Malamuten

Fryktaggresjon kan oppleves p堥n hund slik at n岠den f岠en kraftig trussel imot seg, s堫an en rasjonell hund trekke seg bakover og unna. Kommer det en liten dult i hunden, en ekstra br堬yd eller lignende som g岠at hunden skvetter i den situasjonen, s堫an en fryktaggressive hund g場il angrep..

At en hund henger i b室et og brler til andre hunder vil jeg si har flere andre 岳aker enn at de er bare fryktaggressive..

Sent from my GT-I9100

Tja, hvilke andre valg har de når de går i bånd da? Kodak har ved flere anledninger stått bare meter ifra andre hunder uten og hverken brøle eller gå bort til hunden når han har vært løs. hadde han stått i bånd kunne vi ha hatt 3 dobbel avstand og han hadde blitt helt ape..

En annen ting jeg ser er at så lenge båndet er slakt(med mindre den andre hunden kommer alt for nerme) så greier han seg bra, men med en gang båndet blir stramt, enten det er fordi jeg drar han med meg eller fordi han går raskere enn meg og kommer til enden av båndet så blir han ape, sannsynligvis fordi han da føler seg mer fanget/ikke har fluktmuligheter.

Jeg ringer til falck og sier fra at den er funnet og om jeg har mulighet så tar jeg vare på hunden til de finner eier og har jeg tid så tar jeg meg en runde i nabolaget med hunden og ser om vi finner eier

Det høres så enkelt ut, men ikke så enkelt i praksis. Men jeg håper at det kommer en perfekt kandidat ramlende slik at valget blir veldig enkelt

Her sier du noe som jeg har lurt på: er båndtvangen en del av problemet? Får ikke hunder møtt hverandre på en god måte? Var en eldre mann som kommenterte dette for flere år siden: hadde hunder fått gått løse, hadde det ikke vært så mye utagering som det vi ser i bånd..

Ikke reellt at båndtvang oppheves da, men kan det tyde på at det er vi å andre enden i båndet som ofte er utslagsgivende?

Sent from my iPhone using Tapatalk

Det kan godt være en faktor, men båndtvang eller ikke, jeg hadde ikke sluppet bikkja mi ut på egenhånd uansett, og hadde jeg vært med så hadde jeg uansett ikke ville latt den hilse på/leke med alt og alle, men mulig jeg er litt farget av negative opplevelser.

Edit: Ja, eiere vil jo uansett spille en stor rolle i hundens liv, som emilie sier, før ble 'drittbikkjer' avlivet nå blir de analysert(og i verste fall satt i avl), og i tilegg avles det på mye rart samt at i noen grupper i hundemiljøet kan man ikke engang si nei til bikkja. Sier seg selv at det ligger godt til rette for negativ utvikling hva adferd gjelder.

Jeg er iallefall kanon fornøyd med både Elisabeth Isaksen og Maren teien Kan varmt anbefale begge to. Elisabeth er flink og kreativ og har masse lure triks på lager, og hun passer iallefall godt inn i min treningsfilosofi. Var på ukeskurs med henne sammen med flere andre, med forskjellige treningsmetoder, alt fra klikker til straff og forskjellig nivå og det var en gjensidig enighet blant alle at hun var den beste vi har vært på kurs med.

Det er mulig det. men hva som regnes som atferd er mye mer enn det vi tenker til daglig. Det å sove regnes også som en atferd.

Forøvrig refererte jeg bare til hva Roger Abrantes sier. Han er en veldig godt anerkjent etolog på hund.

Men det er jo mulig at personer på et hundeforum kan mer om dette enn Abrantes?

Adferd er det hunden gjør, og følelse er det hunden føler(sove er noe man gjør, ikke noe man føler, ergo er det selvfølgelig en adferd). Dvs at utagering er en adferd og redsel er en følelse. Hverken Utagering eller redsel trenger og ha noe med sinne og gjøre, selv om vi kanskje tolker det slik. Forøvrig så er sinne mer en forsvarsreaksjon/'bivirkning' enn en følelse. Følelsen er jo oftest redsel, usikkerhet, irritasjon, frustrasjon som kommer ut som sinne, og jeg tror også at dette er mer en menneske ting. Jeg tror ikke hunder går rundt og er sinte, ikke slik vi tolker sinne ivertfall.

