Det går ikke en dag hvor jeg ikke tenker på deg, og savner deg!
Han var hunden i mitt liv, han var, og vil alltid være, verdens beste. Jeg fikk han da jeg var ung og dum, og han var gammel og klok, allerede da. Seks år var han da han kom inn i livet mitt, og ti år var han da han forlot det. Han er den hunden som har lært meg aller mest, om hunder, om atferd, om meg selv, om livet, om alt! Han var alltid blid, alle likte Baghera.
Uansett hva jeg gjorde med han, så tok han det som den største selvfølge. Vi dro til Trondheim, vi begynte å dra på utstilling, vi kjørte land og strand, vi hilste på så mange hunder, det var aldri noe problem! Vi flyttet hit og dit, og han var alltid like glad. Han var verdens beste onkel til små valper, og jeg er evig takknemlig for at han fikk prege Peggy i starten på hennes liv.
Han var proppfull av tålmodighet, han elsket å kose, og han likte å prate med folk. Hvem som helst kunne passe han, hundevante eller ei!
Det var etter at mamma hadde passet han en helg, at det plutselig slo meg at han ikke var seg selv lenger. Han virket ikke like glad, han orket ikke mye, han hørte dårlig, så dårlig, og var blitt så vanvittig tynn. Jeg måtte gå i meg selv, og tenke etter hva som var best for ham. Det var lenge siden jeg bestemte meg for at ingen hund skal måtte lide for min egen egoisme. Det har jeg sett flere ganger før, og det er et trist syn. Jeg sendte melding til mamma og fortalte om bekymringene mine, og hun var enig med en gang, hun hadde sett det samme. Så ble det bestemt, han skulle få en verdig avslutning på et langt og vakkert liv.
Jeg er fortsatt lamslått av den enorme støtten jeg fikk av folk rundt meg, både de som kjente meg godt, og de som "bare" har blitt kjent med oss gjennom nettet. Det hjalp utrolig mye, jeg skjønte at jeg gjorde det absolutt rette for Baghera.
Jeg kommer aldri til å glemme verdens aller beste, Baghera!