TonjeM

Du nevner at selen er trang å få over hodet. Jeg synes det er umåtelig viktig at det ikke er noe "klemme" inn eller ut av sele når det dreier seg om valper. Det er jo påtagelig at han synes ille om å få den både på og av, hvilket tilsier at det er ubehag. Så sjekk at han ikke har vondt i ørene, og sørg for at det er god plass å få den over hodet - både på og av (dette antyder at du bør finne en annen sele). Jeg bruker godbit for å lokke hunden til å stikke hodet gjennom selen i starten, ingen hode gjennom selen, ingen godbit (pass på at du alltid får ønsket adferd før du belønner! Høres kanskje trivielt ut, men i praksis er kreka ganske smarte.. det med timing er de knallgode på!). Så i starten trer jeg aldri selen over hodet til valpen, den gjør det selv. Og tilsvarende når selen skal av, ta av spennet og dra litt forsiktig i selen som om du skal dra den over hodet - da vil valpen uvilkårlig rygge ut av selen selv. Nå er tiden hvor du bør vende han til all slags håndtering og påkledning, og det er jo best for all fremtid at hunden synes det er OK. Strider er en slik som elsker å få på seg sele, det er blitt belønnet da han var valp, både med godbit og å gjøre noe sinnsykt artig etter man har fått på seg selen (feks gå ut, eller simpelthen leke/trene - ting Strider synes er meningen med livet bortimot). Det er kanskje blitt for mye av det gode med han, han er svært hjelpsom når han skal ha på sele og stikker hodet gjennom alle mulige åpninger før man får sukk for seg (hvilket er et mareritt med hans helnome sporsele.. han ender opp mer eller mindre svinebundet i knute pga iveren..). Jeg gjorde ikke tilsvarende med Shy, for det er jo så mange som sier at det er bare å ta på sele, det må hunden jo finnes seg i. Det er forsåvidt noe jeg er enig i og kelpier er ikke så hårsåre at man egentlig behøver å ta spesielle hensyn. Imidlertid så angrer jeg litt på det nå, for hun synes ikke det er moro å få på selen (men det er uproblematisk å få på henne sele, er bare at hun blir ikke så lykkelig som Strider av det) - og det koster så lite tid å "dille" det inn, når man får igjen for det resten av hundens levetid.

Jepp, så prippen er jeg ihvertfall. Blir helt sprø av slik støy - for det er jo bare det, støy.

Usj, sånt er så skrekkelig! Du sier at hun er veldig avhengig av dere og fotfølger dere rundt omkring, så start heller med et trinn 0: at hun ikke får fotfølge så mye, feks hun må ligge igjen på stua mens man går på do, eller går og henter et eller annet på kjøkkenet etc. Forsøke å bryte avhengigheten litt, og gjøre det veldig pent og forsiktig. Og så etterhvert begynne med den der å gå ut av huset i 15 sek etc.

Nei tror ikke det Kanger. De som nevnes her er faktisk de eneste kelpie-tilfellene jeg vet om! Shy, min andre kelpie, har feks aldri vist mine til noe slikt. Jeg har sett det i andre raser også (og varianter som skyggejaging, vindusslikking etc), men da har det det dreid seg om sånn "Obsessive behavior" som nok er skrekken. Hos kelpier tror jeg ikke det behøver bety obsessive behavior men er kanskje et utslag av heftig indre konflikt, for Striders del er det det ihvertfall - han holder på å segne om av trøtthet men må samtidig passe på at han ikke går glipp av noe mat. Det som er veldig interessant er at hunden har så tungt for å bryte den aktiviteten selv, derfor jeg lurer på om det kan regnes som en slik "sticky behavior" som Ray Coppinger skriver i sin bok.