Jeg tror vi kan like mye jeg for det du refererer til stemmer jo, det er vanskelig/umulig og utføre to adferder samtidig, men adferd og følelse samtidig blir noe annet. De to går jo gjerne hånd i hånd. Jeg tror det er sjeldent at noen av oss utøver en adferd uten og at det ligger en følelse bak.

Takk for gode ord alle sammen Om jeg hadde funnet en perfeckt match til han så tror jeg det hadde lettet hverdagen min mye på flere plan, det er faktisk ei som har sendt mail allerede, hun virker ikke bestemt, men iallefall nysgjerrig så kanskje. Selv om jeg har grått mye og begynner i gjen hver gang jeg tenker på det så tror jeg det hadde blitt en lettelse om jeg bare finner noen jeg er trygg på kan gi han et godt liv.

Stress kan det jo være tenker jeg, om de har fått herje løs sammen hver gang så kanskje forventningene er litt høye, kanskje det hadde hjulpet med et par treff uten hilsing og leking, bare gå på tur sammen? Ellers så kan de jo ha noen vanskelige perioder rundt 1 års alderen så det kan jo være at den lille komuniserer litt dårlig, er usikker eller bare synes ting er litt vanskelig og utstråler dette, som igjen påvirker Nitro? Time out i bånd hver gang det går litt over styr? Korte økter med løsslipp, så bånd også en kort økt igjen?

Jeg hører ofte om fryktaggressive hunder, og har selv hatt en som nok lett kunne fått dette stempelet.

Jeg har mange ganger tenkt på dette med fryktaggressjon...hvorfor har så mange hunder dette stemplet på seg?

Er det ikke rart at så mange individer innenfor en art er så redde for hverandre, særlig med tanke på at de er flokkdyr?

Er de fryktaggressive, eller er de kanskje usikre men dominante, og dermed så slår den lave selvtilliten ut i en "overkill" av en væremåte?

Men igjen: hvorfor har vi så mange usikre hunder? Avler vi på dårlige individer, eller er det vi mennesker som er problemet?

I min verden så er fryktaggressiv nettopp det. En hund som blir aggressiv pga frykt.. Rart, nei det synes jeg ikke. Alle vi møter på tur er ikke flokk. Dessuten så er jo vi mennesker med og legger oss borti alt, de går i bånd, vi gjør rare ting, blir usikre osv, ikke noe av dette er naturlig for hunden. Om alle bare hadde sluppet ut hundene fra de var små, slik mange gjorde i 'gamle dager', så hadde de sikkert oppført seg helt annerledes også. Og selvfølgelig vil dårlig avl spille inn, noe jeg ikke betviler at det finnes mye av.

Velkommen hit Fine prikkedyr

Forsåvidt, og det gjør jeg jo også, ofte. Men det begrenser seg for hvor koselig det er og hele tiden gå alene og det begrenser seg litt hvor koselig det blir om det skal være så vanskelig og/eller tidkrevende, igjen da ekstra vanskelig siden jeg er sliten og demotivert i utgangspunktet. Dette problemet hadde vært ikke eksisterende om jeg hadde vært frisk og det var ikke det for 2 år siden, jeg var dårlig da også, men ikke så dårlig og da hadde det ikke vært utfordrende så lenge. Når jeg sier at jeg ikke ser for meg bedring med det første så tenker jeg år eller mer.

Jaok... Da vet du i alle fall hva metoden for å fikse dette er på

Håper dette løser seg for deg Og lykke til

Tusen takk, alle sammen Da har jeg laget annonse, trenger jo ikke bestemme meg med en gang tenker jeg, og kanskje det hjelper og se hvilken respons som kommer. Kanskje finner jeg en som er perfekt og så er det plutselig ikke noen vanskelig avgjørelse lengre, eller kanskje får jeg bare respons som gjør valget om og beholde enklere, selv om det ikke er optimalt.

