jeg omplasserte nettopp den ene hunden min, og hvor mye jeg enn kunne tenkt meg at det ikke ble slik, så går det faktisk veldig bra, alt tatt i betraktning. Men nå er det jo flere faktorer her da. Jeg ga henne bort til en venninde som jeg vet er flink med hund og som tar henne med på mye rart og lange turer, og det hjelper jo. Så er det det at jeg vet det var riktig valg både for meg, henne og den hunden jeg har igjen. Jeg vet at den hunden jeg satte bort er verdens snilleste og mest ukompliserte du får. Men omplassering sitter langt inne her i gården så det er siste mulighet, og hadde det ikke vært for at jeg har venner som er flinke med hund og som ville ha henne, så hadde hun nok vært her enda. Vet ikke om jeg hadde klart og sette henne bort til fremmede... For min del var det en kombinasjon av at jeg sleit med og finne leilighet hvor jeg kunne ha hund, og det begynte og haste, jeg er utrolig sliten for tiden(depresjon og muligens ME) så jeg sliter med og få gjort så mye som jeg bør med hundene, og da blir det ikke helt bra for dem, samtidig som det ikke blir noe kos med det lengre for meg heller, bare stress, og når en av de i tilegg er fryktaggressiv og utagerer på møtende hunder så hjelper det liksom ikke med to på nesten 50 kg.. Jeg veier 60 selv liksom.. Så, nå vet jeg at tispa har det bra, og jeg får treffe henne innimellom, jeg får brukt mye mer tid på hannen min og hans problemer, det blir mer kos med hundeholdet igjen, selv om jeg fortsatt har mine problemer, og vi har fått oss leilighet