Mari

Jeg hopper masse innlegg, men tenkte bare å informere (mest TonjeM) om at kolesterolverdiene mine har gått ned fra ganske så høye til innenfor referanseområdene. Det med masse mettet fett i kosten og veldig redusert karboinntak. Jupi!

Litt komisk ja. Det føres ingen statistikk over hundebitt i Norge, så det vet vi ikke noe om. Men hundekulturene er alikevel så forskjellig at man skal være varsom med å helt uten videre trekke paralleller, synes jeg. Kastrering, som alt annet, har både positive og negative konsekvenser. Jeg er opptatt av at man tar informerte valg, at man har god nok informasjon til å ta en veloverveid risikovurdering basert på sin egen individualle situasjon. Sånn sett synes jeg Bienek bare framstår som inkompetent. (og 90%? Hvor tar de det tallet fra? De siste tallene jeg finner sier 75%, og det er tross alt et helt annet tall!)

Ja, klipp og lim! Kjempeflott! Jeg forstår at det sannsynligvis ikke kan brukes slik det står, men jeg er veldig åpen for innspill på hvordan man kan nå flest mulig på en rasjonell måte.

Du trenger absolutt ikke være ydmyk. Man kan bidra med forskjellige men like viktige kvaliteter og vi setter alltid pris på innspill. Ja, akkurat det der synes jeg er vanskelig. For vi "gamle travere" har jo lært litt vi også, det er ikke noe vits i å gjøre noe som ikke funker flere ganger. Samtidig har du et kjempegodt poeng. Det er en balansegang. Det sekundet den ble vedtatt ble jobben straks mye vanskeligere. Hvordan får man samlet hundenorge? Det var en graverende splittelse i hundemiljøet forkant av 2004, som definitivt var en av spikrene i kisten. Veldig ofte undres jeg over hvordan diskusjonene rundt temaet utvikler seg innad i miljøet fortsatt, også så lenge etter det stod på som verst.

Noen trenger et lite kurs i årsak/sammenheng...

Vi har forsøkt å samle oss flere ganger, vi som er mest engasjert i Hundeloven. Men det rotes alltid litt i grøten, det er uenighet i fokus eller angrepsvinkel. Ikke minst er det vanskelig for folk å binde seg, de har jo jobb og familie og et helt liv utenom. Vi trenger penger iallfall, det er helt sikkert. NKK har penger og påvirkningskraft. Jeg tror man er helt avhengig av å ha de i ryggen, og om man skal sette igang noe store greier så tror jeg også at de bør være involver/informert og samkjørt. Det er vanskelig å få snudd en slik lov. Det som teller i vår favør er at dette faktisk engasjerer folket. Det var kjempeinteresse for denne forskriften og megablest i frokant av den.

Hm. Skal tygge litt på den. Tar gjerne flere innspill om hvordan bli hørt av media. Noen som jobber med slikt her inne? Det var veldig koselig sagt.

Plenty av disse blir avlivet. Plenty. Her ligger det mange uskyldige hundeliv som aldri fikk en stemme. Det er uhyrlig. Tja. Hvor kommer grunnlaget for forbudet mot de andre rasene fra? Det ene er ikke mer meningsløst enn det andre. Den praktiske konsekvensen derimot, er det enorm forskjell på. Tusen takk for fine ord, alle sammen. Presse? Tror dere det? Really? Hundesport er én ting, der når man mange hundeengasjerte, (og det er helt essensielt at vi står sammen om dette, det har vi ikke gjort før), men hva slags annen presse tenker dere på? Jeg tar orket, det er ikke noe problem. Engasjementet er der i bøtter og spann, men å finne riktig kanal har jeg hatt store problemer med i snart ti år. Jeg synes dette er en utrolig viktig sak på så mange plan. Det handler ikke bare om amstaffen, men om hundesynet, at vi som folk anerkjenner enkeltindividets verdi, og ikke minst om at vi hundefolk setter grenser og krever å bli hørt på vegne av bpde oss selv og hundene. Raseforbud har store ringvirkninger som brer seg langt utenfor de involverte rasene. Det er en big deal rett og slett.

