Gry83

Det var (desverre!) eier til hund nr 1 som ble bitt. Hun satt med sin hund på fanget og endte opp med 2 slossende hunder mer eller mindre i fanget, og ble bitt da hun skulle skille hundene. Heldigvis var det ikke nødvendig med hverken dyrlege eller lege, og hun som ble bitt tok det med knusende ro. "Det er sånn som kan skje, jeg tåler da såpass, synes ikke det er noe å snakke om engang". Faktisk visste ikke jeg, som da er eier av hund nr 2 som altså var den som bet, at hun ble så hardt bitt før dagen etter, da venninna mi (tredje parten som var med på tur men ikke involvert i slosskampen) var sammen med dama som ble bitt igjen, tok bilde av den svære blåveisen på armen hennes å sendte meg - "oi, se hva bikkja de gjorde" Jeg fikk mildt sagt sjokk! Det føltes helt ubeskrivelig grusomt at hunden min hadde bitt. Jeg ble helt knust, og jeg har vert på en berg og dalbane av tanker og følelser siden, som er vanskelige å sortere. Derfor skrev jeg dette innlegget her, for at noen utenforstående forhåpentligvis kunne komme med sine synspunkter som er mer nøytrale enn mine egne. Hun som ble bitt sier jeg ikke må ta det så tungt og at det er glemt fra hennes side. Utrolig fin dame. ❤ Men jeg sitter jo her å føler meg som en failure av en eier til en drittbikkje som beit. Nå høres jeg ut som en real buhu stakkars meg dramaqueen som synes synd på meg selv, det er ikke sånt ment. Men jeg vet virkelig ikke hverken frem eller tilbake og tankene kverner konstant. "Bør jeg avlive bikkja? Hvis hun har flydd på en hund én gang, noe som er helt uakseptabelt, så kan hun jo finne på det igjen? Kan jeg tilgi meg selv hvis et bånd glipper eller et uhell skjer en gang til, når jeg vet hva bikkja "er i stand til"? Er jeg uansvarlig hvis jeg beholder bikkja? Men, hvorfor skal bikkja bøte med livet for at vi som eiere "lot" det skje?" Og sånn spinner det rundt.

Takker for svar. Kjekt med innspill fra "nøytrale øyne". Hundene som løp løs bor alle under samme tak + den som satt på fanget går tur sammen med dem så og si daglig. Samt de som løp løs + den i langline + den i bånd (sistenevnte er mine) omgås hverandre ofte da vi 2 som eier er nære venninner. Jeg overnatter der og alle 5 går oppi hverandre som en felles flokk. Aldri hatt slosskamper. Så det var ikke noe random frislipp. Og vi tar forhåndsregler, det var derfor alle ikke var løs samtidig. Bare så det er sagt. Den som angrep var i bånd men det ble altså sluppet. Det var samboeren min som slapp båndet, alt skjedde så fort at han rakk ikke å tenke seg om, men slapp av ren refleks. Og siden vi normalt ikke har slosskamper så så han jo neppe for seg at det skulle være utfallet av at han slapp båndet for å unngå at bikkja ble løpt ned. Men ja, vi får gi oss selv en smekk for å være slepphendte (bokstavlig galt ) og passe enda bedre på eller unngå å gå sammen med denne hunden siden di to tydeligvis har en rævva kjemi.

