Pringlen

Men - hva feiler det egentlig hoftene hans? Han har jo ingen offisiell HD-grad i hvertfall, men regner med at dyrlegen synes det så dårlig ut. Og slitasje på en påpass ung hund? Skyldes det HD da? Eller noe annet? Hva vil de kunne gjøre med en operasjon?

Jeg tror FD er fra sørlandet, og at han mente at du skulle komme å lære litt av han :D

Nei, nei, nei.... Veterinærer er for nødsfall. En normalt bygget, frisk og oppegående tispe ordner detter helt utmerket selv!! Vel å merke om hun får en uforstyrret, trygg plass å føde. Og eier blander seg minst mulig inn. Jo mer man styrer og maser rundt tispa, jo større sjangs er det for at ting går i stå. Å lese seg litt opp på normalt fødselsforløp er lurt. Så gjenkjenner du tegnene på hvilke faser tispa er inne i. Og følger med, uten å blande deg inn... De aller aller fleste jeg kjenner (innkludert meg selv for mange år siden) som har hatt trøbbel i forbindelse med hundefødsler, kan kun skylde på seg selv når ting stopper opp - fordi man har styret for mye rundt tispa!

Det er vel den reaksjonen man normal bør få, som oppdretter. Men nok av dem som er kjappe til å bortforklare, eller tom. skylde på valpekjøperen for å ha brukt hunden feil osv... TS: angå å "slå ned på" stive blikk, høy haleføring osv; jeg bruker bare å si navnet på den aktuelle litt strengt. Det er en beskjed om at den skal gi seg med det den driver med. Det fungerer her som et stoppsignal + pluss som en slags avledning. Rører ALDRI hundene i slike situasjoner, det kan gjøre vondt mye værre (type; nå tar vi'n - mutter sier det er greit!) Har en liten wannabe-sjefs-bitch. Hun starter aldri bråk, men er veldig obs på hva alle andre gjør til en hver tid. For henne fungerer tilsnakk litt som et overtagelse av ansvar. Jeg ber henne la vær med å leke vaktmester - for det ansvaret tar jeg selv. Så er det greit...

Nei, dette kan helt sikkert diskuteres. Hovesaken må vel bli å vurdere om dette ER et problem for den aktuelle rasen. Og om hundene sliter med hoftene sine. Gjør de det, vil det jo nødvendigvis være et problem for rasen, om HD forekomsten er såpass høy. Men jeg tenker nok at mange oppdrettere vil være veeeldig enige med Indrebø på dette (det man ikke vet, har bare valpekjøperene vondt av, liksom)

Akkurat dette med HD på Corgi var faktisk noe som A.Indrebø nevnte på avlsrådsseminar. Hun fortalte at forekomsten av HD er høy på rasen, men at i og med at få individer er plaget med hd'en sin, syntes hun det ville være å lage et unødvendig problem om det skulle bli for stor fokus på HD. (hun brukte denne rasen som eksempel på at man ikke skal lete etter feil - som ikke nødvendigvis er et problem for hundene)

Nei da, hunder kan godt spise jord uten at det har noe med stress å gjøre. Har lagt merke til at mine spiser mye jord når de kun får v&h. Og ikke noe særlig jord om de får litt grøntfôr ved siden av. Regner med at de gjør det for å få litt mer fart på tarmene. De merker vel best selv hvordan de skal regulere ting;-)

Hormonelle tisper kan være noe dritt seg i mellom. Her er de somregel mest grinete rett før løpetid, for så å oppføre seg som rene horehuset når løpetiden først er i gang. Ellers er det jo noen som tåler svært lite stress før det tipper over i et overslag. Har ei som ikke får lov til å løpe løs ute sammen med de andre. Girer hun seg opp, smeller det lett. (sist ble hun nesten drept, da 7 stk bestemte seg for å få slutt på spetakkelet) Men inne, hvor jeg har kontroll og kan stoppe henne om hun begynner å herje - så er det null problem, og alle er gode venner. Men det er klart - skal man ha tvilsomme hunder sammen, gjelder det å være i forkant av situasjonene. Følge godt med på bikkjene, og være klar til å bryte inn om det oppstår situasjoner som kan gå galt...

Min maskott-vovv er en Dogo Canario. Og hun er perfekt til formålet Så perfekt at vi neppe kan ta sjansen på samme rase en gang til...(det er dømt til å bli en h **.. nedtur) Så neste attåt-dyr blir nok en Irsk ulvehund eller Skotsk hjortehund..

Tja. De er jo fra naturens side laget for å lefse ned ganske store kjøttbiter. Så en sokk er jo ikke så stort sånn sett. (men fordøyes ikke like godt som kjøtt da) Her i huset er det et par-tre stykker som har spesialisert seg på å sluke biter av laken og sokker (tildelte sådan) De kommer ut i andre enden. Gjerne i laaange remser;-)

Seasons in the sun! Ingen finere sanger, i hvertfall. Kallenavn "Terry" eller "Jacks"

Akkurat den biten er jo en klassiker innen hundeavl. Man prøver å lage familievennlige dotter, og avler vekk motet. Men skarpheten blir ikke borte så lett, og vips får man en gjeng med angstbitere. Schäferen er på ingen måte alene om dette...

