Jeg er også en av dalmisjentene, og er bombesikker på at du også ville blitt fornøyd med rasen med tanke på det du har skrevet hittil.
Jeg har hatt to, begge hanner. Han første var mye syk (vi er fremdeles usikker på hva som gjorde ham så dårlig, han ble bare 2 år ), men hadde et gemytt som var helt fantastisk. Han gikk supert sammen med alt av barn og mennesker, var veldig lekelysten og lettrent, og gikk helt fascinerende godt sammen med alt av andre dyr (hester, katter (!), kaniner, bla bla bla).
Han andre (som er 3 nå) er min sjelevenn og stolthet, og er en helt utrolig hund. Han ble ekstremt lite sosialisert i tiden før han kom til meg (som 5 mnd. gammel) og bærer enda litt preg av dette i den forstand at han er litt redd for enkelte menn. Men han går fantastisk godt sammen med alt av andre hunder (uavhengig av kjønn el. alder), er hverdagslydig og grei, og en sånn klassisk potet som man kan ha det knallgøy med å trene litt av alt - men aldri vinne VM i noe med. Han tar aldri slutt sånn fysisk sett, og jeg tror at han kunne gått langtur i tre måneder i strekk uten å gi opp. På den andre siden, merker jeg ikke at han er i hus inne, og han har ingen problemer med å takle ro-dager at all. Vill og gøy ute, men rolig inne er noe jeg har hørt at de aller fleste andre prikker også er
Det er virkelig en fantastisk rase, og jeg er helt og holdent stupforelsket!