Jeg er veldig enkel, men har du prøvd å bare be han om å slutte å tulle og bare ta han me deg? For veldig mange hunder er det nemlig bedre at du tar ansvar for hva som skal gjøres istedenfor å stoppe opp og gjøre de mer "utsatt"..

Sent from my GT-I9100

Jepp, da blir han mye verre..

For å svare på TS: Jeg har det jo litt på samme måten, med depresjon(som dog har vært fin de siste årene, men kommer litt tilbake med problemene til Nora) men min hund er derimot bare 15kg, men sliter med andre problem itillegg til utaggering. Og jeg vet det tærer veldig mye når hunden som man er så glad i er en regelrett drittbikkje tur etter tur etter tur. Jeg gleder meg nesten aldri til å gå turer med Nora. Før gikk jeg bare turer seint om kveldene slik jeg slapp å få utaggeringen i trynet hver gang vi møtte en hund. Jeg gikk ofte også turer å grein hele veien, og skjønte egentlig ikke hva **** jeg dreiv på med. På hundetreninger/valpekurset gikk jeg også hver gang hjem med tårer i øynene, og klump i halsen fordi min valp på 5mnd. angrep de andre valpene.

Jeg har selv vært inne på omplassering kort, men jeg stoler ikke på noen andre til å kunne forutse problemene og gjøre noe med det før noe stort skjer. Hun har hos meg aldri bitt noen mennesker utenom oss aller nærmeste. Jeg hadde syntes det var mye verre om hun hadde bitt et fremmed menneske, eller et barn. Eller angrepet en annen hund enn våre(som jeg vet takler det veldig fint. Dog er det absolutt ikke ok, ikke missforstå meg!).

Om du skal omplassere eller ikke sliter jeg like mye med å avgjøre som om jeg skal gjøre det. Men(enkelt å si når det ikke gjelder en selv), om du vet du ville fått det mye bedre uten Kodak, og tror han kan være hos noen andre som kan takle problemet bedre, er det ikke da bedre for deg(og han?) å selge/gi ham bort? Står det mellom å beholde, avliving og omplassering? Hva heller du til selv? Er problemet så stort at det vil være vanskelig å få bort? Jeg synes jeg ikke det er en avlivingsgrunn(uten å ha sett han), om du først prøver å se om det er noen som vil ha han Men jeg skjønner deg uansett hva du bestemmer deg for! Lykke til. Jeg vet det ikke er enkelt. Klem

Det står mellom og beholde han og omplassering. Men jeg tror helt ærlig at omplassering er det beste for begge, selv om jeg ikke har spes lyst, med mindre det blir en bedring snart, noe jeg ikke ser som spesielt sannsynlig. Jeg synes heller ikke det er avlivingsgrunn, for jeg tror at det er stor sannsynlighet for at han kan bli bedre. Han kan jo leke løs med boer boel hannen til misty liksom, som er større enn han, så det er tydelig at det er bare usikkerhet. Kodak er et stort barn som aller helst bare vil leke og tulle, og ikke være dum med noen, men pga en del uheldige opplevelser på uheldige tidspunkt så så han seg nødt til og bli stor og skummel på utsiden Det som teller for avliving er jo det at man vet at han ikke havner en plass og får det værre, men jeg vet ikke om jeg klarer det så det er nok ikke et alternativ. Vertfall ikke enda.

Edit: masse teite skriveleifer.

Uff, så leit å høre! Jeg vet veldig godt hva du går gjennom, jeg slet selv fortsatt med depresjoner da jeg fikk Odin, og da han ble fryktaggressiv. For meg var omplassering aldri et alternativ så lenge han var såppas aggressiv som han var, det er veldig få som har tid og kapasitet til å ta på seg en slik hund. Og ettersom avliving lå litt høyere på lista enn omplassering så fikk jeg meg aldri til å gjøre det, og både jeg og hunden har blitt bedre etterhvert. Men hadde han ikke blitt bedre hadde jeg avlivet ham.

