Puttiva

Én uke og én dag til navnefest! Stress! Det eneste vi mangle rnå, er vel pynt. Men der mangler vi igjengjeld alt

Noen perioder er man mer aktive, det er kanskje kaldere ute og forbrenner mer, andre perioder er varmere og matlysten ikke på topp, kanskje man varierer litt med hva man fôrer med, og dermed også mengden, noen perioder er man roligere og forbrenner mindre osv osv. Da er det vanskelig å holde dyret i perfekt hold. Normalen blir da litt pluss og litt minus av perfekt. Og der foretrekker jeg at det er mer på minussiden enn på plussiden hvis jeg må velge, pga helsemessige konsekvenser som KAN komme. Idealet er selvsagt perfekt hele tiden, men i mitt hundehold er det dessverre ikke realistisk fordi vi har en veldig varierende hverdag.

Jeg syns han ser kjempe flott ut. For tynne hunder har for lite næring til å bygge muskler. Denne karen ser da ut til å ha nok av muskler, bare lite fett. Og det er bra syns jeg

Jeg syns ikke det går an å regne helt sånn, jeg. For et menneske med normaltvekt på 50 kg KAN legge på seg 50kg og være syklig overvektig. Det er ikke fysisk mulig å gå ned 50 kg for dette mennesket, for å bli tilsvarende undervektig. Jeg syns ikke man kan telle kiloene på samme måte på både pluss og minus-skalaen. 15 kg for lite på et 50kg-idealmenneske er mer enn bare "litt tynn". Men 15 kg for mye er ikke nødvendigvis mer enn "litt tykk". Også er det også stor forskjell på hva de 15 ekstra kiloene består av. Om det er en stor andel fett eller en stor andel muskler vil gjøre stort utslag på det fysiske utseende, fordi musklene veier mer enn fettet. Fettprosenten har veldig mye mer å si. Dette 50-kilosmennesket kan sette seg i hardtrening og legge på seg 15 kg muskler. Da er ikke vedkommende overvektig i noen skadelig form, selvom det veier 15 kg mer enn utgangspunktet. Meg selv som eksempel: Da jeg traff samboeren min for en del år siden, veide jeg 58 kg. Jeg er 177 høy, så jeg var ganske slank. Ikke mager eller undervektig, men en "lav normalvekt". Frisk og rask. Så gikk det noen år, og disse deilige trivselskiloene kom som et resultat av gode store måltider, og gjerne en dessert eller tre. Nå veier jeg 72 kg. Det er 14 kg pluss. Jeg er fremdeles ikke overvektig, og jeg får fremdeles kommentarer for at jeg er slank. Ideealet mitt ligger nok på 60-65, men det er ikke noe som helst sykelig i slik jeg er nå. Hadde jeg derimot gått ned 14 kg fra de orginale 58, hadde jeg veid 44 kg. Eller evt gått ned 10 kg for å møtes mer på midten i forhold til idealet, så hadde det vært 48. Og det hadde nok vært lett kommet i kategorien "veldig tynn", selvom jeg nå pr dags dato ikke er "veldig tykk". Så nei, jeg er ikke enig i at man kan telle kiloene likt på begge sider av skalaen, og definere holdet utifra det.

Selvsagt er det ikke bra å være altfor tynn. Men det er bedre å være litt tynn enn litt tykk. Og det er bedre å være veldig tynn enn veldig tykk, fordi de medfølgende konsekvensene har ganske ulike alvorlighetsgrader. Ekstremt tynn/tykk er nok like uønsket begge deler, og vil jo havne i kategorien sykelig. Jeg snakker om de normale og "forholdsvis" friske individene Men jeg er enig i at det er bedre å være litt tykk enn veldig tynn.

