Gå til innhold
Hundesonen.no

Briard


Lene
 Share

Recommended Posts

  • 1 year later...
  • 1 year later...

Her synes jeg godt det kunne vært litt mer Briardbilder! :-)

Jeg har en 3/4 briard (resten er retriever). Satte og leste igjennom rasebeskrivelsen til briarden på Canis, og jeg synes det var litt morro, det var nemlig mye jeg kjente igjen.

Hun jeg har er 28,5 kg. 72-73cm lang i ryggen og rundt 60-63cm høy.

Str: Stor

Aktivitetsbehov: Stort

Pelslengde: Langhåret

Behov for pelsstell: Meget stort

Allergivennlig: Nei

Generell omtale:

Denne store, muskuløse franske sauegjeterhunden er en av de eldste i Nord- Europa. Selv om den er en fryktinngrytende beskyttelseshund for saueflokken, er den elskelig og lettdressert, kjærlig og tålmodig med barn.

Navnet skriver seg fra den franske provinsen Brie, selv om rasen har vært holdt i hele Frankrike. Briarden er en rase med sikre aner fra 1300-tallet, men man mener at hundetypen kan følges enda lenger tilbake. Den ble opprinnelig brukt som gjeter- og vakthund, og forsvarte dessuten flokken mot to- og firbente angripere. I de senere år har briarden også vært brukt av militærvesenet og politiet, samt som lavinehund. Den er en populær bruks- og utstillingshund.

Briard, eller ”Chien Berger de Brie”, stammer fra Frankrike og går som regel under betegnelsen fransk fårehund. De første briarder i Norge ble impotert fra England i 1976.

I tidenes løp har rasen gjennomgått en del forandringer, spesielt når det gjelder dens karakteregenskaper. Fra de såkalte ”allround”- hundene hvor man forlangte ferdighet i gjeting, bevokting og beskyttelse, utviklet det seg spesialiserte hunder. Disse deles inn i tre kategorier: Gjeterhunden, gårdshunden og beskyttelseshunden. Briarden blir brukt til alle disse spesialoppgavene, alt etter hvilke den enkelte viser tilbøyelighet til. Det betyr at rasen som helhet prinsipielt har beholdt alle ferdigheter og anlegg. Men mange av de opprinnelige anlegg kan familiehunden selvfølgelig ikke utfolde.

Briarden er prinsipielt en intelligent og livlig hund som alltid er opplagt på arbeid eller lek, men som likevel formår å utstråle ro og autoritet. Den elsker som alle hunder å bli brukt, men dog er denne trangen særlig sterk utpreget hos vår rase. Den er dessuten fortsatt i besittelse av sitt egeniniativ, som har gått tapt hos mange andre raser.Hos gjeterhunder kaller man dette fenomen for ”intelligent ulydighet”.

Man skal være klar over at de fleste gjeterhunder er fryktsomme (forsiktige) hunder. Briardens mistroiskhet skal ha vokst frem fra dens selvbevissthet og har ingenting med skyhet eller frykt å gjøre. Den unngår fremmede, og utsetter ganske enkelt å knytte vennskap med dem. Den forholder seg reservert og tilbakeholden. (!)

Selv om briarden er skapt til å leve i det fri er den bare lykkelig når den får være hos sin herre. Den elsker selskapet og det familiære liv, og dens behov for kroppskontakt og nærhet er svært utpreget. På grunn av denne egenskapen er det klart at man aldri kan holde en briard bare som bånd- eller vakthund!

Briarden er en blid, oppriktig og hengiven hund, men likevel er den i besittelse av en sterk personlighet. Med briarden oppnår man mest med en konsekvent og rolig opptreden.

Den er en lettdressert hund dersom man går riktig frem og at den nøye har forstått hva som forventes av den! Her er det naturligvis også helt avgjørende hvilken kontakt det er mellom hund og eier.

Det helt overordnede mål når man skaffer seg en briard-valp er å gi den trygghet, selvtillit og livsglede. Dette gjelder naturligvis valper av alle raser, men er særlig viktig for vår rase, som ellers kan utvikle den tidligere nevnte mistroiskheten og skeptisen til sine omgivelser. Avgjørende for personlighetsutviklingen er holdningen spesielt til den unge hunden. Her bør man gå inn for mest mulig avveksling, da hunden som voksen vil føre seg med ro og verdighet.

