Puttiva

Hva med å gjøre de tingene som han er vant med at vil føre til noe, men så ikke gjøre dét. F.eks om å ta på seg jakke utløser stress, så ta på det jakke ofte, men ikke gjøre noe mer ut av det. Sitt i sofaen med jakke. Bryte mønsteret og bryte forventningene.

Dobbelpost fordi mobil; Hva gir man i bursdagsgave til en ettåring? Fadderbarnet mitt fyller år neste uke. Jeg har strikket en gensen som forhåpentligvis passer til høsten/vinteren, men vil gjerne gi noe mer og. Forslag?

Jeg bruker bare våtservietter når jeg må. Jeg syns han blir sår av det, pluss at det tar så mye lengre tid før rompa er tørr og klar for ny bleie. Men nå blir min lett veldig sår da. Rompa under vasken, og tørke med håndkle og luft er både raskere å få rent og tørt, og er mer skånsomt. Men som nevnt - de er veldig individuelle de små, og man finner relativt raskt ut hva som funker og ikke.

Tusen takk for svar. Dere er gode Jeg hadde nok sagt det samme om det gjalt noen andre, men plutselig blir det mye vanskeligere når man sitter i situasjonen selv Jeg skal besøke hunden (og venninna mi ) i løpet av uka. Da skal jeg kjenne enda litt mere på det.

Konkurranseinstinktet mitt er glad for at jeg har fitbit, for det har nemlig de fleste jeg kjenner og Lading er dog et minus. Nå har jeg mistet fire dager av juli fordi jeg var tom for strøm og bortreist fra lader. Superdemotiverende.

Har aldri vekket han med mindre jeg har måttet. Det har skjedd når vi f.eks. har skullet ut av huset, så har jeg vekket han for å få tid til å amme ferdig. Ellers har jeg aldri sett behovet, og bare priset meg fornøyd med langevsoveøkter på natta

Gratulerer så mye! Godt det går bra med dere alle

Veldig sant og riktig oppfattet, Malamuten, og det er det som holder meg igjen og. De dårlige dagene som kommer med ujevne mellomrom, den evige samvittighetsfølelsen, og frykten for å miste noen man er glad i. Det er mye som kan gå galt, og risikoen er også relativt stor slik jeg ser det. Men likevel. Det kan bli så sinnsykt bra hvis det går bra. Det kan være en drøm som går i oppfyllelse, en enda rikere hverdag for både to- og firbente, og jeg kan få meg den etterlengtede treningskompisen som dessverre ikke har i ico. Jeg har så veldig veldig lyst til at det skal gå bra, men faktorene som evt jobber imot er så uforutsigbare og ukontrollerbare at det er ikke bare opp til meg. Jeg tror ikke jeg kan klare å vite hvordan det går uten å prøve, men jeg tør ikke å prøve i frykten for å mislykkes. Åååh... at det skal være så vanskelig! Jeg vil jo så veldig gjerne...

Jeg fant hunter til halv pris på zoo-1 på Holmen i asker for en stund siden. Sikkert ikke der nå, men fikk kobbelet i startinnlegget til 300. Men det hjelper vel ingen andre enn meg...