Det er mindre sykdomsmessige "bagasjer" som følger av å undervekt enn overvekt. Å være overvektig kan ha større skader på ledd, lever, blodsukker, hjerte- og kar, osv. På gamle dyr og unge i vekst syns jeg leddene er et særlig godt argument, ekstra belastning kan påvirke vekst, eller være skadelig i form av svake ledd. På gamle dyr er det i tillegg hjerte, lever og blodårer relevant. Dyrene i "sin beste alder" er det ikke SÅ nøye med, men likevel vil det kunne påvirke alderdommen om den "beste tiden" har vært plaget av "ekstra bagasje"

Vi har fått i lekse å trene fvf på kurset vi går på. Så her må jeg henge meg på enten jeg vil eller ei

Tidsperspektiv: Om noen år. Litt større bebis, liitt mer velfungerende Ico, og hus med egen hage. Rase: Gr1 hund, sannsynligvis Kjønn: Tispe. Navn: Vet ikke Farge: Spiller liten/ingen rolle Størrelse: Sånn 50cm +- ish. slank og lett bygget Det skal være en middels stor tispe, atletisk bygget med en kort luktfri og veldlikeholdsfri pels. Godt nok pelset for normale vintre og normale sommere, men uten å dra med seg verken skogen eller gjørmedammen inn. Skal være lettmotivert og ha høy konsentrasjon og arbeidsglede, men likevel nok ro i kroppen til at å daffe hjemme er null stress. Gjerne litt reservert ovenfor fremmede (og andre hunder), uten å være sky. Det skal være lite lyd i henne. Kosete, men ikke klengete. Trygg på seg selv og verden. Vi skal konkurrere i lydighet sammen, og kanskje rundering. Sistnevnte har jeg aldri prøvd, men det virker morsomt.

Hvor godt ryggraden, hoftekuler etc vises, kommer jo helt an på hvor store/lange disse beinbitene er da. Har hunden små, korte hoftekuler, så sier det seg selv at det skal mye mindre til før de forsvinner bakl en muskel eller litt fett. Så det syns jeg er en ganske dårlig indikasjon alene. Ribbeina er en bedre indikasjon alene, fordi de er like flate på alle, mer eller mindre, og blir dermed like lett borte/synlig. Ideelt syns jeg at de skal lett kjennes, og på korthårede hunder sees når hunden er i bevegelse eller "strammer opp" kroppen sin". Egentlig er jeg veldig enig i det @Malamuten skriver.

Hei lille vakre! velkommen til verden! I går var det stas med tann. I dag not so much... jeg trodde de skulle bli mindre plaget bare tanna brøyt gjennom? Han er jo ti ganger mer plaget nå hvor lang tid tar det før tanna er "på plass"?

Hva med å sette han tilbake i buret med en gang han jasser seg opp? I det du slipper han ut av buret, og ser stressnivået er på vei opp mot skyene, sette han inn igjen til han er rolig igjen? Kjedelig, kjipt etc, ja. Men kanskje det hjelper han å forstå at utenfor buret så stresser man ikke? Og selvsagt ikke slippe han ut før han er rolig. Evt ut av buret og rett i en legg deg og bli kommando? Og ikke bryte den kommandoen før pulsen er normal? Sistnevnte bruker vi mye på Ico, og det hjelper han å roe seg. Han jasser nemlig opp seg selv av å løpe rundt og stresse, i tillegg til at han belønner seg selv med hele verden som en godbit. For han spiller det ikke så stor rolle om vi hilser eller ei. Han hilser nemlig selv, og er superlykkelig i sin egen verden uavhengig av hva vi driver med. Så ignorering funker ikke på alle hunder. Men nå har vi en samojed da, som nok er hakket mer selvstendig enn både gjeterhunder og fuglehunder.

@Krutsi : Hvordan går det med tenna deres?

Så mørkt som mulig. Men helt nattmørkt blir det ikke. Søvn avler søvn. Sover han godt om dagen, sover han bedre om natten. Og må legge til; tann!! En skarp og ru liten bit har krøpet seg fram i underkjeven. Ikke rart han har vært litt ekstra suttrete i dag. Kjenner jeg syns dette er nesten litt tullete stas. Tann liksom yay!

