betro seg til. Man slipper å si så mye. Dette ble litt klissete, men selvom min "hundehverdag" er preget av mye trening på hverdagslivets ferdigheter og turer i marka der vi ser mye rådyr om dagen, så langlina er god å ha når søket blir litt vel realistisk, er nok utgangspunktet for å ha hund rimelig sentimentalt!

Skrevet

Jeg er oppvokst med hund, har hatt Welsh Corgier hjemme hele livet og Jakt Labradorer hos tanten min, så hunde interessen har jeg hatt fra jeg var barn.

Men hundene har vært en naturlig del av livet mitt hele tiden, mens jeg i mange å var lidenskaplig intressert i hester, for tre år siden da jeg fikk Chicka så dabbet lidenskapen til hestene og lindenskapen gikk over til hunder og nå er den der for å bli. :)

Guest Christine
Skrevet

Jeg er oppvokst med hund, har hatt Welsh Corgier hjemme hele livet og Jakt Labradorer hos tanten min, så hunde interessen har jeg hatt fra jeg var barn.

Men hundene har vært en naturlig del av livet mitt hele tiden, mens jeg i mange å var lidenskaplig intressert i hester, for tre år siden da jeg fikk Chicka så dabbet lidenskapen til hestene og lindenskapen gikk over til hunder og nå er den der for å bli. :)

Da er vi to..8 år på baken innen ridningen har jeg...

hehe..Milo tok jo over ALT.. :)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...