Lola Pagola

Jeg ser ofte ut som avataren min, iallefall i familiesammenhenger :angry: Utrolig koselig bilde av deg og Bestas (er ham regner jeg med?). Også kler du å være gravid altså!

Ja det kjennes litt rart egentlig, det ville vært uaktuelt for meg for et par år siden, men nå er det ikke så farlig. Har jo møtt endel av folkene her inne og, så jeg er uansett ikke helt anonym lenger. (Men det ble som jeg spådde, nå angrer jeg meg litt merker jeg ) Casper er verdens beste skal jeg si deg han vil bare være nær han, hele tiden. Så han sitter slik ofte :-)

Hvordan trodde du jeg så ut? Det er alltid morsomt å høre hvordan folk egentlig tror du ser ut Holy macarony så flinke vi var i dag da ut av skapet og greier ^^

Hjelper om du putter schæfer i overskriften, så titter de rette folkene innom :-)

Åå! Tusen takk, det var koselig skrevet

Skummelt altså. Jeg går sjeldent over veien før jeg VET at bilføreren stopper, selv om noen sikkert blir irritert på det, må stoppe selv om de kanskje egentlig ikke hadde trengt det osv...

Min elskede så klart! (han-hvis-navn-skal-være-unevnt)

Som de fleste andre her inne er jeg og stort sett bak kamera, også hater jeg å bli tatt bilde av så da finnes det ikke så mange av meg. Riktignok et par år gammelt, men jeg ser vel egentlig nøyaktig lik ut... går i den samme anorakken og den samme buksa med hår fra den samme hunden på og. (herregud... dette har jeg aldri gjort før! Lagt ut bilde av meg selv utenom facebook... :S jeg angrer meg nok snart )

Hirse, bokhvete og havregrøt! Nam

Takk ^^ får se om det kanskje blir noe for oss på nyåret da. Synes sånn er litt skummelt, men Casper hadde nok syntes dette var dritgøy.

Organisert trening ja... det har jeg aldri prøvd men det kunne kanskje vært gøy ja, hva heter klubben?

Det gjør jeg og ofte Også liker jeg ikke å gå i andres fotspor.

Jeg har noen småting, men det kommer og går egentlig, er mest teite ting, og ingenting som ødelegger hverdagen. Nå kommer jeg faktisk ikke på noen, sikkert fordi jeg ikke gjør dem for tiden. Men jeg har en jeg husker da, men den kan jeg ikke fortelle om, for da tror jeg at jeg dør

Julekrimmen er dagens høydepunkt altså

Bra tråd... jeg lurer på det samme! Casper liker omtrent ingenting han. Hudbein blir liggende i månedsvis,og blir bare tygd på om det kommer hundebesøk, da ble det plutselig veeeldig godt liksom. Jeg har og en veldig veldig lite fryser som egentlig ikke fryser noen ting, bare holder det veldig kaldt, så jeg kan ikke kjøpe inn pakker med div. kjøtt... Alt av hudbein, slike hvite bein, i det hele tatt alle bein fra dyrebutikken er æsj. Griseører kan til nøds spises, grisehaler er litt mer nam. Slike helt tynne hudpinner spiser han da, så egentlig litt rart at han ikke vil ha de store.

Ekkel middag! Men kanskje fordi jeg hadde litt migrene og var kvalm og at det egentlig bare var teit å spise... men var iallefall nesten-taco! Med nachochips istedenfor tacoskjell. Blir ikke det samme altså... og siden jeg smeltet ihjel brødristeren min i går da jeg dekket den med aluminiumsfolie for å varme nachosene ble de kalde i dag... prøvde å varme dem i stekepannen uten videre suksess. Men nå er jeg faktisk vaksinert for taco på en god stund, for nå assosierer jeg det bare med kvalme og hodepine Smart! Tror nok jeg skal på havregrøt-kjøret resten av semesteret.

Skummelt... håper du meldte fra :/

Mer bilder da!

Weleda har en god en så vidt jeg husker :-)

Synes RL virker veldig gøy, vanlig lydighet er ikke noe for meg eller Casper, men kunne vært moro å prøvd seg på denne sporten altså. Kanskje jeg skal prøve å lære inn noen momenter for moro skyld...

Jeg elsker tørrshampoo! Seriøst for en genial oppfinnelse...! Også får man volum av det og

Blir endel korte turer ja... Casper blir så glad når vi kommer til inngangsdøren etter tur i kulden

Velkommen!

