QUEST

Svaret er enkelt; Nei! Foretrekker voksne hunder, omplasseringshunder er undervurdert.

Hermes; som jeg sa, det er lite interessant hvordan en rase fungerte for 50 år siden, det er hvordan de er i dag, som betyr noe. Whippet er forresten en rase som har forandret seg relativt mye de siste årene, både eksteriørt (huff...) og mentalt.. 'amerikaniseringen' av rasen har så absolutt ikke gagnet den.. :/

Hermes; saluki er ikke så aktuellt for min del av andre grunner enn drittoppførsel mot andre hunder. Jeg burde vel presisert det. Når det gjelder greyhound derimot... Finnes selvfølgelig helt greie hunder der og men det er vel ikke direkte regelen.. Borzoi, vel blanda drops der og.. Det er slett ikke alle mynder som "tradisjonellt" har blitt brukt til flokkjakt. Det er forresten ikke så interessant hva en rase ble brukt til for 50 år siden( i denne sammenheng). Det trenges ikke mange generasjoner eller bruk av feil hunder, for å ødelegge en trivelig rase.. Edit; forresten hvis man med flokk mener en gruppe hunder som kjenner hverandre, så er det uansett ikke samme sak. Mange drittbikkjer fungerer forholdsvis greit med de hundene de bor i hus med, det er når de treffer fremmede hunder det går galt.

det skjønner jeg , det ville jeg også ha vært. Det dreier seg om hunder( flertall altså) og de kommer fra 4 ulike grupper.

Schipperke, nei.. Ofte fryktelig gneldrete og utseendet tiltaler meg ikke. Dsg, nja..schnauzere, napperaser og har skjegg. De riezen jeg har møtt, er heller tvilsomme ifht. andre hunder. Pinchere mye rart temperamentsmessig. Podenco..neeei! For mye lyd! Og jeg liker ikke røde neser. Buhund, flotte hunder men der kan det være myyye lyd.. Labrador og golden, hengelepper og de lukter..utiltalende utseende. Kromfhorlander har jeg bare sett på utstillinger og har ingen personlig erfaring med. Pene hunder dog. Papillon og phalene , ja det kan gå. Nei, jeg trenger ikke rasetips, men det er litt artig og se hvilke raser andre får inntrykk av, at jeg kan tenke meg.

-Therese- ; jeg trodde det kom frem at jeg snakket om raser på et generellt grunnlag, hvis ikke presiserer jeg det her. Jeg betviler ikke at man kan få individer innen f.eks. am.staff og rottweiler som er helt ok i omgang med andre hunder. De fleste scæfere jeg har truffet på, er dessverre ikke ok, i så henseende.. Men der igjen, jeg har truffet individer jeg kunne tatt med meg hjem, uten betenkning. Kjøper man en valp av en "tvilsom" rase, så er det nok ikke fullt så enkelt, at det er bare å lære den og være "høflig".. Saluki, her er det ikke hundeaggresjon jeg tenkte på( burde jeg presisert) men at de kan være nokså destruktive i en hjemme alene setting, de har ofte relativ stoor radius ute på tur og det kan være mye lyd i dem, når de er alene. Og, ja selvfølgelig finnes det salukier uten noen av de nevnte egenskapene..

Amenityog Mardina; det kommer nok litt an på hva man legger i begrepet liker.. Nå handler vel tråden om hvilke hunder man ikke ønsker og eie? Skulle jeg valgt raser ut fra eksteriøret alene, ( noe som beklagelig mange later til å gjøre..) så ville greyhound, azawakh, basenji, saluki, alaskan malamut, siberian husky og bullterier stått øverst på lista. Siden det er viktig for meg at egne hunder fungerer greit med andre hunder, så utgår flesteparten av de nevnte ovenfor av den grunn. Jeg vil ha et " enkelt" hundehold, jeg vil ikke gå tur og stadig være engstelig for å møte på andre hunder. Det er faktisk svært få hunder jeg ikke liker, på individnivå, hvis jeg treffer de uten egne hunder. 2ne; Åh, nå er jeg spent hvilke raser du tenker på?

