SandyEyeCandy

Nei, det var en generell, sjokkert betraktning om tilstandene som kan oppstå, observert etter at jeg har flytta til et særdeles tettbebodd strøk.

Jeg synes dette høres kjempefint ut, jeg. Vi liker ofte å tru at det er avgjørende for våre hunders velferd at de forblir boende hos menneskene "sine" hele livet, mens sannheten er at mange hunder har utømmelige mengder begeistring for en hel gjeng folk som er ålreite med dem.

Jeg plukker alltid opp når vi er i noe som helst som minner om steder der andre ferdes, men langt inne i skauen hvor det bare er vi og rådyra som går, så følger jeg ikke etter og plukker opp. Jeg er helt RYSTA over hvor ****** grisete folk med hund i bebodde strøk er. I går var jeg ute med egne hunder i håp om at de skulle få gått på do. Det følte de ikke behovet for, så jeg var så heldig at jeg da kunne bruke tida på å plukke opp ca 4 kg bæsj etter andre. Jeg har også opplevd bæsj inne i oppgangen der jeg bor (og det er høyst sannsynlig henne som sitter i styret sin, tru det eller ei, for det var miniatyrbæsj), på betongstiene rundt omkring her, i de få fellesområdene det fortsatt er mulig å lure bikkja til å tisse, smurt utover betongen utenfor disse stedene med pyntestein og i det hele tatt. Jeg har hunder som kan tisse på de fleste steder (med mindre det er helt nedpissa), men noe mer krever at vi har gått et stykke unna der vi bor. De bæsja sjelden/aldri i hagen når vi hadde det heller. Det virker som folk med småbikkjer ikke innser at bæsjen på magisk vis ikke blir borte sjøl om det regner på den der den ligger på plattingen. Den ligger der som en skamplett på samvittigheten til alle oss hundeeiere som faktisk plukker opp. Folk med digre hunder som driter en halvmeter av gangen tar seg heller ikke tid, men de lar den i det minste sjelden ligge igjen på asfalt/betong. Jeg blir så forbanna, snart er det helt umulig å ha hund noe som helst sted, og det grisenes skyld.

Jeg løfter opp og snur meg med ryggen til om det går, og jeg sparker også. Alt for at ikke hunden min (eller den jeg går med) skal bli skada. Ja, når en hund forsvinner opp i armene på et menneske så vil det høyst sannsynlig trigge jaktinstinkt i enda større grad, men heller at jeg blir bitt enn hunden min kvesta.

Jeg trener dekk (og sitt) med skjult fører med mine mens jeg er på butikk eller kjøper kaffe, jeg. Aiko liggende løs, Imouto bundet fast. Aller helst bare der jeg kan se dem, og bare der de kan sitte litt skjerma, men det gjør jeg faktisk.

Han er så sinnssykt flott!!

Ja, jeg kjenner selvsagt til den måten å legge seg ned på (og hva det betyr), men det er da virkelig ikke det samme, og bør være veldig lett å merke forskjell på.

Jeg kaller det å "ka BLAM'e" den møtende hunden. Ikke spesielt sjarmerende, så den jeg har som synes dette kan være passende måte å hoppe på andre på (bare hunder hun synes ser ekstra kule ut eller som hun kjenner), blir lempa kjekt opp på beina igjen. Ferdig snakka. Jeg skjønner ikke hvor denne oppfattelsen om at det dreier seg om demping kommer fra. Er det fordi folk ikke ser forskjell, eller fordi de oppriktig trur at hunden bare er snill og grei uansett?

Jeg gidder ikke legge ut hele kritikken til knertis, men nøyer meg med å trekke fram den ene kommentaren som understreker hvor ille vi var i ringen i dag: "Kunne ønsket mer energi". Og dette til Super-Samuraien min?!? Makan, igjen.

Jeg er så sur og flau! Makan til kråkete tullebikkje. Aleine i champion, viste seg som ei ku. Fikk CK og knallfin kritikk. Blei plassert SIST i beste tispeklasse. Løp fint, men kunne verken stå på bord eller stille seg opp. Greit hun skal ha løpetid straks, men det får være grenser til PMS, altså. Jeg pleier aldri å bry meg om resultater så lenge bikkja viser seg fint og vil jobbe med meg, så når det går så dårlig på alle fronter, så blir jeg faktisk litt oppgitt. Men reisefølget fikk fine opplevelser i ringen, så det var morro!

Nu, jävlar! Nu kör vi! :lol:

Sarpsborg er IKKE "storbyen", ass! :D

Nå var du søt!

Nei, skal du se han på sending må han bli BIR og inn i gruppa. (Og lykke til med krøllegullet!)

Du kan ta banen opp til Forskningsparken og drikke en kopp te med meg om du vil, mens jeg hamrer løs på tastaturet. Jeg har med to røde sirkusartister...

Nå begynner NKK å bli fancy, altså! Finalene streames live.