Tusen takk til alle som har tatt seg tiden til å lese hele den lille avhandlingen min ( ) og ikke minst svare. Det er godt å se hva andre folk tenker, selvom det ikke nødvendigvis gjør at jeg blir mer enig med meg selv For å oppklare litt ang Ico... Det er ikke store issues det er snakk om, og mye av greia er nok alderen og tror jeg. Han er såvidt bikket to år, og han er veldig unghund på veldig mange områder. Veldig valpete også på mange måter. Han er som en valp i voksen kropp, proppet full av hormoner Men jeg syns han blir bedre for hver dag som går nå, han lander mer og mer, trasser mindre, og er mer og mer motakelig for kommandoer, selvom han koker av stress. Og han er en veldig god hund, og på ingen måte en problemhund. Men likevel en hund som krever litt mer enn ingenting. Men med han vil det nok ikke bli mer arbeid av en nr to i hus, heller motsatt. Han fungerer som sagt veldig mye bedre når han har selskap enn når han ikke har det. Han er ikke det jeg er mest bekymret for. Videre ang at det er en malle(mix) det er snakk om, så er dette en veldig bedagelig malle, i den grad mulig. Et par av søsknene har gått til forsvaret, men hun her ville aldri kunne hevde seg der, fordi hun er altfor lite hefig. Hun er ingen ideel bruksmalle, men heller en blomstermalle - sånn bortsett fra at hun ikke er renraset Hun kan funke fint for meg, men ikke for noen som ønsker seg en heftig brukshund. Jeg føler meg veldig trygg på at jeg kunne stortrives med den hunden, men veien dit kommer til å kreve en hel del jobb, og spørsmålet er jo om jeg har muligheten til å påta meg det nå. Og hvis ikke nå, når da? Jeg hadde heller aldri dratt til en malleoppdretter og kjøpt meg en valp derifra. Jeg trenger fremdeles ikke hva en gjennomsnittlig malle kan gå god for. Og å gå til en oppdretter og si jeg vil ha en bedagelig malle - det er bare tullete Da bør jeg heller finne meg en annen rase. Rasen er vel mer en guilty pleasure enn en realistisk drøm. Dog er dette individet en realistisk drøm, og det er det som gjør det så fordømt vanskelig. Stort sett er jeg veldig for at man skal prøve å leve ut drømmene sine, og at det er bedre å angre på noe man har gjort enn motsatt. Men det bør jo ikke gå på bekostning av andre. Samboeren min vil helst ikke ha to hunder nå, selvom han har sagt ja, så det går litt på samvittigheten min der og. Og sønnen min må få alt det han krever, der er jeg ikke villig til å fire på noe som helst. Nå fortiden har vi mange flere gode dager enn dårlige, og stort sett ville det ikke vært noe problem med to hunder. Men så kommer de dårlige dagene. De dagene med lite overskudd, og superneedy baby som okkuperer all tiden. Da er det ikke plass til en til hund, samtidig som jeg skal ha god samvittighet for den. Det vil nok gå, men spørsmålet er jo hvor hyggelig det er for alle parter. Og hvordan lillemann er, han forandrer seg jo nesten fra uke til uke. Jeg aner ikke hvordan neste uke vil være, fordi han utvikler seg så raskt.

Jeg har heldigvis muligheten til å ha henne på prøve så kort eller lenge jeg måtte ønske uten å binde meg til noe. Men sukk. Man blir jo så skrekkelig glade i disse dyra da...

Erfaringen sålangt er at ico blir bedre på alle områder når han har noen å dele livet med. Det har vi sett når vi har passet andre hunder, eller han har vært hos andre med flere hunder over lengre perioder. Utagerer mindre/aldri på tur, stresser mindre og er alt i alt er mer harmonisk hund. Så for hans del, er jeg ganske trygg på at det blir bedre. Men noen mirakelkur er det nok ikke, og han må fremdeles jobbes med, i tillegg til hund nr to. Hund nr to kan jo ingenting. Hun er som en stueren og miljøtrent valp i voksen kropp. Så det blir mye mer jobb. Hund nr to må få egen tilrettelagt trening, både for å ikke bli avhengig av Ico og fordi jeg vil bruke den i en annen og større grad enn hva ico brukes til, i tillegg til alt grunnleggende. Og for å sikkre meg i større grad at hun ikke plukker opp alle hans unoter. Men jeg er redd for samvittigheten min. Om jeg ikke strekker til. Det vet jeg ikke før jeg prøver. Men om jeg prøver risikerer jeg jo å sitte igjen enda sårere enn hva jeg er nå... I det ene øyeblikket er jeg overbevist om at en til hund vil gå utmerket, i neste øyeblikk vet jeg at jeg ikke bør påta meg mer. Like hellig overbevist av begge deler.