Situasjon: Dere er 4 stk med tilsammen 6 hunder på tur. Dere stopper opp så hundene som kan gå løse (3 stk + 1 i langline) får bade og leke. En eier setter seg i gresset et stykke unna med sin hund på fanget. La oss kalle dette hund nr 1. En annen står med sin hund i bånd noen meter unna der igjen. La oss kalle dette hund nr 2. Forhistorie: Disse 2 hundene kjenner hverandre ikke særlig godt og liker hverandre heller dårlig (har utagert mot hverandre i bånd på tidligere turer, hund nr 1 har yppet og bjeffet (dog uten "tyngde", typisk småhundgneldring) og hund nr 2 har vert nermest fiksert på å ta denne hunden (tror jaktinnstinkt + liten fluffy hund har slått inn her), men disse har nå begynt å ignorere/akseptere hverandre). 2 av de løse hundene får raptus, og en løper i stor fart mot hund nr 2 som står i bånd så eier må slippe båndet for å unngå at hunden skal bli løpt flatt av en 60kg hund. Hund nr 2 som nå er løs går bort til hund nr 1 som altså sitter på fanget til eieren. Hund nr 1 knurrer/bjeffer mot hund nr 2 og eier tar tak rundt hunden og ber den tie stille. I samme øyeblikk koker det over hos hund nr 2, den blir lynende forbanna og benytter anledningen til å fly på hund nr 1. Det blir et heftig basketak, eieren tar tak i selen til hund nr 2 for å dra den vekk fra sin hund og blir dermed bitt av hund nr 2 som er så inne i kampens hete og har rullegardina helt dratt ned så den bare glefser i hytt og pine. Det ender opp med et lite hull i en finger, to små blåveiser i låret og det verste: et svææært blåmerke på underarmen som må komme at et ganske så kraftig bitt. Begge hundene er uten skader og fortsatte å ignorere hverandre resten av turen. Så over til spørsmålet. Hva hadde du gjort om hunden som gikk til angrep var din hund? Hvor alvorlig ser du på at en hund flyr på en annen hund og forårsaker sånn skade? Bittet var nok ment på den andre hunden og/eller et overslag/frustrasjonsbitt for å bli "forstyrret" i slosskampen og ikke ment på mennesket, men uansett det ble jo ganske "stor" skade og en hund som kan bite så kraftig er jo skummel? Er den over grensa til hva som er for risikabel/akseptabel å eie utifra situasjonen? Er det grunnlag for avliving eller hadde du sett på det som et uhell?Nå skal det nevnes at denne hunden har ganske dårlig mentalitet i utgangspunktet, er mye høy på stress og bikker fort over sånn generelt. Har utageringsproblematikk på hunder og noen mennesker og kan være skeptisk. Har dog aldri skadet noen før (er 8 år).

Takker for svar alle sammen. Dette var beroligende å lese! Auuu! :/ Stakkars! Nadira er en slank tispe, men etter utallige runder med innbilt svangerskap og masse melk i jurene så tror jeg hun skal ha nok vev å ta av, for å si det sånn. Hun er for øvrig på "fetekur" nå sånn at hun skal ha litt å gå på før operasjonen. Hun hadde god matlyst etter forrige operasjon (ekstreeemt matvrak) så det satser vi på at hun har etter operasjonene fremover også.

Hunden min ble for 4 uker siden operert for 2 små jursvulster i høyre jurlist + sterilisert. Jursvulstene viste seg å være ondartet. Før helga nå oppdaget jeg nye svulster i et jur i venstre jurlist, 2 små "erter" og masse bittesmå "sandkorn" i juret utenom. Var hos veterinær igjen mandag. I dag ringte veterinæren som operete henne, han anbefalte å fjerne hele jurlisten på den siden hun har svulster i nå, og når dette har leget å fjerne jurlisten på den andre siden også, siden hun har hatt svulster på begge sider. Han var redd at hvis han bare fjernet svulstene at det bare ville fortsette å komme tilbake. Litt skummelt siden det er ondartet og kommer såpass raskt, er redd for spredning. Så jeg føler jo at vi bare får gå gjennom dette og at hunden forhåpentligvis vil få mange gode år fremover (hun er 7 år) når alt er overstått. Men dette høres jo ut som veldig omfattende operasjoner, så jeg gruer meg virkelig. Særlig siden hunden hadde endel smerter første uka etter forrige operasjon, det var en tøff uke. Er det noen som har gjennomgått en sånn operasjon på hunden sin? Hvordan gikk tiden etterpå? Var hunden veldig smertepåvirket eller gikk det greit?

Random bilder fra den siste tiden.

Utrolig stilige bilder! Det fikk jeg lyst til å prøve på mine hunder Kan jeg spørre hvordan er fikk det til? Tatoveringen var nyyydelig

Hils på Eros, min venninnes boerboel som akkurat har rundet 4 måneder. Er han ikke søt?

