Mari

Magic loop! Jeg hater settpinner. Bruker dem aldri.

I hear ya. Det er intense greier. Vi har slekt i Vestfold og mens vi bodde i Oslo ble det noen turer dit. Noen av dem var rene mareritt. Men nå kan vi fint kjøre en slik strekning. Ikke uten masing skal jeg innrømme, men uten hysterisk gråt heldigvis. Det blir absolutt bedre. Marimannen kjørte Trondheim - Tønsberg en gang med guten* og det gikk over all forventning! Vi forberedte ham i ukesvis i forkant og hadde dvd-spiller, pluss at de kjørte på kvelden slik at han kunne sovne. Men det gikk! * Marimannen var så nervøs da de kjørte, du aner ikke.

Jeg synes en time ikke er ille egentlig. Vi er fortsatt der at alt over en time er en ganske lang tur som krever litt forberedelse av ungen. Alt over 5 min var krise før vi fikk sete nummer to.Klart, det er kjipt når man skal kjøre 1,5 timer, har full forståelse for det. Det varierer vel fra stol til stol, men synes H så ut til å sitte mye bedre i sete nummer to. Men jeg tror ikke de tester sånt med syn.

http://www.buzzfeed.com/mallorymcinnis/oh-darn-look-at-these-men-with-yarn?utm_term=4ldqpia#.va8XMdgkA Jeg vil seriøst ha denne kalenderen!

Hos oss ble bilkjøringen mye bedre da vi skuftet ut bøttesetet til den neste størrelsen. Bøttesetet var bra det, men jeg tror han fikk vondt i ryggen av det. Eller, det blir jo mest gjetting da. Han satt forstatt bakovervent i over 3 år i det setet. Nå har han beltestol og sitter forovervendt. Kunne godt ha tenkt meg å ha ham bakovervent enda, men det var vanskelig å finne en stol som funket.

Jeg har tenkt så mye på dere siden jeg hørte om denne forferdelige tragedien. Det hele er jo bare helt ufattelig. Jeg er så lettet over at det gikk bra med dere,så innmari trist for de flotte hundene som mistet livet og alle dere som sitter igjen med tomrommet etter de. Føler sånn med dere i sorgen.

Perfekt timing, jeg tenkte nettopp å ta en runde for å se om vi har mer å hente hos annen leverandør. Vi har Coop Mastercard, 3% cashback i Coop-kjeden, 1% på alt annet, 30 øre pr liter hos Statoil (og Best?), 35 øre hos Esso. Drivstoff avtalen gjelder for alle som har Coop kort for øvrig, ikke kun Mastercard, de har også mange andre avtaler. Coop har ingen øvre grense for kjøpeutbytte. Det er den øvre grensa som har gjort at jeg ikke har byttet enda, pluss at vi har høy kredittgrense hos Coop. På 3 år har vi fått tilbake nesten 12.000 kr på å bruke kortet, og vi har ikke betalt et øre i renter eller omkostninger. For oss har det vært et godt valg fordi vi bruker kortet til alt og vi får utbytte av alt også, men da vi pusset opp kjøkkenet hadde det kanskje vært greit å bruke en annen leverandør for eksempel. For å sjekke ut hva de forskjellige leverandørene har å tilby, lister Kredittportalen opp på en lettforståelig måte, men jeg er usikker på om det er en uavhengig kilde. Ikano Bank har veldig mange gode avtaler, men de beste er kun på månedsbasis og de større innkjøpene hvor det er mest å hente passer det ikke alltid å betale for akkurat den måneden. Kredittkort passer ikke for alle, man skal ha selvdispiplin og gode kjøreregler for bruk. Gjennom jobben ser jeg hvor fort det kan bære avsted og ut av kontroll, og det er jammen ikke lett for alle å betjene en kreditt med over 25% rente om man først havner på feilsiden. Hvordan er disse? Kan man ha to kort på samme konto uten å betale ekstra?

Hvorfor må det begrense seg til det? Som sagt rett ovenfor, det er da mulig å tenke utenfor boksen. Å se på muligheter i tillegg til å være bevisst begrensningene? Det er iallfall det som er interessant for min del, det hadde vært supert å se folket reflektere rundt dette.

