TonjeM

Jeg har prøvd begge metoder, "dill" og rett på. Rett på funker inntil du møter den hysteriske hunden, da er plutselig kloklipp en 2-mannsjobb. Etter å ha vært gjennom 7 hunder - 2 med dilleinnlæring på kloklipp og resten med rett-på-kloklipp, må jeg si at jeg synes dille-metoden er den beste altså. Strider løper og setter seg i sofaen for å få klippet klør når jeg tar frem klosaksen, Shy må fanges inn og bindes mens jeg klipper Strider - hun løper ellers og gjemmer seg og det er hassle. Strider liker absolutt ikke å klippe klør, men han finner seg i det. Sitter som en prest og bare venter på å få det overstått, helt avslappede poter, drar aldri til seg poten heller og jeg kan ha et passe fast grep og må aldri holde fast. Sånn var det med basenjien også, og jeg kunne klippe feil så det stod etter uten at hun ble betenkt (unntatt en gang med ny klosaks, da jeg hadde klippet henne feil 4 ganger på rad syntes hun at dette begynte å bli dumt). Så med tanke på avslappethet, frivillighet etc tror jeg jeg går for dillemetoden altså. Tiden investert i starten der er vel verdt det når man klipper klør ofte (klipper klør hver 3. dag vi). Ikke at jeg gidder noen dille-innlæring på Shy da.. så mye hassle er det ikke tross alt.

Godbitspor har jeg prøvd en gang - never again (pølsebiter har lett for å sette seg fast i rillene under støvlene feks, hassle å stå der og balansere på 1 ben og pirke pølse uten å ødelegge sporet man har møysommelig lagt så langt..) men nå går ikke vi IPO spor heller. Spontan spor her, eventuelt kan man jo binde bikkja, stå og leke med en leke foran den litt og så bare gå avgårde - komme tilbake til bikkja etterpå og sette den på sporet - hujedamig som det går! Spor er det aller aller morsomste jeg gjør med biskene - men det er mye jobb å legge spor, særlig når man begynner å måle sporlengde i km. Vi har begynt med menneskespor for både Strider og Shy, og siden gått over til blodspor, klovspor, ferskspor - og Strider kan man bare sette på et hvilket som helst spor og han følger det. Begge hunder blir belønnet med ball når vi kommer til sporslutt (har ball i lomma, legger det ikke som sluttgjenstand)

HAHAHAHA! Så fantastiske mennesker det er her på sonen - så mye rart! Jeg har vært med å utvikle luftovervåkningssystem for bemannet romkapsel til mars. Systemet er siden blitt videreutviklet da, men jeg var med på første runde! Fikk dra og besøke ESA i Nederland også, og så husker jeg at man hadde store diskusjoner om hva slags mennesker som ville bli valgt ut til en slik ferd og hva de kom til å spise for det var viktig for hva slags måleskalaer man skulle legge på for feks metan (prompegass.. ikke greit hvis det bygger seg opp i et miljø man ikke kan åpne vinduet og lufte..) . Små kinesiske kvinner var visst idealet, store menn det verste.. Jeg er sykt klønete og ukoordinert, hadde jeg vært barn i disse tider hadde jeg fått ekstra-undervisning tror jeg. Det er veldig plagsomt å være sykt klønete og ukoordinert. Jeg er redd kuer. Har total ekstrem tannlegeskrekk

Ser ut som elveblest. Jeg hadde en schäferblanding en gang som fikk det rett som det var. Hun fikk ikke bare på snuten men også på beina - hun klødde noe vanvittig av det, vi måtte behandle med kortison og antibiotika på det verste (klødde seg til blods noen ganger). Vi fant aldri ut hva hun fikk det av, hos henne begynte det om våren og så hadde hun "anfall" utover året, men fra sen-høst og vinter var det greit.

