Djervekvinnen

Man må huske på at hunder har instinkter og man kan aldri vite 100% bestandig hva de tenker. Man kan ha en lydig hund, men plutselig kommer det en hare fra intet og hundens jaktinnstinkt tar over. (hvis hunden har det da) Ofte tar instinkter over for lydighet, hvis man ikke er en supergod hundetrener. Poenget er at jeg mener at man MÅ ha den fysiske styrken som trengs for å klare å kontrollere hunden i spesiell tilfeller. Hvis det skulle skje noe. Jeg har to hunder på til sammen 85 kg, og jeg bruker for eksempel ikke sele på dem. Jeg har halsbånd fordi det gjør dem litt mindre sterke. Det finnes også grimer man kan bruke. Det har jeg brukt i visse situasjoner hvor jeg måtte ha total kontroll. Jeg klarer fysisk å holde igjen mine, men jeg må sette i all kraft jeg har. Og ikke alltid lett i nedoverbakke for eksempel, eller hvis det er glatt ute. (må alltid ha piggsko ute på glatta!) Og jeg vil si mine hunder er lydige, og de går pent i bånd begge to, men i noen situasjoner blir de ville (katter, andre smådyr, møte med kjente og ukjente folk :P) For min del må jeg kun ha 1 hund pr. arm. Noe mer enn det synes jeg blir for mye å holde styr på. Og med bare 1 hund kan jeg nok ha hatt det meste av hunderaser, men jeg er ikke veldig pinglete heller da Vet jo at en boerboel hanne og hunder i den gata er helt sykt sterke og trengs særlig kontroll over.

Ja jeg kunne tenkt meg å fortsette å ha rasen, så da betyr det at jeg er fornøyd. Jeg har dog ikke prøvd så mange andre raser, så kan jo hende det finnes enda mer perfekte hunder der ute. Hvis jeg skulle trekke ned noe, må det være at de litt store (i hvert fall hanner). Er større sjangs for å rive armen ut av ledd, eller få knust kneskåla, eller brukket nese, bare fordi de er voldsomme ett øyeblikk og finner på å skal løpe etter noe, eller ikke ser seg for og løper rett inn i deg når de skal leke og herje. (de er tross alt store klovner til tider, som har raske bevegelser og ikke alltid de gidder å høre etter ) Så noen ganger frister det en del å ha en liten hund Sånn litt tryggere i hvert fall Også er det tungvindt å for eksempel dra på båttur og ikke kan løfte hunden ut av båten eller opp på ei brygge.

Ikke lov å være i møbler. (De har hver sine egne menneskesenger på hunderommet da.) Ikke lov å tigge når vi spiser. Ikke lov å være på soverommet. Ikke lov å ta våre ting og tang. Ikke lov å varsle unødig mye. Ikke lov å herje inne. ( de er så store og voldsomme,pluss vi har glatt parkett så lett å skli og forstrekke noe). Ikke lov å hoppe opp på folk. Ikke trekke unødig hardt i båndet. Det er primært de regler vi har. Sikkert noen flere jeg ikke kommer på i farta.

Ja stemmer. Har ikke prøvekjørt den men lest mye om den. Det var det jeg leste som gjorde at vi ikke gikk videre med planen.( kort rekkevidde, bensinmotor ,tung bil etc pluss litt dyr.) Størrelsesmessig er den bra. En av de største variantene. Så plassmessig bra. dette var ifjor. Endte opp med en vanlig liten stasjonsvogn istedet, billig i drift men ikke god plass. Er visst vanskelig å få alt man ønsker

Eneste jeg har sett på som aktuell er Mitsubichi Phev. Ladbar hybrid. Men den ble fort lagt vekk fordi det EL batteriet hadde så dårlig rekkevidde at det nesten ikke lønte deg. (ville ha en bil jeg kunne kjøre EL til og fra jobb og bensin på lengere turer). Denne bilen rakk bare 1 vei til jobb på EL. Og bensin Suv frister ikke pga økonomien, også fordi den er tung pga. det store batteriet i bilen. Ellers har jeg ikke sett så mye på disse bilene fordi de enten har for dårlig rekkevidde eller for dårlig plass.

Drømmen må være å kunne adoptere flere rescue greyhounds. Gjerne eldre hunder. For å gi de ett godt liv til det siste. Men nå går det ikke av ulike grunner. Nå drømmer jeg bare om å kunne fortsatt ha hund etter at mine nåværende hunder er borte. Jeg ønsker alltid å ha greyhound, men antallet blir 1. Og jeg har alltid drømt om den perfekte hund iform av lydighet og ukomplisert type hund og liker alt og alle. Som kan gå løs overalt.

Så søt! Gratulerer så mye lykke til med henne.