Briarden har et temperament som krever daglig beskjeftigelse. Man må gi den mest mulig til å utvikle sin kraft og intelligens i samliv med mennesker. For å kunne utnytte dens krefter, er det viktig at den får regelmessig trening. Det er ikke alltid nok at man bare går tur med den, den krever at man i tillegg gir den oppgaver. De fleste briarder har en høyt utviklet innlæringsevne og hukommelse, og krever derfor ikke den rutinemessige treningen som mange andre hunder. Er tingene forstått og innlært ordentlig, husker briarden dem.

Som konklusjon kan man trygt si at en briard er en brukshund i ordets rette forstand, men krever mye oppmerksomhet og kjærlighet.

I tillegg til det som er sagt om rasens karakteregenskaper, må vi også si noe om dens ytre, nemlig pelsen. Briardens pelskvalitet er av stor betydning og krever stell. Pelsen er bølgete, lang og tørr med lett underull. Lengden varierer fra 7 – 14 cm. Forekomsten av lett underull er nødvendig for å sikre en god jevnhet i pelsen. Den gir også beskyttelse av briardens kropp. Underullen fungerer som en ”buffer” mot ytre påvirkninger som snø, regn og andre partikler.

En briard bør vennes til kam og børste fra den er valp, og i unghundperioden bør man se over pelsen jevnlig da det lett danner seg tover i forbindelse med pelsutviklingen. Som voksen krever en Briard-pels en halvtimes stell hver 8 – 15 dag. Den skal ikke bades for ofte med shampo, da dette tar vekk spensten i pelsen.

Vi håper med dette at vår rase er blitt presentert på en ærlig og informativ måte. Intensjonen er at jo mer man tilegner seg av kunnskap om den aktuelle rase, jo større er sjansen for at man skal lykkes som hundeeier – og – briardeier!

Rasestandard:

Opprinnelsesland: Frankrike. Briarden er en rektangulært bygget hund, robust, bevegelig og kraftfull.

Hodet er kraftig, ganske langt med lett hvelvet skalle, rundet panne, markert stopp. Øynene er horisontalt ansatt, runde, ganske store, mørke med et rolig uttrykk. Hos grå hunder er grå øyne ingen feil. Ørene er høyt ansatt, flete, ganske korte og naturlig hengende. Rasen har saksebitt, men tangbitt er også lovlig.

Halsen er muskuløs av normal lengde. Kroppen bred, lang og med dyp brystkasse. Rett rygg, svakt skårende kryss. Velvinklede for- og bakben, kraftig benstamme. Doble sporer er obligatorisk. Kraftige, runde poter med godt samlede tær, sorte klør og sterke tredeputer.

Halen bæres lavt og har rikelig fane. Halespissen skal være krokformet. Bevegelsene er lette, smidige, kraftfulle og parallelle med kraftig fraspark.

Pelsen skal være minst 7 cm lang, spenstig, svakt bølget og tørr med lett underull. I ansiktet skjegg, barter og kraftige øyenbryn. Ører, ben og poter dekket av langt hår. Farger; ensfarget sort, brå eller beige (fawn) i alle nyanser unntatt hvit, kastanjebrun og mahognybrun. Mørke nyanser foretrekkes.

Mankehøyde: Hannhund 62 – 68 cm, tispe 56 – 64 cm.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 years later...
Hvordan er Briard iforhold til den hunderasen jeg har schapendois? Sammenligning?

Jeg er kanskje ikke den rette til å uttale meg om det, siden jeg bare har hatt briarder, men jeg vet mange tidligere briardeiere har gått over til schapendoes med årene fordi de er mindre og litt enklere å håndtere i hverdagen (de er jo vesentlig mindre og lettere liksom :)). Jeg vil anta at schapendoes kanskje har litt mindre skarphet enn briarden, men at briarden kanskje har litt mer "trøkk" i det de gjør - litt mer alvor kanskje?

For et helt fantastisk bilde!

Å, takk :). Det var litt flaks med lys og alt, det bildet der :).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...