Malamuten

Ja, han liker det sikkert, men ville ikke tenkt på at det er et grunnleggende behov han har og hatt dårlig samvittighet for at du evt hindrer det. Og ifht konsekvent så ville jeg ikke nødvendigvis hatt så mye fokus på selve gravingen,men på settingen/sinnstemningen i hvert enkelt tilfelle. Feks, ønsker du at hunden skal være rolig og vente når dere stopper på tur, da stopper du graving i dette tilfellet. Men ikke bare med et nei, eller korrigering av graving, men ved å gi hunden et annet alternativ, feks sitt. Om dere skal ha én lengre pause så kanskje du vil at hunden skal kunne gå litt rundt og evt grave om den vil og ikke bare ligge på kommando, her ville jeg sett an stemninga. Om den bare er rolig og koser seg og graver litt, ligger å gnager litt på røtter osv, greit nok. Men om hunden virker mer overivrig/fiksert/stresset så ville jeg avbrutt. Samme som over, jeg ville ikke bare korrigert gravinga, men jobbet med stresset og alternativ adferd, feks ved å be hunden legge seg. Ifht ro er der bare to ting som gjelder stort sett. Tålmodighet og mengdetrening. Dere må rett å slett øve på å være rolig(der det trengs å øves på). Det vil ta litt tid, men gradvis vil det slippe. Sett dere ned i skauen når dere har litt ekstra tid. Sitt der gjerne en stund så hunden får til helt ned å bygge forventninger til at pauser varer en stund så her er det bare å flate ut. Jeg bruker enkelt og greit bare å ha hunden ved meg å be den legge seg. Ignorerer, evt kanskje hysjer på(om det fungerer) lyd eller at hunden er litt spent, de må jobbe seg gjennom det. Roser i grunn ikke under slik trening fordi det gjerne bare setter i gang hunden igjen og man begynner på nytt. Kjefter heller ikke eller noe slikt, om hunden reiser seg får den bare rolig beskjed om å legge seg igjen og det gjentas til det kjedsommelige(med noen). På kortere stopp så kan det hende jeg bruker godis bare for å holde hunden der jeg vil, men synes det i mange tilfeller ikke er med å skaper skikkelig ro da, selv om det kan skape lydighet. Så spørs hva man vil ha. Ikke at det skaper stress nødvendigvis, men når jeg tenker ro så vil jeg ikke ha én hund som sitter å tigger eller venter i spenning på at belønning kommer eller vi er ferdig. Helst vil jeg ha en hund som både slenger seg nedpå og slapper helt av. Du kan helt sikkert ha god hjelp av å jobbe med hunden før dere ikke er i ro og, kontakt, fokus og slikt når dere går. Det vil hjelpe han å bli bedre på å sortere og generelt finne en annen sinnsstemning ute, og det vil nok gjøre det lettere å ta med seg den roen inn i en pause også.?

Mine har iallefall hatt en periode som er litt vanskelig/utfordrende rundt 4 mnd alder. Kanskje ikke så mye før 4 mnd, men større hunder da så kanskje din bare er litt tidligere ute ? det er ikke uvanlig. Og om det ikke er det så er det sånn valpelivet er. Ting er i endring konstant, noen ganger går det strålende andre ganger er livet for en liten tass langt mer stressende/frustrerende. Så lenge du ikke frykter noe annet galt så er det nok helt normalt.

Her sover alle i senga. Evt på egen madrass ved siden av senga om det blir trangt. Men en valp er det nå stort sett plass til, så de sover i sengen alltid.

Hvorfor skulle han ha et behov for å grave? Lyst har han muligens, men behov? Synes det høres mer ut som et uromoment/stress som godt kunne vært jobbet med. Generelt sett burde det jo gå an å stoppe litt uten at hunden må finne på ting. Personlig hadde jeg antagelig bare brukt lydighet i starten, sitt eller ligg feks. Også evt hatt fokus på ro en stund fremover. Sitte å se på livet, sove i skogen, stoppe å skravle med folk, hva som helst, og hvor hunden skal være rolig. ?