I lys av diverse andre tråder som har vært på forumet den siste tiden, så har jeg tenkt litt på å dele tankene mine rundt et dilemma jeg sitter med. Det er ikke et dilemma jeg regner med at dere skal ha fasiten på det, for jeg vet at det er en avgjørelse jeg selv må ta. Likevel trenger jeg å lufte tankene mine og kanskje få litt input. For å starte på begynnelsen. I alle år har jeg drømt om en malle. Men i like mange år, og sannsynligvis for framtiden også, så har jeg slett ikke behov for en slil hund. Jeg trenger ikke så mye arbeidskraft, men jeg elsker vesnene og de tiltaler meg likevel enormt. Men årene har gått, og heg har klart å holde drømmen i sjakk. For to år siden fikk vi oss vår første hund, en samojed. På ingen måte den ideelle rasen for meg, men det var min samboers o' store drøm. Og siden jeg ikke hadde noen bedre forslag eller andre konkrete raseideer ble det slik. Og hunden er god han, men det er fremdeles ikke den ideelle rase for meg, så drømmen om en annen hund er fremdeles til stede. Videre er mr samojed en hund som lever og ånder for andre hunder. Han burde ideelt sett levd i flokk, hvertfall sammen med en hundevenn eller tre, han er så veldig mye mer tilfreds sammen andre hunder enn alene. Dette forsterker jo bare drømmen om en til hund enda mer. For et år siden fikk en venninne av meg valper. Veldig lite planlagte valper, men heldigvis gode foreldre og gode vilkår for de små. Mor er 1/4 schæfer, resten malle, og far er ren malle. Papirløse valper selvfølgelig, siden mor er blanding, men fulgt godt opp på alle andre tenklige måter. Syv valper kom, og de var helt herlige. Et ganske ujevnt kull både fysisk og mentalt, noe for enhver. Også noe for meg; Den lyseste tispa... Hun var en av de valpene med lavest stressnivå og ikke så råe drifter som de andre på mange måter. Hun var kvikk, rask, menneskeorientert til tusen, men lite stress sammenlignet med søsknene. Da hun var ni uker gammel tok jeg henne med meg hjem, og hun var hos oss i to døgn før jeg uansett måtte tilbake med henne for vaksine og chip. Det var to veldig fine døgn. Hun og ico gikk fantastisk overens, og hun var en knallvalp på alle tenkelige måter. Men fornuften tok overhånd, jeg var tross alt gravid, hadde en ett år gammel hannhund som krevde forholdsvis mye fokus, og en samboer som slett ikke ville ha to hunder på dette tidspunktet. Mens jeg gikk gravid de neste ni måbedene, klarte jeg å fokusere på nettopp det, og "glemme" denne tilsynelatende perfekte valpen som skulle vært min. Men valpen fikk aldri noe nytt hjem, og bor fremdeles hos min venninne. Tre valper ble igjen, og å kose seg med å trene fem aktive maller i én familie, pluss barn og diverse andre dyr, er i overkant, selv for venninna mi som er en slik person som får til alt. Så noen av hundene må vekk før eller siden, og hunden "min" er dessverre på den listen. I dag er hun en utrolig velfungerende unghund. Ble ett år i april, kan ingen verdens ting, men veldig miljøsterk, god av-knapp og fungerer med alt og alle. Hun har potensialet til å bli en knallflott bruks- og familiehund, men selvfølgelig vil det kreve en del jobb. Jeg, på den andre siden, sitter her med en tre mnd gammel baby som krever en hel del, og en annen fremdeles unghund samojed med noen små-issues vi jobber med (passeringer, hannhunder, stress). Samboeren min har dog sagt ja til at hun kan komme hit på prøve om jeg vil det, han skjønner hvor mye det betyr for meg, og vil ikke stå i veien for mine drømmen. Men jeg vet han ikke VIL det selv, og jeg vet at han ikke kommer til å bidra noe mer enn hva han allerede gjør, det jobber han altfor mye til at det mulig å oppnå. Men jeg kjenner jeg er redd for å ta henne på prøve, redd for å bli glad i henne og innse at det er for mye. Det var så sinnsykt vondt å gi henne fra meg da hun hadde vært her i to døgn. Etter en lengre prøveperiode er det noe ikke lettere. Et annet alternativ er å vente enda lengre, se an enda litt mer, tenke enda litt til. Innen den tiden har gått kan det godt være hun er omplassert til noen andre heldige, og jeg får starte jakten på den faktisk perfekte rase, ikke bare perfekte individ. Malle er tross alt ikke den perfekte rase for meg, selvom dette individet kanskje kan være det. Men den lille ungen min kommer jo heller ikke til å kreve noe mindre i tiden som kommer, han blir jo bare mer og mer aktiv. Og etter nyttår går jeg heller ikke hjemme lengre slik jeg gjør nå. Sånn sett er det en mer ideel situasjon å få seg hund nå enn senere. Men nå er likevel veldig langt fra den ideelle timingen. På gode dager, altså dager hvor jeg har fått nok søvn om natta, og humøret til ungen er bra på dagen, føler jeg at jeg lett hadde klart å ha to aktive hunder med ulike behov. På dårligere dager føles det ut som galskap å skulle påta seg noe mer. De fleste motargumentene vi hadde i fjor er fremdeles like gjeldende; vi burde ha nytt hus, vi burde få oss bil og lappen, vi burde få mer skikk på Ico før en ny hund kommer, og vi bør være sikkre på tiden vi har til overs mtp babyen. Dilemmaet mitt er altså om jeg skal tørre å påta meg denne potensielle drømmehunden, før drømmen ryker og hun blir omplassert til noen andre. Da risikerer jeg at det går skikkelig gærent, og jeg må gi henne fra meg igjen, og sitte igjen enda mer knust enn hva utgangspunktet er. Eller så kan det gå kjempebra og alle blir glade. Eller jeg kan la vær å ta henne, og være trygg på at jeg får det hvertfall ikke noe verre enn jeg har det nå, men risikere å aldri få den potensielle drømmehunden. Men ja, hvor vil jeg med dette? Jeg har vel kanskje bare et behov for å lufte tankene litt for andre som kanskje skjønner seg på dilemmaet, Andre ikke-hundefolk skjønner nemlig ikke greia, og mener jeg selvfølgelig burde være fornuftig og vente til timingen er bedre, Er det helt galskap å i det hele tatt drømme om å få pose og sekk?