Det aner jeg ikke, men jeg tipper det sikkert ikke er umulig å finne en. Jeg ser bare positivt på en generell refleksjon rundt dette. Folk samles rundt utstillinger fordi det er en kultur for det, fordi det er "enkelt" og ikke krever like mye av hverken eier eller hund som de fleste andre konkurranser med hund. Det må da finnes andre aktiviteter som kan erstatte dette, hundefolk er også kompetente nok til å tenke utenfor boksen. Jeg har full forståelse for at det er leit for klubbene å miste en så viktig inntektskilde og negativt på flere nivå at hundefolket ikke samles på utstilling i like stor grad, både rent sosialt samt for rasens del gjennom kvalitetsbedømmingen. Hvilke positive effekter kan det ha at konkurransedelen ved hundeutstillinger ikke blir like gjev og anerkjent?

Kanskje det kan stimulere til å arrangere andre aktiviteter?

Om påmeldingstallene på utstilling går ned som et resultat av disse endringene, hvilke positive og negative konsekvenser vil det få?

Som forbrukere har vi stor makt. Hvis mange nok utfordrer Vom og Hundemat på dette, stiller spørsmål rundt dyrevelferd og krever at de dokumenterer, så vil de også føye seg etter forbrukerens ønsker. Det må da være langt mer effektivt enn boikott. Er det noen som har spurt hvor Vom og Hundemat får fjærkre fra? Og hva de gjør for å sikre god dyrevelferd?

@Malamuten Argh! Mistet et langt innlegg! Men Stine sier egentlig det meste. VIl uansett si at jeg synes "uprovosert angrep" ikke er det samme som å ha to hunder som ikke går overens. Jeg tror uansett at det krever mer å ha to bullehanner sammen enn med mange andre raser, og ting kan absolutt eskalere fort. Jeg tror at mange hendelser som den du beskriver starter i jakt og ikke aggresjon. Det er derfor det skjer så fort og er ikke viljestyrt i slik forstand. Jeg tror det gjelder for mange av de styggeste hundeangrepene vi ser, uansett rase, og det er veldig vanskelig å både forutse og forebygge. Men at staffer og andre bullehunder er tikkende bomber er jeg ikke enig i. Å svartmale er like lite konstruktivt som å rosemale. Jeg tror også at man ser det man forventer, og legger ikke like godt merke til eller husker like godt de gangene samværet er problemfritt. Litt human nature det der kanskje. Jeg har vært på Amstaffdagen mange ganger og jeg har aldri opplevd en slosskamp. Jeg har vært på Amerikansk bulldog spesialen enda flere ganger og heller aldri opplevd en slosskamp.

Joda, det har de. Men det finnes raser som er bedre egnet til slik type jobb. Det er nok individer og linjer av pit bulls som er de som egner seg for tjeneste, men pit bullen er ingen malle som har slikt arbeid sentralt i avlen Du får ikke like mye gratis av en pit bull som en malle eller schäfer for å si det sånn. De andre har tross alt en lang tradisjon og ensrettet avlsarbeid bak seg.