Ja jeg har snakket med mange oppdrettere og kennelblindheten skinner igjennom. Det er utrolig at noen ikke evner til å være kritisk til egne hunder og hva de vektlegger. "Min hund er dritlekker og skal i avel, men drit i om den er pissredd i hverdagssituasjoner." Det er mange hunder som har blitt brukt, jeg selv ikke ville brukt, fordi jeg mener de ikke har vært god nok. Men antar det er for kjipt å ikke bruke ei tispe til avel, når de først har tenkt det, fordi den ikke er god nok. Hva skal man gjøre da? Vente 10 år til neste eventuelle tispe eller få flere tisper? Omplassere? Sette ut på fôr? Hva gjør oppdrettere egentlig? Og hvordan sikre seg at dårlige individer i ett kull ikke blir brukt videre hos andre?

Såkalte vakthund raser kan ha mye lyd i seg. De varsler mer enn andre. Mange små hunderaser man bjeffe mer enn de større, men også noen gjeterhund typer kan bjeffe en del. Du må lære en hund å ikke trekke i båndet, fra de er valp. Det er litt trening i starten ,men etter hvert vil hunden skjønne det og vil gå fint i bånd. Noen ganger kan hunden trekke litt ekstra, men da kan man si ifra. Man trenger ikke "gå tilbake til start" hele tiden. Så lenge du hovedsakelig ber om å ikke å trekke ,så ødelegger du ikke noe ved at hunden trekker litt nå og da. Men noen hunder er vanskeligere å trene til dette, og kanskje aldri vil du få det til. Det er litt ulikt fra hund til hund og hvor flink du er å trene i starten. Hvor tungt du klarer å holde igjen er umulig å svare på. Men hunder er sterke dyr. En mellomstor hund kan være ganske så sterk og det er viktig at man har styrken til å klare å holde igjen hvis det skulle være noe spesielt som skjer. Så hvis du mener at du er svak så bør du velge en mindre rase. Du er jo ansvarlig for hunden din, så hvis hunden drar hardt imot noe, så må du kunne holde igjen. Og jo større hunden er jo verre er det å ikke ha kontroll.

Jeg er opptatt av mentalitet og helse ja, men vet også at ingenting er 100% uansett. Man kan aldri vite. Men noen raser er mer "utsatt" enn andre når det kommer til det ene og det andre, så da tenker jeg meg om mye mer i den vurderingen. Det er ikke mange raser jeg kunne personlig ha tenkt meg å ha, men for eksempel dobermann er jo en rase som jeg og mannen er veldig glad i, men hadde vi skulle vurdert rasen på nytt hadde jeg slitt veldig med å vite hvor jeg skulle lete, pga helsetilstanden. Jeg var jo uheldig å miste to stk av rasen mellom 5 og 6 år gammel, og det er ikke noe artig. Jeg forventer en levealder på en hund på rundt 11-12 år. Vil jo ha en hund lengst mulig. Men klart, hvis noen er innstilt på å få en grand danois og vet alderen kan bli max 7, så vet man jo om det. Men jeg synes det blir for kort. Og har en rase sykdommer/problemer som er ganske vanlig på rasen, så hadde jeg nok vært mer bekymret over det når jeg hadde hatt hunden. Det er jo ikke noe man vil tenke på når man har hund. Så jeg vil nok ha raser som er kjent for å være ganske friske, har bra levealder, og har generelt sett bra gemytt. Og være ekstra nøye med vurderingene uansett. Er nok valpeselgerens "skrekk", fordi jeg er så kritisk og skeptisk og spør så mye hehe. Eller motsatt, kanskje noen synes det er bra. Man vet jo uansett at folk ikke bestandig er så ærlig :/

De aller fleste raser er sånn helt greie. Enten litt kjedelige eller bare nøytrale på en måte. Ikke noe man snur seg etter og blir fasinert av. Mange er søte og fine men ikke wow. Men de fleste store myndene er slik for meg. Altså snur meg etter og ser på dem med beundring. Det er noe med de lange beina og linjene og den slanke kroppen og flotte bevegelser. Lekre hunder. Jeg liker også dobermann meget godt. De er jo litt i samme gaten sånn bygningsmessig. Synes også ulvelignene hunder er fine og et pent shæfer ansikt. (Svart, hvit eller vanlig) De jeg ikke synes er så pene er de som er motsatt av mynder. Altså tykkere bygning og bredt hode og kjeft. Såkalte kamphund raser og raser med ekstreme trekk som ingen snute, korte bein, mye rynker, utstående øyne osv.

Ja tror også det er store forskjeller innad individene. Noen er mer sosiale og andre ikke. Akkurat som oss mennesker. Vi er jo en sosial art, men noen trives alene og har ingen behov for sosialisering. Sikkert noen som vil mene denne personen har det stusselig. Men for vedkomne er det jo ikke det, så lenge personen ønsker det selv. Jeg hadde jo tenkt tanken hvis for eksempel Mynte var supersosial og leken, at hun burde få være sosial, men hun viser bare ubehag i omgang med hunder så hun virker mye mer tilfreds i en menneske flokk. Hun stor koser seg de gangene vi går tur med barn og virker mer glad da enn bare å gå tur med meg.