På min skrapbikkje, som dog aldri har utagert mot mennesker, men kan være en skikkelig brølerape mot diverse hunder, så har det hjulpet godt å fysisk frata han alle valgmuligheter, og holde han helt fast, vendt vekk fra situasjonen. De første gangene jeg "la han i bakken", knurra han mot meg og, men det kutta han rask ut med da han innså at jeg faktisk ikke gav han noe valg. I perioder jeg klarer å være konsekvent på det, skjer det enorm framgang. Dessverre har jeg ofte et sovende spebarn i bæresele på kroppen min, som gjør at jeg ikke kan håndtere han, og da merker jeg at han blir mer usikker med en gang.

Maine coon skal ha en superenkel pels. Alle mine har pelser som aldri floker seg og som ikke krever noe som helst pelsstell. Men dessverre er det ikke til å stikke under en stol at det har de siste årene blitt veldig mye dårlig avl. Og det er stadig nye tilfeller av katter med grusomme pelser som må barberes ned flere ganger i året pga floker. Men så lenge man gjør en god jobb i søket på sin katt, sjekker opp linjene osv, så skal det ikke være noe problem å få en lettstelt katt. Majoriteten har nok fremdeles enkelt pelsstell.

Kan det kanskje være at chippen avtar tidligere enn forventet, og at økt testosteronnivå gjør at han får nye eplekjekke ting for seg?

Forventninger? Hvis du først starter motoren hans, så er han klar når som helst. Mens på rolige dager så bygger han aldri opp noen forventninger, fordi han ikke blir "skrudd på" før han aktiviseres. Jeg vil tro det roer seg med alderen og normalen hans blir utifra hvordan hverdagene deres ser ut.