Også må jeg jo ta med Pan da. Han var ikke min, men så var han det på en måte likevel. Etter Storm ville ikke foreldrene mine ha en ny hund. Litt fordi jeg og søsteren min sjeldent hjalp til med å gå tur med ham, og litt fordi de bare ikke hadde lyst til å ha hund lenger. Men jeg hadde nå vært noen år uten hund, og gikk vel siste året på ungdomskolen. Mitt mas hadde nådd sin topp, og jeg gråt meg ofte i søvn fordi jeg aldri trodde jeg kom til å få meg hund Til tross for at mamma og pappa sa nei så ringte jeg rundt og sendte mailer... herregud, når jeg tenker tilbake på det... de jeg ringte til syntes jo jeg hørtes veldig ung ut, og syntes jeg skulle vente. Men neida, jeg fortsatt jeg, tittet rundt på omplasseringsider osv. Også dukket Pan opp, på Canis tror jeg. En 6 år gammel gordon setter, der eierene skulle flytte til utlandet noen år og trengte langtidspass. Midt i blinken tenkte jeg! Også spurte jeg mamma. Og hun sa ja med en gang! Jeg ble helt satt ut faktisk, husker det enda. Men det var en veldig god løsning, i ferier tok de ham, også hadde jeg egen hund ellers, uten å binde meg til noe. Han var en fantastisk hund, vi hadde mange fine turer sammen, og han var en skikkelig kosegutt. Men han lærte meg også mye om hva jeg ikke ønsket i en hund, og det har hjulpet meg senere. For på den tiden visste jeg egentlig ikke så mye om hvor forskjellige raser faktisk er fra hverandre, jeg tenkte at det var mest utseende. Men nei. Han var en setter han, en uoppdragen en som sådan. Stakk av så fort han fikk sjangsen og måtte fanges igjen på ninja-vis, dro som et ******* i båndet, og gikk tur alene helst med meg slepende etter. Men han var en skikkelig flott og god hund, selv om jeg fant ut av at jakthund ikke var noe for meg. Selv om han nok heller ikke var et helt typisk eksemplar for rasen, han var veldig rolig og bedagelig anlagt, ikke en vimsete setter-spirrevipp. Vi gjorde mye gøy sammen, og mye dumt... som feks å dra på sykkeltur med flexibånd festet i halsbåndet... det resulterte i endel skrubbsår fordi vi var uenige om retningen. I tillegg til at jeg fant ut av at jakthund nok ikke var for meg, har jeg funnet ut av at jeg kanskje ikke kan ha langhåret hund heller... for han ble skamklipt til tider altså... noen ganger så han ut som en rottweiler... Uansett, Pan gav meg absolutt mersmak på hundehold, og jeg var veldig heldig som fikk ha ham på denne måten, helt uforpliktende med likevel med fullt ansvar i lange perioder av gangen. Pan døde i fjor, 15-16 år gammel. Pan siklet...

Storm, min aller første hund, eller familiens første hund da. Naboen hadde valper på blandingstispa si for andre gang (uhell), og ante ikke hvem faren var. Jeg og søsteren min var ofte og lånte moren til Storm og halvbroren hans for å gå på tur (alt for ulydige, sterke hunder til to små barn, men vi klarte det vi, og jeg er innmari glad for at naboene stolte nok på oss til å få lov.) Så de lånte vi titt og ofte. Så da Sussi fikk valper, tre små sorte knøtt som ikke lignet på henne i det hele tatt, sa naboen at nå var det bare å legge seg ned og hamre i gulvet foran mamma og pappa, og bruke alle triks i boken :lol:/> og det virket det, da lille Storm kom på besøk som en bitteliten deigklump var nok alle like solgt som jeg og søsteren min. Så da flyttet han inn da. Og han ble verdens snilleste hund. Man kunne gjøre alt med ham, det fantes virkelig ikke noe vondt i ham i det hele tatt. Alle hunder var kule og lekekamerater, selv om de gav tegn på at de hadde mest lyst til å drepe Storm. Husker forresten at jeg og søsteren min fikk ta med oss alle tre valpene på tur, og da må de ha vært under 8 uker gamle altså langs fortauet uten bånd, de gjemte seg under ting for å sove og i det hele tatt... men vi fikk da lempet dem med oss bort til læreren min, som jeg ville vise valpene til. Sånn godt gammeldags hundehold dette, ikke akkurat i sonen stil Da han var noen år gammel begynte bakparten hans å svikte, og han sjanglet. Han hadde gode perioder og dårlige, de første årene gikk han stort sett normalt. Pappa kjørte rundt med ham, til NVH og diverse dyrleger, men ingen fant ut av hva det var. Da han var 6 år var han blitt så dårlig at han nesten ikke klarte å holde seg på beina, og da var det tid for ham å slippe... dyrlegen kom hjem til oss, og han sovnet inn i pappa sitt fang ute i hagen ved favorittplassen sin. Den ene søsteren hans (de var 3 valper) døde også av det samme, skulle gjerne visst hva det var... Mor var blanding av dachs og noe annet snask, og Storm en enda mer mystisk blanding. Fantes ikke førerorientert på tur, og stakk av så fort han fikk sjangsen, til tross for pappa sine iherdige forsøk med hundekurs og diverse :P/> Av Storm har jeg forresten lært at jeg aldri skal høre på mine barn når de lover at de skal gå tur med hunden hver dag bare vi kjøper en, for det gjorde ikke jeg iallefall, enda så dyrt og hellig jeg lovte det. Dessverre levde han i en tid da digitalkamera var helt nytt for vanlige folk, så har ikke så mange bilder av ham digitalt, og de jeg har er ikke særlig bra... Storm i hillbilly-hangaren sin som han elsket Storm spiste Snögg og Pedigree pal :lol:/> (og likte å søle). Også hadde han tidenes haleknekk. Verdens snilleste barndomshund det der, synd han ikke fikk bli gammel. Disse dårlige bildene gjør ham jo ikke rettferdighet, han var virkelig en skikkelig søt hund.