Min mann har hatt sterkest forhold med tispene. Og minst til hannen. Min hanne er mest knyttet til meg. Vi to foretrekker begge tisper, men jeg har hørt at man kan få en mer trofast hund i en hannhund. (ser det i hvert fall på min, han kan sikker dø for meg, mens tispa er glad i meg, men kan bli glad i hvem som helst )

Jeg så i et innlegg litt tidligere at noen mente det var dårlig hundevelferd å aldri la hunden møte andre hunder. Jeg kan forstå den tanken, absolutt. Men når dette gjaldt også for hunder som hadde en til hund i familien så stusset jeg litt. For min del så har jeg 2 hunder, og jeg føler de gir hverandre mye selskap. Jeg treffer veldig sjeldent andre hunder, fordi jeg bor langt ute på landet. Men jeg klarer ikke se at de har det noe dårlig av den grunn? Tilbake til de som har 1 hund, jeg har jo sett folk som bor på de mest avsides stedene i villmarka og som har 1 hund. Denne hunden har all frihet i verden. Ute dagen lang, lange turer, sjeldent alene. Har denne hunden dårligere velferd enn den hunden som bor i en liten leilighet i Oslo, alene hjemme 8-4 og som er i hundeparken 3 ganger i uka? (som kanskje er realitet for veldig mange) Eller den hunden som ferdes med sin ekspedisjons intersserte eier som tilbringer året ute på turer i villmarka? Har den det dårlig? Når min ene hund blir alene, så ser jeg viktigheten med å ha en kompis vi kan treffe iblant for lek. Jeg ser viktigheten da, når hunden ellers er alene. Men ikke nødvendigvis treffe mange, men å ha en fast kamerat tenker jeg er greit. Hva mener du om dette temaet?

Haha ja jeg vet at mange er sterkt imot det. Har sett nok av de debattene her inne. Det er jo greit det. Men jeg ble i hvert fall veldig positiv da jeg så hvor bra det gjorde hunden min. Han har det i hvert fall mye bedre nå. (og ikke minst vi eiere!) Og det er det viktigste.

Har til nå hatt flest tisper. Egentlig har alle vært bitchy. Mye "humør" på dem. Tispa nå er rett og slett sur til tider. Men da jeg fikk hannhund synes jeg det var hakket verre. Også med tanke på de hannhundene jeg har møtt. De har vært sånn "typiske" hanner, som skvetter omkring, pågående mot tisper og er litt fjerne. Etter at hannhunden ble kastrert som 7 åring, har jeg funnet ut av en kastrert hannhund DET er perfekt Har også møtt andre kastrater som har virket ganske ukompliserte. Jeg fikk i hvert fall en helt ny hund etter kastrering, positivt sett. En mye mer rolig, men aktiv, glad og leken hund. (gikk i barndommen igjen nesten) Er mer kosen, oppmerksom mot oss, ikke utagerende mot hunder og ikke ekkel mot tisper. Nå vet jeg godt at hanhunder som oftest er helt flotte hunder, med litt oppdragelse, men personlig er jeg ikke så glad i den hannhundoppførselen jeg opplevde selv. (som ble mye verre etter tispen kom i hus) Jeg forstår godt at kastrering foretrekkes i utlandet, og synes det skulle vært valgfritt om man ville gjøre det i Norge. Er sikker på at det kunne ført til et mer harmonisk hundehold. For min del blir det bare tisper jeg vil vurdere hvis det blir aktuelt igjen. Selv om de er humørsyke. Men var kastrering lov, kunne jeg nok tenkt meg det og.

Enig i at en hund bør få kunne leke /omgås andre hunder litt i hvert fall. Så å ha en lekekamerat hvor de møtes et par ganger i mnd for så å vaske hunden etterpå bør være uproblematisk Ellers går det helt greit å unngå nærkontakt med andre hunder. Det er bare å si ifra det. Så kan du selv bestemme hvem hunden skal leke med /hilse på.