Hvordan sender jeg inn til Hundesport da? Og er det dumt siden det allerede har stått på trykk i Terrierbladet? Om jeg legger ved bilder, gir jeg over alle rettighetene til bildene også?

Etter ønske fra Loke legger jeg inn mitt lille bidrag til årets juleutgave av Terrierbladet. Snart er det et og et halvt år siden vi mistet vår siste amstaff. Det er helt rart å tenke på. Vedmodig og trist, men samtidig er det godt å hente fram de gode minnene. Det er mange av de. Våre elskede hunder setter evige spor. Vi snakker oftere om ham nå, sorgen er ikke like rå. Vi tuller om hans teite fakter, mimrer om koselige turer og ler av at han var verdens største pingle der inni alle musklene sine. Han var et får i ulveklær han, slik som så mange amstaffer er. Mye har skjedd siden Charlies bortgang, vi har fått et lite barn nå, hverdagen er blitt helt annerledes. Men titt og ofte prater vi litt om hvor godt han hadde passet inn i familien vår, nå like godt som før. Han hadde blitt bestis med pjokken vår, latt seg pille i øyet og dratt i øret. For sånn var han, han hadde det ikke i seg å bli sur for sånt. Det var bare ikke på alternativslista hans, selv om ting gjorde vondt innimellom. Charlie var bare god han. Vår nåværende hund nærmer seg ni år, og selv om det er trist å tenke på så begynner vi å åpne tankene for å tenke på vår neste hund. Og det er lett å bli litt bitter. For hver eneste gang temaet kommer opp, og vi tar fram raser å vurdere, ser på bilder, leser rasebeskrivelser og diskuterer hvilke behov vi har, så kommer vi fram til det samme; "Vi skulle hatt oss en liten amstaff." Det blir alltid helt stille etterpå. Den muligheten har blitt frarøvet oss. Og ikke bare meg og min mann, men også sønnen vår, som hadde hatt så stort utbytte å få vokse opp med en hund som passer familien som hånd i hanske. Med et evig lyttende rosenøre, alltid villig til å høre på betroelser, gleder og sorger. Det hadde vært en stor gave til ham. Det føles som et stort overtramp for å være helt ærlig, om jeg får lov til å være litt dramatisk. Jeg tillater meg det, for det er dramatisk. Noe inni meg nekter å tro at vi fortsatt sitter her, sju år etter forskriften ble et faktum. Jeg hadde større tro på de norske myndigheter enn som så, enn å vedta en lov som straffer de lovlydige og dreper de uskyldigste av oss alle. Og større tro på hundemiljøet, enn å akseptere det. Det er vanskelig å stoppe bitterheten fra å komme. Jeg ser på det lille livet vårt, som en liten amstaff kunne ha gjort komplett. Jeg ser på meg selv som hundeeier, erfaren har jeg rukket å bli, gått masse kurs både med og uten hund, hatt hundene om lidenskap, og som tar mitt ansvar som hundeeier og raserepresentant alvorlig. Men jeg er blitt likestilt med kriminelle, og det er helt uforståelig. Det er en voldsom urett denne loven, og ikke bare for oss raseentusiaster, men aller mest for hundene. Det er hundene som bærer den største byrden, det er de som må bøte med livet. Vi ser det gang på gang i media, og vi hører om de andre historiene på bakrommet, hunder som blir tatt av politiet, hunder som står på kennel i årevis før de blir sendt ut av landet, de ytterst få som er så heldige. De fleste dør. I stillhet. Uten at noen engang hører om det. Tallet vet ingen, men det er større enn noen av oss tør håpe på. De har ikke gjort noe for å fortjene det, annet enn å bli født med feil utseende. Og jeg hører det hviskes i hundemiljøet "de kunne for det selv, de visste at den var ulovlig", hver gang spekuleres det i hundeeieren, alder, etnisitet, formål med hundeholdet. Gang på gang glemmer vi hva det er som virkelig engasjerer oss, nettopp hundene! Vi går i samme fella som de som vedtok loven. Vi glemmer hvem som er de virkelige ofrene i denne problemstillingen. "Ja ja, det er synd, men det gjør ikke vondt å være død" sier noen og rister på hodet. Som om livet ikke er unikt. Som om individet ikke har verdi. Som om vi totalt ignorerer hvor betydningsfulle våre egne lovlige familiehunder er. Hver eneste hund som har måttet bøte med livet til denne loven er like verdifull og spesiell som din egen hund. Vi har ikke lov til å glemme det. I hundemiljøet holder amstaffen på å fases ut. De er blitt redusert, også blant de hundeengasjerte, til statussymbol for de useriøse og noen få flotte "ordentlige". Disse flotte hundene holder på å bli glemt, men stigmaet lever i beste velgående. Et paradoks i seg selv. Det tok ikke lange tiden, og ingen tenker på amstaffen lenger. Ikke engang hundemiljøet roper lengre, loven er blitt godtatt og akseptert, kampen er tapt og alle har gått videre. Det er hjerteknusende. "Hva med en fransk bulldog?" sier jeg, men mener det ikke helt, for jeg er redd for sykdommene. "Kanskje en staff?", "eller hva med en Boston Terrier?". Njaa, mmnei… Det står ikke på utvalget, det er en hel verden med flotte raser der ute, men… Det er alltid et men. Ingen har det lille ekstra. Det je ne sais quoi som skiller dem fra alle andre raser. Amstaffen har noe, et ubetydelig med alikevel helt avgjørende noe, som gjør at alle andre raser faller til kort til tross for sitt egne unike rasepreg. Du, som entusiast for egen rase vet akkurat hva jeg prater om. Dette noe, som gjør at du klarer å le av de få negative sidene, og får hjertet til å vokse stort og stolt av alle de positive. Vi skulle hatt oss en liten amstaff. - Mari

