Cams

Jeg tror dette er en sak som har blitt tatt litt ut av context.. Såvidt jeg forstår (og jeg er langt ifra noen ekspert!) så blir alle "småsaker" satt en pause på nå rett ved skifte av president, og så vil nok det nye forbudet for dette griseriet her komme igang. Trist at det blir satt litt på vent forsåvidt, at dette ikke har blitt ulovlig tidligere er sprøtt.. Men jeg tror ikke det er satt en stopper for det, bare litt utsatt.

Jeg skjønner ikke at det diskuteres feminister og slaver i en tråd om dyrehold. Dersom noen mener at det å eie dyr er slaveri, så greit, da får du mene det. Så tilbake til tema, anyone? (Siden noen her hevder) at dyreparker holder dyr kun for underholdningens skyld, greit nok... og du har vel bikkja di fordi du syns hobbyen er gøy? Jeg har bikkja mi fordi jeg syns det er gøy, aka underholdning. Hva mener dere er betydelige forskjellen? Savner ikke bikkja di friheten og å kunne ha valget til å velge hva de skal spise i dag og hvem de skal ha seg med? Retten til å skape og beskytte territorier, retten til å gå med sykdom og skader som ingen veterinær hjelper de med? Retten til å bli skutt, skulle du være så uheldig å være et neshorn eller elefant? Eller er det kun for ville dyr at dette er et viktig poeng for at trivsel skal være ytterst best? Hva er frihet, og hvorfor tror dere dyr ser på dette med frihet som noe viktig? Det er umulig å vite hva dyr tenker om dette, og slik jeg ser det så har ikke dyr noe konsept om hva "frihet" er og er noe de lengter etter. Isåfall så ville ikke falkonering vært en sport, delfiner som jobber for marinen fritt i åpent hav ville ikke eksistert og bikkja di ville stukket av på tur så fort båndet var av... hvilket enkelte gjør, men vi fanger de inn igjen og tvinger de til å leve videre med oss. Huff, vi er så fæle... Dyr ønsker trygghet, de ønsker en sikker kilde til mat, de ønsker mulighet til å utfolde naturlig atferd. Alt dette er ting som moderne, gode dyreparker har som mål å gi dyrene sine, og enda litt til. Store, åpne hegn som ikke lengre kan kalles "bur". Dyr bak gitterbur er ikke jeg noe fan av heller, typ hva man ofte ser i enkelte parker i Europa og Asia. Men dyrepark-hold utvikler seg stadig, nye kreative løsninger som gjør at hegn blir mer åpent, blir mer naturlig, og allikevel trygt og berikende for dyrene som bor der - dette har jeg ingen problemer med å støtte. Og hvorvidt dette med domestisering eller ei... Et vilt, ikke-domestisert dyr kan være tamt. Et domestisert dyr kan være vilt. Som nevnt tidligere av 2ne. Domestisering har oftest sammenheng med om dyret har et bruksområde for mennesket, og har lite å si om dyret klarer seg på egenhånd i naturen. Det sier ingenting om tilpassningsevnen til dyret, om den takler fangenskap bra eller dårlig. Enkelte dyr fungerer ikke i fangenskap, men veldig mange dyr gjør det, domestisert eller ei.

Jeg skal skrive et lengre innlegg senere, men... Det er dette jeg vil fram til. Det er fullstendig hyklerisk å være for hundehold/kjæledyrhold og være totalt imot dyreparker og liknende. Jeg kan like lett finne 100 artikler om mishandling og ulykker i sammenheng med hund som det å finne artikler om mishandling og ulykker i dyrepark, men det er jo ikke det som bør være avgjørende for alle de som faktisk har et godt dyrehold. Og de finnes i dyreparkmiljøet også, tro det eller ei.

Jeg kan nevne 28 tilfeller her og nå på stående fot uten å engang søke og google hvor dyreparker verden rundt direkte har hjulpet med å redde dyr fra utryddelse i naturen ved hjelp av utsettelsesprosjekter og avlsprosjekter.

Det var for å poengtere at dette er noe som fremdeles blir forsket regelmessig på, og resultatene nok en gang bekrefter tidligere resultater. Og det å sammenlikne mennesker med "alle andre dyr" fungerer rett og slett ikke. Mennesker er en av de mest tilpasningsdyktige artene som eksisterer, "at best" kan du sammenlikne mennesker med rotter, som er et annet dyr som er ekstremt tilpasningsdyktig, som vil formere seg selv om leveforhold kanskje ikke er så optimale. Men jeg snakker om dyr som det er vanskelig å få til å avle. Hvor mye må klaffe, koder må knekkes, trivsel må være ytterst optimalt for at dyrene i det hele tatt går inn i brunst eller har suksessfulle parringer og lavere sjanse for dødfødte. For veldig mange arter, som f.eks panda, elefant, de aller fleste reptiler og amfibier, mange fuglearter og fisk, så holder det ikke bare å sette sammen hann og hunn og så "går det av seg selv". Allikevel så finnes det mange bra parker den dag i dag som har stor suksess med avlsprogrammene sine. Og igjen, man får ikke suksesshistorier av å mishandle dyr. Jeg kjenner godt til nytten folk har av å oppleve dyr på nært hold, det er en opplevelse man aldri vil få av å se dyr på TV eller i bøker. Personlig har jeg sikkert sett mange tusen folk få sitt syn endret på diverse dyrearter, som drar hjem med et ønske om å ta bedre vare på dyrene i naturen, som kanskje tenker seg om to ganger før de kakker ihjel neste hoggorm, som har trodd at dyr er skumle og ekle og forferdelige og reiser hjem med en dyp fascinasjon og ny forståelse. Barn er det mest magiske å observere i slike situasjoner, de er så oppriktige i hva de føler når de ser et nytt og spennende dyr på nært hold, og hvis de i tillegg får lov til å kanskje stryke en hånd over for å kjenne hva dyret føles som så blir de helt ekstatiske. Slik magi foregår hver dag i dyreparker i hele verden, dyreparker inspirerer folk til å utdanne seg innenfor zoologi eller veterinærer, til å jobbe på bevaringsprosjekter, til å reise til Afrika for å gjøre en forskjell, til å ta bedre vare på miljøet man bor i, rydde strender for søppel.. Det finnes en hel haug av positive effekter. David Attenborough f.eks, er en stor tilhenger av dyreparker fordi han respekterer den viktige jobben de gjør, og jeg trenger vel ikke å nevne at dette er en mann som åpenbart kan mye om dyr i sitt naturlige element. Her har du fullstendig misforstått hva det egentlig snakkes om... Her er det snakk om å sosialisere ulv for å minske den naturlige, sterke frykten de har for mennesker for å leve et mer harmonisk liv i dyrepark. Dersom disse ulvene skulle miste respekten for folk så vil de ikke plutselig bli redd for folk igjen - de vil bli aggressive og farlige. Respekten som du snakker om handler om frykten for mennesket, altså at ville dyr som bjørn skal miste sin naturlige frykt og bli nærgående og se på mennesker som en matkilde og ikke en trussel. Så nei, det at sosialisert dyrepark-ulv plutselig skal "miste respekten" fordi de når en viss alder er fremdeles helt ukjent for meg, og andre som har jobbet mye med ulv i dyrepark. Jeg kjenner ikke til noen gode dyreparker som avler opp massevis av store kattedyr for å så avlive dem, kom gjerne med eksempler. Du kan gjerne søke litt på Species Surival programs hvis du er usikker på hvorfor det avles på dyr i dyrepark. Eh, altså... søppeltømmere gjør ikke jobben sin fordi de elsker søppel, eller veterinærer fordi de elsker å se bikkja di i smerter... Folk som jobber i fengsel er ofte folk som liker å jobbe med folk og de utfordringer som det måtte medføre. Ofte så har sikkert lønna litt av grunnen til hvorfor enkelte folk velger jobbene sine. Du fikk tydeligvis ikke med det det jeg faktisk sa, rett før det du quotet meg på, hvor jeg poengterte at dyrepassere ofte tjener elendig, men allikevel velger å vie livet sitt til jobben sin fordi de elsker det de gjør og tror på det de gjør. Jeg vet ikke med deg, men jeg hadde pokker meg ikke gått for en jobb som er drittdårlig betalt hvis jeg trodde at dyrene jeg tok vare på led og hadde det vondt. Da hadde jeg heller jobbet på matbutikken, hvor jeg i det minste får såpass greit betalt at en kul ferie i året er noe man kan unne seg. Så du mener at dyreparker som San Diego Zoo, Phoenix Zoo, Animal Kingdom, Loro Parque, London Zoo, Cinncinati Zoo ikke har det minste snøring av forståelse for hva det er dyrene de har trenger for å trives? Jeg har ingen problemer med å støtte arbeidet SeaWorld gjør. Men det finnes en annen diskusjon om SW du heller kan titte på enn at vi starter en ny en her. Det er forresten derimot ikke ensbetydende med at jeg støtter alle delfinarier i verden. Russland og Asia, f.eks...