Denne lista kan bli lang.. Alle raser med løse lepper, overskuddshud, hengende øyelokk, siklehunder (grøss) , raser med fet pels, napperaser, stinkende raser.. Har møtt på blodhunder og bassets som stinket slik at de forpestet rommet.. Hvordan noen klarer og ha slike i hus, begriper jeg ikke. Hunder med skjegg lukter ofte surt ,så de også utgår. Svært langpelsede raser er heller ikke aktuellt. Raser med ekstreme deformiteter som eng. bulldog, fransk bulldog, mops, pekingnesere, chow chow m. flere. Jeg vil ikke bidra til avl på dyreplageri. Jeg kunne ikke ha levd med en hund som kjemper for å få puste..Kortbente raser utgår også. Schæfer; dessverre er omtrent 90 % av de schæferne jeg har truffet opp i gjennom årene, noen skikkelige drittbikkjer.. De hilser andre hunder med å fly på de og de lager et svare spetakkel , får de øye på en annen hund.. Helsestatusen er heller ikke noe å skryte av.. La meg dog si, jeg har møtt på noen virkelig trivelige eksemplarer av rasen også. Med " drittbikkjer" mener jeg hunder som ikke kan omgåes andre hunder, uten fare for liv og helse.. Det interesserer meg ikke hvor snill, grei og ikke minst " barnevennlig" en hund/rase er, hvis de ikke kan omgåes andre normalt ihopskrudde hunder. Doberman, boxer, rottweiler, bullehunder, dalmantiner, store polarhundraser og en hel del av de "nye" muskelrasene +++ utgår av ovennevnte grunn. Det på et generellt grunnlag, det finnes selvfølgelig helt normalt fungerende individer i disse rasene også. Akita og borzoi, der har jeg også sett for mange utrivelige eksemplarer. Raser uten "avknapp", som f.eks flatcoated retrievere. I tillegg syns jeg de virker noget begrenset i toppetasjen. Utpregede jakthunder, hva skal jeg med det? Jakthunder er for folk som aktivt beuker de til det de er avlet for. Greyhound.. Så utrolig vakre, mange av de men dessverre er det så som så, med omgjengeligheten mht. andre hunder. Basenji.. Så vakre og fantastiske på en del områder men dessverre, det er ikke uvanlig med samkjønnsaggresjon og riktig så destruktive innomhus, kan og en del være.. Ekstremt store raser, i tillegg for fare for magedreining , så har en del av dem temmelig kort, forventet levetid. Jeg kommer nok sikkert på flere raser etterhvert men disse var de jeg kom på i farta. Edit; jeg glemte helt av belgere.. Hyperstressa og nervøse så det holder. Border collie.. Ikke noe galt med hundene i og for seg, det er bare at de i sånn i 99.% av tilfellende havner hos folk som ikke har snøring på hvor arbeidskrevende de er. Jeg har hverken interesse eller kapasitet til å gi en slik hund hva den trenger av aktivisering.

Jeg har vel ikke skrevet noe sted her, "at alt var så mye bedre før"? Derimot skrev jeg at burbruk ikke var vanlig før. Jeg mener selvsagt heller ikke at burbruk er den eneste faktoren, når det kommer til utbredt " rævva" temperament, for å bruke dine ord. Jeg mener det er en av faktorene, ikke alle . Skulle jeg ha listet opp alle mulige faktorer, ville det jo ha blitt et skrekkelig langt innlegg.. Når jeg brukte eksemplet med hunden jeg overtok, så var det nettopp det, et eksempel, ikke et "bevis" Man trenger som kjent adskillig flere enn en, for å lage en statistikk..

Det jeg ville frem til,er at hvis man avler på hunder som er umulige å ha innomhus uten bur, så avler man jo frem hunder som er dømt til å ha en sterkt forringet livskvalitet. At slik avl foregår i stor stil pr.i dag, er et beklagelig faktum. Jeg overtok selv en voksen hund, som eieren ikke ville ha lenger, nettopp pga at hunden fremsto som en krysning mellom bever og rotte.. Jeg overtok hunden rett og slett for å spare den for et nærmest garantert burliv.. At forrige eier ikke ville ha den lenger, har jeg faktisk forståelse for.. På noen få måneder hadde denne hunden ødelagt/ tygget sund mer enn noen av de hundene jeg har hatt i løpet av snart 35 år.. Det kom forresten frem etter litt undersøkelser, at oppdretterens egne hunder ( slekten ) hadde samme tendenser..

. Jeg er ikke helt sikker på hva du mener her? Hvis du mener personangrep, så er jeg enig. Jeg burde som sagt ha formulert meg klarere her. Jeg tror det handler om andre ting nemlig, at vi undervurderer hundene våre. At vi ikke tør å gi dem en sjanse til å bevise at de takler fint en tilværelse utenfor burets stengsler, og at vi er så travle (og kanksje også litt bortskjemte) i hverdagen vår at vi ikke gir rom for dem å

Jeg burde kanskje presisert at jeg ikke trakk dine evner som hundeeier i tvil, det vil jo uansett være vanskelig, siden jeg ikke kjenner deg. Det jeg vil frem til, er at hunder som oppleves som så umulige at bur er eneste mulighet for å ha de innomhus, høyst sannsynlig ikke vil få særlig mange kull, ergo mindre "spredning" av uønskede egenskaper. Hvis en hund er så "umulig" at bur er eneste løsningen for å kunne ha den innomhus, så er det vel på sin plass å sette spørsmålstegn om livskvaliteten? Jeg syns vel kanskje at sammenligningen med foreldre med utviklingshemmede barn, ikke var helt relevant her..