Nå bare slenger jeg ut masse tanker, mulig det er helt skivebom, men så får du nå gått igjennom det en gang til i verste fall. Sikker på at han knurrer fordi han er sint/redd? Altså at det ikke er bare koselyder eller lek? Har dyrlegen tatt røntgen? Jeg vil tro at mest sannsynlig vil man jo helst få reaksjoner hos en usikker hund som har vondt og som blir håndtert av fremmede på en fremmed plass, men sånn i tilfelle ikke så er det ofte bedre å gå til en fysioterapeut eller kiropraktor for å sjekke kroppen (utover sykdom, blodprøver, røntgen og slikt som dyrlegene gjør), gjerne en dyrlege som har tilleggsutdanning, men opplever at det er veldig mange flinke som ikke har vetrinærutdanning i bunn og. Og dette er jo mest for å sjekke kroppen, om hunden har vondt/spenninger og evt hvor. Deretter kan man jo med fordel ta saken tilbake til vet med feks røntgen for å sjekke videre om det finner noe som kan knyttes til feks skjelett, eller medisinsk behandling om det er betennelser e.l. Er det tatt blodprøver? Mye som kan feile innvendig og som kan sette en demper på humøret. Magetrøbbel feks og sikkert mye annet. Syn og hørsel burde absolutt testes om det ikke er gjort. Om de ikke er som de skal så kan jo det fort bli litt vanskelig eller frustrerende for hunden, og evt skremmende. Hvordan er stressnivået sånn generelt? Ute er han sikkert litt stressa? Men inne? Greier han å roe seg ned fint der? Eller er han mye våken og tramper rundt? Peser? Syter? Eller slikt? Finnes det ikke noen kurs i nærheten med flinke instruktører ? Evt noen som tilbyr privattimer? Ofte kan det være en del å hente bare på å endre samspillet mellom hund og fører, og slikt sees jo best av andre enn oss selv. I tillegg til at det er kjekt å få litt ny input og nye tilnærminger, og kanskje bare godt å ha noen "på laget" en liten stund som (forhåpentligvis) ser muligheter.

Det kan det jo gjøre, men ikke sikkert du skal håpe på at det går over av seg selv nei. God stimuli, tja, mengder? Ellers er det vell litt fritt frem til hva du gjør. Ville begrenset ren lek i form av ballkasting osv litt, men ellers vil vell det meste være fint i kontrollerte former. Lange turer, begynn med litt trekk nå frem mot og igjennom vinteren. Gå tur i litt utfordrende miljø, men gjerne hvor det likevel er litt plass så man ikke trenger å komme tett på alt og bare jobb med kontakt, fokus osv. Gå ut, finn en fin plass å bare sitt å se på livet(gjerne etter en lang tur i starten om det er en vanskelig type aktivitet), spor, lydighet, triks, feltsøk, smeller/nosework. Om ikke helt passering, men tren mengdetrening på å gå tur med mye hunder i bånd, det burde uansett hjelpe noe på usikkerheten. Jobbe med selvkontroll og stresshåndtering? Og hunder kan fint jage katter selv om de vokser opp med katt. Mine har vært greie med kattene våre inne, men ute var alle katter fritt vilt. Våre. Fremmede, spilte ingen rolle.