Få se RTL

Han har ikke noen spesielle egenskaper som utmerker seg, det er generelt lite av alt i han egentlig (vakt, jakt etc). Bedagelig fyr. Så det er ikke lett å gjette seg frem til raser han kan være blandet med.

Fantastiske bilder Hvilket kamerautstyr bruker du?

Takk alle sammen. Kristiin: Jeg aner ikke hva Teo er blanding av. Noen som har lyst å gjette? Jeg ser for meg at det kan være Border collie eller kanskje Engelsk setter i han, sånn basert på utseende. Jeg barberer han (støv på hjernen ), så egentlig har han lenger pels enn på bildene. Border collie-ish lang pels med underull.

Jeg er mye å leser her på forumet, men poster sjeldent. Så da tenkte jeg at jeg vertfall kunne introdusere hundene mine, pinscherjenta Nadira og blandingsgutten Teo.

gryh83

Snuppa mi i god form

Nova scotia duck tolling retriever? Shetland sheepdog? Lancashire heeler? For å ha hund trenger du ikke ha så stor plass inne forøvrig, da hunden (etter min mening) skal være i aktivitet ute og rolig inne, og til å spise og sove trengs ikke mye plass. Ikke med mindre du har en irsk ulvehund eller noe sånt på en studenthybel.

Kloke ord som jeg tar med meg på veien. Godt å få sett ting fra et litt annet perspektiv merker jeg. Takk. Det som er "ille" er at vi har en normal hund. I tillegg til "problembarnet" har vi også en blandingshund som er i så fullstendig andre skalaen av den mentale biten som det går an å komme omtrent. Han er så velbalansert og "samlet" i hodet, stresser og overreagerer sjeldent på ting, og hvis han først blir gira så er han allikevel kontrollerbar og avreagerer raskt. Og det uten at vi har løftet en finger for det, omtrent. Utenforstående kunne aldri i sin villeste fantasi tro at pinscheren var den av di to som vi hadde lagt ufattelige mengder tid og trening i. Når vi i tillegg har denne kontrasten av en hund blir det vertfall tydelig hvor vanskelig pinscheren er og hvor mye vi styrer livet etter henne... Og jeg klarer ikke å unngå å tenke hvor mye lettere livet hadde vert dersom vi bare hadde hatt blandingshunden. Å leve 10 år til på denne måten blir nok ganske så uaktuelt. Tusen takk for kloke ord å ta med seg å veien du også. Det trøster i en vanskelig situasjon. Jeg er ikke så mye i rase-miljøet annet enn på internett, men jeg har skjønt at det er litt ymse mentalitetsproblemer ute å går i rasen. Heldigvis har jeg inntrykk av at veldig mange oppdrettere er bevisst på dette, og legger av den grunn ekstra mye vekt på god mentalitet i oppdrettet sitt. Vertfall blant norske oppdrettere har jeg dette inntrykket, etter å ha stått på sidelinjen og fulgt med når ei jeg kjenner nå skulle skaffe seg pinscher-valp. Jeg blir også utrolig forbanna på useriøse oppdrettere som avler tilsynelatende i hytt og gevær og ødelegger for den flotte rasen "vår"! En normal pisncher er jo virkelig en helt fantastisk hund! Det er nok litt å jobbe med i avlen på pinschere ja. Heldigvis ser det ut til at dette har blitt et mer åpent tema de siste årene, så vi får håpe at denne trenden med uvettig avl blir vanskeligere å opprettholde, og at den fantastiske rasen blir bedre ivaretatt i fremtiden. Så sant.