Jeg vil ikke si at de driver og angriper andre hunder, heller at de har lav terskel for å svare og at de ikke er for gode til å terge på seg andre hunder (stirring, kroppsspråk, litt sånn "you talkin' to me?"). De er ikke idioter med mål om å ete alt på fire bein, og i min erfaring er de lette å trene passering med. Unntak finnes selvsagt, men de er unntak. Jeg har sagt og mener at det er vanskelig å føkke opp en pit bull på folk, men det er lett å føkke de opp på andre hunder. Man lar ikke disse hundene "ordne opp selv" f.eks, det er bare dårlig gjort for alle involverte. Man sosialiserer mye, vettugt og grundig når den er valp og man kan fortsatt ende opp med en som ikke kan være løs med hunder av samme kjønn. Det bør man være forberedt på. Det er hovedsaklig samme kjønnsaggresjon ja. Det finnes de som ikke liker hunder punktum, men det er ikke normen. Pit bullen, og bullehunder generelt, har en svært høy terskel for å angripe mennesker. Det var helt essensielt at en kamphund var håndterbar, også i ringen mens den sloss for livet mot en annen hund. Det stod folk i piten under kampene, og de kunne bryte inn når som helst uten å være redd for angrep elle roverslag. De er svært tålmodige, tilgivende og hardføre og tåler mye dårlig behandling mens de bare logrer i retur. Dette er dens største framtrinn i min bok. På det området finnes det ikke bedre hunder for meg. Veldig flinke med barn. Og ja, de er definitivt brukanes i hundesport om man ikke har store ambisjonene. Noen gjør det bra i konkurranse også. Amstaffene generelt er kanskje litt daue(re), men jeg har trent LP, blodspor, agility med min første amstaff på hobbybasis. Hun var en tilgivende sjel som sagt, selv etter all min usikre fomling i starten. Flere amerikansk pit bull terriere konkurrerer i IPO på høyt nivå i USA, de er flinke i weight pull, kjappe og atletiske på agilitybanen, lekne og lette å motivere med spesielt drakamp med også mat. Skal du arbeidsmaskin får du deg ikke en pit bull da, med mindre du skal drive weight pull. Charlie som jeg hadde kunne ikke være løs med andre hanner, men han passerte de helt fint uten issues. Kunne utagere litt da han kom til meg, men det var fort gjort og lett å plukke av ham. Etter det kunne vi fint gå båndturer med andre hanner uten problem, han bodde konfliktfritt sammen med andre hunder (også hanner) før og under min tid med ham. Da jeg fikk en bullehannhund til så gikk de ikke godt sammen uten overvåking, men det var en av seks hunder han delte hus med. Var uproblematisk med tisper. Bacon min første hund var unikt flink med andre hunder uavhengig av rase. Hun var terapihunden for aggressive hunder, hun løste konflikter når andre hunder sloss og hun kunne jeg stole 100% på med unntak at hun ikke likte schäfere. Charlie var mer representativ enn Bacon sånn sett.

Det må være greit ja. Jeg gjør som med alle andre, ser mest an eier.

Digger holdningen din! Din @ida s. Hun som aktivt oppsøker bullehunder for å utfordre fordommene sine.

Det er veldig fint at du eier meningene dine, og her på sonen er den nok i mindretallet når det kommer til akkurat dette temaet. Og jeg håper at du er åpen nok til å forstå at jeg ikke forsøker å snakke ned til deg når jeg sier dette, men jeg tror denne meningen er bunnet i lite kunnskap om rasen, farlig hund-problematikk og ringvirkningene som sprer seg ut av et slikt type lovverk. Det er ikke noe rart at folk tror at disse hundene er farlige, jeg har allverdens forståelse for det, man har blitt pepret med dette fra mange sider, og i tillegg har man en forskrift som bekrefter det. Det er helt naturlig at man tenker sånn. Men virkeligheten er ikke slik. Pit bullen og de andre bullehundene har sine greier, de er ikke perfekte slik ingen raser er det, men de er ingen samfunnsrisiko. Jeg som har erfaring med disse rasene vil langt heller at disse uglesette eierene som er ute etter status (disse er også et mindretall for øvrig og heldigvis) skaffer seg nettopp pit buller enn flere andre og lovlige raser. Det er vanskelig å føkke opp en pit bull. Jeg er SÅ glad at jeg fikk en amstaff som min første hund, for Gud bedre så mange blemmer jeg gikk på med den hunden. Blant annet snublet jeg over en idiot av en instruktør som fortalte meg, som så mange andre gjør, om hvor viktig det var å vise denne hunden hvor skapet skulle stå og at de trenger lederskap og whatnot. Seriøst, jeg kunne ødelagt relasjonen fullstendig om hun ikke var så hardfør og tilgivelig som det hun var. Jeg har ikke noe problem med å anbefale en førstegangseier en amstaff eller pit bull, tvert i mot. Og igjen, jeg har møtt hundrevis av de. Så lenge eier ikke har illusjoner om å få løsslippshund, men heller har en realistisk optimime, så ville det vært en av de første jeg anbefalte. Og til slutt, alle disse meningene mine ligger ikke bare der som et resultat av at disse rasene ligger mitt hjerte nært, jeg er ikke blind av romantikk selv om mange sikkert tror det*. Både engasjement og meninger kommer som et resultat av at jeg har brukt tid og energi på å sette meg inn i både rasene og problematikken som følger dem. Motivasjonen var der fordi jeg likte de, er sucker for en underdog, og ble veldig nysgjerrig på hva all støyen handlet om. Men meningene kommer fra research, politisk engasjement og førstehåndserfaring. * Skal være dønn ærlig om at jeg sikkert har vært der altså. I de tidlige Canis dager, noen av dere husker vel de rundene der.

