Midas

Når jeg leser hovedinnlegget må jeg si at det er så mye som minner om Midas her, bortsett fra at hun blir tynnere. Atferdsendring, muskelsvinn, epilepsiliknende anfall, alt dette hadde Midas og. Han la på seg, men mistet muskler. Jeg vet jo ikke helt sikkert hva som egentlig var galt med han, men etter all sannsynlighet hadde han en hjertefeil og svulst i hodet. Han endret fasong på hodet. Altså han ble helt beinete i hodet, dratt og innhul. Kortison hadde en viss effekt på han da, men han hadde så mye bivirkninger at vinninga gikk opp i spinninga. Han gikk på høyere doser. Han ble ikke sur, men mye mer på vakt ovenfor lyder, andre hunder på tur og folk som kom i nærheten av huset. Jeg tolket akkurat det som at han følte seg svak og dermed ble med i forsvarsposisjon. Det virker som det kan være sammensatt. Vi tok også mange prøver for å sjekke sykdommer som kan behandles, uten funn. Hvis det skulle være noe med hodet er det vanskelig å fikse.. På han sendte vi blodprøver til USA for å utelukke myasthenia gravis. Røntget hodet uten funn, men som jeg forstår kan det være mange ting i hjernen (og andre steder) som ikke vises på røntgen.

Åh jeg er så inni margen misunnelig! Samtidig som jeg tenker med gru på hvor innmari beyond galskap Midas var når han var liten Det er litt skrekkblandet fryd å ha en tollervalp i hus

Ja, Midas var nærmere 28kg så da var det stor forskjell på kroppsvekt. Jeg vet hvor tungt det er å ha det sånn. Håper dere finner ut hva det er og at det finnes en løsning på problemet Å gå uker med vurderinger og tanker rundt hva man skal undersøke, om det er noe å gjøre noe med og hvordan livet til hunden er er fryktelig slitsomt og krevende.

AN er jeg på Kråkesølv konsert i en jeansbutikk i Trondheim. Weird, men blir bra!!

Uff så trasig Det er ganske lav dose kortison. Jeg vet ikke hva doseringen er ift autoimmun sykdom, men Midas ble satt på 80mg daglig i fem dager når veterinæren trodde han hadde leddgikt. Når vi fant ut at der var kreften som gjorde han så dårlig så fikk han 30mg daglig den første uken, deretter nedtrapping til 20mg annenhver dag. Hvis hun får så lave doser vet jeg ikke om uteblitt effekt kan si noe om hva det er? Er det vanskelig å få tatt MR før jul? Jeg vet det er noen steder det ikke finnes MR og at det må bestilles, men så er det jo det å vurdere hundens livskvalitet og hva som eventuelt kan gjøres hvis hun har fått en hodeskade.

Ville også bedt om MR av hodet. Kanskje har hun en skade etter sparket likevel og så har det tatt tid før det har gjort seg gjeldende? Går hun på høy dose kortison?

Bra det da. Myasthenia gravis er ikke en trivelig sykdom

Myasthenia gravis? Kan det være det?

Ja, det er direkte unormalt. De fleste hunder er greie. Noen kan være bøse og ha samkjønnsaggresjon, men det er et fåtall hunder som angriper en liten valp. Så jeg håper du klarer å legge fra deg den frykten for der blir så slitsomt både for deg og valpen om du skal gå rundt og være redd. La valpen få leke med noen hunder som du kjenner og som du vet er grei av ulik størrelse, og da kan de være løse. Hunder trenger ikke hilse på alt og alle. Det holder med noen faste venner de kan være trygge sammen med

Jeg tenkte også umiddelbart på at det ofte kan være de hundene som du minst forventer skal angripe hunden din som er aggressive. Du ser det på kroppspråk, og hvis dere treffer en hund som begynner å buse seg opp så hold avstand. Tror ikke det går så mange hunder rundt som angriper helt uprovosert alt de kommer over uten at eieren er klar over det og holder seg langt unna møtende hunder. Jeg har aldri opplevd at hundene mine har blitt angrepet noen gang, bortsett fra Midas en gang på trening og det var en flat som skulle bli redningshund... Som regel kan man lese aggresjon i hunden lenge før den faktisk går til angrep.

Har lilla orbiloc som jeg festet oppe på selen hans slik at han ikke ble blendet (eller merket) lyset. Brukte ikke blinkefunksjonen. Den lykten tåler veldig mye. Midas badet mange ganger med den og den fikk mildest talt gjennomgå. Det jeg derimot ikke synes var så stas var at jeg omtrent hele tiden var sveisblind på tur, for den lyser så sterkt at jeg ble blendet. Synes den lilla lyste sterkt og godt, men jeg brukte den mest for egen del når han var løs i svarte skogen og kom på at han skulle gå mer enn fem meter fra meg.