Det er ikke mitt ansvar å alltid skulle promotere bullehunder. Jeg må få lov til å delta i en diskusjon uten at jeg må tenke gjennom hvert bidige ord eller bilde og analysere hvordan de kan bli brukt i mot hundetypen. Jeg kan ta meg fri fra den oppgaven innimellom. Jeg er ikke den største fan av innlegg hvor man skriver at man ikke kommer til å delta mer, men jeg har en helg med aktiviteter foran meg, og jeg vet ikke hvor mye mer jeg kommer til å få skrevet. Men jeg hairflipper ikke, bare så dere vet.

Her er bildene jeg har lagt ut av hva det jeg mener er mer atletiske staffer som fortsatt har bullepreg. Dette er eksemplene diskusjonen om staff har dannet grunnlaget for. INGEN har nevnt hunder som den Trym & Tuva viser fram. Akkurat den problemstillingen har hun faktisk skapt helt selv. Så er det å vite hva man prater om da. Hvor lenge hundene blir holdt slik, hvordan hverdagen deres er i et slikt regime, og hvorfor. Og ikke minst hvor mye mat de får. Det er mye mer enn når de ikke holdes slik for å si det sånn. Du kan ikke dømme noe av det der ut ifra et bilde. (Og disse workingstaffene som er avbildet er da ikke så forbaska tynne? Ingen ryggvirvler, ingen ribben, men fin og godt utviklet musklatur. Dere har fått med dere at vi har postet bilder av flere forskjellige raser her, og at en workingstaff ikke er en pit bull og omvent?) Ellers føler jeg ikke at jeg har hakket på showstaffen. Jeg har derimot sagt flere ganger at man kan ha to hunder av forskejllig type hvor begge er flotte og rasetypiske, men at min preferanse er en mer atletisk hund. Og det baserer jeg bl.a på rasehistorie, tradisjon og bruksområde. Jeg har aldri sagt at Tuva har "feil" preferanse. Men måten hun diskuterer på legger henne på akkurat samme nivå som de hun kritiserer.

Hah! No. Svart kong varer ikke for hunder med kjever. Everlasting Treat Ball er det som har vart lengst i mitt hus, men til og med de har datostempling. Her er ny og gammel da jeg skiftet ut den forrige.