Nå har du bedre kontroll på Kodak enn jeg har på Odin, men det er mye jobb å ha en slik hund, og som du sier, han er så mye større. Og når du selv sliter, så ville jeg spurt meg om Kodak totalt sett gir deg mer enn han tar. Eller om han faktisk hindrer deg i å bli bedre. Når man er deprimert så er det tungt å ha noe som stadig trekker en ned med jevne mellomrom. Og uansett hvor flott hunden er ellers, så er det du og din helse som er viktigst.

Har du mulighet til å sette ham bort en uke eller to? Til en hundetrener, eller noen du kjenner, som kan håndtere ham nok til at du kan få en friperiode og tenke på livet med og uten Kodak?

Stooor klem fra meg!

Takk for klem Akkurat nå er jeg ikke helt sikker, men han gir meg mye og ikke minst har han gitt meg mye og jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde taklet og ta turen til dyrlegen.. På en måte så ligger det høyere på lista enn omplassering, nettopp fordi da vet jeg at han ikke havner hos noen han ikke burde vært til, men samtidig så får jeg meg ikke til og kjøre min beste venn som er frisk rask og bare 4 år til dyrlegen.

Noe av problemet mitt med utageringa til Kodak er jo nettopp det at jeg ikke har spesielt mange alternativer hva pass gjelder, det igjen påvirker jo feks ferieturer, jeg liker og dra på hytta, gå i fjellet eller campingferie på sørlandet, men det hadde vært godt og ha litt fri også og dratt til syden eller noe, da hadde det kanskje vært lettere og holde seg motivert også. Eksen min liker han og takler han veldig godt,og kunne sikkert hatt han en kortere periode, problemet er bare at der han bor nå så får han ikke ha hund inne og jeg vil ikke at Kodak skal bo ute alene 20+ timer i døgnet ikke har de hunde. Han er jo oppvokst inne, og vant med og ha folk rundt seg størsteparten av døgnet.

Hehe, uff nå sitter jeg på jobb og griner og får masse rare blikk.. Og skal ikke begynne med min frustrasjon på helsenorge..

Takk for mange gode svar

Hvordan trener du?

Sent from my GT-I9100

Jeg trener positivt, kindereggmetoden og sladretrening. kommer vi for nært så prøver jeg og bare få han ut av situasjonen uten noe mer. Om jeg har en skikkelig dårlig dag så prøver jeg og unngå alt som kan gå galt og kjører opp i bratsberg eller noe og går i skogen for der møter vi aldrig folk eller hunder, men det hadde jo unektelig vært behagelig og kunne gå seg en tur i bymarka også. Siden det er hakket vanskeligere og trene når jeg har med begge så prøver jeg og få til en passe tur hver dag hvor jeg går med en og en, hvor jeg da går på plasser med litt mer utfordringer og større sannsynlighet for og møte andre hunder.

Det var ikke for å gi deg dårlig samvittighet eller for å gi deg skylda jeg spurte altså, jeg må bare presisere det. Min erfaring er dog at hunder tar til seg hvordan eieren har det ganske lett, så i perioder hvor mennesket har det vanskelig, vil hunden sannsynligvis ha det også. Det er ikke din feil, du må ikke tenke sånn, det er bare en serie uheldige omstendigheter, om man kan kalle det det. Du lar deg påvirke av han, han lar seg påvirke av deg, og der har dere en litt dårlig sirkel - det er ingens feil. Det bare er sånn.

Grunnen til at det er ikke nødvendigvis er et stort problem å fikse på, er jo litt fordi at dere påvirker hverandre. Du skriver jo at det å gå turer ikke er spesielt lystbetont nå om dagen, ikke sant? Det syns neppe han heller (igjen - jeg skriver det ikke for å gi deg dårlig samvittighet), og da vil utaggeringa nødvendigvis bli verre.

Man kan si mye rart om CM (og det gjør man jo), men han har noen poeng. En hund går ikke å bærer fortiden med seg på samme måte som vi mennesker gjør. Han syns ikke synd på seg selv fordi han har blitt flydd på 3 ganger i en følsom periode, det er det du som gjør, sant? Så når dere møter særlig hanner nå, så vil du sannsynligvis - fordi du venter på utaggeringen hans - få noen små forandringer i kroppsspråket. Litt mer anspent i armen, litt hardere grep i båndet, litt kortere skritt, litt grunnere pust. Det reagerer han på, det er naturlig for han å respondere sånn, og det er naturlig for deg å reagere sånn. Vi mennesker har dårlig for så mye rart som hunder ikke tenker på..