Gode dyreparker kan absolutt skryte av dyrevelferd, ingen tvil! Nye studier (2016) viser at pattedyr lever langt lengre i dyrepark enn sine ville slektninger i naturen. Hadde dyreparker mishandlet og vanskjøtet dyra sine så ville den rapporten sett veldig anerledes ut. Hva Kolmården angår, så er det virkelig en trist sak. Kolmården drev heavy med dominans-teorien under treningen av den siste ulveflokken, hvilket er en skremmende og ustødig måte å sosialisere ulv på. De har fått masse kritikk for feil håndtering og sosialisering av ulv, folk som har null kunnskap om ulv har blitt satt i ansvar for å sosialisere ulvene helt frem til ulykken skjedde. Det finnes folk som virkelig kan dette med å harmonisere en ulveflokk, og så har du de som ikke burde vært i nærheten av temaet engang... Men, damen som gikk inn til ulvene alene brøt ingen regler, iallefall ikke utifra hva protokollene i parken ser ut til å være: " Det vi vet er at kvinnen var alene med ulvene, noe som er en rutine vi har hatt i parken i nærmere 30 år for å opprettholde relasjonen til ulvene, sier zoologisk dyresjef, Mats Höggren." Hvordan dette er forsvarlig, fatter og begriper ikke jeg... Det er helt galskap å ikke ha en fast regel om at man alltid skal være 2 eller fler når man skal gå inn til store rovdyr som potensielt kan drepe deg. Heldigvis stilles ledelsen i Kolmården ansvarlig for det som skjedde, og de må betale en bot på 3,5 millioner svenske kroner, og det ble en slutt på fri-kontakt med ulvene i parken siden 2012, så får håpe de har lært. Skikkelig trist hendelse, hele greia. Dette høres veldig rart ut og jeg tviler sterkt på at det faktisk stemmer? Ei jeg kjenner som har tidligere jobbet med å sosialisere ulv for Polar zoo var inne og besøkte ulver i Kolmården når flokken var 8 år, og ulver blir ca 13 år i dyreparker... så når den "miste respekten-alderen" skulle kicke inn skjønner ikke jeg? Selvfølgelig er det forkastelig dersom dyr avles bare for å vise frem søte unger for å så avlive de igjen - men oftest så er faktisk ikke dette hensikten bak "zoo-babies".

Så folk som jobber i et yrke har ikke lov å uttale seg om hvordan ting er, fordi vi er "biased" og har en økonomisk agenda bak det? For noe forbanna sprøyt. Hvis du tror folk blir i disse yrkene (dyreparker) fordi det er mye penger i det og derfor verdt å forsvare med nebb og klør, så tro om igjen. Jeg tjener under generell minstelønn i Norge og får såvidt endene til å møtes, og i USA tjener de fleste mindre enn det også. Mange har kun mulighet til å jobbe frivillig, eller jobbe 2-3 jobber i tillegg for å få dette til å gå rundt. Folk som jobber i dyreparker gjør det ene og alene ut av lidenskapen for å jobbe med dyr. Jeg er glad i dyr, langt mer glad i dyr enn de aller fleste mennesker... så hvorfor skulle jeg da blitt i et yrke hvis dyremishandling var slik et overbærende faktum? For luselønn? Hva mener du jeg tjener på det?