Nå er jo dette en diskusjon om barnesanger som liksom skal være skadelige, en uttalelse jeg iallefall ikke er noe enig i. Men siden avsporingen ikke er fullstendig irelevant så fortsetter jeg.. Hva er det de ikke får opplysninger om? Detaljer i landbruket? Eller basic som at kjøtt kommer fra dyr, dyra må dø, dyra står i fjøs osv? Før det er vell vanlig å lære bort så vidt jeg vet iallefall. I relativt ung alder. At folk ikke vil forholde seg til det er en helt annen diskusjon, men det er jo deres valg/standpunkt. Det har vell lite med informasjon å gjøre, før jeg tviler på at det er mange i dette landet som når myndig alder uten å forstå at kjøtt kommer fra døde dyr.. Gilde og Tine selger produkter. Selvsagt pynter de på sannheten(eller viser iallefall ikke hele sannheten), men det har vell lite med hverken barnesanger eller utdanning og gjøre. Jeg vet ikke om jeg selv ville greid å slakte dyr til mat, ihvertfall ikke egenoppdretta, men hva har det med saken å gjøre? Siden tidenes morgen har vell oppgaver blitt fordelt så ikke alle trenger å gjøre alt. Mat må man fortsatt ha. Og for noen av oss så er det både naturlig og greit å spise kjøtt. Det betyr ikke at jeg ikke vet hvor maten kommer fra eller hvordan dyra har det. Det betyr ikke en gang at jeg synes landbruket er toppers, men det kan man jobbe med og heldigvis kommer det mer og mer nisjeprodukter hvor dyra får bedre stell, mer utetid, kjøttet er bedre behandlet i ettertid osv som man kan velge istedet. Jeg synes definitivt at det kunne vært mer fokus på hvor kjøtt kommer fra, slakting og også hvordan dyr har det, bevissthet rundt hvilket kjøtt man kjøper og fra hvem ifht hva man støtter osv, både ifht landbruk og dagligvare, men også fra et naturlig ståsted. Sånn funker naturen, sånn er realiteten. Noen blir mat. Gi og ta. Vær takknemlig osv. Men dette er jo et samfunnstema tenker jeg som ikke har noe med sanger å gjøre. De kan med fordel putte mer slikt inn i skole/bhg, men først og fremst trengs det vell en endring i samfunnet. Dette må bli et større tema for alle. Dessverre så er det vell bare en naturlig utvikling av at vi stadig faller lengre bort fra naturen, alt skaleres opp, industrialiseres og alle som ikke jobber med det selv får liksom ikke det helt store innblikket, spesielt når de kanskje helst bor milevis fra nærmeste gårdsbruk eller slaktehus, midt i en storby.

Det gjør de.jo stort sett, men ingen liker vell å bli utsatt for ting vi er redde for. Så er han redd ute så blir det jo heller ikke gøy å gå tur.

Hva er det man ikke er ærlig om mener du? Jeg kan iallefall ikke erindre å noen gang ha trodd at dyra frivillig gir oss hverken det ene eller andre. Ikke kan jeg erindre å ha trodd at det ikke finnes noe alternativ heller, utover at jeg som liten selvsagt var avhengig av andre uansett all den tid jeg ikke hadde penger selv feks. Barnesanger som feks kua mi opplever jeg heller som noe fint i den forstand at vi skal sette pris på maten og hvor den kommer fra, å være takknemlig. Ikke noe pynting på sannheten eller noe forsøk på å hjernevaske noen til en oppfatning som ikke henger sammen med virkeligheten. "gir" er ikke bokstavelig her som i at de gir det til oss av egen fri vilje, men enkelt og greit et produkt som kommer fra kua. Også er jo sangen promotering av melk selvsagt som jo tradisjonelt sett er en viktig del av barns kosthold i Norge. Jeg er enig i at det ikke er greit å pushe livssyn. Det synes jeg igrunn ikke uansett hva det gjelder og jeg synes barn og unge i så står grad som mulig skal få slippe å bli presset til noe de ikke vil eller synes er greit i så måte, men jeg vet ikke om jeg synes å spise kjøtt er et livssyn. Det er kanskje ikke nødvendig, men det er naturlig. Det er en del av livet, egentlig. Og i så måte synes jeg ikke det er hverken feil eller rart at det er her de fleste får sitt utgangspunkt. Det sagt så er dyrevellferd m.m. viktig og all den tid kjøtt ikke er nødvendig så burde alle som ikke vil slippe å bli tvunget til å spise kjøtt, å få lov å velge et livssyn som ikke inkluderer utnytting av dyr om/når de evt kommer dit. Og selvsagt få korrekte opplysninger om hva dyrehold innebærer, men ja, jeg lurer fortsatt på hvor vi ikke får det?

Hvis han er så usikker ute som han høres ut og vanskelig å jobbe med så ville jeg forsøkt en litt annen tilnærming, til og begynne med iallefall. Startet nært hjemme, og prøvd å få han til å bli trygg ute først og fremst. Prøv å heller ta det som en treningsøkt hvor målet er å komme gjennom til hunden, få tankene hans over på noe annet og begynne å bygge positive assosiasjoner til å være ute. Korte økter i starten med noe enkelt og gøy også bygger man på etterhvert som det evt fungerer. Etterhvert kan man blande tur og "jobb" litt om hverandre for å få tilbake turbiten også ?