Ikke?? Tro meg ,de finnes! Så kan man jo spørre seg, hvorfor var hunden din så "umulig" at det var nødvendig med 7 måneders burbruk, for å få den hushavende? Jeg aner ikke hva slags hund det dreier seg om eller hundens bakgrunn, men kan det tenkes at hvis bur ikke var en mulighet, så hadde heller ikke denne ( og mange andre hunder) i det hele tatt sett dagens lys? For det er jo ikke noe problem å holde og avle på f.eks destruktive hunder, så lenge man kan "løse" problemet med burbruk..

Ja du kan så si.. Selv er jeg så gammel at i min ungdom, så var "bur" en trekasse som man eventuelt snekret selv, hvis det var behov for det, ved forsendelse.. Utover det var bur et helt ukjent fenomen, og utrolig nok, det fungerte helt utmerket det..

Jeg har ingen problemer med å se at de svenske reglene nok faller endel tungt for brystet.. Jeg finleste ikke vedlegget , men etter å ha skummet igjennom det, så kan jeg ærlig talt ikke se noe ekstremt eller vanskelig gjennomførbart der.. Ang hvalper, så mener jeg å huske at det ikke stod "skal ikke, men bør ikke?

Utover de nevnte eksempler for burbruk, hva trenger du egentlig bur til?

Personlig anser jeg burbruk utover transport og i de sjeldne tilfellene det er nødvendig i forbindelse med rekonvalsens, for dyreplageri. En annen ting som mange kanskje ikke har tenkt på, er den negative effekten på temperamentet/gemyttet eller hva nå man foretrekker å kalle det, burbruk har/har hatt.. For å ta noen eksempler; en hund som ikke kan være i hus uten å agere bever, ville neppe bli så gammel at den vil bli brukt noe særlig i avl.. Det samme gjelder hunder som har alt for høye stressnivåer, er mer eller mindre urenslige, utrivelige mot folk og dyr o.s.v. Mange av disse problemene kan jo "minimaliseres" ved burbruk og så kan man ha den flotte men uspiselige hunden i hus og bruke den i avl..

beklageligvis tror jeg du har mye rett i det.. På den annen side, så kan man jo ikke la være å innføre lover og regler, pga at enkelte ikke vil følge dem.

Hurra! Forhåpentligvis blir det samme innført i Norge også!!

Pippin& Symra, jeg burde presisert at jeg ikke mente bearded collie, men utstillingshunder generelt. MonicaT; det er nok ikke bare småhunder som ikke får leve et godt liv på grunn av pelsen.. Det finnes en hel del store pelsraser også som lever svært begrensede liv, på grunn av at eierne er mer opptatte av pelsen, enn hunden som er under.. Jeg sier ikke at absolutt alle ekstrempelsede hunder har begrensede liv, men det er ikke å komme bort fra, at alt for mange gjør det.

Gid det var så vel... Det finnes dessverre mange eksempler på utstillere som kommer svært så langt med hunder som stort sett ikke blir "luftet" annet enn i utstillingsringen..

Nå vet jeg jo ikke hva du definerer som et fritt liv, eller hva slags terreng du lufter hundene i. Jeg sier heller ikke at det er helt umulig og kombinere full pels/god livskvalitet, men helt ærlig hvor ofte skjer det? Hvor mange eiere/oppdrettere av f.eks York, malteser,afghaner, shi tzu og puddel kjenner du til, som har hundene i full pels OG lufter de daglig i skogen? Bare for å presisere, så mener jeg ikke en spasertur i bånd på en renfeid skogsti.. Edit: svarte på Tones innlegg.

Når man leser endel av innleggene i denne tråden, så virker det faktisk som om det er viktigere for en del at hunden er "rasetypisk" ( les i full pels) enn at hunden har et godt liv...? At man er uinteressert i pelsstell betyr slett ikke det samme som at man ikke gidder børste/holde pelsen flokefri.. Flere raser har en pels som ikke er forenelig med ett godt liv, hva er viktigst at hunden er "rasetypisk" eller at den kan utfolde seg fritt ute, uten allverdens begrensninger, for å spare pelsen?

Hvis man begynner i den andre enden så og si.. Så er det svært mange av pelsrasene som får lide for sin enorme pelsmengde, ikke minst så må de ta til takke med et svært begrenset liv.. Man må gjerne komme med eksempler på oppdretter ditt og datt som lar hundene få være hund, dvs løpe fritt og kose seg i skog og mark, i full utstillingspels. Sannheten er og det er nok de fleste klar over, er at "pelsmonstrene" lever et ofte temmelig begredelig liv, der det først og fremst taes hensyn til pelsen..