Mud

Det skjedde ingenting annet enn at mammaen var så bekymret at hun ikke fikk sove.

Med terrier må dere være 100% konsekvente og rolige, men det vet dere sikkert. Om hun biter, ikke gi dere. Det er regel nr 1. Aldri aldri gi dere. Det kan hende hun aldri blir sosial med andre hunder. Vær forberedt på det. Selv om dere ikke kommer dere på kurs finnes det instruktører som kommer hjem til dere. Jeg ville tatt tak i dette med en gang, og fått noen til å observere henne hjemme. Noen med erfaring. Å knøvle en jrt for mye er ikke lurt. Når min var valp ( for eviglenge siden) fikk vi beskjed av oppdretter og andre erfarne at en jrt vil til slutt ta igjen. Det hendte jeg korrigerte han fysisk, men det meste gikk på å være staere enn bikkja. Og med en jrt betyr det å være ekstremt sta

Kan han få litt frukt og bær? Det er frokosten til A stort sett, det er umulig å få i han noe kraftigere før han har vært våken noen timer. Jeg er sånn selv jeg.

I natt har knapt sovi pga A. Blæh ! Slitsomt å være mamma altså.

Jøsses, fått en Ask dere. Være baby?? Det har vi ikke tid til. ALT skal observeres og sove kan man gjøre i grava. Man kan jo gå glipp av at fuglene slipper sin første fjert liksom. Jeg klarte å strekke sovingen til først 5 og så 6 ved å nekte å stå opp. Han kunne godt være våken , men det skjedde ingen verdens ting før et gitt klokkeslett. Han lugget, slo, lo og gråt, jeg sa bare rolig at det var natta. Det tok sin tid , men nå er vi sjelden oppe før 06. 06 er blitt akseptabelt tidspunkt å stå opp på en søndag i min bok faktisk. Det hender han våkner tidligere, men da er han innforstått med at det bare er kos og ikke et ben ute av senga.

Hvis ikke avgjørelsen tas for dere Det har skjedd meg før det, det kan skje den beste! Og jeg som tilmed var sikker på at livmoren min var unfriendly soil...

Jeg tror det også er individuelt hva som oppfattes som vanskelig. Hunden må passe personligheten. Jeg synes ikke feks en belger er spesielt vanskelig, men en setter hadde jeg slitt meg ut på tror jeg. Eller en eller annen mastiff.

Hadde noen kunnet garantere meg enn sånn unge som Tuva og Jaran hadde jeg ikke presset sååå hardt på at sambo skal kutte strengen *host * Han vil selv altså, må bare manne seg opp.. Nå har jeg dødsangst hver gang jeg skal ha mensen og det med minimal sjanse for graviditet *flir*

Som jeg sa til helsesøster er det uaktuelt å teste A med mindre han får problemer . Søskenbarnet skulle vært testet i barnehagealder, men han har hatt såpass store "problemer" at de trodde han hadde aspergers eller add. Jeg tror ikke A er begavet, dritsmart, smartere enn sitt eget beste, men ikke begavet. Jeg var også tidlig ute, det samme med faren. Vi er langt fra begavet. Uansett gjør det ingen forskjell så lenge han ikke får et problembarn stempel. Men han er overdrevent selvkritisk av natur slik som mange i denne tråden og DET bekymrer meg. Aya: har du link? Skulle gjerne lest litt mer om emnet. Jeg føler at sterk selvfølelse er den viktigste tingen jeg kan prøve å lære han. Eller et hvilket som helst barn.

Du har misforstått. Jeg forteller A at han er flink når han er flink. Spesielt hvis han gir utrykk for å behøve en bekreftelse på at han er flink eller har fått til noe spesielt. Men siden han er så ekstremt opptatt av å skulle være flink får han mye mer av "Mamma er heldig som har en så fiiin gutt som deg" i den daglige rosen enn fokus på hvor flink han er. Han ER flink! Han kan masse som barn på hans alder normalt ikke kan, og tro meg han får mye tilbakemeldinger på det av omgivelsene ( Gud, så utrolig flink han er til å snakke, oi kan du telle til 20, klarer du å ordne maten din selv, du er sååååå flink! ) . Men det er ikke derfor jeg elsker han, det skal han aldri noensinne tro. Han er allerede "stemplet" som flink av alt fra helsestasjonen til barnehagen. Han trenger ikke være flink. Ikke for meg. Og det vil jeg at han skal ha en grunnleggende følelse av. Han er fin. Og god. Og god å kose med og koselig å være sammen med og jeg er glad i han. Det får gan høre av meg mange ganger daglig, oftere enn at han er flink