Jeg synes ikke hunder som går i bånd og er fremmede for hverandre skal hilse. Jeg er heller ikke fan av hundeparker, og ville aldri tatt med en valp dit eller latt en valp få hilse på ukjente hunder. Når det er sagt så tenker jeg at det ikke er helt bra hverken for deg eller valpen at du blir så redd. Den frykten du føler kjenner valpen på, og vil kanskje etterhvert utvikle en redsel eller aggressjon mot store "skumle" hunder siden du blir så redd i møte med de. Var denne doberman hunden skummel fordi den var ivrig eller virket den aggressiv mot valpen? Du kan jo ikke slutte å lufte hunden din fordi du er redd for å møte på andre hunder? Tuller du?

Så vakre! Tusen takk @enna, det setter jeg veldig stor pris på.

Hvilken rase? Bor du i Trondheimsområdet?

Har laget julekort med 3åringen til noen av hennes venner i bhg. Hun overrasket meg med å skrive navnet til den ene. Riktignok med litt usymmetriske bokstaver, men likevel.. Hun er av den sorten som elsker bokstaver og tall, og ikke er så opptatt av å klatre i trær og gønne på i sklier Og så lurer jeg på hvor lenge jeg må vente med å henge ut fuglematen til mine søte småfugler når vi har hatt rotter i huset?

Jeg er litt usikker, men han merker det nok hvis vi har en hund i huset i et par uker. Det er sikkert flere som er interessert i noe sånt, så fremt de vet at de kan stole på at hunden får godt stell. Jeg ville ikke lånt bort hunden min til noen jeg ikke kjenner Det beste hadde jo vært om det for eksempel var en hund som skal omplasseres og trenger et midlertidig hjem til den finner sitt permanente hjem. Han merker ganske fort om han reagerer på hunden eller ikke, men med Midas utviklet allergien seg verre og verre år for år. Jeg har en mistanke om at Midas var ekstremt lite allergivennlig, da jeg til og med kunne reagere litt på han, og jeg er veldig lite allergisk mot hunder. Det er i hovedsak mellompuddel jeg har tenkt på. Jeg må imidlertid lære meg mer om rasen, men ut ifra det inntrykket jeg har så er det en rase som kan passe veldig godt til den bruken jeg skal ha den til. Jeg ønsker en førerorientert mellomstor hund som ikke røyter. Den vil i hovedsak bli brukt som selskapshund/familiehund, rallylydighet, lydighet, noe spor og søksarbeid og forhåpentligvis kunne være med i stallen, det skal ikke være en utstillingshund. Har inntrykk av at det er en allsidig rase som tåler roligere dager, og som er glad i mennesker. Har lest noe om at det er endel av de som sliter med seperasjonsangst og er litt usikker på helsestatusen til rasen. Siden jeg er såpass mye hjemme som jeg er så er det viktig å motarbeide seperasjonsangst, for hunden vil bli veldig lite hjemme alene, men jeg er jo avhengig av at den tidvis kan være alene noen timer. Hvis det ikke går med noen av de rasene som er aktuelle for meg å ha, så må jeg vurdere hunder som i hovedsak kan bo ute. Da må man selvsagt ha to hunder, og det krever endel tilrettelegging. Vi bor i tomannsbolig med egen hage ut mot et friområde, slik at det vil være mulig med en slik anordning til hundene. Jeg vil helst ha et hundehold der hunden kan bo inne og være sammen med meg hele tiden. Samtidig så vil jeg ikke ha hvilken som helst rase. Det skal være en rase som passer mitt bruk og mine ønsker, jeg kan ikke gå på akkord med det. @enna har ikke dere en mellompuddel fra en oppdretter som avler i hovedsak på hunder som skal brukes aktivt og ikke først og fremst utstilling?

Hihihi ...sitter jeg og ser på brille.

Vi tenker at for å finne en rase som mannen min kan tåle, så må vi låne hund(er) over en viss periode. Han var allergisk mot Midas, og det er en fryktelig vanskelig situasjon for min livskvalitet blir veldig forringet uten hund. Jeg er ufør og tilbringer store deler av min tid hjemme. Det er av stor betydning for min helsetilstand å ha hund. Problemet er bare at han er såpass allergisk og jeg vil ikke risikere å kjøpe en hund som vi etter et par år må omplassere pga allergi. Hvordan skal jeg gå frem for å få en sånn avtale? Mannen min skal gjennom vaksineringsprogram og det blir ikke før til høsten, men jeg vil gjerne begynne jobben med å finne en rase vi kan ha, selv om det ikke blir med det første. Jeg kan tilby et luksusopphold for en hund med masse turer og så og si aldri alene hjemme, men finnes det mennesker som vil låne bort en hund på den måten? Er redd det ikke holder å bare besøke oppdrettere/eiere av rasen(e) da det blir veldig begrenset tidsperiode. Noen som har vært igjennom en sånn prosess?