Jeg er så enig med deg. Sånt skal ikke et hundehold være. Det skal være gøy å ha hund. Hadde jeg sett noen som styrte så fælt med hunden som det vi gjør så hadde jeg garantert rådet å avlive selv - men det er så forbasket vanskelig når det gjelder ens egen hund, og det ikke er et valg man kan gå tilbake på hvis man angrer. Hovedsakelig er det vanskelig fordi jeg synes så ufattelig synd på hunden. Kjære fine hunden min som jeg føler meg å maktesløs for. Som jeg så gjerne skulle ønske kunne få lov til å bare være seg selv, uten å være stresset og redd og å trenge så mye tilrettelegging. For bak gneldrebikkja er verdens nydeligste lille vesen som fortjener å leve et langt og godt liv. Jeg kunne kappet armen av meg for å slippe å være i denne dumme situasjonen. Det er så forbanna urettferdig. Ja det er virkelig tragisk av oppdretter. Jeg skjønner ikke hvordan folk har samvittighet til å drive oppdrett på den måten. Det må da være til alles beste at det avles på mentalt sterke dyr.

Heldigvis er det sjeldent at hun utagerer på folk lenger. Som oftest skjer dette i forbindelse med stress rundt innbilt svangerskap. Siden jul har hun utagert mot folk på tur 1 gang, knurret til noen som sa "hei" til oss på tur 2 ganger. Ikke at det er noen unnskyldning for drittbikkje-oppførsel altså, det er selvsagt 3 ganger for mye - men jeg vil bare gi et bilde hvor sjeldent det skjer, og siden dette er en så liten del av hele bildet så er det ikke noen avgjørende faktor på hundens velferd. Det gjør vi til tider ja. Det er slitsomt og man blir så utrolig dritlei av og til at jeg vil spy. Og holdningen til hunden er til tider usunn, der er jeg enig.

Angående oppdretter så må jeg si at jeg er utrolig skuffet. Oppdretter har holdt skjult for meg at mor og flere kullsøsken har hatt samme problemene. Dette fikk jeg ikke vite før hunden min var godt over 1 år da jeg kom i kontakt med 2 andre som hadde hvert sitt kullsøsken av min hund. Frem til da fikk jeg høre av oppdretter at alle de andre i kullet var velfungerende hunder. Men den ene personen som hadde et kullsøsken fortalte meg noe annet. Vedkommende kontaktet oppdretter for samme problematikk som vi hadde med vår hund, at hunden var nervøs og hadde glefset etter folk ved noen anledninger. Oppdretter var jo for så vidt imøtekommende og henviste vedkommende til en adferdsspesialist som hadde erfaring med pinscher-rasen, som da dro til denne adferdsspesialisten med hunden sin. Og det var her at vedkommende fikk greie på at kullets mor også hadde denne adferden, for adferdsspesialisten hadde også trent henne og kjente hunden veldig godt. Sånt er bittert å få vite i ettertid. Jeg hadde aldri kjøpt valp før og var dum nok å bli blendet av den perfekte fremstillingen av kennelen på hjemmesiden deres. Jeg var naiv nok til å stole på oppdretters ord om at foreldredyrene hadde godt gemytt, så jeg forlangte aldri å hilse på disse, men "sendte" samboeren min for å treffe oppdretter på flyplassen i Sverige for å hente valpen. Ufattelig dustete gjort av meg. Det burde ringt en varselsbjelle når jeg så hvor mange kull oppdretter hadde avlet frem. Jeg husker ikke hvor mange kull de hadde hatt den gang for snart 6 år siden, men sist gang jeg sjekket hjemmesiden deres hadde de avlet frem hele 412 valper fordelt på 57 kull. Riktignok i løpet av 19 år, som blir "bare" 3 kull i året i snitt, men allikevel, det er MYE. Alt for mye. Selv den beste oppdretter kan være uheldig å få hunder med mentale (så vel som fysiske) svakheter, men forskjellen er at en seriøs oppdretter tar ansvar for det. Å sitter ikke der fullt bevisst å avler på mentalt svake hunder "i det stille". Jeg har klandret meg selv helt forferdelig mye for at hunden er som hun er, og jeg har levd unødvendig lenge i troen på alt har vert min feil. At kunnskapen min om hund ikke har strekt til, at jeg ikke har trent mye nok eller godt nok. Hadde oppdretter vert ærlig fra starten... Tenk så mye skyldfølelse det kunne spart meg for, hvor mye lettere situasjonen hadde vert for meg dersom jeg oppi det hele hadde sluppet å bære på den byrden å tro at alt var utelukkende min feil. Hundeholdet har vert en evig runddans med trening, frustrasjon, sorg, tårer, og en hund som allikevel aldri ble eller noen gang vil bi helt bra. Jeg har vert utrolig langt nede pga dette, jeg mistet at av selvtillit som hundeeier selv om vi fikk til mye - jeg trodde at alt jeg IKKE fikk til reflekterte at jeg var en håpløst elendig hundeeier. Av den grunn skammet jeg meg over å a en problemhund. Jeg turte ikke å spørre meg til råds på hundeforum, facebook-grupper eller noen andre steder fordi jeg la all skyld på meg selv. Jeg lærte at en hund ble som du formet den. Jeg visste ingenting om avl, mentalitet og hvor arvelig dette var, jeg visste ikke at en hund kunne være født nervøs og at hvis det lå i genene kunne man trene seg halvt i hjel med hunden uten å få vekk problemene, kun å lære seg å håndtere dem. Nå ble det mye sutring her. Men, det nytter ikke å være etterpåklok. Jeg har vertfall lært av egne feil. Jeg kommer aldri mer til å stresse så mye med en hund igjen.

