Hvis man i utgangspunktet ønsker seg en hund som er lett å ha med og gjøre (tenker på de punktene som ble ramset opp i startinnlegget) og som har lite lyd, så tenker jeg det er lurt å gå for en rase som faktisk har de egenskapene, sånn jevnt over hos alle individer i rasen. Ikke som har det om man leter godt, finner rette linjer, rett oppdretter og rett individ, samt oppdrar den rett. Da er den i mine øyner ikke en som fyller kriteriene til startinnlegget.
Da jeg hadde aussier brukte jeg å svare det samme i rasetråder, at joda, aussien kunne være stille den, og den hadde ikke så mye vokt, det var bare å trene på, og den var ganske stille bare man lærte den å holde munn osv. Etter å ha fått labrador skjønner jeg hva det vil si å ha en hund som faktisk er stille, stødig og trygg.
Så vil man ha en stødig og trygg hund som ikke bråker, så må man gå for en rase som er kjent for å være det, all over. Man trenger jo ikke å gjøre det vanskeligere for seg selv enn nødvendig