Avle bare pga godt gemytt?

[SFX]

Däremot tycker jag nog att exteriören är väldigt viktig i alla fall - det är bara det att utställningar är ett rätt dåligt verktyg för att bedöma det.

Hvorfor synes du utstilling er et dårlig verktøy?

Tja, i vissa raser kan man inte kombinera ett rastypiskt arbetssätt med framgångar i utställningsringen. Då måste man välja, vad är viktigast? Form eller funktion? Naturligtvis är det viktigt att hundarna är välfungerande exteriört, men tyvärr motverkar uställning ofta den målsättningen. De hundar som inte får 1:a eller 2:a pris på utställning är ofta både mer sunda och mer rastypiska.

Det er selvfølgelig velkjent at flere raser har en bruks- og en utstillingsvariant - for eksempel settere og australian shepherd. Men det betyr jo ikke at det er riktig at det er slik. En rasebeskrivelse burde i mine øyne ta hensyn til og legge til rette for rasens bruksegenskaper - for eksempel ikke kreve masse flashy pels på en rase som skal jobbe masse i skogen, ikke belønne store eksemplarer av en rase som da blir for tung til å gå på snøen, også videre. Jeg har ikke selv dette problemet på mine raser, men jeg forstår ikke hvorfor rasemiljøet i de rasene som er så strikt todelt godtar det. De ulike raseklubbene har faktisk mulighet til å påvirke hvordan rasebeskrivelsene er.

Hva mener du med at de som ikke før første eller andre premie (altså tredje, null eller kip, går jeg ut fra) ofte er sunnere og mer rasetypisk? Med mindre rasebeskrivelsen gir rom for anatomisk usunne hunder, er jo dette noe dommeren trekker på. Eller mener du noe annet med sunnhet? En dommer bedømmer jo ikke sykdommer.

Hvis en rases friske individ er de som er raseutypiske, betyr jo det at man har feilet totalt i avlen. Det er fullt mulig å ha både friske OG rasetypiske hunder, med sunn anatomi OG gode bruksegenskaper.

[Emilie]

Det er jo like "ille" å avle på en hund som er knallflott eksteriørmessig men ødelagt i hodet og helsen, som det er å avle på en hund som ikke ser ut eksteriørmessig men har et godt gemytt.

Hvorfor kan man ikke avle på de hundene som har begge deler? Jeg syns f.eks det er helt forkastelig å avle på en ulvehund med D-hofter, uansett hvor godt han har gjort det i utstillingsringen.

Oi, avles det på ulvehunder med D-hofter. Er det lov da?

[Maria]

Det aller viktigste burde vel være å fokusere på rasen i en helhet. Det viktigste er å bevare rasens egenskaper, utseende, gemytt og helhet. Da man velger avelsindivider mener jeg man burde sette kravene etter blant annet rasens populasjon. Finnes det få individer av en rase sier det seg selv at kriteriene for avelsdyr må senkes noen hakk. Er rasen relativt stor i populasjon blir kravene straks høyere og viktigere, for å ivareta rasens helhet på en best mulig måte, og fordi man da har muligheten til å luke ut avel på individer som etter rasestandarden ikke "strekker til". Det vil da si at både gemytt, helse og helheten må være så inntakt som mulig ved en slik vurdering av et avelsdyr. Jeg er sikker på at individer med det som kalles "bra gemytt" finnes i et flertall i hver rase med større populasjon, ellers hadde ikke rasen bevart sine egenskaper overhode.

Forøvrig synes jeg utstilling er en helt ok vurdering av et individ. Det er subjektive meninger, helt klart, men å si at hundene som vinner på utstilling ofte har dårligere helse og annet enn de som kommer på andre eller tredje plass, blir for meg helt bak mål. Jeg kan ikke se noen automatiske paralleller mellom det å ha et dårlig gemytt og det å ha et vakkert ytre hos hund. Der er vi tilbake til variasjon blandt individer. En utstillingschampion kan ha et nydelig temperament. Eller ikke. Det samme gjelder forøvrig alle raser.

Men jeg mener det er viktig å skille på gemytt og bruksegenskaper. Både utseende, gemytt og bruksegenskaper skal bevares som best mulig i avel. Selv om noen av vurderingene (eks. utstilling) kan virke urettferdige eller gale, vil man aldri kunne få noe fasitsvar på hvilke hunder som er "best". Der må man selv gjøre en vurdering, men ta hensyn til ulike faktorer som spiller inn.

[Emilie]

Hvis ikke hunden er et fullstendig avvik fra rasen så er det vel greit. Uansett så synes jeg mentalitet og helse kommer foran alt hva gjelder utseende.

[Lisbet]

Som en generell regel bør man bare avle på hunder som tilhører rasens beste halvpart, og det gjelder alle egenskaper. Men ting er ikke sort/hvitt, og avl er så mye... Jeg ville nok heller ha avlet på en sunn og frisk hund med godt temperament dersom søken og foreldre også er bra, og da sett litt mellom fingrene med at h*n kanskje ikke holdt helt mål eksteriørmessig, enn å avle på en nydelig hund som har helseproblemer, enten det nå er hudproblemer, ledd - eller mageproblemer, dårlig immunforsvar etc. For hundenes helse og gemytt er det valpekjøperne våre lever med hver dag, året rundt! Vi som driver med oppdrett bør være ansvaret bevisst, og droppe de hundene som ikke kan gi noe verdifullt videre, og være sunne og friske følgesvenner for sine eiere.

En god avlshund behøver ikke å være verdens vakreste selv, men h*n kan gi de beste egenskaper videre til sine avkom. Glemmer ikke en hund i Sverige som ble brukt i avl, han fikk vel en blå på utstilling, var høybent og ikke spesiellt vakker, men en sunn og frisk hund. Han fikk et kull som var helt herlige, bl.a. flere mestvinnende og BIR/ BIS på spesialen.

På en annen rase her til lands hadde de "verdens vakreste":-), han fikk aldri noen bra avkom.... kjempetrist.

Uansett hva man velger å prioritere, bør en evt bruk i avl alltid vurderes nøye.

mvh

Lisbet.

[Naos]

Jeg ser ikke noe galt i å "avle inn" godt gemytt som en del av et mer langsiktig avlsperspektiv, hvor man igjen velger ut gode kombinasjoner på både utseende og gemyttet og avler videre på disse, mens man selger de andre som "familiehunder" ("" fordi alle hunder jo egentlig er familiehunder! ).

Jeg trodde faktisk dette var noe av jobben som var nedlagt i avlen opp gjennom tidene...?

Jeg syns at man som oppdretter må ha lov til å ha en langsiktig plan som går utover å tenke kun neste generasjon. Jeg tror det kan gagne rasen også.

Man kan vel ikke mene at gemytt ikke betyr noe bare fordi det er vanskelig å måle det på en visuell skala? Jeg syns gemyttet bør være nettopp en del av vurderingene under avl.

Jeg er sikker på at det skjer at man avler på en litt tvilsom hund som er perfekt i forhold til rasestandarden (ofte i selvfornektelsens navn, kanskje?), og kan ikke se at det er noe værre å ønske å gjøre det samme for å bevare et spesielt godt gemytt også.

Men utfallet kommer an på om det gjøres planmessig og bevisst eller på lykke og fromme.