Hunden lider ikke. Det tror jeg at jeg som lever med hunden i det daglige kan avgjøre best. Men grunnen til at hun ikke gjør det er ene og alene fordi vi er to voksne som ikke har så mye/ofte besøk av andre enn folk hunden kjenner og er fortrolig med, og at jeg er såpass hjemmekjær som jeg er og ikke bryr meg om å gå ut annet enn til familie og nære venner. I den "gjennomsnittlige" familie der begge de voksne jobber og er borte 8-9 timers arbeidsdag, og som kanskje har barn med kamerater som kommer og går i dørene hele dagen hadde saken vert en annen, da hadde ikke hunden fungert, da hadde den levd i et stresshelvete. Men dette er jo ikke tilfellet. Inni di faste, trygge rammene vi har bygd for hunden fungerer den fint, hun er en rolig og fornøyd frøken som viser med hele seg at hun koser seg med alt hun gjør, enten vi går på tur, trener, leker med den andre hunden vår, eller om hun ligger i en teppehaug eller på fanget og bare slapper av. Det er jo nettopp det som gjør det hele så vanskelig med å tenke på avliving. Hadde hunden hatt det fælt og jeg visste det beste for henne var å få slippe så hadde jo saken vert "enkel". Men slik situasjonen er, så er det jo for OSS det tidvis er vanskelig, som ikke bare kan gå ut døra for å spise ute, dra på kino, å være en hel dag på shopping eller at samboer kan invitere kompisene over en lørdagskveld innimellom uten at vi må tenke "hva gjør vi med hunden". Og dermed føles det egoistisk å tenke å avlive, å frarøve en forholdsvis ung hund livet "bare" for at livet vårt skal bli enklere. Og vi har ikke behov for dette særlig ofte en gang... Jeg klarer ikke annet enn å føle meg egoistisk, jeg kan ikke for det. Vi ha jo alt tilrettelagt for å klare å strekke oss såpass langt som vi gjør.

