Jeg har jo et ønske om og være oppdretter en gang, og grunnen til det er at jeg er over gjennomsnittet interesert i hunder og like interessert i og bevare, spesielt de rasene jeg brenner for, og forbedre. I mine øyne er det mye dårlig utvikling på gang og jeg liker det ikke, og det er en av grunnene til at jeg har lyst til og avle. Jeg vil gjerne være en av de som er med på og snu trenden, og som går forran som et godt eksempel uansett hva som er poppis for øyeblikket. På de rasene jeg brenner for er det da blant annet og både bevare funksjonalitet fysisk og mentalt og også ta hensyn til bygning og utseende og selvfølgelig helse. Noen ganger må man prioritere det ene før det andre, men det kan man gjøre uten og bli ekstrem i noen retninger. Man bør heller ikke tenke profitt, for med en gang man begynner med det så går det på bekostning av noe.
Jeg har også en viss redsel for at det skal skje ting med tispa, man blir jo glad i dyra sine, men viss ingen avler så får man heller ingen hunder. En annen ting er jo at man sitter med ansvaret for x antall levende individer man skal finne gode hjem til, og det er ikke alltid like enkelt. Det er masse utfordringer, men helt sikkert også utrolig spennende og givende om man gjør en god jobb.
Jeg har har en grei porsjon selvinnsikt, spør gjerne om hjelp/råd og har en hør på alle, men bruk fornuften filosofi så jeg tror jeg har gode forutsetninger for og kunne bli en god oppdretter.
Er det enkelt? Sikkert ikke. Kommer jeg noen gang til og sette planene til livs? Ikke sikkert det heller. Det eneste jeg vet er at viss jeg skal gjøre det så skal jeg gjøre det ordentlig.