Nei, jeg jobber og pappaen har ferie. Han får heller ekstra lang innkjøring. Helst har jeg lyst til å putte han i magen igjen

Ask klarer enda ikke finne søvnen selv, men han trenger bare litt nærhet. Uff, jeg skjønner godt at dere er slitne. Jeg kan ikke forestille meg det. Det er aller verst for A. Han trenger tydeligvis mamma ekstra mye nå , men må leve som en vagabond. Herregud som jeg skulle ønske han slapp å gå igjennom dette. Ida: A har nok ikke noen trygge voksne som ser han der. Det er det ikke ressurser til. Det er jeg innforstått med.

Sånn bare for å gjøre ting verre ringte Ask meg nå. Han er hos pappaen. Han har tydeligvis bare slått opp første nr på loggen og satset på at det var meg. "Mamma, kan du komme å hente meg! Jeg vil hjem! " Måtte få han til å gå inn til pappaen med telefonen og sammen prøvde vi forgjeves å få han til å innse at han måtte bli hos pappaen i natt. Til slutt måtte jeg bare si hadet og legge på. Savner permisjonstiden jeg *plystre*

Det er ikke uvanlig nei. Det var liksom det jeg prøvde hardt å unngå når jeg søkte barnehageplass fordi jeg vet at han trenger den lille ekstra tryggheten og at noen har tid til å se han og prate med han. Når han først er trygg er han supertrygg og utadvendt. Men i fjor brukte han 1 hel måned på å snakke. Der var det 3 voksne og 8 barn og han kjente 1 voksen , 3 av barna og lokalene. .. I år blir det mye mer barnehage og kanskje det er positivt. Han har jo bare gått ca 60% i forrige barnehagen.

Problemet til A er at han er et ekstremt behagelig barn når han er usikker. Med 24 barn ( hvorav 17 er gutter og de aller aller fleste er minst 1 år eldre) fordelt på 4 voksne er det urealistisk å tro at de kan gi han det han trenger akkurat nå. Hadde han grått eller uttagert hadde han vært sikret oppmerksomhet. Men han sitter bare stille og smiler usikkert. De vet han sliter ( de var forberedt på at han reagerer sånn ) og ønsker sikkert å gi han det han trenger, men i en aktiv barnehage-hverdag er det snilleste gutten som blir forbigått. Sånn er det bare. Jeg skjønner det. De kan ikke sette av tid til å prate med han på tomannshånd flere ganger daglig, og de andre roper høyere. Så dette må han bare få seg igjennom. Jeg kan snakke masse med han om det ( og jeg gjør det), men jeg kan ikke være der med han. Kjipt, men sånn er det. Han sov der i dag og det gikk bra.Han spiser også. Mer enn normalt. Noe de mener er positivt, men jeg kjenner han godt nok til å vite at det bare er for å ha en trygg aktivitet. Normalt er han så tøysete ved matbordet at man må minne han på å spise.

Når han ønsker bekreftelse på at han er flink får han det selvfølgelig. Men han har et så enormt medfødt fokus på å være flink til absolutt alt at jeg er redd for å bekrefte at det å være flink er viktig. Når han var 1 år og 10 mnd krevde han bleieslutt av seg selv. Det har ikke gått opp for meg før den siste tiden hvor vanvittig liten han var. Hadde han uhell måtte jeg trøste han. Får han ikke til ting skikkelig med en gang har han lyst til å gi opp, men der har han heldigvis blitt bedre. Jeg blir bare litt skremt når jeg ser av denne tråden hvordan det å strebe etter å være flink og pen kan ødelegge selvfølelsen totalt.