Jeg tenker at når det gjelder spor, så krever vi ofte fra hunden det samme som om vi skulle måtte kjøre 30 km/timen på autobahn med en porsche e.l.- det må jo være superfrustrerende for hunden i starten ihvertfall. Man får jo inntrykk av robustheten når det gjelder spor, og hvor fokuserte hunder kan være. I filmen til Jeanette ovenfor, så kan man jo se hvordan Talli får en grisehale til belønning innimellom der - den tar jo litt tid å spise - og så fortsetter hun å spore etterpå. De er omtrent slik at man kan ta seg lunsjpause midt i sporet og fortsette med sporet etterpå. Hunder er jo ulike, Strider her er - eller var - helt turbo i sporet (etter kurs hos Jeanette lærte jeg hvordan gå med en 4-hjulstrekker i lina - fikk riktignok gnagsår bak på helene!). Det Jeanette snakker om tidligere her - gi ut lang line når hunden går bra, kort inn lina når han drar - helt suverent. Strider var også slik at gikk sporet rundt en stor stein feks så gikk han rundt steinen og plukket opp sporet på den andre siden. Der la vi inn en del trening og insisterte på at han skulle gå over/oppå stein/trestamme - dvs han fikk ikke lov å gå rundt men måtte følge sporet. Dette satte ned farten en del også - kravet om at han skulle følge sporet mer presist, også i spisse vinkler. Ulempen er at det er slitsomt å være sporlegger (særlig det å krype på stammer er vanskelig synes jeg.. har fallt av noen ganger kan man si, men det gjør det bare vanskeligere for hunden!) Han er fremdeles slik at han ruser ut de første 10 m på sporet (hvis det ikke er fryktelig vanskelig da) men så roer han seg. Godbit-spor har vi aldri brukt egentlig - jeg har en gang brukt godbit som belønning i slutten av sporet men Strider ga blanke i det, han ville bare spore videre han. Så når vi kommer til sporslutt så er det frem med den elskede tennisballen (den ulitmate leken som han kun får ved sporslutt eller når han har tatt opp en skogsfugl). Lang liggetid er fint, en god lengde også, varierende underlag (grus, asfalt, jorde, skog,myr), legge inn litt nye sporoppsøk ved å feks vasse litt nedover/oppover i bekk, gå i sirkler (egentlig ikke den store utfordringen - bikkja velger å ikke gå rundt men slår direkte over på det "ferskeste"), få andre til å krysse sporet etc - masse gøy å finne på! Vi trener nå mye blodspor men innlæringen med menneskespor i starten er uvurderlig synes jeg. Og Strider kan godt få et menneskespor i ny og ne - han går det sporet han blir satt på han (må skryte litt.. med blodspor etc har vi passet på at det var blodsporet han fulgte og ikke sporleggers - brukte blodflaske eller fersk elgklov i enden av kosteskaft slik at det var avstand mellom sporlegger og selve sporet og han skjønner faktisk forskjellen på hva det er meningen å spore!). Når det gjelder liggetid så kan jeg fortelle at vårens første spor her var menneskespor (gummistøvler) som hadde ligget 24 timer.. verken Strider eller Shy hadde problemer med det. (Var ikke meningen de skulle ligge så lenge, men ble slik). Når det gjelder Monti så ville jeg droppet slepegodbit-sporet - bare gått vanlig liksom, la sporet ligge en del timer og bruk linen aktivt. Det er lurt å merke sporet godt i begynnelsen men hold øye med at han ikke slår på merkene. Jeg bryr meg ikke om hundene tisser mens de går spor - de er jo helt gira og høye og blir antagelig ganske tissetrengte av det, trenger ikke øke stresset ved at de går og holder seg også. Og til slutt - god fornøyelse! For egen del synes jeg spor er det aller aller aller morsomste å gjøre med hund.. det er så vanvittig imponerende å se dem jobbe med nesen!

Jepp, Shy har en superfin sløyfe fra BIG-gruppen hun!!!

Nå bruker ikke Joshi tennene, men munnen. Og så langt gjør hun det vennlig og forsiktig tydeligvis. Men hun går ikke unna som du sier, og det er der det blir litt ekkelt. Noen er jo slik, min lille basenji vek heller aldri, absolutt aldri - uansett hvor redd hun var eller hvor ubehagelig det var (husker flatten da han var unghund, elsket å bare løpe henne ned, hun flyttet seg aldri - hun så han komme og huket seg sammen klar for sammenstøt, og rakk vi ikke å stoppe han så ble hun slengt avgårde av smellet med 35 kg flat i lyntog-fart, men flytte seg - nei) . Jeg tror heller ikke du har sjans å kunne passe på til enhver tid. Så i mine øyne er den ubehagelige, triste konklusjonen at hun bør nok få et nytt hjem, dette kommer antagelig å bli for mye for både hun og deg. Og gutta dine går inn i en periode hvor hund og barn er på hver sin planet i noen år fremover. Så man kan ikke en gang si at du kan bite tennene sammen og kjøre grindregime med øyne i nakken i en liten periode fremover, det er et lenger tidsspenn enn man kan holde ut ekstreme sikringstiltak i hverdagen.

Du.. tror ikke red&tan matcher sort og prikkete så godt altså! Vegas høres hakket roligere ut enn gærningene jeg omgåes må jeg si.. så i så måte, kunne du jo gå for en kelpie med mer motor (er jo en del variasjoner i motor-nivå blant kelpier mener jeg..) Men flotte fyrer du har nå ihvertfall!

