Yatzi er blitt 14 uker og jeg syns hun er blitt så stor allerede, fiiine jenta mi! I morgen har vi
hatt henne i 6 uker alt, og det går så utrolig bra med oss! Hun er en herlig valp, lett å ha med og gjøre, og har bare bittelittegranne rampenykker innimellom. Ikke mye, og ikke noe farlig. Litt buksebiting, men et par bestemte "nei, ikke bite" bruker å rette på saken. Forbløffende nok så slipper hun taket når hun hører slikt tonefall, og gir seg. Jeg er litt overrasket over det, trodde det skulle være verre. Det går alt i alt veldig bra, og jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg til fortsettelsen med denne herlige hunden i hus!
Tiden går så fort, disse fine forsommerdagene bare flyr avgårde, og jeg får rent dårlig samvittighet fordi jeg har late dager i hagen med bikkja og bare tusler rundt i nabolaget her... jeg er ikke ute støtt og sosialiserer i senk hver dag. Noe blir det jo i blant da, men jeg er usikker på hvor ofte og hvor mye, liksom...?
Vi har kjørt buss flere ganger, og 17. mai opptog har hun sett (og hørt) på nært hold osv. Vi kjører bil stadig vekk, tar henne med hvis vi bare skal bort på posten eller lignende, så hun får kjøreturen og holder de gode bilvanene sine vedlike. Hun er veldig flink og rolig i bil, legger seg rett ned og slumrer med en gang så fort bilen kommer i bevegelse. Men hun skvetter opp som ei loppe på et bord så fort bilen stanser! Vil ikke ta sjansen på at vi skal glemme henne igjen alene, nei
Hun er blitt stadig littegranne modigere, og er ikke like redd for alt mulig som før. Da vi fikk henne, var hun bl.a. redd for folk som syklet forbi. Nå ofrer hun dem knapt et blikk når noen suser forbi oss på tur, så hun har lært en del også. Hun er ikke redd for store og tunge kjøretøy som dundrer forbi, og hun bryr seg ikke om unger som skråler, hoier og synger på andre siden av veien. Det går "hundrevis" av barn forbi hver dag, siden vi bor rett ved skoleveien for mange. Hun har vært med ned på skolen flere ganger for å møte husets gutt etter skoletid eller for å følge han til skolen om morgenen, og da blir hun selvsagt omringet av barn som vil klappe og rose henne. Dette har vi villig vekk sagt ja til, da vi syns det var viktig å venne henne til mange barn med en gang. Hun hadde aldri sett et barn før vi hentet henne... så det måtte vi rette på, det er stadig barn på besøk her også, så nå går det glatt. I starten var hun veldig usikker på disse merkelige, korte små folka som hadde så lyse stemmer og lagde så uventede lyder og bevegelser i blant... Nå er unger blitt noe dagligdags. Hun er fremdeles skeptisk til fremmede vi møter på veien, men lar dem klappe seg, om enn litt motvillig i blant. Jeg lar ikke alle klappe henne, men vil gjerne at flest mulig barn skal få gjøre det, så da stopper jeg hvis de spør om å få hilse på henne.
Hvis jeg ser at hunden er noe uvillig, foreslår jeg at de setter seg på huk og klapper henne på halsen og ryggen istedenfor hodet, og da går det som oftest mye bedre. Gjør det ikke det, så sier jeg kort at hun ikke vil, og så går vi.
Andre ganger later jeg som jeg har det veldig travelt og stresser avgårde forbi når jeg hører noen roper "ÅH! Seeee den søøøøte hundevalpen da!", for å slippe en ny runde klapping av søte og skitne barnehender - det kan bli litt kjedelig i lengden!
Bildene er tatt i dag.
Tørst etter lek med ball i dag. Hun er blitt en racer på apportere ball...
Poserer for kamera :-)
Dette er "jeg liker at du snakker sånn koselig til meg"-fjeset til Yatzi
Litt uskarpt bilde, men jeg tar det med.