Som jeg prøvde vagt å hinte til i forrige innlegg, dette er ting jeg kan, direkte jobber med, daglig diskuterer, møter på utfordringer, observerer, leser og erfarer, møtt og hørt på seminarer av kjente navn som Barbara Heidenreich, Ken Ramirez og Steve Martin/Natural Encounters INC, alle store navn som jobber konsekvent med å trene dyr på positive, etiske og forsvarlige metoder. Jeg har besøkt flere dyreparker mange steder i verden, sett bak kulissene og hatt lange samtaler med arbeidet de gjør og eventuelle utfordringer de møter på, besøkt pelsfarm og stilt kritiske spørsmål til bonde og faktisk dratt derfra med et forholdsvis godt inntrykk, har direkte kontakt med folk som driver eller jobber på sirkus både i Europa og USA. Du sitter på en ideologi om hva at alle ville dyr mistrives og kynisk utnyttes i fangenskap, men den kunne rett og slett ikke være lengre ifra sannheten, iallefall når det gjelder gode bedrifter. Dårlige epler finnes som sagt i alle kurver, men det å svartmale en hel industri som lever av å være glad i dyr og ta vare på dyr og kalle dem kyniske blir altfor simpelt. Men har du gjort opp meningen din, så forstår jeg det ikke er mulig å forsøke å fortelle deg annet.. Vi har jo hatt denne dansen noen ganger nå. Men en ting er iallefall sikkert.. Du vil ikke få dyr som med glede er klar til å gjøre hva du ber dem om, hund, elefant eller fugl, dersom du er slem mot dem. Du får ikke friflyvende, velfungerende papegøyer som hver gang gladelig kommer tilbake til deg etter en runde i lufta med å drive med vanskjøtsel og mishandling, det er rett og slett ikke mulig. Det handler om å bygge grunnleggende tillit og et godt, langvarig forhold med dyret du jobber med, det får du ikke av å slå dem eller ha ulykkelige dyr som sitter med mye innesperret stress. Jeg hadde aldri trodd at jeg måtte fortelle på et hundeforum med så mange flinke folk om hva dyretrening faktisk går ut på? Er du virkelig så fast i troen din om at alle som trener dyr, i dyrepark, filmsetting, sirkus eller hund(?) mishandler dyrene sine for å få det til? Er det sånn du trener bikkja di? Hvis svaret er nei, hvis svaret ditt er "Nei, jeg trener hunden min med positiv forsterkning, fordi det er det som fungerer best, med forskning som faktisk kan direkte bevise det" hva får deg til å tro at folk som jobber med elefanter, papegøyer, alpakkaer og delfiner ikke har funnet ut det samme og jobber under de samme prinsipper? Alle disse guruene i dyretrener-verdenen, Karen Pryor bak boka Don't Shoot The Dog, kickstartet klikkertrening etter å ha arbeidet med delfiner, fordi det viste seg å være langt mer effektivt enn negativ forsterkning. Jeg bare sliter veldig med å forstå hvordan noen med såpass ekstreme holdninger til dyr i fangenskap kan forsvare det å eie hund i det hele tatt? Du som er så opptatt av forskningsrapporter og direkte bevis, hvorfor tar du deg ikke litt tid i å faktisk utforske feltet? Hvor kom dette hatet mot dyreparker og slikt fra? Hvorfor er hund greit å trene, men ikke "andre dyr"? Jeg skulle så skikkelig ønske at jeg kunne vist deg alt det jeg ser og hører og personlig erfarer selv innen dette yrket. Virkelig. Jeg er så sikker på at du ville tenkt annerledes og kanskje ikke svartmalt en hel business kun fordi dyr er hovedattraksjonen.

@Kangerlussuaq Jeg er generelt uenig med deg, basert på det jeg personlig har erfart og folk i industrien jeg både kjenner godt og snakker med regelmessig. Selvfølgelig finnes det de som prøver å ta snarveier, men dette er stort sett ikke folk eller bedrifter som blir anerkjent, suksessfulle eller varer lenge. Ihvertfall ikke i den vestlige verdenen. Jeg sier ikke at det ikke finnes folk som behandler dyra sine dårlige. Men når informasjonen kommer fra grupper som PETA så er jeg ekstremt kritisk, og i de aller, aller fleste tilfeller viser det seg å være fullstendig oppdiktet tullprat eller "bevis" som er tuklet med og kjøpt og betalt.

Må aldri tro på det PETA sier. Mye er fabrikkert, de betaler folk for å "finne bevis", og har ingen problemer med å lyve for å "avsløre dyreplageri" for egen gevinst. Det er mye penger i klaging, og dette har organisasjoner som PETA klart å utnytte så maksimalt. Selvfølgelig skal man ikke tro at alle er perfekte i bransjer som inneholder dyr. Det finnes dårlige epler i dyrehold, fjøs, dyreparker, sirkus og alt imellom. Men det er virkelig ikke å legge skjul på at dersom levebrødet ditt omhandler dyr (særlig dyr som skal vises frem) så er det større gevinst i å behandle dyr godt og trene de på gode, etiske metoder.

Æsj, dette er til å bli direkte dårlig av.. Hva fader er poenget med hundehold hvis bikkja skal sitte mesteparten av livet i bur... Det at damen er oppdretter i tillegg som klarer å forsvare slikt hundehold, helt utrolig. Og hvem kjøper valper fra slike folk? Hadde jeg sett et rom fullt av bur på den måten når jeg besøkte en oppdretter så hadde jeg snudd i døra, ingen tvil.

Tusen takk for gode tips! Når jeg tester hundefor med èn proteinskilde, f.eks med kylling, kan jeg også forsøke å gi ren kylling i tillegg? Eller bør jeg kun holde meg til tørrforet under elimineringen?

Jeg føler at blodprøver er heller noe jeg ønsker å gjøre hvis det viser seg at elimineringsdietten ikke fungerer. Som sagt, nå er hun jo fin og har vært det siden i sommer. Det viktigste for meg er jo å finne et godt fôr hun fungerer på, og så holde oss til det. Jeg ser ikke helt nødvendigheten i å bruke masse tid og penger på å finskjemme hva hun kan være allergisk mot, særlig hvis blodprøvene ikke engang er pålitelige. For dere som har gjort elimineringsdiet før, hva vil være et godt utgangspunkt å starte på? Jeg ønsker veldig gjerne at hun skal fungere på f.eks nr 33 fra vom og hundemat - kan jeg starte med å bare gi disse pølsene og sjekke hunden for eventuelle reaksjoner?

Så da er spørsmålet mitt igrunn: Siden hun nå ikke har noen plager, vil det være uforsvarlig av meg å starte å eliminere og ikke følge veterinærens råd mot å ta blodprøver?

