Interessant diskusjon
jeg skal ikke påstå for mye, men kan jo skrive noe sett fra et evolusjonært perspektiv, noe jeg tror er ganske relevant i dette tilfellet.
Hunder har jo gjennom mangfoldig tusen år blitt selektert på av mennesker, og de hundene som var "koseligst" var de som fikk flest avkom som har blitt igjen i fangenskap, og dermed blitt de hundene som har formet dagens individer.
Mennesker er flokkdyr, hunder er flokkdyr. Vi begge er formet for å kunne lese andres kroppsspråk. De som ikke kunne det, har blitt selektert vekk og deres gener har blitt eliminert. Gjennom mangfoldige generasjoner har de med best sosial evne vært de som har overlevd og reprodusert seg mest, og vært det som har gitt opphavet til dagens populasjoner. Dette gjelder både hund-hund, menneske-menneske OG hund-menneske. Mennesket og hund har utviklet et mutualistisk forhold som i stor grad baserer seg på sosiale interaksjoner. På mange måter kan man si at mennesket har vært "sjefen", og selvfølgelig har det vært en forkjærlighet for de dyrene som var oss nærmest, og da har de blitt favoritisert, og dersom avkommene var like, har de og blitt favoritisert og blodslinjene har blitt ført videre fra generasjon til generasjon. Etter nok tid får du en art som 1) leser mennesker godt, 2) reagerer "korrekt". Dette går inn i genene deres, og man evt kunne kalle empati. Empati kan trenes og forsterkes, men det kan ikke læres om du ikke har et utgangspunkt. Og det er jo fordi det er en form for et slags instinkt som er opparbeidet gjennom kanskje hundre eller tusentalls generasjoner. Dette forklarer også lett hvorfor hunder leser mennesker bedre enn aper - hunder har evolvert for å forstå mennesker - det har ikke aper. Men hadde apene vært domestisert like lenge som hunden, så hadde nok saken vært annerledes tror jeg.
Kort sagt; hunder har gjennom 15.000 år lært seg menneskelig kroppsspråk. Det har ikke en sjimpanse.