Bruker ball som "super-duper-fantastisko"-belønning til Strider - tror han kanskje kunne blitt litt intens hvis vi brukte det mye i tide og utide. Strider gjeter ballen primært mens Shy liker å bare ligge oppå den og vokte den. Jeg bruker ikke ball som belønning til Shy så mye (enda), hun har det med å bli veldig vimsete hvis hun vet jeg har med ball, men vi jobber med det. Selvbeherskelse suger synes Shy. Jeg ser klart at skadepotensialet kan være stort, men akkurat når det gjelder kelpiene, så er visst skadepotensialet stort uansett liksom - de er noen fysisk crazy gærninger okke som.

Som tiden flyr.. tenker hele tiden at Vegas er liten valp jeg, men det er han jo slets ikke! Gode og morsomme (og den kombien er vanskelig å få til!) bilder! Og det slår meg hvor godt en dalmatiner kler sort eller en sort kler prikkete..

Ordentlig kelpie - helt skjønn!

Men lille Shy er da ikke creepy! Ler godt av at hun ligger der så optimistisk og venter på å bumpe oss i rompa! Takk takk! Og de løper en del disse også - men dressur-runder er alltid kjærkomment, ihvertfall for Strider (Shy synes generelt at slikt er noe ordentlig tull..) Yes, bare et bittelite cert igjen så er hun sjampignon! Idag har gubben forsøkt seg på "kreative" innstillinger på kameraet. Han forutsatte at motivet måtte stå i ro da - sånne tøffe bevegelses-bilder synes å være uendelig langt unna. Jaja, Strider var fotomodell idag, og Shy slo følge litt og er med litt også, litt her og litt der.. Synes ikke han Strider er så verst jeg! Nå har vi begynt med mer kløvtrening (OK, kløvet 2 ganger forrige uke men skal fortsette med det utover istedenfor bare en gang i blant.. ) så kanskje han blir mer muskuløs foran også? (Han er egentlig ganske muskuløs foran med det syns ikke så godt under pelsen.. uansett så ser fronten spinkel ut i forhold til backen liksom) Og her fant Shy ut at hun ville være med og stå pent hun og.. Og til slutt et hodebilde av Strider, tatt under mystiske innstillinger som ga håpløse farger (her er det autokorrektet så det står etter). De hvite prikkene er ikke flass men små snøkorn. Og så har gubben kuttet av det ene øret men da har vi heller glede av Shys øre foran der

Hva med en bedlington da?

Så deilig at hun er kommet! Og hun ser liksom ut å ha vært på syden-ferie på en måte med sin solblekede krave Nydelig er hun simpelthen, tror du har fått en fantastisk hunder der Anette!

Jeg forstår inderlig godt sorgen, men ta litt tid å nyte lettelsen også - at nå er det slutt på dårlig samvittighet for Putle, at du slipper det stresset i hverdagen, både emosjonelt og praktisk. Det er lov å kjenne det også!

Jaja, ikke noe påfyll her siden i fjor! Det er noe med veloppdragne, lydige, perfekte hunder som aldri gjør ugagn og alltid oppfører seg, blir ikke så mye å fortelle da nei Det ble så mye ubrukelig snø og bare gråvær etter jul, så ikke ble det noe særlig bilder heller. Nå er det endelig blitt litt bart i skogen og det har vært litt sol, så noen bilder har man da fått til (men nå er det sannelig på tide at gubben lærer seg det kameraet altså!!) Every step you take, I'll be watching you - prepare for kelpie-attack! Shy er en liten ramp.. her ligger hun litt på lur ja, går man forbi og later som man ikke ser henne, går hun over i snik-positur og så er det en rå aksellerasjon og hun kommer stormende i hundre-og-******* og bumper en i rumpa med stive forbein! Lille kråka! (Hun gjorde det også med en figurant på MH-en) Og så er det så vakkert i vårskogen, og et par vakre kelpier gjør det hele bare helt perfekt: Og så et bilde jeg har tatt - uten å skjønne verken opp eller ned på kameraet. Strider-gutten, peneste kelpie-hannen jeg vet om (enda det finnes noen som er omtrent like pene som Strider, spesifikt brødrene hans og halv-broder'n!) Strider er så alvorlig på bildet ovenfor, men stortsett er han slik: Men så til hovedsaken om man kan si det slik, Shy har vært med JeanetteH og Lill på utstilling i Kristiansand! Og sånt blir det sløyfer av ja! Shy fikk Excellent, CK, CERT og ble BIM (tapte mot vakre Fryd)! Hun er litt tjukk om dagen (litt tjukk sier jeg, jeg synes hun virker smellfeit men det er mye pels oppdaget jeg da jeg badet henne.. men litt tjukk eller smellfeit - her slankes det! Litt uvant å slanke henne da, har jo egentlig slitt med å få på henne nok vekt tidligere!) Kritikken hun fikk var: Small size, needs more substance,G expression, eyes. A bit round&big (coming out) (oversettelse: hun ble litt bredbeint i løpingen pga glatt underlag og litt usikkerhet), Good neck, topline could be more firm (vraltemaja..), ex coat, needs more confidence. Typical movement. A bit loose in the elbows. Igjen så merkelig - denne veldig avmålte kritikken ga altså CERT og BIM! Det ble ingen Cacib fordi hun virket så usikker. Og det er en greie med Shy, hun er så engstelig for andre hunder av en eller annen grunn - og det blir jo veldig påtagelig på ustillinger sånn at den lille frekkasen blir litt vel skjult. Nedenfor bilder tatt av Lill og det er JeanetteH som viser Shy!