Er det verre i perioder eller likt hele tiden? Er han sjekket for om han har vondt noen plass? Er det forskjell på å gå alene eller sammen med andre hunder? Er det noe som er skummelt ute så han går å er redd? Er han interessert i godis/lek? Er dere nøye på å passe på at han ikke blir våt/kald(om han er litt følsom på det feks?) osv? Tenker jo generelt at dere må finne en måte å gjøre det gøy/trygt på, litt vanskelig å være veldig konkret uten detaljer på hva som er problemet, men er han usikker ute så er vell første steg å jobbe med det. Er han bare ikke så gira på å gå på ville jeg prøvd å gått en del sammen med andre hunder (om det motiverer), Ikke gå for langt, Ikke bare gå, men kanskje gå ut å ta en lekeøkt, godbitsøk, jobb litt med hunden underveis for å gjøre ting litt mer spennende og engasjerende, kontakt, hopp opp på stubber, steiner, balanser på ting, går noen triks, og belønn godt selvsagt. Kanskje er han en type som får mer positivt igjen for å rusle til parken å sitte der å se litt på livet fremfor å gå langt, da ville jeg gjort mer av slikt osv. Pass på at tempo osv tilpasses hunden så det ikke blir negativt med slikt.

Jeg synes dette høres ut som en veldig allright og fornuftig hund jeg, med godt språk, som sier ifra når det er på sin plass å sette grenser ovenfor en ung jypling. Tviler på at det er noe du trenger å skjerme valpen for, men likevel greit å holde dem i bånd, om ikke annet så også for gamlingen sin del. Det er ikke sikkert det er så gøy med en vilter og pågående valp for en litt eldre herremann, selv om han sier ifra hvor grensene går(ihvertfall om valpen ikke tar til seg dette og respekterer grensene hans). Det går seg nok til med litt tid og modenhet

Det er jo ikke nødvendigvis noen motsetninger tenker jeg. I veldig mange tilfeller vil jo voksne hunder som er trent litt med kunne fremstå som reservert(uinteressert), men eier som har fulgt de fra starten og som ser alle deres sider med jevne mellomrom vet vell oftest hvilken hund de har og hvorfor. ? Enig med deg. Men jeg tror det også er litt definisjonsproblemer her, for jeg hører mange bruke reservert som at de forventer noe negativt, feks, jeg liker kull Y, men er redd de er mer reserverte enn kull x(og her er ikke det tilsiktede problemet at hunden kanskje er for uinteressert i fremmede altså). Eller oppdretter/eier står å beskriver sin hunds utfordringer og omtaler det også som noe negativt/uønsket men avslutter med at, men rasen skal jo være reservert, som at det er helt normalt og noen man bør regne med. Både potensielle kjøpere og oppdrettere. Jeg tror noen oppriktig tror at det er innafor slik rasen skal være og at det er greit. At man vil avle på det overrasker meg dog litt uansett, for samme hva rasrstandard åpner for eller ikke så er det vell ingen som vil ha en dårlig hund tenker jeg, enten det er snakk om at man skal selge de eller beholde selv for fremtidig avl. Ikke enkelt.

Gå tur sammen. Gjerne i bånd hvor valpen ikke får være pågående på den voksne hunden. La de observere og bli kjent med hverandre på avstand. Ta det rolig inne, hold de adskilt i starten(bånd, grind e.l. ), evt bare hold valpen under kontroll så den voksne får bestemme tempo. Bedre det enn at det blir dårlig stemning og la de vokse på hverandre. På en positiv måte. Det kan være ressursforsvar, men det høres ikke helt typisk ut, da burde han jo ha det ovenfor deg eller ovenfor foreldrene dine ellers og, og det burde vært fortrinnsvis knyttet til når valpen er for nær deg og ikke ellers. Ikke bare fordi dere er i samme rom liksom. Men valper er jo forskjellige, i språk, fremtoning osv. Eller om den eldre ikke har truffet mange andre valper nå etter din valp så kan det være en naturlig endringni hunden uansett pga alder, evt smerter eller noe slikt. Men litt mer konkret, når kjefter/glefser han etter valpen? Er det fordi valpen er veldig pågående? Voldsom? Eller ut av det blå?