Så fine! Jokking i den alderen der er vel som oftest bare stressrelatert. Overivrig valp som har "bikket over". Jeg ville ikke latt han gjøre det, men heller tvunget han til å finne roen og ikke leke. Ro-trening som det heter på pent.

Sålangt ikke brukt noe faktisk. Morsmelk og lufttørking til sår stump, og vasking bare med rennende vann. Etterhvert får vi vel andre behov, men aner ikke hva vi gjør da.

Ico reagerte veldig på lukten av baby. Ble helt vill de første dagene. Måtte holdes fast og holdes vekk. Hadde sikkert gått bra, men ikke verdt å ta sjansen. Slikket og prøvde å nible som en tulling. Og om vi gikk forbi han med babyen på armen oppførte han seg som om det var tidenes godbit/leke/belønning. Tilbø alt han kunne med en enorm motivasjon. Så her i huset er det lekegrind som gjelder. Nå har han roet seg veldig. Vil gjerne sleike babyen, men den "gløden" han hadde er borte. Heldigvis. Og han ser ikke på barnet som en potensiell belønning lengre.

Den asiatiske elefanten har vel strengt tatt ikke blitt domestisert den heller. Kuet, ja, domestisert, nei. I all hovedsak har bruksdyrene som har blitt brukt i asia vært fanget som babyer, og trent opp. De har ikke lykkes i å drive avl på dem, så da har de heller ikke fått selektert på dem og domestisert dem. At de er lettere å forme og tilfredsstille enn den afrikanske elefanten er helt andre årsaker. Selv syns jeg mye dyreparkarbeid er veldig bra. Nyttig arbeid mtp bevaringsproblematikk for mange arter. Men nei - alle dyr kan ikke høre hjemme der dessverre. Ang chester zoo så er det bra de informerer om problemområdene, men de kunne lett vært mer ærlige på det skiltet og fremdeles være lett forståelig. Evt først en superenkel forklaring, og så en mer inngående en for de spesielt interesserte Dyreparker er en fantastisk måte å spre kunnskap på, og det kan de fleste dyreparker utnytte i større grad.

Jeg omgås tydeligvis mye rare folk Har også fått høre utallig varianter av dette med dyr og baby. Hund, KATTER (!!!), baby... at jeg holder ut liksom. Kattene er jo det verste, at jeg tør. De kommer jo til å legge seg på hodet hans! Bare vent liksom... Men over til noe annet; Kl 10 var babyen klar for å stå opp. Så da gjorde vi det. Kl 12 var han trøtt. Skiftet bleie, gikk inn på soverommet, ammet litt, og ti over tolv sov han tungt nok til at jeg kunne gå ut av soverommet. Whaaat?! Hva skjer med verden? Dette kan jeg like

Folk mister så hemninger på hva som er normalt å snakke om og bry seg med når noen får barn. Stadig spør folk meg, helt utifra ingensteder, om hvordan det står til i underlivet mitt etter fødslen. Er det virkelig normalt at folk spør slik? Og hva forventer de? Hva om ting ikke sto normalt til? Forventer de at jeg legger ut detaljer om mitt eget underliv? O.o

Jeg har inntrykk av at passgang ses oftere på uferdige ungdyr? Er det kanskje helt feil? Virker jo logisk da, syns jeg. Ico passet mye i ettårsalderen. Nå bare traver han.

Skal ikke juble for høyt enda, men jeg syns det virker som dagsovingsproblemene begynner å løsne. Flere dager på rad har han klart å sovne i vogna på tur, han har sovnet byssende på armen på steder med mange impulser (på besøk borte, på fridays etc) og han har sovnet ved puppen uten sjal over hodet (for å skjerme fra omverden). Det er ganske bra altså! Sover fremdeles veldig lett, og våkner av "ingenting", men likevel et stort skritt i riktig rettning. Og i tillegg til dette har han nesten begynt å ta smokk! Jeg må hjelpe han og holde den fast, men han suger på den, noe han ikke har gjort tidligere. Hurra!! Også så godt humør han er i om dagen Hjelper vel å slippe å bli overtrøtt og måtte gråte seg i søvn. Fine lille!