Brage sover enten i bæresele eller på soverommet. Eneste som funker her. Nattesøvnen er like god uansett, så for oss har det ikke noe å si

Babysnorking er så fantastisk søtt

Oooh! Skalviseee... - Despicable me (1'ern) - Inception - Løvenes konge - Inglorious Bastards - American History X

Selvsagt. Jeg er forberedt på tilbakefall, de rykker jo fram og tilbake hele veien mens de utvikler seg. Men etter stadige tilbakeskritt er det ufattelig deilig med et skritt framover. Han er ikke perfekt enda, men jeg føler noen brikker har falt mer på plass - og det gleder meg stort. Å plutselig se resultater av det man har jobbet for. Så får vi ta tilbakefallene når de kommer. For det gjør de nok garantert

Føler for å komme med en oppdatering her. Etter mallefrøken reiste hjem igjen, ble Ico nesten en ny hund. Han har roet seg noe helt enormt. På tur går han pent i bånd og holder slakk line (whaaat?!), og passeringene går uendelig mye bedre. Utagerer mye mindre, og kun hvis den andre hunden starter med drapstruslene. Bryter mye raskere ut av det. Inne er han roligere. Han girer seg mindre opp når vi skal på tur (har sluttet å løpe runde på runde rundt på terrassen med en leke i munnen), og alt i alt blitt en serdeles behagelig hund. Jeg skjønner ingen verdens ting Det hjelper åpenbart å klage/true med kastrering Så vi drøyer den kjemiske kasteringen av han, siden han er på et positivt spor nå. Og på kurs i går var han ganske flink. Stressa en del med at det var andre hunder der, men tydelig at de få fellestreningene vi har fått vært med på har hjulpet, for det var ikke noe skrikeklynking, han tok imot godbitene og jobbet ganske bra. Han var helt rå på innkallingstreningen, kom styrtløpende og kastet seg inn i utgangsstilling - det var gøy det! Det blir veldig spennende å se hvordan han utvikler seg de neste ukene mens vi går på kurs. Det har tydeligvis vært sårt savnet hos oss begge. Og en annen viktig erfaring vi gjorde på kurset i går... det var en løpetispe på kurset på fjortende dagen. Han brydde seg ikke nevnverdig mer om henne enn de andre. Stresset mer over den syv mnd gamle hannen der. Det kan vel kanskje fortelle meg at det er mer alderen enn hormonene som gjør han til en løk? Jeg er hvertfall glad vi ikke satte kastreringschippen likevel

De elsket henne Så de tok henne med seg hjem, og driver å blir kjent nå. Fikk en oppdatering fra venninna mi, og de rapporterer noen av de samme utfordringene som vi hadde (katter, å finne roen inne etc), men de har stor tro på henne, og gleder seg til å bli videre kjent med dette deilige stykket av en mallefrøken. Det er litt vemodig, men mest av alt deilig å vite dette. Jeg håper av hele mitt hjerte at de kan få mange mange gode år sammen. Så kan jeg legge henne bak meg, ta med meg lærdommen, og se framover mot den dagen det passer at min lille perfekte valp skal komme i hus. For den dagen kommer, bare ikke nødvendigvis i 2014

Jeg er midt i masteren min nå. Itt'no problem! 26 nå, 25 da lillemann ble født. Satt med mange av de følelsene du har, så kjenner meg igjen i de følelsene. Viktigst av alt er at dere begge er klare for det, og forberedt på at det vil ta lengre tid før du er ferdig utdannet og før økonomien blir sånn som man egentlig vil ha det. Lånekassen er kjekke å ha, men det er mye regler og lovverk å sette seg inn i. Nav har og mye særegne regler i forhold til om du har jobb i tillegg. Greit å være forberedt på hva som står der Jeg har hvertfall ikke noe problem med å anbefale baby og studier samtidig - og det sier jeg før jeg er ferdig med permisjonstiden min Så egentlig burde jeg kanskje ikke snakke så høyt, men det ér mange fordeler tross alt.