Lang historie kort : Hund har slitt med øreinfeksjon i lang, lang tid. Veterinær mener først nå kommer av fôrallergi, og hund har spist kun Hills Z/D allergimat i noen måneders tid. Jeg har alltid fôret på vom, eller Orijen / Taste of the Wild, og hjertet mitt blør av å fôre hunden på "drittmaten" hun får nå. Derfor, da veterinær mistenkte allergi, så spurte jeg om det ikke fantes noen som helst annen måte å teste for fôrallergi, som i form av en blodprøve. Fikk da klart svar om at Nei, det kan kun bevises igjennom ellimineringsdiett. OK. Så da ble det allergitørrfor. Resultat: Øreinfeksjon borte. Ingen andre symptomer på allergier, annet enn at hun har fått litt fukt/sopp imellom noen av tærne og ørlite i munnvikene. Jeg var innom veterinæren i går for å kjøpe en ny fôrpose, og tenkte å høre med dem ang "hva nå", da jeg veldig gjerne vil starte med å finne ut nøyaktig hva det er hun reagerer på. Nå får jeg plutselig beskjed om at de må ta diverse prøver, blant annet en blodprøve som må sendes ut for å få resultater?? Da sa jeg til dyrepleieren at dette spurte jeg dem om sist gang, og da fikk jeg klar beskjed om at det ikke fantes noen prøver å ta for å finne ut av nøyaktig hva mat hun reagerer på. Dyrepleieren gikk til bakrommet og snakket med veterinær, kom tilbake igjen og sa nøyaktig det samme og spurte om jeg ville sette opp time nå. Jeg syns dette hørtes innmari rart ut?! Men dette er første gang jeg dealer med matallergi hos hund, så jeg vet ikke hva som er normal prosedyre her? Blir jeg lurt, eller er dette helt normalt?

Taranteller er ikke dødelige, og du skal direkte pelle på en tarantell for at den føler den må bite (forsvare seg), så man skal helt fint sove trygt og godt med taranteller i nærheten. Hilsen meg som har bor med flere av dem. *ler*

Sett første episode, og syns dette var et innmari rart program... Flyten var helt merkelig, intervjuene var utrolig lite innholdsrike og informasjonsfattige, og selv om jeg ikke syns det er noe galt i å slakte sine egne kaniner og spise de, så var det vel kanskje en noe sær sekvens å ha med i programmet?

Jeg har begynt å tegne litt igjen i det siste, samt begynt å lære meg gouache! Tegnet mest på PC de siste 10 år, men har bestemt meg for å gå litt vekk fra digitalkunst og heller forsøke med mer tradisjonelle medium fra nå av.

Haha! Noe for alle! Jeg er ikke like interessert i flora som jeg føler jeg burde være, men Arizona fascinerer meg såppas at det gjør meg både til en kaktus-frik og en geologi-frik. *ler*

Hahaha! Jeg får starte en go fund me page. *ler* Men jepp, jeg skal få samlet litt sammen av det jeg har. Lover ingenting fortløpende, da dette reisebrevet har tatt veldig mye av tiden min og jeg har litt andre ting jeg må fikse nå, men skal huske på det til dager jeg har fri! Veldig gøy for meg at dere likte det jeg kommer med, så skal absolutt komme med mer! Melkesnok er fine! Personlig er jeg mer en boa/pyton person. Lovendringen ligger jo rett rundt hjørnet, hvis man tør å være forsiktig optimistisk, så muligheten for å få seg melkesnok er nok nærmere enn du tror. Haha, jeg vet godt hvordan du har det. Jeg blir også like begeistret hver gang jeg finner en stålorm. Blir ledd av reptilfølget mitt jeg og... Men til gjengjeld får jeg masse snaps fra bekjente hver gang de kommer over stålorm også, så it all pays out *ler* Stålorm ER tøffe!

Ja, dessverre. Hvis det er mer reptilfortellinger dere ønsker å se, så har jeg mye fra norske arter og litt fra Florida også, da.

Stemmer! Det kalles mimikry, hvor da en art etterlikner en annen art som er mye farligere enn seg selv for å lure rovdyr og fiender. Dette er veldig vanlig blant mange dyr, og også hos slanger. Det har blitt registrert 150 forskjellige slangearter som etterlikner korallslangen. De mest "vanlige" som folk vet om er enkelte arter melkesnoker og enkelte arter kongesnoker. Melkesnoker og kongesnoker er kvelerslanger og er helt harmløse for alt som er større enn ei rotte. For de som er litt trent på å identifisere slanger, så er det relativt lett å se forskjell på korallslangen og melkesnoken, da rekkefølgen av farger er forskjellig. Hos korallslangen er det gule/lyse i kontakt med rødt, mens hos melke- og kongesnoker så er det gjerne en svartfarge mellom det lyse og det røde. Korallslangen er også veldig slank og liten i forhold til de som etterlikner, dog kommer litt an på alder og kjønn på individene.