Også en av forbudets negative konsekvenser. Den dagen myndighetene tar til vett så kommer til det til å være helt krise for rasene, de kommer til å avles over en lav sko, og uønsket temperament kan defiitivt bli en av konsekvensene. Sånn sett kan lovverket selv skape en sannhet.

Ja, det mener jeg. Men jeg har ingen problemer med å si at deres fortrinn ikke ligger i hundespråk. Og de kan godt være den som starter moroa også. De har iallfall godt nok hundespråk til å provosere andre inni en konflikt. Amerikansk pit bull terrier en en flere hundrig år gammel rase. Vi kan spore stambøkene bakover til tidlig attenhundretallet. Den har gått fra å være Amerikas maskott til å være verdens utvilsomt mest myteomspunnete rase. Den var i mange år sett på som alle andre raser, farlig-stempelet er kulturelt og man kan enkelt se hvordan det hopper fra rase til rase gjennom historien. Det var ironisk nok først etter at hundekamper ble ulovlig (federal law) i hjemlandet at den ble stemplet som farlig. I USA er den fortsatt en av de aller mest populære familiehundene, og det er forsvinnende få som noen sinne angriper og/eller skader mennesker. Amstaffen er en pit bull med et annet navn, det er ingen andre raser blandet inn i den. Den har vært godkjent av AKC siden 1936.

Du vet at mange hunder blir avlivet kun på grunn av sitt utseende på grunn av dette lovverket? Synes du virkelig det er helt greit? Ok at du tror at det gir hundene bedre velferd, jeg er uenig og mener det er en av mytene som rasen sliter med å motbevise, men du må også huske på at denne loven har sine negative konsekvenser. Det er en blodig lov med mange liv på samvittigheten. Hunder som er lik dine egne, de lever som familiehunder og har eiere som er like glade i dem som du er i dine. Hunder som ikke viser aggresjon eller uønsket atferd, de blir avlivet fordi de har kort hår og muskler og eierene ikke har et symbolsk papir som ikke sier noe som helst om hundens mentalitet. Det er dette lovverkets realitet. Uskyldige hunder dør. Hunder som er like mye verdt som dine. 
Denne loven reduserer hunders rettsikkerhet noe helt vanvittig og det har ringvirkninger langt utover de rasene den rammer. 
 Hundekampmiljøet er helt uendret, det er et ikke-eksisterende problem i Norge. Én har blitt anmeldt og ingen dømt i hele Norges historie. 99% av alle verdens pit buller lever som helt vanlige familiehunder. På godt og vondt. Å på stå at majoriteten av disse hundene lever et liv som kamphunder er ikke noe annet enn uvitenhet, da vet man lite om rasens tilstand både her i landet og i resten av verden. Det er en myte. Det er en mikroskopisk andel som blir brukt i hundekamper, og ingen raseforbud stopper disse. Det er det kun håndheving av forbudet mot hundekamper som kan gjøre. Forbudet mot spesifikke raser gjør overhodet ingenting med hundevelferden. Dessverre. For hadde det nå en gang vært slik at det fantes vinnere i denne loven så hadde det føltes langt bedre enn det gjør i dag. 
 