Jeg har tro på placebo-effekt i hundetrening Så lenge vi som eiere forventer at det går bra, så gjør det som regel det for hundene også. Det er ikke bare på CM vi ser det, bare for å presisere det, jeg ser det nesten hver dag selv, jeg har en følsom, små-crappy tervfrøken, og et par uheldige erfaringer i bagasjen selv, jeg veit hvordan jeg påvirker henne til å bli teit i møtesituasjoner. Det interessante er at selv om jeg veit det, så klarer jeg ikke å legge det av meg, fordi det irriterer meg at hun er så følsom (det er en av grunnene til at jeg ikke skal ha belger igjen, jeg kan ikke ha en så følsom hund) - særlig ikke i dårlige perioder. Mine dårlige perioder er Noras dårlige perioder. Kanskje det er sånn for Kodak og deg også?

Hvorvidt du skal beholde eller omplassere Kodak, vil jeg ikke si noe om, det er dessverre for deg en beslutning du må ta alene. Jeg vil dog si at jeg forstår begge deler. Det skal være hyggelig å ha hund, også for folk som er dårlige. Hvis du tror du orker å ta tak i problemene deres, så bør du få hjelp til å trene på dette. Hvis du bestemmer deg for å omplassere, så er heldigvis hunder flest svikerbikkjer og tåler fint å bytte hjem, den eneste som kommer til å tenke på omplasseringen med savn og tristhet, er du

Null stress. Jeg vet jo hvordan det er og legger det ikke så veldig på meg, bortsett fra når jeg gjør noe som gjør at jeg får dårlig samvittighet, eller at jeg blir veldig frustrert.

Nei, turene er ikke (vertfall ikke nødvendigvis) spesielt lystbetont, og jeg synes ikke det er noe serlig og jeg føler at det til tider blir mye negativt også for Kodak, siden lunta mi forsvinner. Jeg tror nok absolutt at miljø/eierskifte kunne gjort han godt(så fremt man finner riktig eier) den største frykten min er jo at han havner til en så verdensmester som banker han eller er unødvendig hard. Og jeg merker godt at mitt humør/holdninger/reaksjon påvirker hans, spesielt negativt. Det som gjør meg mest frustrert er at vær gang vi har hatt fremgang så har det kommet en ny drittbikje og fløyet på han. Det har jo aldrig vært noe skader inn i bildet, og han er, heldigvis, 'snill' med de som angriper. Han er jo stor og usikker, men han har aldrig bitt et hull på noen. *bank i bordet* , men nye angrep fører da naturlig nok til nye tilbakefall. (Jeg irriterer meg grønn på at folk ikke kan holde drittbikjene sine i bånd).

Mine dårlige perioder er garantert også dårlige perioder for kodak, og det kunne jeg ha levd med ettersom han egentlig er en godt stablet hund, men nå begynner denne dårlige perioden og bli lang og værre og det ser ikke ut som det er lys i tunnellen enda, så da vet jeg ikke om jeg synes det er greit lengre..

Selv om jeg ikke egentlig vil omplassere så føler jeg at jeg skylder han det beste og jeg føler egentlig at jeg ikke kan det nå, og ikke har kunnet det på en liten stund. Jeg tror også at det ikke hjelper min situasjon og ha det slik, og selv om jeg ikke liker og være så kynisk så er det egentlig noe jeg burde ta hensyn til. Og om jeg ikke gjør det så er det jo bare et tidsspørsmål før det stopper av seg selv og det hjelper uansett ikke Kodak. Spørsmålet her igjen er jo da, hva er sannsynligheten for at noen vil ha en 45 kg's utagerende bamse... Selv om han er perfekt på alle andre måter.. Og selvfølgelig min frykt for at han havner hos noen som han ikke burde havnet hos.. Utenom det så er jeg ikke i tvil om at han takler en omplassering. Han er sosial og glad i folk.

Om jeg ikke omplasserer så er jeg redd for at jeg bare graver en grav for både meg og hunden.