Strider kan jage halen sin (inkludert bjeffingen på halen.. passe smart noen ganger ) men kun i en spesifikk situasjon - når vi spiser sen middag og han egentlig er veldig trøtt og må sove, da er han overtrøtt. Men han må jo delta i middagen for ikke å gå glipp av eventuelle middagsrester - og så må han sove - så jeg ser på det som en slags overslagshandling/frustrasjon. Og halejaging er vel en slags "sticky behavior" (Ray Coppinger beskriver det i sin bok, en adferd som hunden ikke kommer ut av av seg selv. Han forteller feks om en bordertispe han hadde som kunne fryse foran en tennisball og ligger nistirre på den i timesvis til noen kom og tok opp ballen, eller stående fuglehunder som kan fryse i "stand" og kan ikke bevege seg igjen før de får en ytre påvirkning) - kanskje. Strider greier heller ikke å slutte av seg selv - man må si til han. Og da går det bra. Skoj er jo i verste alderen, og har kanskje litt anlegg for halejaging/har utviklet det som en mekanisme for å håndtere.. tja gud veit hva.. kjedsommelighet? Overtrøtt? Frustrasjon? Tror du handler veldig rett i å stoppe han fra det og på sikt så oppstår det kanskje ikke så mange situasjoner som fremkaller den adferden hos han, krysser fingre!

I tillegg kan man belønne med hundens tørrfor innimellom også. Avhengig av hva godisen er, og blir det masse masse godis (og det blir det gjerne på små valper som skal belønnes for det meste liksom), så kan man risikere å feilernære bikkja - feks hvis man bruker mye pølse/vaffel etc. Og så henter man mye inn på å belønne med bittesmå godisbiter også (men det er jo en grense for hvor små de kan være da..) Og jeg sier som de andre her, de porsjonene som anbefales på forsekker er gjerne i overkant rause (tror det er taktisk av forprodusentene, da selger de jo mer!). Så passe på hvor tjukk valpen over ribbeina, og tilpasse deretter!

Jeg blir alltid deprimert når folk henger seg opp i husrenheten når de får valp... det er jo det minst viktige i den første tiden! Man bare regner med å være godvenn med vaskebøtta en stund, valpen blir husren når den er fysisk moden - og det varierer jo veldig når de er det - noen er husrene tidlig og andre tar det lengre tid med. Jeg har aldri giddet gå ut med valper om natten, blir det dam og sjokoladepudding om morgenen, so be it, nattesøvn er mye viktigere synes jeg (samt at valpen bør jo ikke få som vane at om natten da har vi pause fra sovingen så vi kan ha litt natte -raj-raj). Våre valper har blitt fort renslige om natten - men så får de alltid sove sammen med oss i seng (eller på madrass sammen med en av oss når de er så små at man er redd de skal falle ut av sengen). Og en sovende valp, lager ikke tiss. Og en valp som får sove inntil og være trygg den første tiden, den sover dypt og lenge den. Så klart at det var litt bråhast å komme seg ut om morgenen, og natten var gjerne slutt ved 6-7 tiden, men ulvetimen fikk man sove ihvertfall! Det viktigste man gjør, er å lære valpen hvor morsom man er, hvor lønnsomt det er å komme til sitt menneske, at da vanker det godteri/lek/juleaften&bursdag. Man legger grunnlaget for sitt fremtidige forhold simpelthen. Det er det viktigste av alt! Så er noen valper mer selvstendige og uavhengige enn andre med stor utfartstrang så man er henvist til langline de første par årene liksom - men det rokker allikevel ikke ved at man er en person som hunden veldig gjerne kommer til når man roper på den (såfremt man ikke har viktigere ting fore hvilket unghunder ofte kan ha - men når de roer seg og blir mer voksne så huskes det veldig godt dette grunnleggende forholdet). Jepp, har også en gang i tidenes morgen blitt anbefalt å gå og gjemme seg hvis valpen ikke er opmerksom nok for da blir den engstelig - og til det kan jeg bare si My ass! Var en superfin måte å miste bort valpen på.. (var tilfeldigvis en labrador det også.. han hadde det helt greit alene i den store verden han! ). Men også det er veldig forskjellig fra valp til valp og rase til rase hvor føreravhengige og oppmerksomme de er. Og man belønner med det valpen liker - ikke hva man synes valpen skal like (feks kos er ikke verdens beste belønning generelt.. senere kan det bli en belønning for noen hunder, men i førsten bruker man lek&godbit sammen med ros. Etterhvert kan man "delbelønne" med ros for rosen assosieres med noe positivt uten å være direkte positivt i seg selv). En viktig ting til, er å lære valpen å bli håndtert og få klippet klør uten vill-vest, bli undersøkt etc Lære den å ha på bånd, sele, dekken, potesokker. Valpen må få oppleve verden og lære at du beskytter den skulle det bli noe problemer som skremmer vannet av den. Så man lar den ikke leke med alle hunder, man går inn og stopper leken ser man at valpen synes det blir for mye. Og uteliv/mosjon - det tar man på valpens premisser. Min lille Shy feks var med på skiturer fra hun var 10 uker. Vi kjøpte pulk som hun skulle kunne sitte i skulle hun bli sliten - men aldri i verden at hun ville sitte i pulk! Av og til kom hun og satte seg på skiene ens, og da tok man en pause før man gikk videre. Mengden er helt avhengig av valpen! Valpebiting: mange tips her men primær-rådet mitt - ikke lag noe vesen av det (krever mye selvdisiplin når nålene klappes sammen rundt ens følsomme nese feks) for da kan det fort bli en vedvarende greie. Valpebitingen slutter når de har fått voksentennene sine (fine runde tenner som ikke er så vonde å bli bitt av). Og utover det, gjør som @Mari - kose seg med valpen! (Selv har jeg stortsett syntes at valpetiden var helt grusomt.. av alle hunder jeg har hatt, er det bare en jeg virkelig koste meg med, de andre har bare vært å holde ut til de ble eldre - for den voksne hunden i enden av valpetiden er vel verdt all verdens kjas!)