Innenfor de faste, trygge rammene vi har laget for hunden så har hunden det godt. Når hun blir skjermet fra det som trigger angsten i henne så mye som hun gjør så lider hunden ingen nød i vårt dagligliv. Jeg tror heller ikke at sjansen for at hun biter ikke er så stor - hadde hun virkelig ville bite noen så tror jeg at hun hadde gjort det allerede...? I dette tilfellet er også mentaliteten både på kullets mor og flere kullsøsken dårlig dessverre. Samme problematikken med usikkerhet og glefsing etter folk som går igjen. Takk for at du deler din erfaring. Tanken på avliving sitter veldig langt inne ja. Vi er ikke klar for å avlive nå i aller nærmeste fremtid. Hva vi kommer til å gjøre, om vi vil ha hunden i 1/2 år eller 6 år ++ vet jeg ikke. Vi har heldigvis ikke noe hastverk med å ta noen avgjørelse, selv om man til tider kan føle seg overveldende frustrert og fortvilet over situasjonen. Tusen takk. Hun blir like stresset dersom hun blir passet hjemme hos oss dessverre. Hun er veldig knyttet til meg, og selv om samboeren min er hjemme sammen med henne begynner hun å stresse hvis jeg er borte mer enn 3-4 timer. Når vi er ute og har hunden med hos venner og familie oppfører hun seg helt fint. Rolig og trygg. Ingen elsker sin omgangskrets mer enn hun gjør. Har/får disse besøk av fremmede mens vi er der er det derimot samme greia som hjemme med nervene i høyspenn. Vi har hatt noe hjelp av en veldig flink hundetrener. Tusen takk for det, og for at du deler din erfaring. Takk for at du deler din erfaring. Dessverre er nok denne hunden født mentalt svak, det ligger i genene og uansett hvor mye vi trener, tilrettelegger og ønsker det så vil hun aldri bli helt bra. Vi har innsett og akseptert at vi aldri kan trene vekk alle problemene, og at det er snakk om å lære seg å håndtere dem. Å omplassere er for vår del ikke aktuelt. Det hadde vert en altfor stor påkjenning for hunden og å skyve "problemet" over på noen andre blir helt feil. Så alternativene er å fortsette å tilrettelegge eller å avlive. Det har du nok helt rett i. I perioder tenker jeg ikke over det, mens av og til tar følelsene overhånd og sliter meg helt ut. Tusen takk for at dere deler deres erfaringer. Det setter jeg stor pris på, og synes det er "godt" å vite at jeg ikke er helt alene om å slite litt med hundeholdet, selv om jeg selvsagt ikke unner noen å ha det sånn. Tusen takk, det setter jeg stor pris på.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette innlegget egentlig, annet enn at jeg trenger å få blåst ut litt frustrasjon, samt at jeg håper å kanskje få noen synspunkter utenifra, siden jeg selv har sett meg litt "blind" på hele situasjonen. Beklager på forhånd at innlegget blir langt og en smule rotete. Jeg har en hund på straks 6 år som har et par issues jeg synes kan være ganske slitsomme til tider. Det største av dem er seperasonsangst. Vi har innfunnet oss med at dette er noe vi aldri kommer til å klare å kvitte oss med på henne. Vi har prøvd "alt", inkludert alenetrening med hjelpemidler som DAP og Clomialm, uten resultater. Hunden stresser, bjeffer og uler som besatt med en gang vi lukker døren bak oss. Jeg er hjemmeværende så det er jo "greit" mtp at jeg ikke må forlate hunden for å gå på jobb, jeg er en hjemmekjær person som går lite ut og jeg har dessuten familie/venner som godtar at jeg tar hunden med meg når jeg kommer på besøk. Men det gir likevel noen utfordringer i hverdagen: jeg og samboer kan aldri gå ut sammen uten at faren min er "barnevakt" - han er den eneste som kan passe hunden siden hos han er det eneste stedet hun slapper av når vi ikke er der - MEN vi kan maks være borte et par timer før hun begynner å stresse der også. Så går vi ut for å spise f.eks får vi aldri slappet ordentlig av, vi blir sittende å sjekke klokka hele veien i redsel for å være borte for lenge. Jeg trener på treningssenter 3 dager i uken, og mens jeg er borte er da samboeren min nødt for å være hjemme for å passe hunden. Skal jeg til legen, frisøren etc må dette planlegges rundt hunden, at jeg enten får time etter at samboer har kommet fra jobb, eller at faren min passer hunden. Å dra på en handletur lenger enn en snartur på butikken er et evig stress siden