*mistet et langt, personlig innlegg * banne høylytt!

Kortversjonen: Hadde hunden vært til plage/fustrasjon/dårlig kjemi ville jeg helt klart omplassert. Hunden kan nok være værre pga din tilstand også, så med nye mennesker kan det endre seg Du får jo ikke trenet noe særlig godt nå som du er sliten, lei og fustrert.

Jeg ville dog ikke omplassert en tidligere kasteball. (personlig mening) Jeg dømmer ingen som velger å avlive en problemhund, tidligere kasteball eller ei. Noen ganger er det til det beste!

Jeg slet jo i perioder med min forrige hund. (omplasseringshund). Og jeg hadde det generellt sett ikke bra kjemi med hunden. Jeg personlig klarte ikke tenke tanken på avlive en frisk hund, så det ble uaktuellt for meg. Derfor bet jeg tennene sammen og fortsatte å ha hunden. Å omplassere henne var også helt uaktuellt pga hennes kasteballfortid. Denne hunden ble skadet og avlivet, men det var ikke enkelt å ta den avgjørelsen! Hadde hun ikke blitt skadet, så ville vi hatt henne fortsatt.. Jeg er nok litt dårlig på dette, kanskje for følsom, så jeg velger da heller å "holde ut" enn å ta slike betente avgjørelser. Men jeg ser det så godt nå etter at hun ble borte, hvor UTROLIG mye bedre liv jeg har nå, enn da. Jeg har ikke grått en eneste tåre pga fustrasjon! Jeg gleder meg til hver tur vi skal gå, og jeg har aldri blitt så sint at jeg koker. Så uansett hva du velger, så vil det komme til å bli bedre hvis du omplasserer hunden din. Du må tenke på din psykiske helse! Og hunden vil nok få det fint hos noen andre med mer engergi og pågangsmot. Bare vær åpen om utfordringene til hunden.

masse lykke til!

Hadde han vært en kasteball så hadde jeg avlivd, uten tvil, om jeg ikke kunne ha han selv. Helt enig med deg der. Men og avlive Kodak ser jeg ikke for meg at jeg klarer så da blir han nok værende så lenge det går også får vi ta det derfra, så egoistisk er jeg, tror jeg. Vi har bra kjemi og jeg storkoser meg virkelig med den hunden, bortsett fra når vi er på tur, men tur er jo en stor del av det og ha hund, så da er vi jo like langt. Og omplassere til noen jeg føler meg trygg på kan jeg absolutt leve med så det tror jeg absolutt hadde vært det beste. Selv om det er vanskelig og innrømme.

Hvordan er det med og gi bort hund og skrive avtale på at hunden skal tilbake til meg dersom nye eiere ikke kan/vil ha den?

Ville du ha vurdert omplassering hvis han ikke hadde et utageringsproblem?

Hvis ikke ville jeg kanskje prøvd å fått hjelp til å løse den biten. Ellers så er det veldig vanskelig å si hva du skal gjøre.. Du må nesten bare kjenne på det og finne ut hva du vil..

Det skal også sies at generelle utageringsproblemer er ikke stor problem å ordne.. Men jeg har ikke sett din, så derfor skriver jeg generelt ;-)

Sent from my GT-I9100

Uten utageringen så ville jeg aldrig ha vurdert omplassering nei, han er verdens herligste, at han ikke kan slippes løs med andre hanner er ikke et problem, men og ikke kunne slappe av på tur med mindre jeg kjører langt ut i skauen og går alene er et problem, vertfall med tanke på formen min. Hjelp hadde vært fint, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det. Jeg vet jo hva som skal til, men jeg er ikke i stand til og få det til selv nå og å sette han bort har jeg ikke økonomi til, hadde jeg hatt dethadde han vært værd hver eneste krone.

Har han hatt et utaggeringsproblem hele tiden? Er han verre når du er dårligere?