Jepp, sånne rants som dette er jo mye bedre enn å påstå at noen er sofabikkjer. Jeg skjønner ikke hvordan du ikke ser at du er akkurat like ille og unyansert som de du kritiserer nå. Oh lord. :rolleyes2:

Lite stopp: Markert stopp Se på forskjellen i overgangen fra snute til panne.

Jeg er helt enig med innlegget ditt, og jeg liker hvordan du har puttet "best" i gåseøyne. For brawn and beauty is in the eye of the beholder.

Nei, omvent. Men den er også i utstillingskondisjon på det nederste bildet. Jeg føler du ikke får med deg deg jeg sier, T&T, evt så uttaler jeg meg uklart. Samma det, jeg ser ikke poenget med å fortsette når vi tydeligvis snakker forbi hverandre. Men de staffene jeg la ut på side en i denne tråden har da stopp, snute og skalle. Som jeg har sagt veldig mange ganger nå, det er fullt mulig å være atletisk og fortsatt ha bullepreg. En rasestandard er en glidende greie med masse nyanser, tolkninger og preferanser. Det går an å ha to hunder av forskjellig type hvor begge er både flotte og rasetypiske. Anniken, mye drittnerver, MYE stressproblematikk (som så mange tror er driv dessverre), dårlig konsentrasjon, og kav hundeaggresjon (pga dårlig nervekonstitusjon). Jeg hadde ikke fått meg en utstillingsstaff slik ståa er nå om den ble kastet etter meg, som du sier er det langt mellom de gode hundene. Og så kommer helse på toppen. Ikke kan man skylde på raseforbudet heller, for denne utviklingen startet før den ble en realitet. Jungelen som er å finne fram til en bra staff er altfor stor og mørk til at jeg har motivasjon til å finne en sti. Men steike, når de er bra så er de pokker så bra.

Da har du nok satt på et program som overstyrer lukkertiden pga for lite lys. For å ha en lukker på 1/1200 må du ha MYE lys eller høy ISO, sånn helt kort fortalt. Med ditt kamera så tipper jeg kamerabrikken ikke tåler altfor høy ISO uten at du vil få kornete bilder, der har utviklingen kommet langt siden ditt kamera ble lansert. Er det noen som vet hvor man kan laste opp pdf'er? Jeg har et fotokompendium som sikkert kan være lærerikt å skumme gjennom, slik at man lærer seg hva de forskjellige begrepene er, og hvordan man setter dem sammen og bruker dem til sin fordel.

De er en rase som ligner. Det kommer du ikke vekk ifra uansett hvor bully du avler dem. Og den nevrotiske angsten for å knyttes sammen med pit bullen *, den kan jammen meg være like ødeleggende for en rase det, som å avle på hele spekteret av det som kan kalles rasetypisk. * Den angsten er der så til de grader i store deler av staffemiljøet, så stor er den at det ikke er lov til å nevne pit bullen på staffeforum. Da blir innleggene bare slettet. Men sannheten er at staffen og pit bullen er like nære brødre som det pit bullen og amstaffen er. Den dagen staffefolket tør å innrømme det, så er man et tiny skritt nærmere en raseforbudsfri hverdag faktisk. Ikke omvent. Nei, det er ikke det spor rart. Min amstaff ble tatt for å være både boston terrier og border collie. Folk har generelt ikke peiling på hunderaser. I know, right...

Enig. Like usaklig som å mene at de skal ha en kropp til å kanalisere drivet? Seriøst, du er ikke så trangsynt nå, at du ikke forstår at de som avler den lettere typen staffer også mener at de avler fram en staff som er hele pakka, akkurat slik som de som avler showstaff gjør? "kort snute, kraftig hode og bra stopp" er alle relative begreper som må tolkes av individet. Denne hunden har alle disse egenskapene, men vi er vel enige i at den ikke gjør noen bra staff akkurat.