Det kommer ann på hva det gjelder. Når han var mindre og ble veldig frustrert over å ikke få til noe oppmuntret jeg han til å prøve igjen og igjen ved å gjøre det til enda mer lek. Nå som han forstår utrolig mye bruker jeg mye tid på å forklare han at armene/bena er for korte, forklare han at han er liten etc. Jeg er også nøye på å vise han at jeg ikke klarer alt. "Mamma er ikke så god på sånt" er mye brukt. Han måler seg selv mye opp mot det 5 år eldre søskenbarnet og vi forklarer og forklarer at han er fryktelig mye mindre. At han ikke trenger å være flink på alt. Jeg roser han faktisk sjelden for å være flink , jeg vet ikke om det har noe for seg. Jeg forteller han hele tiden at han er en fin og god gutt , men bruker sjelden flink gutt.

Som mor til et barn som siden babystadiet alltid har stilt ekstremt høye krav til seg selv blir jeg litt skremt av denne tråden. Jeg lurer på om sånt er såpass medfødt at det er umulig for andre enn personen selv å snu tankegangen. Jeg har jobbet bevisst med det siden han var 1 år, men allikevel er han knust over at han ikke klarer å knyte skolisser selv i en alder av snart 3..

Men hjelper skjellene før melkeproduksjonen er skikkelig i gang? Er det ikke melka som heler brystvortene da?

Ammeskjell. Fåes på apotek . Guds gave til mødre. Barnehagetilvenning går ikke bra allikevel. Han har blitt stum, tisser på seg og tør ikke gråte. ****.

Jeg klarer ikke å forestille meg det, beklager. Det er kanskje der den "selvtilliten" min ( som jeg mener ikke er selvtillit) kommer fra, jeg stiller ikke enorme krav til meg selv. Jeg er relativt fornøyd med å være langt fra perfekt, selv om jeg velger ut ting jeg må jobbe med fordi jeg noen ganger irriterer meg selv. Min bestevenninne er " perfekt" . Alt hun gjør er gjennomført og hun har stor suksess i karriere, samtidig som hun gjør sånne huslige ting jeg aldri hadde orket. Jeg beundrer henne for det, men måler ikke meg selv mot henne , vi er forskjellige. Hun er ambisiøs på en helt annen måte enn meg, og det kan også være en positiv egenskap så lenge man ikke lar det styre selvfølelsen for mye, tenker jeg? Hun har slitt med usikkerhet, men bitt tennene sammen og oppnådd ekstremt mye. Både på jobb og hjemme. Jeg vet ikke. Jeg er lykkelig som "ingenting" , men det er godt ikke alle er like laidbacke.

Så herlig at svigermor ble rørt! Er det første barnebarnet? Det kommer til å være verdifullt for lille Ida ( nå kom jeg på at A ønsker seg lillesøster som skal hete lille Ida ) å vokse opp med besteforeldre så nært. Slapp av alt du kan! Såre bryster er noe herk, men det går heldigvis over. Krysser også fingrene for Johanne. All denne gråten må være så utmattende at jeg ikke kan forestille meg det. Så maktesløse dere må føle dere.

JA! Genialt!

Jeg synes det virker veldig slitsomt jeg, og er glad jeg er født med en evne til å gi f... Ikke fordi jeg tror jeg er bedre enn andre, men jeg tenker liksom ikke så mye på å være pen, smart, godt likt eller hva andre tenker. Folk har stort sett mer enn nok med seg selv innbiller jeg meg, jeg er ikke sååå viktig at jeg må være perfekt for andre. Jeg tror aldri jeg har tenkt at jeg er penere eller mindre pen enn venninne mine. Kanskje i puberteten? Husker ikke. Jeg får nok komplimenter til å vite at jeg ikke er stygg, men det er ikke så viktig. Jeg velger ikke venner etter utseendet eller vellykkethet, og tar det som en selvfølge at ikke mine venner gjør det heller.

Da den siste hunden som jeg kunne stille ble Nuch gadd jeg ikke mer. Jeg gidder ikke å betale penger for å stille en hund som allerede hadde tittelen. Han hadde aldri blitt NV eller int. uch. Det første fordi han ikke var såååå pen, det siste fordi han var skuddredd og derfor ikke hadde brukspremiering. Han fikk en kort karriere siden han ble Nuch raskt, så jeg vurderte faktisk å stille han i senior. Men det rakk vi aldri.