Poenget er at dere ikke en gang er uenige om hvorvidt rasen har lyd, så hvorfor så sår? Det eneste dere er uenige om er hvorvidt det skal kalles mye lyd eller lite lyd, og det er en personlig oppfatning som strengt tatt ikke har noe med rasen i seg selv å gjøre. Helt uavhengig av erfaring med rasen. Og dubhar jo selv bekreftet og vært enig om at rasen har lyd så hva i alle dager er det å diskutere hvem som sa det? Folk vet da hva lyd er. Det er mange andre hunder som har lyd i de situasjonene du selv beskriver. Det er ikke sånn at folk ikke nødvendigvis vet hva de synes om det. Det er faktisk en del som synes at det er uønsket og mye lyd, selv om ikke du gjør det, ogbdet er greitnat det kommer opp slik at potensielle kjøpere kan ta valget om hva de synes er en dealbreaker, eller ikke.. Nei, jeg skjønner at det ikke var positivt ladet, jeg regner med det var en heads up ang lyd, men som sagt, om det er det eneste som blir nevnt så er det jaggu ikke veldig ille. Alle raser i dag har noe, mange langt mer enn at de har tendenser for lyd, så det får du vell heller ta med deg som noe positivt at det er det eneste som kommer opp. Og hva så om folk ikke synes det samme om ens rase som en selv gjør? Om det i verste fall blir å omvende en mulig fremtidig valpekjøper, hva så? Livet går mest sannsynlig videre for alle og rasene også.. Det er vell ingen med valpekull i denne tråden nå, så det er ikke akkurat sånn at man sitter sloss om salg på bekostning av andre..

Jo, det er verre, men som sagt så er det ingen raser, og ytterst få individer, som står å bråker bare fordi.. Derfor er det vell ikke noe man tar høyde for. Spiller det noen rolle hvor det ble spurt om? Eller hvorfor folk mener det? Raser med såpass mye lyd er det helt vanlig å nevne at kan ha en del lyd. Det er absolutt ikke alle som er fan av det, uavhengig av erfaring med rasen. På samme måte som feks jaktinnstinkt på siberian. For noen er det et problem, for andre en ikke sak. Det er vell ikke noe å bry seg om at noen nevner hverken lyd eller jaktinnstinkter? Det er vell ingen som veier tyngre enn andre ang rasen, og jeg ser ikke helt hvor dere er uenige heller, sånn rent sett bort i fra hva dere kaller mye lyd og hva dere mener ang trenbarhet på lyd. Så sånn sett er det vell ikke feil det de sier og da spiller det vell ingen rolle om de har rasen eller ikke? Det er jo ikke sånn at lapsk vallhund er den eneste hunderasen med lyd heller liksom, så det er jo godt mulig de har erfaring med det temaet uansett. At lyd er det eneste som blir nevnt er vell igrunn ganske positivt, da har vell folk et ganske godt inntrykk all over vil jeg si, ifht negative/utfordrende sider med rasen..

Det jeg mente er at når bjeffe ved oppspilthet/lek og evt noe varsling stort sett er det verste man får i kategorien lyd så følge vell folk for å kommentere det, og siden det heller ikke ble spesifisert hva ts ikke ønsket av lyd så ble det heller ikke naturlig antagelig å spesifisere hva mye lyd betyr eller hva man legger i det. Forøvrig har vell diskusjonen som utviklet seg kommet med både informasjon om hva lapphunder generer av lyd evt og hva man synes om det. Det er vell ingen som jeg har lagt merke til som har frarådet eller rakket ned på eller noe slikt, bare kommet med et obs, også har jo diskusjonen utspilt seg litt fordi du ihvertfall ikke har vært enig i hva noen andre av oss synes er mye lyd og andre har ikke vært enig i et par av dine utsagn. Sånn er det på nett. Forskjellige tolkninger, mulige misforståelser. Man må lese alt som står å ta høyde for personlig tolkning og spørre litt mer direkte så man får mer detaljerte og pinpointa svar evt om noe er uklart. Det er ikke alltid så lett å utdype noe man ikke vet/forstår trenger utdypning. @simen det er jo enda lettere å komme med treffende info om du deler litt dine tanker og oppfatninger, evt spm og bekymringer. Hva ser du for deg? Hva ser du for deg kan bli problem? Hva er viktig for deg i hunden utover pels og slikt ?