Nei, han fikk det etter han ble angrepet 3 ganger på en mnd mitt i verste del av siste pubertet. Vi har trent mye og han har blitt bedre, men ikke bra, og han er ikke nødvendigvis verre fordi om jeg er dårlig, men all negativ respons fra meg fører bare til at det eskalerer. Litt vanskelig og si om svingningene er pga meg eller bare sånn det er, han har gode og dårlige dager, noen dager kan han passere andre hunder fint om vi er på andre sida av veien, kanskje nermere, på dårlige dager så klikker han fordi det står en hund utenfor butikken 50 meter unna.. Det som er sikkert er at det iallefall ikke blir bedre, og det er garantert min feil.

Tibetansk mastiff

Rottis

Aras, Ax, Ajax, Ante er ivertfall navn jeg liker godt og som er lette

Mulig dette blir langt.. Jeg har slitt med depresjon i ganske lang tid nå, i større eller mindre grad. Det har vært ille en god stund og det siste halvåret har det blitt mye værre, uten noen åpenbar grunn.. Hundene er jo noe av det som får meg igjennom dagen, og de gir meg ufattelig mye, og hadde det ikke vært for de 4 beinte så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Men..

Som sagt så har det blitt værre, jeg sliter virkelig for tiden, og det ser ut som at det ikke kommer til og gi seg med det første. Og det er her Kodak sitt utageringsproblem kommer inn i bildet.. Det er vanskelig og tungt for det første fordi jeg ikke kan huske sist jeg koste meg på tur, den der følelsen av og gå ut døra og gå akkurat der man føler for og bare senke skuldrene, slappe av og nyte omgivelsene eller været.. Det er slitsomt og gå med øyne i nakken og hele tiden følge med omgivelsene i tilfelelt det kommer noen med hund.

I tilegg så har jeg ikke eksisterende lunte for tiden og jeg blir nok litt raskt irritert/frustrert og går og føler på at jeg blir litt urettferdig noen ganger. Det hjelper ikke meg og det hjelper aldeles ikke på hans problem at jeg blir irritert/frustrert. Han er jo usikker. I tilegg så kjenner jeg at jeg sliter med og gi han/begge to det de trenger, pga hans problem. Altså de klarer seg og de får tur og trening hver dag, og jeg hadde (og har ikke) hatt noe problem med en slik aktivisering innenfor et visst tidsrom, men på sikt så fortjener de mer enn jeg klarer og gi de. Og nå begynner det og se mørkt ut, fordi jeg synes dette tidsrommet allerede begynner og dra ut langt nok, og fordi det ikke ser ut som det er noe lys i tunnellen.

Jeg har gått på tur og grått hele turen fordi jeg er så frustrert, fordi jeg føler meg så hjelpesløs og fordi jeg får dårlig samvittighet når jeg blir urettferdig og irritert på noe som man ikke burde bli irritert for, og urettferdig bør man ikke bli uansett. Jeg har vært så frustrert at jeg har tenkt på avliving, men det gjør så ufattelig vondt, og jeg kan ikke engang nerme meg den tanken uten og sitte og gråte lenge etterpå, selv om det ikke er noe jeg har vurdert seriøst enda.

Så det jeg begynner og komme fram til er at jeg ikke ser for meg at jeg kan holde hundeholdet mitt på et akseptabelt nivå så lenge jeg har en hund som Kodak, spesielt da pga størrelsen. Det hadde ikke vært like stress med en hund på 20 kg som utagerer liksom, selv om det sikkert ikke er kjempehyggelig det heller. Men, Kodak er en super hund, han er frisk og rask, trygg og trivelig på alle mulige måter bortsett fra utageringen sin. Full av personlighet og en slik hund som kan få deg til og le hver dag. Han har som sagt gitt meg utrolig mye og jeg synes han fortjener bedre enn en sprøyte hos dyrlegen. Jeg vet han har mye og gi til rett person, og jeg tror nok det er håp for at han kan bli mye bedre med mer trening basert på hvordan jeg kjenner han og på hvordan han oppfører seg i andre situasjoner med hunder involvert, spm er jo da bare hvor stor sannsynlighet det er for at den rette er der ute og at vi finner h*n.

Skulle jo selvfølgelig mer enn gjerne hatt han selv, men samtidig så må jeg vell bare se realiteten her. Så hva tror dere? Hva ville dere gjort?