Kelpier er ekstremt spretne og atletiske og raske, så tror ikke at det å gå i Large er det største problemet (de er så ekstremt raske at jeg har inntrykk av at det å henge med er den store utfordringen i agility, men må si det med forbehold, jeg har ikke greie på agility!). Planlegg godt og hils på mange kelpier, de er intense hunder og ikke alle trives med deres væremåte og livet består av flest hverdager tross alt, så man må være sikker på at man trives med "the kelpie style of being"! Jeg har 2 kelpier, og synes de er simpelthen fantastiske hunder med sin iver, arbeidsvilje og livlighet (og så synes jeg de er enormt vakre..) og morsomme og utfordrende for de har en tendens til å gjøre sine oppgaver slik de tror det skal være (har ikke alltid tid å vente på at du sier en kommando ferdig liksom, de er klare allerede når du tenker på neste kommando..!), men dødsmorsomme hunder å være sammen med, elsker dem simpelthen.

Jeg tror at det er vanskelig å forstå hvorfor han setter seg på bakbeina når han verken er redd eller allergisk. Er han sjalu kanskje? Vil ikke dele deg med en liten bisk?

Mannen min er ikke spesielt glad i hunder, kunne helt fint levd et liv uten. Men han godtar alle hundene vi har hatt og har, enda de er til enorm bryderi for han til tider. Han er blitt spydd på midt om natten, en valp vi hadde (Pippen) elsket å lugge han i hårene på beina, han har tråkket i hundetiss, hundebæsj, måttet tørke opp diare når han var først hjem fra jobb, fått ødelagt sko (Shy), fått ødelagt masse andre ting, vært vitne til at skinnsofaen gradvis ble spist opp (Kark), kommet hjem til tømt kjøleskap og syk hund (Pippen igjen), vi kan ikke spontant dra på ferie, må jobbe annenhver gang slik at hundene ikke skal være for lenge alene osv. Noen av hundene har han overhodet ikke likt en gang, og noen er han blitt veldig glad i (feks Strider&Shy) men i det store hele, kunne han klart seg fint uten. Når vi har fått valper som er for små til å være alene lenge, har han brukt ferien sin og vi har delt på å være hjemme fra jobb. Alt har han funnet seg i fordi det med hund er sånn en stor del av meg, de følger med "resten av pakken", og han har aldri aldri satt spørsmål ved det, har aldri aldri satt krav til hundeholdet, aldri nektet meg hund noen gang. Så du får spørre deg selv IA, hvor stor del utgjør hund for deg, i forhold til kjæreste? Hvor mye skal du ofre? Hvor mye skal han ofre? Jeg har ikke noe fasitsvar jeg..