Vettu, rull inn mugga altså. Nummer en, det er ingenting galt med å ønske seg en pit bull. Jeg ønsker meg pit bull, og om jeg en dag velger meg en staff fordi jeg mener at akkurat den parringen er det nærmeste jeg kommer, så er det ikke noe galt med det heller. Nummer to, det er ikke å ødelegge en rase å ha en annen preferanse enn deg på type. De lettere og mer atletiske staffene har vært i genpoolen til rasen siden dens begynnelse, de har blitt avlet fram og foredlet akkurat slik de tyngre og stutte hundene. De er på en ende av skalaen og mange av de er hverken ekstreme eller feilkonstruerte. Så å gå ut og si at den ene er feil mens den andre er riktig, synes jeg er på grensen til arrogant. Som om du sitter med fasiten på hva rasen er. Som om utstilling er den eneste måten å definere rasetype. Begge typene er blitt avlet fram fra forskjellige prioriteringer og tolkninger av historie og tradisjon, og de har begge styrker og svakheter. Det går an å ha to forskjellige typer av samme rase, hvor begge to er både flotte og rasetypiske. Det er greit nok at de er for tynne for din smak, det har jeg ingen problem med å forstå. Men de er ikke ekstreme av den grunn. Det er forskjell på de to. Her er samme hunden i forskjellig kondisjon: Matrix's Persephone edit: fikset dobbelpost

Øh? V&H halvflytende gørr? Hva slags V&H er det du kjøper? Det jeg har gitt har alltid vært som fet kjøttdeig. Altså litt seigere, men aldri noe i nærheten av flytende? Eller tenker du på kjøttsafta som renner litt når den tiner? Av de to der ville jeg valgt V&H any day. Den ser iallfall fersk ut.

Å herregud. Stakkars stakkars jegeren. For en grusom historie. Grøss. Dette er jo så lett i teorien, men så vanskelig i praksis. Jeg synes iallfall det er fryktelig vanskelig å finne den riktige grensen hvor hundens velferd alltid blir ivaretatt, å avlive hverken for tidlig eller for sent. Det er alltid mye tvil involvert for meg (iallfall med de unge hundene), og mye selvransakelse. For det blir jo vanskelig nettopp på grunn av kjærligheten til hunden, det trenger ikke være egoisme som gjør at man avliver for sent heller. Sånt kan skje med de aller beste hensikter. Pluss at man har forskjellig grenser for når man mener nok er nok, det ene er ikke nødvendigvis mer riktig enn det andre. Jeg tror de aller fleste setter strek etter beste evne og setter hundens interesser først. Resultatet vil variere fra eier til eier, men hensiktene tror jeg som oftest er gode. Nei, huff. Det er et trist og sårt tema. Hvilken velsignelse og forbannelse det er, å sitte med det ansvaret som er å avgjøre når et annet individ har levd lenge nok.

Ja, da har du misforstått. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg kan ha gitt deg det inntrykket siden jeg sa meg enig med deg i det første innlegget ditt. Jeg har hele tiden snakket ut ifra hva jeg mener en bull & terrier skal være, utifra historie, tradisjon og bruksområde. At jeg personlig ikke er største fan av at trenden er grovere og tyngre hunder med større og større hode. Jeg har ikke ment de er feilfri på noen slags måte. Beklager om jeg har vært uklar.

Damn! Stakkars hund! Det må ha gjort noe helt umenneskelig vondt. Det høres ut som riktig avgjørelse i det tilfellet. Tråder som dette er alltid så triste. Og det finnes jo ikke noen riktige svar her, man må gjøre det man selv mener er best for hunden. Jeg satt med mulig amputeringsalternativ en gang, og det var noe jeg slet skikkelig med. Jeg syntes det var kjempevanskelig og hadde en lang tråd her inne. Nå ble det aldri aktuelt, og med tanke på hvilke feilbelastninger som hunden opparbeidet seg uten amputasjon så hadde det vel neppe hatt særlig suksess heller. Men man vet aldri sånn, så slike tråder bare gir meg masse tvil. Tvil om avgjørelser som for lengst er tatt, mine kjære hunder som er borte, og hvor tvil og anger bare er destruktivt.