ida

I`m in love Jeg vil gjerne møte ham i skogen, jeg. Der sitter jeg på en stubbe med en kjøttbit på en pinne over bålet. Pluitselig ser jeg en skygge i skogbrynet. Nei, det eringen skygge, men en stor hund (eller kan det være en ulv) som har kjent lukten av bål og kjøtt, men som ikke våger seg helt bort, fordi mennesker ikke alltid er det hyggeligste selskap. Jeg vender blikket litt bort, men senker det ikke og ser hele tiden ulvehunden i øyekroken. Etter litt tar han et par skritt nærmere. Jeg strekker meg langsomt mot bålet, river av en kjøttbit og kaster den forsiktig mot hunden. den trekker seg fort tilbake igjen, for så å liste seg vaktsomt bort og snappe kjøttbiten. Neste biten kaster jeg litt kortere, samtidig som jeg spiser selv. Slik lokker jeg ham stadig nærmere og til slutt sitter han ved min side mens vi deler resten av maten. Den natten sover vi sammen under åpen himmel og jeg varmer meg i den tykke pelsen. Fra den dagen er vi alltid sammen og jeg får aldri anledning til å finne ut om han har seperasjonsangst, for han viker aldri fra min side. Etter mange år, sovner han stille inn og jeg begraver ham langt inne i skogen, der vi møttes første gangen. The end

Åååå, vet dere? I går sto jeg nede i kjelleren på Oslo City, utenfor Burger King der og snakket med en Chi- tibetansk terrier blanding på tre måneder og en håndfull stor. Så kommer det et beist av en rottweilerhann, som blir stående og vente på at vimevalpen skal hilse. fra seg. Eieren står overskrevs over ryggen hans og holder ham fast rundt brystet og det hele ser litt voldsomt ut. Så spør eieren av minihunden om rottisen er sinna, siden han sto sånn, men neida, det var bare for å ikke skremme den lille. Dermed får de hilse og valpen som var kanskje på størrelse med den ene pota til rottisen blir superhappy og rottisen er så forsiktig og lar babyen daske seg på snuta og de nusser og japanske turister tok bilder og noen spontane hilsesituasjoner er bare det vakreste i verden Hvordan jeg opplever passeringer med egne hunder, er en helt annen sak. Det har jeg sagt før. Men TS har min fulle sympati. Med Tinka er det enkelt, uansett hvem vi møter, med de andre kunne jeg ønsket at det ikke fantes så mange andre hunder

Vi har en kanadisk hund og en fransk(?) og en gresk. Den canadiske og franske er norskfødte har "norske" navn, den greske er jo greskfødt og heter hund (på gresk). Det er vel bare fem eller seks raser som er norske, hvis man skal se sånn på det. Ikke at jeg har noe i mot at en afrikansk rase, får afrikanske navn. Slett ikke

Slår ikke hardt ned på noe som helst, jeg. Men hvis Fibi løfter halen og blir stiv i kropp og blikk, går jeg mellom dem og f.eks bryter det ved å bøye meg over Fibi og kose henne på magen. Da smelter hun helt og blir verdens mykeste. Hun har aldri stått over Tinka, eller noe. Da hadde nok denne lille frøken fjong dødd på seg. Fibi kan også stirre på Tinka mens hun spiser, fordi hun selv har gaflet i seg sin mat og syns det er på sin plass at hun får resten av Tinka sin, også. Problemet er at Tinka syns tørrfôr er dritkjedelig, så hun går gjerne fra maten sin, hun. Derfor går jeg også mellom dem, hvis Fibi er ferdig med å spise. Sier igrunnen ikke noe, men kan styre den glupske unna med kroppen. Er Tinka veldig treig, fjerner jeg hele skålen, eller lar henne spise opp på et annet rom.

Nei, det høres grusomt ut. Nå syns jeg forøvrig TS er ganske modig som kommer hit med sine spørsmål. Skal vi prøve å ta imot henne på en hyggelig måte og dryppe vår kunnskap og våre synspunikter litt forsiktig, så vi ikke skremmer henne bort igjen?

Det var deg jeg tenkte på

Så koselig de har det og så fine de er

Nå skal jeg ikke sladre, men jeg vet da om noen som steker vafler for å bruke som godbiter på kurs, jeg. Lurt det, hvis det er det bikkja jobber for.

Tvang? Han bør iallfall få lese denne tråden, så han kan få en mulighet til å delta i samtalen om seg selv

Krysser fingrene

Send han til oss! Det er lurt å melde seg inn på sonen, ikke sant

Hvorfor er det ikke lurt at han får kull på hunden sin?

Jada, vet det. Syns det er veldig dyrt på disse samlesidene, jeg, men skal prøve. (Det var litt derfor jeg lagde tråd, for å se om noen hadde tips utenom hotels.com etc ) Edit: Så ditt neste innlegg nå. Skal sjekke...