Man kan da ikke si at pass av en annens hund tilsvarer det man gjør med egen? Det følger med et krav om ekstra oppmerksomhet med å passe andres hunder! Sin egen hund kjenner man jo, og den er jo vant til stedet den bor. En hund på besøk kan sikkert finne på ting ens egen hund aldri ville drømt om, så da må man jo ta forholdsregler. Hvis jeg hadde fått hundepass gjennom et firma, og så blitt bedt om å erstatte det hunden hadde ødelagt under oppholdet, hadde jeg blitt ganske forbanna ja - for meg betyr det at hunden ikke har vært passet godt nok på. Nå kommer jeg aldri å bruke en slik tjeneste, jeg setter heller hundene på kennel hvor det er mer nøytralt og trygge omgivelser. Har sett nok innlegg her på sonen fra folk som klager på hunder de passer, og som selv går inn og skal korrigere en stakkars bortskjemt hund siden eieren er så "håpløs". Sånt skal mine hunder aldri utsettes for. edit: Jeg kan la folk jeg kjenner og stoler på passe på mine hunder da.. men de henger ikke på trær.. og de som henger på trær har ikke mulighet til å passe kelpie-apekattene så da blir det slik.

Tommelfinger regel: Lurer du i det hele tatt på om du bør kontakte dyrlege, så gjør du det - heller en gang for mye enn en gang for lite! Personlig, er hunden i god form så hadde jeg sett an om den hadde kastet opp en gang til. Synd at hunden er småspist, for sånn slimoppkast er jo typisk for sultne hunder med masse magesyre i en tom mage. Men som sagt, det er min personlige mening utifra hva du har fortalt her, er du i tvil så ta en tlf til dyrlege! Og ellers lykke til, håper han ikke kjører flere sånne spy-stunt!

Kjip diagnose, men kanskje ikke en katastrofe-diagnose tross alt. Min lille Shy har også det, vet ikke hvor stor grad men det sees godt på røntgenbildene og ble oppdaget ved at vetrinæren fikk ikke til å legge bekkenet hennes rett når hun skulle røntgnes for HD. Vi går til kiropraktor 1-2 ganger i året, eventuelt etter behov hvis hun viser tegn på vond rygg (men det har ikke vært noe behov så langt - hun blir 6 år). Vi har fått øvelser av kiropraktor/dyrlegen vår (hun er fantastisk altså) som jeg har stor tro på bidrar til å holde ting greit, feks går vi i myr flere ganger i uka, 5 min økter i skritt i myr. Og hun løper mye løs i terreng. Det har resultert i at hun har bygget opp et kraftig "muskelbelte" rundt hoftene som muligens reduserer ryggbelastninger. Videre har vi massasjeøvelser å ta på lårmuskulatur og nedre rygg for å myke opp - kroppen hennes er tross alt utsatt for skjevbelastning pga det skjeve rygg-partiet. Så håper din skjønne frøken ikke blir plaget!

Håper dere får svar fort, for dette må jo være nærmest uutholdelig.