Det kan man jo selvsagt, men nå er det liksom ikke så mange "verre" alternativer og når ta selv bare skrev mye lyd så var det vell mange som følge at det var motstridende. Hadde det blitt skrevet ok med lyd i lek og når det kommer folk feks få hadde antagelig svaret vært at da trenger du igrunn ikke å utelukke noen raser med hensyn til lyd. Og sånn er det jo på nett, man må være spesifik om detaljer er viktig for det er så forskjellig hva man legger i ting og hva man tåler og ikke tåler. Personlig synes jeg det kan bli voldsomt mye med slike verbale raser og styrer helst unna. Dog hadde jeg nok ikke droppet drømmerasen bare fordi den har en del lyd, for som du sier så er jo ikke det hele tiden, men jeg hadde nok fint kunnet droppe en rase med lyd til fordel for en noenlunde tilsvarende uten. Men det er meg.

Det er ingen raser, og ytterst få individer, som står å bjeffer konstant. En hund med lyd i lek og når den blir oppgiret og evt noe varsling er vell stort sett så mye lyd man får hva kommer til rasestandard. Og derfor vil nok dette for veldig mange gå under hunder med mye lyd. For mange er ikke dette heller ønskelig å ha, selv om det meste går om man må.

Jeg synes ikke det. Det er vell generelt enklere med reserverte hunder og kanskje hadde man da også hatt mindre konflikter. Endrer vi noe mer når vi går inn å fikser, vell ja, som regel. Mentalitet er sammensatt og ofte er det ikke en ting som gjør en hund sånn eller slik,men en kombinasjon av flere. Det største problemet er vell dog at mange endrer feil ting i utgangspunktet. Mot feks er jo noe det virker som flesteparten er livredd, så da tar de vekk det, men beholder gjerne skarphet og stress. Forstå det den som kan. Så ender man opp med usikre bikkjer som biter istedet. Eller bare usikre og da i mange tilfeller. Usikker kan være enkelt i "rett" kombo, men bra eller ønskelig? Neppe. Blir de feigere når de mister reservertheten? Nei. Reservert er en egen ting som man kan være i tillegg til. Helt uavhengig av mot eller mangel på det. En hund som holder seg unna fordi den er usikker trenger ikke å være reservert i det hele tatt. Den bare tørr ikke noe annet. Men en reservert hund kan også være usikker selvsagt. Eller helt trygg og igrunn sosiale de og, bare litt mindre påtrengende til alle og en hver. Mer utadvendte hunder med usikkerhet kan også bli verre. En reservert hund vil ofte leve litt mer i sin egen boble sammen med fører/familie og ikke bry seg så mye med alt som ikke er veldig påtrengende. Mens mer utadvendte hunder fort kan bli mer oppsøkende, også på tross av usikkerhet. Det er lettere at det ender med noe kjipt. Jeg tror noe av greia er at mange reserverte raser har vært vakthunder feks. Hvor man antagelig i mange tilfeller har gitt litt f i om hunden skremmer/biter i usikkerhet eller i forsvar(når faktisk nødvendig), evt kanskje også en del andre raser som kanskje ikke nødvendigvis er skarpe eller veldig vaktsomme, men som heller ikke har så mye omgang med andreog derfor har kanskje slikt blit nedprioritert. Bare jakter eller gjeter eller slikt. Pluss at vi nå i en del år har drevet å generelt avlet ned mot bla og det har garantert satt sine spor.

Vanskelig å si i grunn så lenge man ikke vet hva som kverner i hodene på folk. Men jeg vet at en del oppriktig tror at reservert = usikker. Og det er helt garantert noen som bare bruker det som en unnskyldning for å kunne avle på et dårlig individ uten at det fremstår som feil (og noen går jo på). Også er det jo for med å bli litt blind på egen rase. Hvordan ting er og hva man er vant med å se kan veldig fort bli det man forventer og mener er rett til en viss grad. Hvor langt drar man det før man innser at det er feil? Tja, det spørs jo om man faktisk innser at det er feil da, regner jeg med. Noen synes jo kanskje ikke det(fordi de ikke vet bedre antagelig). Hva skal til for å innse det? Ja, det er vell det store spm.. All den tid folk ikke vil innse at grove fysiske skavanker er feil så er det vell antagelig ganske farfetched å tro at folk vil innse at dårlig mentalitet er feil, sånn i praksis. Spesielt om det ikke oppleves så problematisk(hunder som trekker seg istedet for å bite feks). Man får vell bare forsøke å.opplyse og spre info og håpe det finnes flest oppegående oppdrettere innad i rasen.

