Gå til innhold
Hundesonen.no

Er dere flinke til å rose/gratulere deres "motstader med resultatet i ringen eller gir dere døyten?


meg123

Recommended Posts

Er der flinke til å rose/gratulere deres "motstandere med resultatet i ringen eller gir dere døyten?

Ja hva gjør dere??

Jeg tenker selfølgelig på hundesporter(ble litt usikker på hvor jeg skulle legge denne emne hen ;) )

Jeg har kun utstilt noen få ganger,men de fleste gangene,har jeg ikke opplevd å høre noen som gratulerer hverandre eller kommer med noe posetivt (tenker ikke på gode venner som er sammen å sånn da)om andres hunder!

Det var derfor jeg ble så utrolig glad,ja nesten litt rørt sist jeg stilte ut Emma. vi ble BIM,og slått av en superflott hanngolden,vi gikk ut av ringen,og mens jeg sto å tok på Emma et annet bånd kom denne karen som eide golden hannhunden bort,tok meg i hånda,gratulerte meg hjertligst,og sa masse flott om tispa mi.

Han kom med mange gode råd,og sa flere ganger at han håpet vi vill treffes igjen,å gå mot hverandre,for han synes det var gøy å gå mot ei tispe som tydligvis hadde fått mye bra trening(tror ikke han snakka om ringtrening altså ;) ,for det er hu helt ræva på ;) ,neida,lillejenta går lineføring hu)

Og at det var tydelig at jeg var veldig glade i hundene mine,og kunne mye om hund. Det var så utrolig koselig å høre! Da tenkte jeg på dette etterpå,at tenk så mye litt ros og gratulasjoner kan bety! :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det syns jeg var skikkelig bra gjort av ham, sånne skulle det vært flere av :o

Hmm, jeg tror nok jeg vil kunne komplimentere andres hunder, de er jo tross alt flotte hunder og jeg har alltid elsket hunder.. Klart man kanskje syns det er som å "bite i det sure eplet" om man ikke går helt til tops, men alikevel.. om jeg kjenner meg selv så godt som jeg tror jeg gjør, så vil jeg kunne komplementere andres hunder, uansett om jeg vinner eller ei ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På utstilling: Når jeg stiller Frisbee (beardis) prøver jeg å gratulere. Hvis vinneren ikke blir borte for meg da. Rundt sheltieringen er det så mange at det blir vel rent håpløst om alle skal gratulere. Der gratulerer jeg om det er noen jeg kjenner litt, om jeg er i ringen når de vinner eller det på annen måte passer seg slik.

På agilitystevner: Jeg gratulerer de jeg sitter sammen med, de i klubben. Jeg gratulerer de i min klasse så langt det går. Ellers gratulerer jeg litt i hytt og pine ettersom hvem jeg treffer på rundt ringen. Jeg løper ikke hele stevneplassen rundt for å gratulere, men jeg prøver spesielt å gratulere dem jeg vet har sliti litt eller nybegynnere dersom de gjør det bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er ikke jeg vel bevandret i ringen, min hund har blitt stilt ut en gang og det var ikke engang jeg som stilte han ut ;)

Han ble slått ut i BIR ringen av en annen "sonen" hun, Dina til Belgerpia og 2ne, og joda, jeg gratulerte minns jeg og huske.

Ikke ble jeg særlig skuffet heller, jeg var sjokkert over at han kom så langt som til BIR ringen og jeg syntes også at Dina var penere :o (uten å ha peil forøvrig, syntes bare hun var søt og hadde fin pels) Uansett hvordan det går i både utstillingsringen og Lp ringen fremover så håper jeg at jeg aldri blir av de som snakker dritt om de som gjør det bra/ bedre enn meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oi, der er nok ikke jeg spess flink... jeg gratulerer jo de jeg kjenner selvfølgelig, men glemmer nok de jeg ikke kjenner. Kan nok komme med en spontan kommentar om noen har gått veldig bra og kommer ut rett ved meg. Jeg skal jammen meg prøve å bli litt mer bevist på det, neste gang, for det er egentlig en uting å ikke gratulere ukjente med god plassering. Det kalles god sportsånd det har jeg hørt... *skammer seg litt* En liten ting, vi klapper jo for alle da... hjelper det?

Dette er faktisk en oppfordring til alle rundt LP ringen (og andre ringer for den saks skyld), gratuler de som har slått deg, eller rett og slett har klart seg gjennom et program tydelig nervøse!! Det er vi ikke noe gode på.

Mvh

Margrete

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bruker å gratulere jeg ;) Hvis jeg er sånn innen rekkevidde hvertfall. Stiller jeg selv så gratulerer jeg hvertfall. Men jeg opplever det ofte at de som blir gratulert eller andre rundt ringen synes dette er noe merkelig?? En gang når jeg stilte Schaefer, så gratulerte jeg han som vant gruppa vår og ble spurt av noen i følget hvorfor jeg gratulerte fyren ;)

Min hund ble forøvring nr 6 og dette var Norsk Vinner så det var jo grunn til gratulasjoner syntes jeg ;)

Har også fått spørsmål før utstillinga om jeg virkelig syntes det var verdt å stille min Basenji på ei sånn storutstilling hahaha! Min vant forøvrig, og jeg ble definitivt IKKE gratulert av vedkommende :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo bare stillt en gang, men da både fikk jeg skryt og ros, og ga ;) Synes det er viktig jeg, både å få, og å gi, for hundene våre er jo like pene uansett hvilken plasering vi havner på. Ikke minst er det gøy å få positive kommentarer osv når hunden virkelig har gjort det bra! :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gratulerer 99% av tilfellene dem som blir BIR,BIM,får CERT osv i rasen min. Pga jeg vet hvem de aller fleste er og ta gratulerer man samtidig som man gjerne slår av en liten prat.

Men jeg gratulerer nesten aldri de som slår meg i åpen klasse for det er så "lite" å gratulere for syns jeg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I utstillingsringen har jeg prøvd og vært flink til å gratulere de som plasserer seg foran hunden min i raseringen. Men ikke alltid at man har fått gratulasjoner tilbake da. En gang sa hun som ble nummer 2 "Ja ja. Det er jo ikke din feil da" (Bogar ble INT NORD den dagen).

I LP ringen kommer det litt an på bikkjer og hvor man havner på resultatlista. Men kan sikkert ta meg i å bli flinkere. Gratulerer og kommenterer positivt til folk jeg kjenner, men ikke like ofte til folk jeg ikke kjenner. Selv om jeg veit hvor moro det er når folk kommer bort og forteller at hunden min har gjort det bra. *skrive seg bak øre om å bli flinkere*

Men negative kommentarer (på grensen til drittslenging) får man høre en god del. Selv fra folk fra samme klubb. Mye enklere å fortelle om alt det som gikk dårlig, enn det som gikk bra sikkert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I labradorringen er det nesten umulig å gratulere alle som får bedre plassering enn meg. Men jeg pleier å gratulere BIM og BIR, og andre som jeg kjenner ;)

Men når jeg stiller andres raser (som det ikke er 70 av liksom) pleier jeg å gratulere ;)

I lydighet gratulerer jeg alle som har fått 1. premie, eller 1. plass :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er jeg litt forskjellig etter omstendighetene tror jeg...

Er jeg selv inne i ringen i kampen om certet, da gratulerer jeg den som fikk det. Er jeg ikke selv inne i kampen gratulerer jeg den som får det om dette er en jeg kjenner någenlunde godt.

BIR'en og BIM'en pleier jeg å gratulere uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...