Ja, noen ganger føles sorgen så overveldende at man får lyst til å ikke utsette seg for det mer. Det er bare det at det er så verdt det.. Hvert smil og hver glede i hjertet mange ganger daglig gjør det verdt det. Det høres ikke rart ut. Aldri har jeg sørget så hardt over noen som jeg gjør nå. Å miste en bestevenn man tilbringer all tid med og i tillegg har gått og bekymret seg for over så lang tid er hjerterått. Mange rundt kan kanskje synes det er merkelig at man ikke ser ting litt i perspektiv, men sånn er realiteten, og jeg tror ikke sorgen blir lettere å bære om man later som at det går fint etter noen dager. Man må igjennom det... Jeg håper at vi kan passe røytefri hunder en periode og prøve oss frem for å finne en rase han kan tåle. Har tenkt på mellompuddel. Midas hadde en ekstrem pels og røytet mye mer enn gjennomsnittet. Hvis han ikke tåler noen raser så må jeg få meg et par polarhunder og bygge oppvarmet hus i hagen som jeg og hundene kan bo i Én ting er hvertfall sikkert, og det er at jeg klarer ikke å leve uten hund. Så det må bli en løsning, hvis ikke blir dagene lange og ekstremt stusselig for meg.

Det snør, det e jo noe

Uff, det har vært en lang og tung prosess for deg og da etter du mistet Dina. Det er så ufattelig urettferdig at de må gå så mye "før tiden" Jeg er ufør og har vært hjemme alle årene jeg har hatt Midas, og hatt et spesielt bånd med han. I tunge tider har han vært min største trøst, og nå kan jeg ikke trøste meg med han mer I tillegg vet jeg at det blir veldig veldig lenge til jeg kan få en ny hund, om jeg noen gang kan få det, fordi mannen min er så inni granskauen allergisk... Jeg kan få låne kullsøsteren til Midas når jeg vil, hun bor fem minutter unna her, men det blir ikke det samme. Det hjelper å lese at jeg ikke er alene om å føle en enorm sorg over å miste en så høyt elsket hund. Begynner jo å lure på om jeg noen gang kommer meg igjen. Det har vært en sorgprosess i mange måneder før han døde óg siden han har vært redusert lenge og jeg visste at det bare var et tidsspørsmål før jeg måtte ta et valg. Jeg trodde jeg var litt forberedt på å miste han, og at det skulle bli litt greit å la han slippe å streve mer, men den følelsen har jeg ikke et snev av.

Angrer skikkelig for at jeg gjorde det...

Tusen takk for at dere har tatt dere tid til å svare. Jeg tror det jeg egentlig ønsker er å finne en måte og godta dette på... Smerten over å ha mistet han kveler meg fortsatt Jeg har vært til tre ulike veterinærer med han. Den første mente at anfallene han hadde kunne være kreften som har spredd seg til hodet, men at det var å svartmale situasjonen. Dét synes imidlertid ikke jeg når jeg så hvor redusert han ble sakte men sikkert. Så fant vi de greiene på hjertet hos veterinær nr.2 som henviste oss videre til hjertespesialist.. Han hadde egentlig mange symptomer på hjerteproblemer, så jeg må si at jeg blir veldig usikker på hvor mye jeg kan stole på den ultralydundersøkelsen. Det skal sies at den veterinæren hadde spesialutstyr til formålet, og tok både EKG og målte blodgjennomstrømningen i hjertet i tillegg til UL. Han sa imidlertid at svulsten kunne ha innvirkning på lunger og/eller hovedpulsåre som førte til noen av symptomene han viste. Det var jo bare dumt å åpne han, for jeg visste hvor dårlig han var og at det ikke var snakk om gode dager lenger, men timer, men jeg hadde ingen anelse om at alt det vi trodde vi visste ble snudd på hodet.. Jeg har mistet hunder før, men Midas var helt spesiell for meg, og vi har tilbragt så godt som 24 timer i døgnet sammen i 7,5 år. Det er som å miste en del av seg selv

Midas sleit mye med analkjertlene før vi tilslutt etter ørten tømminger og antibiotika lagt inni der, fjernet dem. Han viste det med å stille seg mye inntil meg med rumpa mot meg. Han brukte også den metoden hvis han var sår eller skitten i rumpa og ville bli vasket Iallefall, jeg merket det alltid på han at han hadde problemer, men det kan jo hende hunden din er oppsatt på å skjule ubehag og smerter? Han akte seg tidvis og, men det gjorde han ikke hele tiden, det var mer det at han "bad om hjelp" når det var vondt og ekkelt der. Han fjernet de og da ble jo det problemet løst, men jeg synes han plagdes endel med stumpen etter det og. Av og til akte han seg og strevde med noe baki der etter de var fjernet. Når jeg jobbet på dyreklinikk så fikk vi inn en hund som hadde fått så mye arrvev etter fjerning av analkjertler at han ikke fikk til å besje. Han freaket helt ut av smerte og beit faktisk et par ganger fordi det gjorde så vondt Det var en bitteliten hund da, så det skulle vel ikke så mye til før endetarmen omtrent ble sperret av arrvev...

Er enig i det Belgerpia sier. Det virker som hunden er temmelig besatt av å få tatt knekken på katten og da holder det ikke med lokking og belønning for å se bort sånn som jeg ser det. I tillegg har jeg tro på å fortsette å ha de sammen, men at hunden må være i bånd. Kanskje nyhetsverdien etterhvert vil synke og at han blir mer avslappet hvis han blir vant til å ha katten der.