Siste dag i ørkenen “Nowhere on this planet is the desert as fascinating as it is in Arizona.» Joseph Stacey, "The Incomparable Desert," Arizona Highways, March 1973 Dagen etter bestemte vi oss for å ta igjen litt tapt søvn, slik at vi var skikkelig uthvilt for kvelden. Vi brukte dagen på et kjøpesenter, og så var det tilbake på hotellet for å bare slappe av, henge litt ved bassenget, og vente på at det var tid for å gjøre oss klare for «golden hour». Bassengtiden ble for så vidt kortet ned, da den ellers nydelige dagen med sol ble brått avbrutt av en liten tordenstorm som bare rullet inn fra nordøst og passerte hotellet vårt. Denne skyen så ikke spesielt skummel ut, men det lynte ganske konsekvent med korte mellomrom, og skyen bevegde seg raskt! Santa Catalina Mountains, nord for Tucson. Rett rundt hjørne for “golden hour” og vi skynder oss nord! Målet vårt for kvelden er en strekning med vei som krysser nordøstre delen av Sonoranørkenen. Vei funnet, og slangejakt er i gang. Slangejakt kan til tider være litt frustrerende, for det ligger så mye annet i veien og veikanten som kan minne om slanger – alt fra gamle, avrevne biter fra slitne bildekk, til tynne, krøllete stålrør… for å ikke snakke om all slags rusk fra busker og kvister. Etter hvert så lærer man seg litt teknikker og utvikler et «øye» for hvordan en levende slange ser veldig forskjellig ut fra en kvist, men det tar tid og flere titalls, om ikke hundre stopp for alt annet som ikke er en slange. Vi var veldig heldige denne natten, og kom over mye kult. På et punkt etter vi hadde funnet flere slanger, så satt vi ved veien idet en annen bil kjører forbi og stopper opp. Ut kommer det 3 folk, som også bruker veien til å lete etter slanger i kveld, og spør oss om hva vi har funnet og vi vise versa. Vi var ute fra 6 på kvelden til 2 på natta, og da klokka nærmet seg 2 var vi så slitne og vi hadde også gått tom for plass til å oppbevare dyra i over natta. Så vi kastet inn håndkleet og var veldig fornøyd med kvelden, og vendte nesa tilbake til hotellet for å sove noen timer før det var ut igjen… Opp klokka 7 med knapt 4 timer søvn, så var det ut igjen før temperaturene ble ulidelige. For både oss og dyra, egentlig. Området vi var i natt var ca 30 min unna hotellet, og vi scannet område for et passende sted å fotografere på. Velkommen til USA, hvor folk skyter på skilt… Dette så ut som et passende sted for å få tatt noen fine bilder! Tørt… …Og velkommen til Sonoranørkenen, hvor planter er designet til å drepe deg. Seriøst, det finnes omtrent ikke en eneste vekst i området her som ikke beskytter seg med sylskarpe nåler. Skikkelig dritterreng å både fotografere i eller gå tur i. Og når vi først snakker om planter, hva med en veldig kort innføring i noe av det spennende plantelivet som eksisterer her? Først og fremst, Saguarokaktus. Det er de høye pålene som spretter opp med respektable mellomrom til hverandre. De kan bli 21 meter høye, og kan bli rundt 150 år gamle. De fleste saguaro vokser sin første «arm» etter ca 75-100 år, mens enkelte vokser aldri noen armer i det hele tatt. Saguarokaktusen fungerer som en svamp når det gjelder vann – så fort det regner så suger planten til seg så mye væske som mulig, og sparer på dette mens den sakte bruker det opp. Dette vet dyr, så det er vanlig å se masse gnagde hull i saguaroen etter dyr som har forsøkt å drikke litt vann. Som f.eks den nærmeste på bilde, som trolig er spist av hjort, javelina eller andre små pattedyr nede ved stammen. Her er en Engelmann prickly pear, eller eplekaktus som den også kalles. Denne kaktusen er faktisk fantastisk mat for de fleste dyr som spiser vegetar. En gang i året bærer denne kaktusen frukt, og frukten er også spiselig. I visse steder i Mexico bruker de til og med frukten til å lage brennevin. Disse her er fanden sjæl. Jumping Chollas, - navnet har den fått fordi dette er en plante som er så målrettet mot å gjøre livet surt for deg at det føles ut som at man blir angrepet av dem hvis man kommer borti dem. De fester seg helt hinsides godt fast bare man så vidt er borti, og det å fjerne piggene skal gjøre grusomt vondt. Enkelte ganger sitter de så hardt fast at man må bruke tang for å få dem ut igjen. Google er full av bilder av både folk og dyr som er fullstendig dekket av skiten! Youtube har også flere cringe-worthy videoer av folk som uheldigvis har klart å ramle inn i slike busker… En opplevelse jeg ikke ønsker på selv min verste fiende! Når jumping cholla dør så mister den piggene sine, og stammen får masse hull. Disse fungerer godt som pent terrariedesign for ørkendyr, og man kan til og med finne replikaer i akvariedekor-avdelingen i diverse dyrebutikker selv i Norge. Nå var vi i USA på høsten, men visstnok om våren så er ørkenen fantastisk vakker. Alle kaktusene og plantene blomstrer, og forvandler et relativt ensformig dødt landskap til et flott fargespekter. Noen kaktuser blomstrer også på høsten, som denne Arizona tønnekaktusen. Ikke en like uvennlig plante som cholla’en, da de fleste av piggene på denne er bøyd på tuppen. Denne planten tåler frost godt, og finnes alt fra lavlandsørken til 1500 meters høyde. Men, vi er her for å se litt slanger, er vi ikke? Så først ute, starter vi med det vi har sett et par ganger før i dette reisebrevet - To diamantklapperslanger, en voksen og en unge. Klapperslanger er medlem i «pit viper» familien, kalt grophoggorm på norsk. Dette er pga de dype hullene de har rett over munnen, rett under neseboret. Det er disse som hjelper dem å føle seg frem i totalt mørke, da de fungerer som svært følsomme reseptorer for varme. Den voksne var faktisk overraskende rolig, og jeg tror ikke den hogg etter oss en eneste gang. Det var så vidt den brukte ranglen, og den hadde slettes ingen planer om å vise seg frem for oss i forsvarspositur som de forrige har gjort. Og den vesle diamantklapperslangeungen. Det var fortsatt tidlig på dagen, så temperaturene hadde ikke nådd helt 40 grader enda, men allikevel så er det viktig å passe på at dyrene ikke blir for varme. Så vi sørget for at dyrene fikk nok skygge både mens vi tok bilder, og når vi ikke tok bilder. Og litt sånn apropos kaktusland… Det å ligge med albuene på bakken føltes ut som en risikosport. Kaktuser røyter pigger, og det var mye pigger overalt. Har aldri vært så sår på albuene etter å ha knipset bilder før! Neste på lista er sidewinders, denne gangen fant vi også en voksen en. De blir ikke så voldsomt store, rundt 60-65cm lange, så omtrent på størrelsen med en norsk hoggorm. Sidewinders er, som alle klapperslanger, giftige, men har en svakere gift enn sine slektninger. De har også en mye mindre giftkjertel (hvor giften lagres), og et bitt fra disse er slettes ikke en dødsdom. Men selvsagt, et bitt fra en klapperslange skal tas alvorlig. Med denne tassen fikk jeg også fanget opp lyden den lager med ranglen sin. Høres mer ut som en sint bie enn en klapperslange! En ung sidewinder, som i filmen under her demonstrerer den veldig spesielle bevegelsesmåten de bruker for å bevege seg i