Det var trist å lese! Jeg har ikke allergi selv, men min samboer har det. Så har kjent litt på den frykten selv. (selv om min løsning "bare" er å gå ifra vedkomne) Slik som det høres ut så kan det virke som at du reagerer på mye. Aller først ville jeg blitt ferdig med utredningen og få kartlagt HVA det er du er allergisk for. Du sier at de ikke er noe flinke, men du må stå på kravene dine og be om seriøs hjelp. Mange allergier kan man fint teste seg for. Noen ganger kan det være en kryssreaksjon, noen reagerer mer på noe pga av noe annet. Kan være litt komplisert. Men uansett, du MÅ finne ut av dette og få rett medisin for deg. Slik at du kan leve en god hverdag. Og som nevnt, sopp/mugg er helseskadelig og må utredes det også. Du må se på alt du har i huset og fjerne alt av gulvtepper, unngå stoff møbler, gjøre rent ofte, få luftrenser, ha et så rent hjem som mulig, ikke brukt parfymer, skyllemiddel osv. Du må holde avstand fra de tingene du vet helt sikkert at du reagerer på, en periode fremover, slik at du kan få kartlagt dine allergier best mulig. Når du har fått kontroll på dette og har fått medisin som fungerer bra, så kan du prøve så smått med å ta inn en allergivennlig hund. (prøve) Puddel er ikke så allergivennlig som mange tror. Jeg ville valgt en type hund som du har hørt mange gode erfaringer fra (fra andre allergiske). Da vil du raskt få en følelse om det går an. Går dette ikke, er jeg redd at det faktisk ikke går. Da må du prøve å finne andre hobbyer som kan gi deg mening. Det er utrolig vanskelig, jeg vet det veldig godt! For meg er også hund livet. Jeg ser ikke for meg livet uten. Men jeg vet innerst inne at hvis jeg MÅTTE, så måtte jeg ha prøvd å finne på noe annet. jeg håper du finner ut av det!

Helt greit at man ikke liker rasen (greyhound), den passer jo ikke alle, men å utelukke den pga mentalitet synes jeg blir veldig trist.. For det er ikke er problem generelt sett. Hvis du tenker på Aza som faktisk HAR et skrapt gemytt og skal ha det,så er jo det mye skumlere synes jeg. Jeg synes det er vanskelig å snakke om temaet uten å skal dra inn navn på oppdrettere, noe jeg ikke ønsker, men jeg vet om noen som er veldig nedsettende og sprer dårlige vibber og at det er noen linjer som er kjent for dårlig mentalitet. Men jeg ser ikke på det som noe problem å styre unna det, hvis man blir litt kjent i miljøet. Man kan fint klare å få mentalt gode hunder, som er omgjengelige og snille hvis fokuset på det er der. Jeg føler bare jeg må forsvare rasen min litt, ikke meningen å prakke på noe

Men har du ikke sett alle de fantastiske hundesengene som finns der ute? Du kan faktisk få en egen liten myk sofa til hunden eller en varm myk hule. Må de virkelig ligge oppå eieren sin 24t i døgnet? Jeg synes det høres voldsomt ut. Jeg koser masse med mine og en liten IM kan man jo ha på fanget og kose med. Mange grey eiere sier det samme om at de må være nært og i møbler, men mine ligger ikke i møbler og seng. Det ser ikke ut som de lider noen nød.

Har selv snust litt på IM som en framtidig mulighet, men etterhvert som jeg lærer mer og mer, tror jeg ikke at rasen passer meg sånn helt. Jeg ville da heller sett mer mot whippet tror jeg. Mest pga miniatyr helse problemer (tenner, tissing, beinbrudd, skjør, tåler været dårligere) og at jeg ikke kan ha hund i møbler ( noe raseeiere sier at de MÅ gjøre visstnok ). Men holder fortsatt på å bli mer kjent med rasen, så må nok også møte noen i real life før jeg avskriver den helt.

Jeg tror ikke en hund med god averagering og skuddfasthet/lite lydberørt vil få total panikk på nyttårsaften. Eller tar jeg feil nå? Jeg selv ville hatt betenkeligheter med å skulle avle på en panisk hund, fordi jeg har sett hunder som takler dette greit. Nitro reagerer ikke i det hele tatt. Mynte viser ubehag, men ikke panikk. Mine forrige hunder like så. De var begge skuddfaste, men kunne reagere på nyttårsaften. Jeg ville ikke utelukket en ellers super hund pga angst på nyttår, men jeg har mine tvil om at en mentalt sterk hun vil reagere så sterkt. Så ja, ingen tvil om at avl uten tanke på lydberørthet og avreagering blir gjort i stor skala, og da vedvarer problemet. Bare å se hvor få som faktisk mentaltester hundene sine (avleshunder). Der får man jo en ganske så grei pekepinn!

Mynte har 6,68 % og Nitro har 0,391%. På rasen er det vanlig med høyere innavel, men jeg personlig er ikke så stor fan av det.

Håper at det er trygt å bruke. Virker jo slik. Jeg har kun brukt det i forbindelse med store plager under innbildt svangeskap. Det ser ut som at min tispe vil bli plaget med dette, og da er det greit å kunne gi medisin hvis behov (trygt). Beklager TS for kupping av tråden din!

Jeg må finne ut mer neste gang jeg snakker med vedkomne. Bare å se bort ifra innlegget. Var ikke meningen å gjøre noen urolige.