Det har blitt nevnt i denne diskusjonen at det ikke premieres overvinkling ala Schäfer hos noen andre raser... Vel - her er et eksempel: Man tager en jakthundrase, eksteriøravler den i x-antall generasjoner - og vips så har man en utrivelig, egenskapsløs bamsevinner i Norge, riktignok delt med en - nettop Schäfer! Denne hunden er ikke i stand til å gallopere normalt, den humper som en frosk. Men i likhet med hos Schäferen, spiller det ingen rolle. I ringen skal den kun trave. Og selvsagt; mye vinkler og lange underben gir mye bakbensaksjon. Og det er åpenbart det viktigste for en blÅnd allround dommer...

Det er pent å se på, må skjønne Men faktisk; utstillings-sch folket tror faktisk dette er funksjonell og sunn bygning. Diskuterte dette med en slik en. H*n påstod hardnakket at det er disse bananformede, overvinklete sakene som har best bygning funksjonellt og utholdenhetsmessig, og at bruks-sch kommer til kort der. Snakk om å lure seg selv

Vel - nå er det jo nettop en slik froske-banan som hylles av NKK som Norges vakreste hund, gang på gang... så

Forresten, kan fortelle en liten "artighet" ang. sch... På et av NKK's avlsrådsseminar for en tid tilbake deltok det hele en representant for avlsrådet i NSch klubb. H*n kunne fortelle at rasen generellt ikke slet med noen spesielle helseproblemer. Eneste problemet hos rasen i Norge var mye dårlig gemytt på de svarte Schäferene... (jeg la meg utsagnet på minnet, i kategorien "gullkorn fra utstillingsfolket")

He he, nei - det jeg prøvde å skrive var at karen som fortalte dette, ikke har sch av værste sort selv...

Det har jeg også blitt fortalt - av en Sch. oppdretter som også har utstillingshunder, dog ikke av værste sort...

Takk:) Et spørsmål: har bare photoshop cs2. Er det brukbart, eller bør jeg skaffe en nyere utgave?

Penn på en pappskive. Tror jeg kjedet meg på skolen en gang

Ååå For en fantastisk innspirerende tråd! Får lyst til å tegne masse når jeg ser alt det fine dere lager. Har tegnet litt på vanlig vis, men det er jo slikt tiltak å sette seg ned og starte. Så nå blir det tegnebrett til jul! Så skal det photoshopes! Tusen takk til dere alle for innspirasjonen Et par "gammeldagse" tegninger:

Vel, jeg hadde vel en 8-10 stk. når jentungen ble født. Pluss Vorsteh og støver. Men det er jo klart forskjeller på dachshundrasene... Jeg har i hvertfall aldri sett noen motsetninger i hund/barn. Tvert i mot: man er jo hjemme, og får ekstra god tid til bikkjene og. Opp i bæresele med ungen, og ut i skogen. Tror ungen var ca 14 dager når hun hørte sin første rådyrlos (men det fikk hun vel ikke akkurat med seg....)

Har aldri klippet en klo hos vet. Men på gamla her har det hendt at jeg har nauet ned klørne (blodklippet) Rett og slett fordi de gror som ugrass, og nervene er veldig lange. Men det har ingen effekt på at nervene trekker seg tilbake. Det blir bare en svært kortvarig effekt på at klørne ser "normale" ut.

Nei, nei. Jeg sikter selvsagt ikke til utstillingsresultater som mangler pga. feks skade. Premieringer, det være seg på utstilling eller jakt er IKKE arvelige. Men medfødte egenskaper ER. Stand er en slik egenskap. Her kan jeg trekke sammenligning til min egen rase, som er losdrivende. Jeg ville ALDRI kompromisse med å avle på en hund som jaget stumt, eller med svært dårlig målbruk. Fordi jeg vet at dette vil føres videre i en eller annen grad. Uansett hvor fantastisk bikkja måtte være ellers. Og selv om den kanskje med aldren vil bruke målet bedre - det vil jo være ren lotto for valpekjøperene. Her sitter jeg forresten med to kullsøstere. Begge med utmerket eksteriør. Begge flotte å høre på i skogen, mål og nyansering på den bedre siden. Men den ene har ikke bra nok lostider (hun gir seg for fort, egenskapene ellers er bra), mens den andre har. Den med dårlige lostider har best eksteriør og pels. Hun var også best av de to som unghund, men tilfeldigheter har gjort at hun har "stoppet opp" i utviklingen. Hva hun kunne ha blitt "dersom og hvisom", blir bare spekulasjoner. Og hvem vet, kanskje hun ville gitt riktig gode avkom? Men den sjansen tar jeg ikke, så hun får bli "gammel jomfru". Sånn er det bare, det er ikke om å gjøre å bruke bikkjer i avl - bare for å prøve og se, liksom...

Klart man aldri har noen garantier, dette er levende vesner - ikke maskiner. Men når man vet om åpenbare og vesentlige feil, bør man unngå å føre dem videre. Særlig når det gjelder egenskaper som er alfa og omega for rasens bruk. Personlig ville jeg unngått søsken av en slik hund også - men om det var om å gjøre å få inn nytt blod fra akkurat dette kullet, velger man selvsagt de i kullet som faktisk har ønskede egenskaper. Det er jo faktisk slik man har avlet fram egenskaper gjennom århundrene - valgt de beste individene, og "skrotet" resten. Slik vil man også kunne bryte ned egenskaper, ved å avle på dårlige individer over tid.