Amen

Velkommen! Forøvrig har jeg dårlig erfaring med liten voksen hund og stor valp. Jeg hadde voksen (streng) basenji tispe og flatcoated hanne. Flatten var jo bare vanvittig snill men livat og som unghund full av unoter. Det var skrekkelig slitsomt å passe på hele tiden at valpen ikke bumpet den lille samtidig som de måtte ha lov å ha sosialt samvær. Det var en periode da han var 10-12 mnd gammel og likte å erte gamla, på tur tok han løpefart og så bare løp han ned basenjien. Fra hennes side var det tydeligvis veldig viktig å IKKE flytte seg når han gjorde slik, hun så jo han kom og kunne fint flyttet seg men isteden huket hun seg og stod klar for å ta imot sammenstøtet - og det var voldsomt med 40 kg høyhastighets hund mot 9 kg stillestående. Vi fikk stoppet det stortsett men det var 2-3 ganger hun bare trillet avgårde. En dag krasjet de av et uhell, han var voksen da men shit happens, og hun fikk en alvorlig nakkeskade. Den ble behandlet men hun hadde fått varig men og noen få år etterpå, da hun var 12, blomstret skaden opp igjen og hun måtte avlives. Nå har jeg jevnstore hunder og det har vært ren luksus at de ikke kan skade hverandre pga størrelsesforskjell.

Hvordan går det?

Tvi tvi. Man dør jo av bekymring og uvissheten og mistanken om at ens hund skal ha det fælt.. Men antagelig får hun det ikke så fælt som man forestiller seg. Lykke til.

Uff.. vel hevelse og svart hud varer lenge med hoggorm bitt (Shy var hoven i ca 1 uke men det tok ihvertfall en måned for den svarte huden å bli borte), og vi fant ikke selve bitt-stedet på Shy - enda jeg så hun ble bitt og visste sånn ca hvor. Men det er nok noe annet som du sier.. hadde bare vært "deilig" med en forklaring!

Hun har ikke fått et hoggorm-bitt da? Svartlilla hud og ekstrem hevelse, det hadde Shy da hun ble bitt. Hun fikk motgift veldig fort, men allikevel ble beinet hennes en tømmerstokk av dimensjoner og hun måtte ha smertestillende. Huden hennes ble helt svart pga giften får blodårene til å lekke blod ut i vevet.. og både hevelse og misfarget hud satt i i mange dager..

Men litt fælt og... jeg hadde en schäferblanding som var slik. Når jeg måtte reise bort, lå hun bare og ventet ved døra på at jeg skulle komme hjem. Ville ikke gå tur, ville knapt spise. Kjempetrist for familien, trist for meg som omtrent døde av samvittighetsnag over å være borte fra henne -- kjipt for bikkja for hun gikk jo glipp av turer og lek. En gang var jeg borte i 9 dager, og hun bare ventet.. det var ganske grusomt. Bedre med biskene nå, ca kl 16:30 stiller de seg i vinduet og ser etter enten gubben eller meg, avhengig av hvem av oss som er borte. Problemet er hvis den ene er borte for kvelden. Strider gir ikke opp ventingen før ca kl 21-22 om kvelden.

Hva er vitsen med veterinærvakt hvis de kun tar inn pasienter som aldri har satt sin fot i en annen klinikk? Og er det ikke slik at de lokale klinikkene deler på å ha vakt? Skjønner godt du ble sint og fortvilet. God bedring til Minion, og så håper jeg de legger seg langflate!

Jeg hadde en gang en schäferblanding med E-hofter (eller var det D.. dårligste av alt ihvertfall). Da sa dyrlegen til meg at en hund går på sine egne 4 bein og ikke sine røntgen-bilder! Og det var mye trøst i det. Og det var ikke hoftene som gjorde jeg måtte avlive henne til slutt da hun var 6 år (Pippen het hun, var en aldeles skjønn hund og høyt elsket men med utrolig mange helseproblemer, det var så hjerteskjærende.. aldri mer blandingshund for meg, kun renrasede med kjent helsestatus ørten ledd bakover..)

Ja det er viktig å gå på kurs. Om man selv så var verdensmester i alt som het hundetrening, ville det fortsatt være viktig å gå på kurs - for hundens del, hunder har så inderlig godt av å være med på kurs, lære å være i ro, lære å jobbe mens andre er tilstede, lære at de ikke skal leke med gud og hver av hunder man ser, lære å overse hunder som kanskje truer dem, lære å overse hunder som inviterer til lek når det egentlig skal jobbes osv. Og så er det faktisk veldig hyggelig å gå på kurs!