Sambo hadde selvfølgelig beholdt både katter og hund. Om vi begge hadde strøket med, er det verre. Hunden hadde trolig gått tilbake til oppdretter. Kattene aner jeg ikke. Avlivd eller finn.no sikkert

Slike bilder finnes det ikke av Ico

Takk! Nei, det har slett ikke vært bortkastet. jeg er veldig glad for at jeg fikk sjansen til å prøve. Jeg har lært mye om meg selv de siste 3-4 ukene

Jeg setter veldig pris på andres tanker om dette. Det er jo derfor jeg deler så mye av mine tanker Jeg hadde aldri skaffet meg en valp nå, fordi det er såpass mye med baby og en annen krevende hund. For det er en større forpliktelse enn å bare "låne bikkja til venninna si". Jeg hadde aldri prøvd om jeg ikke hadde hatt den returretten jeg har, nettopp fordi jeg er så usikker. Det er dessverre ikke bare viljen det står på, men også gjennomføringen av det hele. Det er for mange faktorer som spiller inn, som ikke kan påvirkes av meg sånn direkte. Hadde jeg derimot skaffet meg en valp, med en relativt stor trygghet på at "dette skal gå", så hadde det vært mer naturlig å omplassere hunden som allerede var der, for da blir de mer likestilt. Her er det en hund som "henger i en tynn tråd", og en som er "boltet fast med både det ene og andre". Da er det mest naturlig å la hunden som henger i en tynn tråd gå. Men igjen, hadde jeg hatt et kjempeflott alternativ til Ico, så hadde jeg kunnet la han gå. Men å aktivt søke etter et hjem til han, slik at jeg kan "bytte han ut", det føles veldig veldig feil. Takk Sandra! Denne trengte jeg. Og det er nok helt riktig som du sier. Jeg er ikke så skrekkelig overtroisk at det gjør noe, men likevel er gir det en slags mening. Jeg liker hvertfall tanken av det. Hun er en flott hund, men hun kan også være en flott hund hos andre enn meg. Og det finnes flere flotte hunder der ute. Nå kjenner jeg meg selv veldig mye bedre på "hunde-fronten", enn for to år siden da vi fikk Ico, og jeg vet mye mer hva jeg skal se etter neste gang når tiden er inne for en hund nr to. Det blir nok ikke en samojed neste gang for å si det sånn Men fram til da får jeg prøve å kose meg med den samojeden jeg tross alt har. Han er ikke drømmehunden, men han er en god hund tross alt (bare ikke når han leker brøleape i nabolaget). Vi kommer nok aldri til å konkurrere i lydighet, og han vil aldri være en hund som kan gå løs på tur. Men han kan likevel være en goding som gir meg glede i livet Jeg leverer frøkna i morgen, de nye folkene kommer og ser på henne på søndag. De har hatt groenendael før, så jeg regner med de kommer til å like denne frøkna og - for hun ér god! Og såfall kommer hun til å få et kjempeflott hjem hos noen som faktisk er trygge på situasjonen de setter seg i Det blir nok det beste for alle parter. Litt trist selvfølgelig, men alt til sin tid. Tiden for malle er ikke nå.

Æsj. Fikk melding fra venninna mi nå. Noen venner av henne har lyst på frøkna. De kunne komme allerede på søndag for å hilse på, og evt ta henne med seg hjem hvis det var match. Fader å, dette stakk i hjerterota... Venninna mi sier at det er opp til meg. Ikke noe problem at du spør Grunnen er at sambo jobber så mye, og er ofte sent hjemme og mye sliten. Jeg vet ikke helt om jeg har samvittighet til å legge mer på han enn hva han allerede har. Jeg går hjemme om dagen med baby, og har derfor hele dagen til langturer osv. Ellers er jeg student, og har dermed en veldig fleksibel hverdag sammenlignet med han. Han hadde ikke skaffet seg hund alene pga jobbsituasjonen sin. Men vi får snakke litt mer om det tror jeg. Kanskje det kan gå?