ørkenlandskap. De kan være skikkelig raske! Skorpioner fant vi også! Det vil si, vi hadde passert flere skorpioner tidligere uten at vi hadde noe å ha dem i. Så vi måtte ta en rask pitstop på en bensinstasjon for å kjøpe noen kopper. Mens vi kjørte på veien, så skimtet vi noe som kunne likne på en slange, og stoppet bilen så fort vi kunne. Akkurat i det jeg skal løpe ut av bilen, så ser jeg skorpionen som piler forbi veien, og den hadde skikkelig hastverk! Et øyeblikks avgjørelse måtte taes, og jeg sender kompisen min bak bilen for å sjekke ut «slangen», mens jeg beinet forover for å plukke opp skorpionen. «Slangen» viste seg selvfølgelig å bare være noe søppel langs veien, men vi fikk i det minste en skorpion. Skorpionen vi fant er av arten hårete kjempeskorpion (Hadrurus arizonesis) og er den største skorpionen i Nord Amerika med sine imponerende 14 cm i lengde. Den ser kanskje ikke spesielt hårete ut sånn egentlig, men de få hårene den har hjelper den å plukke opp vibrasjoner på bakken og gjør det lettere for den å finne ut om det som nærmer seg kan være et potensielt måltid, eller noe den bør løpe vekk fra for å ikke selv bli lunsj. Selv om denne skorpionen er stor, så er ikke giften veldig potent. Allergiske reaksjoner på giften kan derimot være dødelig, og giften gjør at det kan bli vanskelig å puste, store hevelser rundt stikket og generell sterk smerte. Nest ute er korallslangen, (Micruroides euryxanthus). Dette er USAs giftige slange, og jeg ble overlykkelig da vi fant den! Jeg husker jeg løp ut av bilen, ikke helt sikker på hva det var vi så, og sekundet jeg så den ropte jeg «KORALLSLANGE, KORALLSLANGE!!» Husker jeg riktig, så tror jeg kompisene mine lo av hvor gøy jeg syns det var å finne den. Dette er ikke en slange som nødvendigvis er vanlig å se, så følte at flaksen var med oss den kvelden. De folka som vi stoppet og pratet med på natta ble grønn av misunnelse da de så vi hadde funnet en! Korallslangen er den eneste slangen fra Elapidae-slekten som finnes i USA. I samme slekt har man også mamba, kobraer, kraiter og taipaner. Den har en nervegift som er svært farlig, men på tross av dette så har faktisk ingen i USA dødd av et bitt fra denne slangen før. Faktisk, så er det så få mennesker som blir bitt av denne, at det ble besluttet av motgift var for dyrt til å fortsette produksjonen. Korallslangen har utviklet en avledningsmanøver som kan virke veldig overraskende hvis man ikke er klar over det – de….fiser. Det kalles «cloacal-popping», og det er en lyd de lager med skjellene rundt kloakken, og det høres nøyaktig ut som en liten serie med fjerting. Jeg var ikke klar over at de lagde den lyden, så idet jeg skulle få tak i den og den begynte å fise, så klarte jeg ikke å la vær å le! Her har vi USAs giftigste slange, og den fiser på oss! Nå skal det sies at korallslangen er kjent for å ikke være veldig aggressiv. Den beveger seg kjapt, for all del, men gjorde ingen forsøk på å bite eller oppføre seg ufin. Men det å stå stille for fotografen hadde den ingen planer om, så bildene ble så-som-så. For de som ikke har forsøkt å fotografere slanger som ikke står stille – det er mildt sagt frustrerende vanskelig. Så greit. Hvis du ikke vil sitte stille, så får du bli props i områdefotografering! Mens vi lå på bakken og fotograferte, så var det veldig flatterende å se at over oss begynte gribbene å sirkulere. Nei, vi driver ikke å dør, selv om i denne varmen kan det lett føles sånn ut! Siste slangen vi fant var en mojaveklapperslange (Crotalus scutulatus). Det er rart ved det – innimellom så finner man seg bare en favoritt uten at man helt klarer å pinpointe hvorfor. Mojaveklapperslangen er en av de for meg. Det var viktig for meg å finne en, og jeg husker hvor skuffet jeg følte meg kveld etter kveld da vi ikke fant noen andre, bortsett fra den nylig påkjørte fra en av de første kveldene våres her. Og så fant vi denne, en stor, velfødd og hissig dame, og trolig også høygravid og rett rundt hjørne for fødsel. Det var som å finne gull! Lykkerus uten dimensjoner! Selv mer enn korallslangen! Da vi så denne dama var hun allerede vel på vei inn i buskene langs veien, så jeg måtte være kjapp før hun kom seg forbi piggtrådgjerdet til kubøndene. Jeg grep slangekroken, løp etter og tok tak i henne, og hun ga meg en eksplosiv, umiddelbar eksplosjon hvor hun kastet halve kroppen rett mot meg med åpent gap, klar for å bite trusselen som nettopp tok tak i henne. Jeg spratt litt bakover, men ga fortsatt ikke slipp på slangen. DENNE fikk ikke stikke av! Hun roet seg relativt fort, og fikk henne ned i overnattingsboksen helt trygt og rolig. Mange syns at det er vanskelig å skille mellom en mojaveklapperslange og en diamantklapperslange. Den største forskjellen mellom dem er at mojaven har mye mer gulgrønn nyanse over hele kroppen, samt at de hvite og svarte ringene mot slutten av halen har mye større mellomrom. Jeg var redd jeg ikke ville se forskjellen første gang jeg fant en, men det er som de erfarne sier – når du først ser en, så SER man det klart og tydelig. Mojaven er en av de giftigste av klapperslangeslekten. Klapperslanger generelt har en hemotoxingift, hvilket vil si giften angriper blodcellene og organene, og gjør at blodet koagulerer seg i blodårene. Mojaven produserer hemotoxins, men i mange populasjoner så inneholder giften også store, dødelige doser nervegift som angriper nervesystemet. Heldigvis er motgift lett tilgjengelig i USA, og dødsfall fra denne forekommer sjeldent… Men da vi reiste til USA fikk vi høre om en annen reptilfotograf som hadde dødd uka før av et bitt fra en mojave, bittet var rett i håndleddet og han døde i helikopteret på vei til sykehuset. Med dette i tankene så er dette absolutt en slange som man bør ha ytterst respekt for. Og når alt det er nevnt, så klarer jeg enda ikke å komme over hvor vakker den er. Det fine fargespillet sola lager på skinnet, de intense øynene. Hele turen var verdt det pga den lille stunden vi tilbragte med denne mojaven. Helt tilslutt en liten snutt av hvor vi slipper fri igjen den siste slangen i rekken, hvor kompisen min endelig håndterer en klapperslange. Slangen i filmen er den voksne diamantklapperslangen, hvor man også kan se hvor bedagelige og rolige disse dyra blir så fort de forstår at vi ikke skal skade dem. Dagen etter dette var det på tide å pakke sakene våres og flytte oss tilbake til Phoenix for å ta flyet hjemover. Vi tok også en tur innom Sonordan Desert Museum, hvilket jeg absolutt anbefaler! Det er et veldig flott museum som handler om alt man kan finne i Arizona, fra planteliv, til mineraler og geologi, og dyr. Kjempeinteressant på alle måter. Men etter dagen vår med slangene så føler jeg det blir så antiklimaks å avslutte med tilfeldige bilder fra museet. Så da velger jeg heller å avslutte reisebrevet med et bilde som kompisen min tok av oss da vi var i Grand Canyon. Syns det gjenspeiler så godt hvor fin tur vi hadde. Så får jeg i mellomtiden håpe på at dette er langt ifra siste tur til Sonoranørkenen. Takk for at du leste!