hunden også starter bjeffekonserten straks vi går ut av bilen. Sånne ting. I tillegg kan hunden oppføre seg truende mot folk. Hun bjeffer/brøler noe helt vanvittig når det banker på døren, og hun liker ikke når det kommer folk hun ikke kjenner så godt på besøk, særlig menn, så det er kamerater av samboer som får "gjennomgå" mest. Hun buser i mot som en rakett mens hun hopper opp, bjeffer og flekker tenner, og kan også finne på å glefse etter buksebein eller til og med ansikt hvis de bøyer seg ned. Ikke bare i det di kommer inn ytterdøren, men også etter di har kommet inn og satt seg til rette, og di reiser seg for å gå på do f.eks. Så skal samboer ha besøk må også dette planlegges rundt hunden, noe som igjen fører til at han sjeldent har besøk, noe som er ganske trist. Det skal sies at hun aldri har bitt, men vi synes allikevel at dette er utrolig ubehagelig og ikke minst flaut. Har trent en del på at hun ikke skal å lov til dette og at hun må ligge i sengen sin mens vi har besøk, men et par sekunders uoppmerksomhet fra oss er alt som skal til, så vi må sitte med øyne i hodet og nakken hele veien, og dette orker vi ikke, så skal samboer ha besøk er det "enklere" at jeg enten drar ut eller er på et annet rom med hunden. Det er jo egentlig helt hull i hodet at det skal være sånn. Hun kan også en sjelden gang finne på å utagere på folk som kommer brått på eller stopper å snakker til oss ute på tur. Hun har nappet i buksebein på folk vi har truffet på tur ved to anledninger, så vi tør aldri ha henne løs og hun går alltid i festet i magebelte siden jeg er redd for å glippe båndet hvis hun brått rykker til (igjen). Jeg må også legge til at helt siden hunden var valp har vi (jeg) brukt uendelig mye tid og energi på å jobbe bort diller og uønsket adferd, deriblant problemer med håndtering, generelt stress, utagering på andre hunder, heftig resursforsvar for mat/leker/random pinner på veien og alt mulig rundt andre hunder, for å nevne noe. Alt dette er borte/håndterbart nå, men jeg har kommet til et punkt der jeg er utrolig sliten etter å ha levd med denne hunden i snart 6 år. At det alltid er noe som må trenes på, tas hensyn til, det sliter på meg. Hundeholdet er ikke den berikelsen og gleden det skal være. Og noen ganger, når jeg er langt nede og ligger søvnløs pga dette, kommer jeg innpå tanken om å avlive. SÅ sliten er jeg altså. Og den tanken river hjertet mitt i stykker, den gir meg helt ekstremt dårlig samvittighet. Sannsynligvis vil jeg ikke klare å ta skrittet å faktisk gjøre det. Ikke enda vertfall. Jeg elsker denne hunden så ubeskrivelig høyt. Hun er utrolig spesiell, og verdens herligste jente mot oss og ellers folk hun kjenner. Vi har et fantastisk tett bånd, jeg og hun. Hun fungerer nesten som en terapihund for faren min som har vert tungt deprimert etter vi mistet mamma for et par år siden. Hunden er ei skikkelig gladjente og hun fungerer jo stort sett bra i hverdagen slik som vi tilrettelegger for henne, alt til tross. Hadde hunden hatt dårlig velferd store deler av tiden og/eller at vi ikke hadde hatt muligheten til å tilrettelegge som vi gjør for henne, eller hadde hun bitt noen, hadde jo saken vert enkel. Men siden hun har noe som vi føler er et bra tilrettelagt liv så føles det feil, egoistisk å tenke på avliving. Det føles så egoistisk å frarøve henne livet for at vi skal å et enklere liv. Er det noen her som har hatt et lignende dilemma...? Noen tanker å komme med? Hva ville du gjort i en sånn situasjon? Hilsen fortvilet og utslitt matmor

Poenget mitt er, at dersom du ikke går ned i vekt med mindre du spiser så lite som du beskriver, som tilsvarer i underkant av 500 kcal, og har fått bekreftet av lege at ingenting er i veien med stoffskiftet, så er det en grunn til det. Sannsynligvis har du tuklet til fettforbrenning/hormonproduksjon over tid, slik videoen beskriver. Å spise så lite er enormt destruktivt, det tærer ikke bare på fettet, men bryter ned muskelmasse og hele kroppen. Vær så snill å øk matinntaket ditt gradvis, også som beskrevet i videoen. Om du går opp litt i vekt før den går ned igjen og finner din trivdelsvekt, so be it. Det vil være verdt det når du får en kropp som fungerer som normalt igjen.