Kjære vene.. du vet sannelig å ta flotte bilder av et av de skjønneste radar-parrene ever! Har også et nydelig radar-par jeg.. men det syns ikke så fint på bilder. Her ser man jo kelpienes 1000 ansiktsuttrykk!

Er så glad for jeg får sett lille mini-wookien på fb, for hun er jo helt til å spise opp! Og drikker hun fortsatt vann av glass eller er hun blitt så stor at hun har gått over til kaffe? Men knallsøt er hun, med det fiiineste stripper navnet evver (men NB! Hun kan jo være oppkallt etter Jasmin i Disneys Aladdin tegnefilm.. bare litt mer strippersk i stavingen liksom..)

Hmmm, bare de som har hunder med issues som kan svare.. litt merkelig det da, hvordan skal de kunne finne ut hva som er typisk for separasjonsangsthunder hvis de ikke har ikke-separasjonsangsthunder å sammenlikne med?

Uff, dette er visst min grøsse-smelte tråd.. grøsser av så fine jeg synes de er, og smelter selvfølgelig totalt av de små frekke oppsynene!

Å bevares så skjønt det øverste bildet var da Marie! Kelpien i et nøtteskall - vakker, opplagt og glad!

Ååå disse gutta kan sine spor ja!

*skulle jo ikke se i tråden nå, skulle ikke se i tråden nå, skulle ikke se i tråden nå* Vanvittig fine de er, små basseluskene

Takk! Interessant! Men uten noen direkte nye praktiske råd egentlig (annet enn at oppdrettere må samarbeide og helst la være å avle for spesifikke egenskaper - hahahahahaha! as that will happen).. dog påpeker artikkelen viktige punkter rundt det å ha en hunderase hvor det er svært viktig å bevare genetisk mangfold

Enda jeg har hatt hund i masse masse år (knirk), så er øreproblemer noe jeg er så heldig å ikke vite så mye om.. Strider har hatt ett rufsete øre (alltid høyre øre) 2 ganger tidligere, den ene gangen var vi hos dyrlege som sa at det ikke var så alvorlig - dryppet litt i øret hans og det var det. I den anledningen så fikk jeg med en flaske ørerens. Neste gang han viste tegn på øre-rufs, så dryppet jeg øret hans med en gang og det gikk over med en gang. Nå så jeg fredag kveld at han begynte å bli litt rufsete igjen - han gnir øret mot bakken da og holder det tidvis litt lavere ned. Øret lukter ingen ting men jeg ser at det er litt sånn svart gruff nedi der.. Ørerensen hadde gått ut på dato, så det har han ikke fått. Det virker ikke som han plages så veldig og idag synes jeg t.o.m. at han er bedre - han har ikke hatt hengeøre i det hele tatt og bare gnidd det en gang. Så spørsmålet - er det da ørebetennelse? Bør jeg gjøre noe med det? At det virker bedre idag, er det virkelig på vei til å bli bedre eller er det sånn "stille før stormen"? Man blir litt engstelig for å tukle unødvendig med ører.. Jeg skal kjøpe ørerens imorgen uansett, men er litt skeptisk til den når jeg leser innholdsfortegnelsen - mentol og ymse svi-greier oppi, sånt må da gjøre inderlig vondt å få nedi øret? Ikke for det, Strider er vanvittig redd for ørene sine og forrige gang jeg ga han øredråper så freaka han fullstendig ut (litt uventet fordi Strider er normalt ikke redd for noe som helst!). Første gangen vi var hos dyrlegen sa hun at hunder pleide å like øredråper når man masserer det ned i øret etterpå, men Strider kan ikke fordra at man masserer noe som helst ned i øret han.. jeg hadde ikke tenkt på det før, men han er slik som ikke liker å bli klødd i ørene uansett. Så ørene er visst hellig grunn. Finnes det noen øredråper som er mindre barske men funker allikevel?