Sjef er nydelig og litt rar! Den rasen ser ut som en blanding av doberman og rottis, synes jeg, blir spennende å se hvordan han vokser seg til. Ikke for å skape noen diskusjon i valpetråden, men det er da ikke sånn at om du har en hund på soverommet ditt eller i senga di en periode, så er hunden nødt til å være der resten av livet sitt, uansett situasjon og boforhold? Mine er feks inne og ute av soverommet stadig vekk, det er da ikke noe stress og har aldri vært det. Da jeg skulle vende dem av med å sove i senga, men forbli på soverommet, så var det riktignok to netter med streng dytting ned, men så var den saken biff. Om jeg kommer til steder hvor hundene sover best på stua, så går jeg bare fra dem om kvelden og legger meg, og møter dem igjen om morran. Enkelt og greit.

Jeg forstår veldig godt om du føler deg desperat og fortvila når hunden din ikke har det bra og nærmest forvitrer foran øynene dine, men ikke la all fornuft gå ut vinduet, vær så snill. Ingen her sier at du skal avlive hunden din, men du kan bare ikke la helsa til bikkja di ligge i hendene på et menneske som i beste fall har surra seg litt langt inn i egen fantasi om å være dyrenes beste venn. For å komme med et eksempel på hvor galt det kan være å overlate dyrevelferden til noen som ikke ser klart: En meget framtredende dyretolk hevda at egen hund hadde fortalt at den ønska enda en operasjon (eller ikke ønska, jeg husker ikke helt), og at den derfor skulle få en sjanse til. Problemet til hunden hadde høyst sannsynlig vært vesentlig bedre (om ikke helt borte) dersom bikkja hadde gått ned flere kilo. Det glemte hunden å nevne, gitt, at den burde slankes litt. Og som "dyretolk" forholdt eier seg til det hunden "formidla", ikke det som burde være åpenbart for alle med synet og fornuften i behold.

Ta daaa!

Feil tråd. Trur du snakker om dekken.

Og så kan vi flytte podengoer, etnahunder og faraohunder fra spisshunder til mynder, og amerikansk akita til gruppe 2...

Det er jo en viss forskjell i om bikkja står apatisk inntil en vegg og soner ut fordi verden er vanskelig eller kroppen smertefull, og om den presser seg inntil når vi er i passende høyde for å komme tett tett og være nær.

Jeg har en primitiv jakthundrase som definitivt har hatt fordeler av å bli avla mer for selskap enn å være like ihuga blodtørstig og selvstendig som den opprinnelig var. De første shibaene som kom til Skandinavia på 70-tallet var ikke alltid like greie å ha i hus, og også i dag er de hundene med mye drifter og instinkter er håndfull, mye fordi de kan bli ganske uhåndterlige og fæle om de først havner utpå den galeien. Du må med andre ord være villig til å risikere de mer ekstreme trekkene også, dersom du ønsker deg en shiba, sjøl om vi selvsagt ønsker trivelige hunder som er enkle å ha i hus. Men visse trekk får vi ikke avla bort, og jeg synes heller ikke at en skal målsette det i enhver sammenheng. Jaktinstinktet feks gir så mange fordeler både mentalt og fysisk at dersom en skal avle bort dette og er villig til å leite land og strand etter slike "flate" bikkjer og dermed også innsnevre avlsbasen så drastisk, så blir det jo bare enda en liten og puslete selskapshund med spiss nese. Samkjønnsaggresjonen og den territoriale atferden er eksempler på trekk som ikke er spesielt funksjonelle, så dette kan med fordel dempes i avlsarbeidet. Samtidig kan det jo godt hende at det hele henger sammen, og at de fryktløse jakthundene automatisk har med en del av de andre trekkene også, fordi det hele inngår i ei mental pakke? Av mine to kunne den eldste bodd hos hvem som helst og trivdes med det, mens den yngste nok er ganske så lik hvordan de opprinnelige shibaene var mtp drifter, fysisk behov og meninger, og er for litt spesielt interesserte. Sjøl folk med shiba ser på knertis med en blanding av ærefrykt, beundring og avmålt begeistring, hehe. Når jeg forsøkte å parre henne, valgte jeg svært bevisst en uhyre snill og avbalansert hannhund.

Ah, bra, da er det nok bare en feil, ja. Jeg har siste ringtrening med gjengen i dag, og gleder meg sånn til helga! Aller mest å bo hos ei venninne jeg traff på Bali i 2002, men også å se hvordan "mine" folk viser seg, og se hvordan det fine miljøet vårt bidrar til rekruttering både til utstilling og fellesskap. Og til å vise veslekråka mi, selvsagt. Hun er den fineste jeg veit.

@Mokken, utstillinga varer jo i to dager, og sjøl om de alltid prøver å si at lappen kun gjelder for den dagen du stiller it, så pleier det jo å gå. Men akkurat på denne nummerlappen har jeg lagt merke til at det bare er datoen for lørdag som er påført, ikke 17.-18. okt, sånn det normalt ville stått. Jeg håper ikke det spiller noen rolle, men det ser litt annerledes ut...