Jeg har hatt 3 forskjellige hunder, og 2 av de har jeg hatt fra valpestadiet, mens jeg har vært i full jobb. Ingen problem. Men som flere andre her så er jeg ikke mye borte fra hundene utenom jobb, så hverdagene blir stort sett satt av til hundene, med mindre det er aktiviteter de kan være med på.

Om dere vil være sikkre på og få en hund uten separasjonsangst så er omplasseringshund fint. Det finnes mange omplasseringshunder som ikke er problemhunder, men velfungerende trivelige hunder. Dere må jo selvfølgelig regne med og bruke litt ferie slik at hunden får en myk overgang og litt tid til og bli kjent med dere og sitt nye hjem før den skal være hjemme alene en hel arbeidsdag.

Regner med at både schæfer og flat varierer en del i str og sikkert også blandinger av disse, så det er vel bedre om du vet ca størrelse (høyde/vekt)

Tja, min erfaring er ikke helt der. Det kommer jo an på kjønn og rase/individ, men er det hannbikkjer så er det ikke uvanlig at de hiver seg på når kodak begynner.. Ikke synes jeg det er rart heller, ganske naturlig vil jeg tro.

*følger spent med* Jeg har vell egentlig gitt opp kodak, han markerer selvfølgelig når han får gå 'fritt', men også når han går ved siden.Om han det går for lang tid (alt fra 30 sek til 5 min) uten og markere på noe så stopper han mitt på gata med alle 4 føttene på bakken og pisser, jeg drar han med meg hver gang for jeg gidder ikke stoppe, er vi på tur så er vi på tur. Jeg har prøvd og korrigere, hardere enn jeg liker, og man ser jo at han demper skikkelig og skjønner at dette liker ikke mor, men allikevell så bare 'må' han. Godbiter er prøvd.. Hva gjør man liksom...

Det er litt forskjell på om en hund med normal hundeoppførsel kommer bort for å hilse. Ja de blir kanskje redd uansett de hundene som er det, men det er jo betraktelig værre hvis den løse hunden kommer flygende rett i den og angriper! Det er lettere å takle slike hunder, og normale hunder ser også at de andre er redde og holder litt avstand hvis de får beskjed om det. De som er dust vil jo heller svare tilbake.

Min er sånn som løper bort for å hilse. Derfor har jeg han i bånd der jeg kan treffe på hunder.

Det ka nbli akkurat like ille.. Spiller det noen rolle om det er en løs aggressiv hund og en grei hund i bånd eller en aggressiv hund i bånd og en grei hund løs? Utfallet blir mest sannsynlig det samme, bare at den med den aggressive hunden i bånd får tilbakeslag i treningen fordi andre tror hele verden er deres lekeplass..

Joda, og jeg skjønner den. Men som sagt har jeg vanligvis kontroll, og selv om han måtte ha lyst, så får han aldri muligheten, fordi jeg har gode antenner, bikkja er lydig, og jeg har han i bånd alle steder jeg ikke føler meg trygg. Han har også blitt mye bedre, og er ikke så ille som jeg tydeligvis har fremstilt han i denne tråden.

Helt ærlig, han kommer ikke til å gå i bånd resten av livet pga et par uhell. Bli provosert om du vil. Jeg har hatt denne tullehunden i snart fire år, og vi har tilsammen hatt tre ualvorlige uhell. Det er selvfølgelig tre for mye, men vi har møtt på et par flere liksom.

Og 3 uhell (av andre) var det som skulle til for at jeg har ei dustebikkje som hittil har krevd 3 år med trening, og det går ikke. Dette er noe jeg må leve med i sikkert 7 år til(eller mer), og som faktsik er en ganske stor begrensning på hundeholdet mitt og livet mitt for øvrig.. Disse angrepene var heller ikke alvorlige, ingen fysiske skader, men tydeligvis et par psykiske.. Uhell skjer og det er greit nok, men når man lar det fortsette så er det ikke uhell lengre og det synes jeg er ufattelig dårlig gjort ovenfor anddre... Og alvorlig kan det jo fort bli om hunden din treffer på den rette 'motstanderen'.