Har ikke hatt noen selv, men vet av flere med lavt stoffskifte som er aktive brukshunder iallefall. Uten problem så vidt jeg har hørt

Gå en langtur, skikkelig lang så hunden er sliten også går du ut. Bjeffer kanskje litt lell, men legger seg bok ned fort om det ikke er noe annet som stresser henne.

Sier som Meg, polarhunder er ikke voldsomt krevende De liker for all del å være ute og blir gjerne med på lange turer hele dagen, men de krever langt mindre sånn jevnt over. En av de enklere rasene vil jeg si, på mange måter. De må ofte holdes i bånd pga jaktinnstinkt og stor selvstendighet, men utover det er de stort sett veldig enkle. De er hardføre, man trenger oftest lite "utstyr" med til hunden, de har sjeldent utfordringer som at de jager/gjeter folk, biler, sykler osv. det er stort sett 0 lyd/varsling/vaktinnstinkter med unntak av litt "prating", har man mange så kan det hende det blir litt lyd når de blir litt oppspilte, men ellers lite. De er stort sett gode på å slappe av når de ikke jobber og stort sett veldig sosiale og stødige, både til folk og hunder(malamute og grønnlandshund kan ha noe samkjønnsaggresjon og har litt mer temperament om det oppstår gnissninger med andre hunder av samme kjønn). Jeg vil i grunn kalle de lettlærte og, de er oftest lett å motivere med mat og lærer fort, men det spørs hva du tenker på med lettlært. De er ikke hunden man gjør det lett for seg selv med i hundesport ala lydighet feks, de kan lære momentene, men det er noe annet å jobbe over lang tid, flere øvelser på rad uten belønning i mellom osv. Og dette er ikke nok til å overskygge jaktinnstinktet stort sett, om de ser noe de vil løpe etter. Leken, vell, de er ikke alltid så interessert i å kjempe om ei fille eller løpe etter en ball feks om det er det du tenker på, selv om noen liker det. De kan være ganske destruktive i ung alder uavhengig av mosjonsmengde, men om du har mulighet til å ha med hunden på jobb så er det vell mer eller mindre helt uproblematisk. Kan jeg bare spørre hvorfor du ikke vurderer fuglehund feks? De er jo flotte turhunder som regel og i tillegg så vil du jo da få mulighet til å ha med på jakt, om du vil. Ellers tror jeg toller vil være midt i blinken ifht det du beskriver, men vær litt obs på mentalitet evt når du velger kull/oppdretter. Springer vil nok også være en fin hund for deg regner jeg med, fra linjer med litt futt i iallefall(noen blir veldig daffe og laidback), men de har vell ikke noen voldsomt god pels mtp kulde og litt upraktisk pels som får klumper i snøen så man gjerne må ha på både sokker og dekken/kondomdrakt, i visse temperaturer og føre iallefall. Alt ettersom hvilken type du evt skulle interessere deg for kan du jo sjekke ut jaktspringer/workingspringer og i tillegg til den "vanlige". Samme rase, men linjer hvor fokus har vært på jakt og bruksegenskaper. De er gjerne litt mindre/lettere type, mindre lengde på pels og mer energiske. Disse blir jo ikke stående fuglehunder som setter osv, men de brukes til støkkjakt nært fører og apportering. Det er vell igrunn mange raser som kan passe godt. minus evt pels/kuldetolleranse. De vil jo uansett kunne være med i telt året rundt, men krever jo da mer tilrettelegging og tilpasning. Dekken, pose, godt underlag osv.

Har dere prøvd å filme eller ta opp lyd når hunden er hjemme alene? For å se hva det er som gjør det? Er han generelt urolig, stressa? Eller er det noe på utsiden som trigger han? En katt? Folk? Lyder? Kan det være løpetid i nabolaget?