Så fin han er

Vi vil gjerne ha to enkeltsenger og egen dusj og do. Pga astmaen til Ia, er det ikke så lurt med vegg til vegg tepper. Supersentralt er ikke viktig, nei. Trenger linker, jeg. Vanskelig å finne selv, når vi ikke er kjent

Hah, nå reiste naboene her. Fibi boffer også gjerne på lyder her ute, men det er ikke så mange lyder at det er plagsomt. Nå visket jeg veldig lavt til henne at hun var kjempeflink og at naboen bare skulle dra og da hadde vi hagen for oss selv og det er deilig. Innen jeg var ferdig med mitt viskekosebudskap var naboen vekk og ikke en lyd hadde kommet fra Fibi

Men når noen kan noe om noe du ikke kan noe om, kan du kanskje bli litt glad for å lære noe nytt istedenfor furten? (Sorry, men innimellom reagerer du så tvertimot på opplysninger som bare er nyttige. )

Da har jeg sikkert misforstått, for jeg tror nok jeg ville ha stoppet dette alltid, hver gang og helst før han får begynt å knurre. Altså trent intensivt til det var borte. Da skal du se at det kanskje ikke tar en dag, engang. Han må jo lære at det ikke er hans jobb å passe på. Får han knurret en gang i blandt, er det ikke noe vits i å trene på det. Dette er jo en atferd med forsterkere som ikke kontrolleres av dere og dermed er det ekstra viktig å være konsekvent (og ikke sitte med ryggen til) så lenge dere trener på å fjerne knurringa.

Og der ser vi Pan med staffen komme jumpende over hagegjerdet til familien Olsen, nappe rakettene ut av henda på den forfjamsa pappaen i huset, jumpe over gjerdet igjen, mens han brøler: "Hevletes iddioter. Dere ser jo fæen ikke rakettene nå i dagslyset engang. Er det nødvendig å skremme lille staffenurket og gjøre seg til kriminell for dette. Det er FORBUDT, for fææn!" :angry:

Nei, det tenkte jeg å spørre om, men glemte det. Vokt og varsling er vel ikke det samme Jeg hadde forresten en gang en hund som gjerne ville bråke om det meste. Vi inngikk et kompromiss. Hun fikk lov til å knurre når det kom noen, men ikke bjeffe. Bråk er lite sosialt akseptert og er veldig slitsomt for alle, mens knurring syns jeg kunne være nyttig også med tanke på skumle menn i mørket og slikt. (Den gang var jeg ung og fager og mørkredd. Akk ja)

Men hva vil du, da? Du ser en uheldig atferd som er i ferd med å utvikle seg. Den er potensielt høyfrekvent (fordi det går folk forbi ofte), det ligger en haug forsterkere i settingen (Potensiell utvikling av atferden: "Heh, jeg knurrer, folka blir borte", "heh, jeg knurrer og bjeffer, folka SKVETTER og blir borte", "jeg knurrer, bjeffer og løper fram og tilbake, folka skvetter, ser opp på meg og blir borte". ).Dette er en altså en atferd som ikke blir forsterket av oppmerksomhet fra dere, men fra stimuli dere ikke kontrollerer. Den må trenes bort, eller stimuliene må endres på andre måter, slik at de kontrolleres av dere. Jeg leser innlegget jeg siterte som unnskyldninger for å ikke gripe fatt i dette og du sier jo bokstavlig talt at dere sitter med ryggen til.

Jo, ting henger gjerne sammen. Men kan han ikke være i stua uten å se ut av vinduet? Hvis dere konsekvent avleder ham når det går forbi noen, hva da?

Dere kan jo lære ham å ti stille, kanskje? For å få atferden under stimluskontroll, er det lurt å lære ham den under konstruerte betingelser, for så å kunne be om atferden og si fra når det ikke passer å tilby atferden Fibi har en kommando som heter: "Hopp sofa" og en som heter "Hopp ned"

Uff, jeg syns det er litt synd, jeg. Ikke at det er dumt å ha en av hvert kjønn, men å gå ut fra at det vil gå dårlig å ha to av samme kjønn. Vi hadde det værst tenkelige utgangspunktet med ei sur tispe i huset, da Tinka kom gallopperende inn i hjertene på oss alle. Kanskje det hjalp at Tinka er liten? Kanskje det hjalp at Tinka har et bra språk og er beskjeden (overfor Fibi) uten å være underdanig. Fibi er jo ei pyse, så krypere spiser man til frokost. Kanskje det var lurt å ikke tenke "vi prøver litt og går det ikke, får vi levere henne tilbake", men å være helt klare på at hos oss skal hun være for bestandig, så du kan like gjerne finne deg i det med det samme. Kanskje vi var flinke til å vise dem begge hva som tolereres og hva de bare kan glemme av tullfakter. Ikke vet jeg, men kan vi innlemme en ny tispe i vår flokk, kan alle det. I tillegg til at Tinka var ny, har hun jo også "stjålet" Ia fra Fibi. Ikke det at Ia ikke er god med Fibi og sånt, men det er Tinka som trenes med, får sove i senga hennes, er med på turer til venner og kurs, mens Fibi er igjen hjemme. Tror ikke hun lider under det, for hun får jo det hun alltid har fått, men hundre små episoder hver dag kunne sikkert utløst sjalusi, hvis vi hadde menneskeliggjort hundenes følelser. Nå er Ia rimelig bevisst på å la Fibi oppleve at de også hører sammen, men jeg tror ikke Fibi hadde blitt teitere mot Tinka om Ia hadde glemt henne aldeles. Vel, nå er det fort gjort å bli kjempepositiv på andres vegne når det er snakk om noe man har fått til selv. Det er ikke såååå mange år siden jeg bestemt meg for at jeg aldri mer skulle ha to hunder samtidig igjen, ever. (Første tispa mi og Bimbo bedlington var rimelig masete de første årene )

Så snilt av deg Skal sjekkes ut Vi har snakket om det og det kan hende at vi korter oppholdet noe. Dessuten blir det bare Ia og meg. Jeg orker ikke å dele bad med 14 tjuåringer for å spare noen pund. Heller være der litt kortere