 De kan ikke fysisk låse kjevene, men de har vilje og styrke og er avlet til å bite og holde. En amstaff er pretty much en amerikansk pit bull terrier. Samme rasen bare to forskjellige retninger. De er særs menneskekjære, men man kan regne med at de ikke blir hundejordet-hunder. De har en historie i hundekamper, det vises fortsatt i varierende grad. Og når det smeller, så kan det smelle heftig. Til gjengjeld er de enkelst i verden å skille om man vet hvordan. Langt enklere enn mange andre raser. Dette er rasens største bakdel, tendensen til hundeaggresjon. Men det er ikke vanlig at de kaster seg over hunder og ønsker å ete alt på fire bein. Ikke engang hunder som er avlet for kamp er slik. De er myke og ganske så enkle å ha i hus. De er sjeldent territoriale og finnes ikke lojale, de blir med de som gir dem kos og oppmerksomhet. De er mentalt ekstremt hardføre, det skal mye til for å føkke opp en pit bull (så lenge du ikke har som mål å være knirkefri med andre hunder). De kan ha mye jakt, som i at de også kan fullføre jakten, ikke bare løpe etter. De er vakre og har verdens mest sjelfulle øyne. De passer helt perfekt til meg og min familie.
 Jeg har hatt to amstaffer, har vært i kamphundmiljøet ( ) i mange år og har møtt en hel drøss av både pit buller og amstaffer. Jeg har levd med dem og kjent hunder fra alle typer miljøer og med alle typer eiere. Bare å spørre. [

Jeg ser for meg hvilket team han og Twix ville blitt. Kost seg glugg ihjel, vutt. Jeg skulle virkelig så gjerne ha kjøpt ham, det er noe med ham som jeg ikke klarer å sette fingeren på. Trumfer gjennom som hannhund og med awkward fysikk (no offense collie-lovers, men de korthårete ser rare ut!!) og rett inn i hjertet mitt. Sambo er enabler og sier kjøp, kjøp, velsigne hans hjerte i gull. Men sannheten er at jeg hverken kan eller tør få meg hund nå. Kan ikke stole på at helsen min klarer å gi ham et aktivt liv, og tør ikke fordi jeg har dårlig hunde-karma skrevet i fet skrift over hele panna. Brent barn. Jeg håper han passer perfekt sammen Renate jeg. Vinn vinn for alle! Men det trynet dyppa i melk omnomnom-style....? Erre mulig... Han der står i fare for å trylle bort all fornuft.

Det var ikke CM jeg hang meg opp i altså, det jeg stiller spørsmål ved er råd som ikke er råd. Du er jo konkret i svaret ditt, du skriver både hvordan du tar kontrollen, og du skriver også hva du gjør i de tilfeller du ikke får til å ta kontrollen. Det er noe helt annet føler jeg, som du selv skriver, å sette det ut i praksis. I innlegget ditt er det råd og forklaringer, i innlegg som kun skriver noe a la "sitt betyr sitt", så er det liksom ingenting. Det var heller ikke meningen å single ut julnil, selv om jeg ser at det er akkurat det jeg gjorde og jeg beklager det. Men innlegg som hennes er ikke uvanlige i tråder som dette og jeg synes de er veldig lite matnyttige. Veldig off topic med andre ord.

Jeg bryr meg ikke hvordan folk får hundeholdet til å fungere, om de velger CM eller Rugaas, der er det gjerne eiers personlighet som definerer hva som fungerer, ikke like mye hundene tror jeg. Men råd som dette dukker ofte opp og jeg stusser like mye hver gang. La oss se bort fra kjemisk kastering, der er fair enough, muligens verdt et forsøk. Folk har forskjellige erfaringer. Men "her må dere bestemme", "sett grenser" og "det er du som skal ha kontrollen, ikke hundene", hva betyr egentlig dette? Det er opp der med "sitt betyr sitt!" som om det er noe man magisk bare kan velge og så funker det. Det er til null hjelp og i verste all får det eier til å føle seg som en tafatt dust som ikke klarer å få noe så tilsynelatende enkelt til å funke. Lite kontruktivt med andre ord. Det interessante for både de som ber om råd og de som leser og lærer, er jo hvordan ting fungerer rent praktisk. Vage råd om energi og kontroll er ikke til hjelp for noen, for det sier ingenting om hvordan man kommer dit. For hva hjelper det om man sitter der og er 100 % overbevist om at det er en selv som bestemmer, når hundene hverken klarer å bry seg om hva du mener, eller er mottakelige for å høre. Det du beskriver er et enderesultat, men det er jo veien dit som TS trenger hjelp til. Han vet selv godt at han ønsker å være den som bestemmer og ha kontroll over slossingen, men å komme dit er ikke alltid like enkelt for noen av oss.