Nårenn det er fint vær, så prøver jeg å la fuglene være så mye ute i sola som mulig. Så her er en video fra i dag, samt en slow-motion video fra tidligere i sommer som er litt artig.

Chiricahua Strekningen vi valgte for nattens road-cruising viste seg å være svært produktiv, og ga oss en rekke nye hva man kaller “lifers”, altså dyr man finner i naturen for første gang. Vi kjørte den samme strekningen frem og tilbake minst 5-6 ganger og holdt på i noen timer, og etter å ha funnet flere arter og kjente at øyelokkene begynte å bli tunge, så tenkte vi det var tid for å få litt søvn. Vi kjørte tilbake til Portal cafe, og parkerte på parkeringsplassen og valgte å spare litt hotellpenger og sov heller i bilen. I bilen med oss hadde vi også alle dyra vi fant, 3 snoker og 2 små klapperslanger. Skikkelig koselig! Sove i bil var derimot ikke den beste måten å hvile på, da mine to kompiser er vel over 185 høye og bilen var ikke spesielt stor. Det ble klamt, og faktisk litt kaldt iløpet av natten, så vi prøvde å bruke det vi hadde av gensere som pledd for å holde varmen. Smarte meg prøvde også å lade telefonen i bilen, men sovnet fra det og glemte helt å plugge den ut… Så dagen etterpå da vi våknet klokka sju var mobilen fulladet, og batteriet på bilen helt dødt. Og vi var ikke akkurat i noe spesielt befolket område. Vi hadde ikke noe annet valg enn å vente, og så fort vi så noen komme kjørende forbi så løp vi ut og fikk stoppet sjåføren. Heldigvis traff vi på en hyggelig mann som ville hjelpe oss med å få start, og vi kom oss av gårde relativt fort. Ryolittfjellene står høyt midt ute på en stor flat slette. Morgenidyllen var stor i fjellområdene ved Chiricahua, og vi så flere mulhjort. Ekorn var det også plenty av i området, og de løp overalt. Planen vår var å utnytte de første solstrålene for å lete etter en av de mer sjeldne klapperslangeartene, kalt toflekket klapperslange (Crotalus pricei). Disse er veldig like vår norske slettsnok både i utseende og foretrukne leveområder. Noen slanger i Arizona må man ha en enda mer spesiell tillatelse for å kunne plukke opp fordi arten er så sjelden, og denne tillatelsen gies ikke til hvem som helst, aller minst tilfeldige turister som oss selv. Så vi hadde ikke tillatelse til å plukke de opp eller manipulere de på noen som helst måte, men vi hadde uansett håpet om å få øye på en og kanskje få til et bilde eller to. Vi kjører opp fjellet, helt til veien sier stopp mer eller mindre, og kommer til en liten parkeringsplass og skilt til en tursti som også advarer mot svartbjørn. Rett ved parkeringsplassen så ser vi skråningen med steinur. I dette område skal C. pricei være, og vi begynner å klatre og lete. Akkurat idet vi vandrer opp fjellstien her, så kommer det plutselig en bil til, og ut kommer Bob Ashley vi møtte dagen før, pluss to venner av ham. Det var også to andre yngre gutter her fra før av, og vi alle endte opp med å lete sammen og rope hvis vi fant noe interessant. Det å gå blant disse steinene er ganske farlig. Et feil steg, og steiner kan rase, og man har ikke lyst til å få foten knust. Så man går veldig, veldig forsiktig og tester hver stein man setter foten på før man legger vekt. Letingen går sakte, derfor hvis man skulle se en slange eller noe annet spennende så er det ikke bare å løpe og kaste seg over dem. Vi så masse agamer og skinker blant steinene, og Bob Ashley kunne fortelle oss at område er også fult av frosk og padder. Jeg og ene kompisen min gikk sammen i et område under noen lave trær med nesa rettet nedover, og plutselig hørte vi en HØY summelyd, som om det kom fra en enorm veps eller bie. Hverken jeg eller kompisen min er særlig glad i stikkende insekter, så litt panikkgrepet av å ikke se hvor den høye lyden kom (hørtes ut som den var knappe en meter over hode) fra forsøkte vi så raskt som mulig å krøple oss avgårde vekk fra trærne. Noen minutter senere, så ser jeg plutselig at lyden kom slettes ikke fra noe insekt, men at trærne var fulle av kolibrier som sanket nektar fra blomstene! Vi lo godt av at vi nettopp hadde flyktet fra noen fugler som knapt veier mer enn 4 gram. OH, THE HORROR! Området florerte av Clark’s spiny lizards (Sceloporus clarkii). Etter å ha lett i 30 min, så roper plutselig mine to kompiser fra andre siden av steinuren «Slange!», men innen jeg klarte å komme meg over dit så forsvant slangen. Ifølge beskrivelsen til kompisene mine så var det garantert en C. pricei. Vi lette i vel over en time til, uten noe mer resultater, og det begynte å bli så sent på dagen at sola stekte for mye og slangene hadde nok langt seg et lunt sted resten av dagen. Men, området rundt var allikevel fantastisk! Disse fjellområdene er det masse dyreliv, og det finnes til og med jaguar og ocelot her. Sjansen for å se dem er uhyrlig liten, men spennende uansett. I dette område oppholdte også den berømte Apache-stammens militærleder Geronimo frem til 1886. Geronimo har en fascinerende og trist historie, men kort fortalt så ledet han en gruppe av de siste uavhengige indianerne, da de ikke var enige i de strenge reguleringene i indianerreservatene. Vendepunktet for han ble da hans konge og tre barn ble mishandlet og drept av mexikanere, og han sverget hevn. Etter lang resistanse ble han tilslutt drevet ut fra disse fjellene, og ble sendt til Florida som krigsfange, mens hans bande fortsatte å leve i disse fjellene. På tross av mange forsøk, så ble hans bande aldri funnet igjen, og Geronimo døde som 80-åring av lungebetennelse i Fort Hill, Oklahoma i 1909. Området i Chiricahua har også mye spennende historie når det kommer til geologi, og området har blitt formet av vulkansk aktivitet som startet for ca 70 millioner år siden. Noen av Arizonas mange snoker... Etter en stund ga vi opp søket, og vi begynte å kjøre litt nedover fjellet for å finne en fin plass å fotografere slangene på. Da vi nådde en fin plass kom det tunge regnbyger, og vi ble nødt til å vente til været hadde passert. Det regnet vel i en 30-40 minutters tid, og vi ble sittende i bilen og titte nærmere på slangene vi hadde funnet. På et punkt tok trettheten over for min del, og mens jeg hadde en liten kongesnok i hånden så sovnet jeg noen minutter mens slangen også bare slappet av i hånden. You know, as you do? *ler* Så