Huff, her har dere kommet litt skeivt ut, og sånt er selvsagt veldig kjipt. Det er vanskelig å snu denne utviklingen nå som den først har etablert seg. Jeg tror ikke dette er umulig å fikse, men det kommer til å ta tid, og dere må være realistiske og ikke forvente at enderesultatet er to gutter som sover oppå hverandre og spiser av samme skål. Mitt forslag til en mulig løsning er å starte helt på nytt og ta det veldig, veldig forsiktig. Skill guttene 100% av tiden. (Om de kan gå tur sammen uten å krangle er det helt toppers, fortsett så med det.) Aller helst med mulighet til å se hverandre, men ikke ha mulighet til å komme bort til hverandre. Jeg ser for meg en barnegrind mot stua f.eks, eller en annen og mer praktisk løsning ut fra hvordan dere bor. Legg en seng rett på andre siden av grinda, og bytt så på hvem for får være sammen med dere. Jeg ville også prioritert en bombesikker legg deg-kommando på begge guttene. Det er vanskelig å ligge og slåss samtidig, og hver gang dere ser at tegn til amper stemning - stirring, stiv holdning, kroppsspråk, knurring - "gå og legg deg!". Ikke straff, ikke kjeft, bare sørg for at kommandoen blir gjennomført. Om de kommuniserer vennlig og avslappet gjennom grinda, så er det bare fint, men ikke ta det som et tegn på at alt er ok igjen, husk å skynd dere langsomt. Etterhvert vil guttene begynne å overse hverandre for det meste, iallfall ikke bråke på hver side av grinda. Da kan dere flytte den andre hundesenga nærmere og nærmere, helt til den ligger mot den andre kun skilt av grind. Når dette går fint kan dere flytte begge sengene inn på stua, og la guttene ha på bånd inne. Bind de fast slik at de har mulighet til å røre mye på seg, samtidig som de har senga tilgjengelig, men ikke mulighet til å komme bort til hverandre. Hele veien skal dere følge med og stoppe all tegn til brysking med et "gå og legg deg", aller helst skal dere være så i forkant at de ikke rekker å gå så langt som å knurre (da har de sannsynligvis allerede rukket å snakket mye med hverandre). Når dere ser at dette går fint uten at noen av dem har behov for å hevde seg, så begynner dere med å ha den ene løs. Da ville jeg valgt Myggen først, siden det er Varg som er den som gjerne starter. La Myggen ha et bånd hengende løst etter seg slik at dere hele tiden har kontroll og kan være i forkant ved evt nye konflikter. Når dere ser at det går fint og at hundene er helt komfortable med hverandre så bytter dere på hvem som er løs som et siste steg før de kan være løse samen igjen. Start så med intervaller, og ha dem aldri løse alene sammen igjen. En forutsetning her er at hundene ikke får være i sofaen. Slikt er en typisk konflikttrigger. Det samme med gnagebein, leker, ja alt hundene er glad i egentlig. Så slikt må ut fra fellesarealet og det er en permanent regel. Lær dere å identifisere triggere, hunder kan få for seg mye rart som er vanskelig for oss å se verdien i, så her må man være observant. Jeg gjetter at dette må dere bruke måneder på. Dere må også forvente setbacks hvor dere må gå et par skritt tilbake og begynne på nytt igjen. Det kan være demotiverende, men husk å tenk framover. Dere jobber mot et mål. Det er mange grunner til å tro at dere skal få til dette, utgangspunktet deres er ikke hunder som ikke tåler trynet av hverandre. Det virker til at de er ganske gode venner for det meste, at de leker og kommuniserer bra generelt? Det er jo deres store fortinn. Men ja, det er mye jobb, og det er fryktelig lett å bli utålmodig under slike møysommelige prosesser, derfor er det helt ok å takke nei til et slikt hundehold også. Dere må selv kjenne hvor mye dere er villig til å jobbe for dette, og mitt personlige råd er å definere noen grenser før dere setter igang. Vi kan strekke det hit, men ikke lenger. Det blir så mye enklere når dere evt havner der. Det sagt så tror jeg definitivt det er mulig å komme fram til et konfliktfritt hundehold med både Myggen og Varg, så lenge målet er realistisk og dere er villige til å ta forhåndregler og holde et ekstra øye med de, i all overskuelig framtid. Lykke til!