snart regnbygene passerte, tittet solen frem og vi begynte å rigge opp for fotoshoot. Først ute er en ørkenkongesnok (Lampropeltis getula splendida), ca rundt 1-2 år gammel og ikke ferdig utvokst. Kongensoker er kjent for å være kannibaler og vil spise andre slanger, og de har utviklet en immunitet mot klapperslangegift og dermed står klapperslangeunger høyt oppe på menyen. Selv er kongesnoken en kvelerslange, og er ikke giftig. Denne vi fant hadde et fantastisk nydelig mønster, ofte kan de være mer «grumsete» med mye svart og lite gult. Så det var ekstra stas. En langsnutesnok (Rhinoceilus lecontei), en snok med en relativt spiss snuteform som den bruker til å grave med. Tipper dette er et voksent individ, da de sjeldent blir stort større enn 80cm lange. De er ikke giftige, og spiser alt fra små øgler, små pattedyr, andre slanger og øgleegg, og av og til gresshoppere. Vi kom også over en nydelig liten oksesnok (Pituophis catenifer affinis), som først da vi fant han gjorde et voldsomt hisseshow (som oksesnoker alltid gjør), til han tilslutt roet seg helt ned og poserte pent for fotografene. Oksesnoken er Arizonas lengste slange, og blir helt opp til 2,3 meter lange. Ikke giftig, og er helt harmløs, og dessverre bøter mange av disse med livet fordi deres etterlikning av klapperslangens defensive positur er altfor god. Vi fant to nyfødte diamantklapperslangeunger (Crotalus atrox), så unge at kun en av dem har hatt sitt første hamskift og fått sin første rad med rangle til å lage lyd med. De var KNALLsøte! Denne tassen har enda ikke hatt sitt første hamskift, og selv om han ranglet ivrig med halen, så kom det ingen lyd. Ranglene kommer nemlig ikke før de skifter ham, en om gangen for hvert hamskift. Du kan se på øynene til denne tassen at den er kun noen dager før sitt første hamskift, da den har en blå tint over øynene. Slanger har ikke øyelokk, så de skifter til og med skallet som beskytter øyet ved hamskiftet. Mens jeg fotograferer en av slangene, så ser jeg plutselig noe som beveger seg under meg, og sannelig var det vel ikke en liten hornpadde til, litt større denne gangen! Så da måtte vi jo knipse bilde av den også. Fotoshoot var over, og vi kjørte tilbake til de samme områdene vi fant dyrene i. Vi noterte ned alltid GPS lokasjonene for å være sikre på at dyrene kom til området de ble funnet. Og med det så ønsker jeg også å vise hvor «tamme» disse dyrene kan være. Det slutter aldri å forbause meg hvor rolige ville slanger kan være. Dette kan være deres første møte med mennesker, jeg er mange ganger større enn dem og kunne potensielt spist dem for alt de vet – men allikevel så sitter de pent i hånden og klatrer bare nysgjerrig rundt, eller tar det helt med ro. Ingen tvil om at slanger er en av de mest misforståtte dyrene vi har på denne planeten. Liten snutt av klapperslangeungene fra da vi slapp de løs. Legg merke til hvordan den som rangler med halen er svært defensiv og prøver bare å komme seg trygt unna, mens den som er i hamskift ser dårligere, og velger heller å bli værende på et sted for å stole på kamuflasjen sin. Slanger var sluppet fri igjen, og vi skulle vende tilbake til Tucson. I det vi kjører på hovedveien tilbake, så ser vi en skilpadde som forsøker å krysse veien. Rent instinktivt stopper vi bilen og løper ut for å passe på at den ikke blir påkjørt. Området er helt flatt og man kan se veien i flere km begge veier, og heldigvis for skilpadda så var det lite biler på veien der og da så den kom seg trygt over. Ved en nærmere titt så vi at dette var en box turtle (Terrapene ornata), og disse er beskyttet av loven slik at man ikke kan flytte eller ta på dem, selv hvis livet til skilpadda står på spill. Hadde vi flyttet den ut av veien og myndighetene hadde sett oss kunne vi forventet oss en heftig bot. Flere ganger iløpet av tiden vi var i området her så så vi mange støvvirvler som danset rundt på flatmarka, og den siste vi så var på vei til å krysse veien. Vi syntes det ville vært gøy å prøve å kjøre inn i en, hvilket vi gjorde. Med åpne vinduer, som vi kjapt lukket da vi hørte alt støvet treffe bilen. Disse støvvirvlene er vanligvis ufarlige da de sjeldent blir så sterke at de kan skade folk eller eiendom. De kan sammenliknes med tornadoer siden de begge er uvanlige værfenomen i form av roterende luftsøyler, men er ulike med at tornadoer dannes av synkende luft, og støvvirvler av stigende luft. Tornadoer kommer også i form av en supercelle og «dårlig vær», mens støvvirvler kan komme på dager med nydelig sol og skyfritt vær. Støvvirvler får vi også mye av i Norge. Tornadoer, not so much, men de eksisterer her også. På ruta til Tucson stikker vi innom Bisbee, en sjarmerende by med tøffe bygninger med rundt 5000 innbyggere. Bisbee er nok en småby som ble bygget pga gruvearbeid i området, og det ble funnet både kopper, gull og sølv i området i 1880. Rett før man kommer til Bisbee, passerer man «The lavender pit mine». Denne gruven ble startet i 1917, og har produsert over 600,000 tonn av kopper, med innslag av gull, sølv og turkise edelstener. Denne gruven er 1,2 km bred, og 300 meter dyp. Denne gruven er per dags dato stengt, men inneholder fremdeles mye kopper som kan bli åpnet for å høstes senere. Ca en halvtime etter Bisbee kommer man til en historisk by kalt Tombstone. Denne byen er fra 1879, og bygningene er i ren cowboy-stil og ser mye ut som det gjorde i slutten av 1800-tallet. Nå i moderne tid så overlever byen for det meste på turismen, og i gågaten så er folk utkledd i gammel stil, og når man går i butikkene og barene så føles det som å ha gått tilbake 100 år i tid. På veggene i bygningene kan man fremdeles se skuddhull fra den lovløse tiden, og byen har mye historikk med kriminalitet, hestetyver og banditter. Byen er også en hotspot for spøkelser og gjenferd… For den som tror på sånt. Det er få byer i USA i dag som er så autentisk «ville vesten» og vel verdt et besøk. Byen er kjent for sin kirkegård, kalt Boothill Graveyard, fordi de fleste som ligger her «died with their boots on.» På en av gravstøttene så står det: "Here lies George Johnson, Hanged by mistake, 1882. He was right, we was wrong, but we strung him up and now he's gone." Han hadde kjøpt en hest han ikke visste var stjålet. Siste del i morgen!