Pringlen

Du har ikke tatt i betraktning hvilken rase du har??? Jeg har tilgode (med enkelte hederlige untak) å møte langhårede dachser som ikke kakler i møte med hunder/folk. Hovedsaklig skyldes det nok nerver. Men også kombinert med at rasen(e) har utrolig lav terskel for å åpne kjeften. Riktignok mer utpreget og typisk for de langhårede dvergene, men standardene har det helt klart også..

Basset-rasene: brukbare (men sjelden mer) rådyrhunder. Ikke veldigg bra på hare. Så da blir vel poenget borte...

En litt drøy sammenligning, da mange hunder (Beagle/Drever/Dachs) jager absolutt brukbart på begge arter. Men den ideelle rådyrhund og den ideelle harabikkja er sjelden den samme. Så enig at det er lurt å bestemme seg for prioritering. Som eksempel; er man vandt med en GOD harabikkje (støver) så går man ikke ned til Beagle/Drever ved neste kjøp. Samme med rådyrjakt - man går ikke ned i kvalitet ved å velge en Beagle/Drever når man er vandt med en GOD drivende Dachs. Da velger man heller å ha to spesialister, framfor en som er halvgod på begge områder...

Vel - skal du ha noe som holder mål på hara, og i tillegg fungerer ok på rådyr - er du nok stuck på Beagle eller Drever. De er brukbare harabikkjer, og er lovlige på rådyr. Riktignok ikke optimale rådyrhunder, da de oftest jager for fort. Her er nok Beaglen hakket bedre enn Dreveren, som ofte er direkte uegnet på rådyr pga. høyt tempo og alt for lange lostider. Beaglen er nok det nærmeste du kommer en brukbar kombihund på hara/rådyr. Ideellt sett skal du ha en støver til å jage hara, og en Dachs fra drivende linjer til rådyra;-) En Dachs jager jo også hare, men dårligere enn en Beagel/Drever er på rådyr. Så da blir det jo en prioritering med hvilken jakt som er viktigst.... Er det i tillegg et ønske om at bikkja skal ha et mål/losføring som er moro å høre på (og ikke bare en nedtur) kan det være dere bør tenke litt mer på Dachsen framfor Beagelen. Jeg blir rett og slett ganske skuffet hver gang jeg hører en Beagel i skauen, men så er jeg jo godt vant..

Tja. Har aldri sett på dette som noe unormalt. Greia er at hvis et et svakere individ i flokken skriker til, blir det litt sånn "vi tar'n". Har opplevd det mange ganger. spesiellt når flokken inneholder en myk pingle, som de andre egentlig ikke liker så godt. Om denne hyler og skriker, er det garantert dumt. Og det har ingenting med evt. opplevelser bikkjene måtte ha hatt. Det er vel heller "hakkeloven" som gjør seg gjeldene.

Skummelt

Det er jo det jeg prøver på. Er tross alt synd (?) å kaste ubrukte ting. Men du vil ikke ha, skjønner jeg

Jeg fikk en micro av bra kvalitet for tre-fire år siden. Og har - bank i bordet - ikke brukt den en eneste gang. Så om noen vil ha, så er den gratis:) Jeg har ikke tatt noen stilling til om det er farlig eller ei, men jeg har rett og slett ikke bruk for noe slikt. - Det er ikke forenlig med brukbar matlaging! - Ja, man kan tine i den, men det kan man på normal måte også. Jeg mener matlaging bør planlegges bittelitt i hvertfall, så da tar man høyde for hva som evt. må tines. Kjøtt feks. bør tine så langsomt som mulig - og i hvertfall ikke i micro. - Varme ting. ja, det har man ovn til? Mat skal varmes utenfra og inn, ikke omvendt! Så hva skal man egentlig med en micro???

Nemlig:) Men det er visst ikke så lett å forstå at funksjonalitet ikke premieres innen alle raser?

Eksepler på raser ;-)

Settere skal jeg ikke uttale meg alt for mye om, men innenfor drivende og stillende hunder er helsa jevnt langt over snittet for selskapsavlede hunder;-)

Artikkelen sikter i så måte til den rene eksteriøravlen. Om man kaller det selskaps eller utstillingsavl blir ett fett. Resultatet er det samme; ubrukelige hunder med pent og gjerne ekstremt eksteriør. Og desværre ofte dårlige inni hodene også. Mulig det gjelder Belgere, det skal jeg ikke uttale meg om. Men som Gråtass sier, og nevner eksempler på, er det ikke realiteten for endel andre raser. Delte jakthundraser er et knalleksempel her. Der jakthundene MÅ være friske for å fungere (og fungerer de ikke = ingen avl) Er det ikke så farlig for selskaps/utstillingshunder hunder som alikevel ikke skal tåle noen særlig fysisk belastning. Dermed blir selekteringen svært ulik på de forskjellige retningene innen rasene...

Godt jeg ikke hadde hørt hva folk synes om dommeren før jeg meldte på da:) Bikkja mi ble BIR for hu i hvertfall.... (har bare hatt en hund tidligere som hart stillt for samme dommer, den ble også BIR)

Thank U:) Jeg har veldig sans for dette stykket (under). Det sier noe om hva man risikerer å miste, om man selskaps/utstillingsavler jakthunder. Og jeg tenker det er vel så altuellt for bruks/gjeter/trekk osv.. raser: "Når man i en jakthundrase begynner å avle med sikte på å få fram selskapshunder, er det ikke bare rasens jaktegenskaper som blir dårligere. Den blir dårligere også som selskapshund. Når en jakthundrase ikke lenger avles for det formål den ar avsatt for, blir nemlig mange av de viktige egenskapene som gjør rasen attraktiv som selskapshund borte. Det er dr.agric. og hundebokforfatter Per-Erik Sundgren ved Landbrukshögskolan i Uppsala som påpeker dette. Hans ord bør veie tungt i debatten om jakthundraser som gjennom feilaktig avl forvandles til selskapshunder. Sundgren mener, kort sagt, at en god jakthunds egenskaper ikke bare er god nese og jaktlyst. Av den gode jakthunden kreves også egenskaper som samarbeidsvilje, lærevillighet, samt psykisk stabilitet. Disse egenskapene er nødvendig også for at hunden skal kunne være en god jakthund. Viktige egenskaper ødelegges?. Men når det innen en jakthundrase plutselig påbegynnes selskapsavl, tester man hos avlsdyrene ikke lenger gjennom funksjonsprøver (jaktprøver) de rent jaktlige egenskaper, og dermed helle rikke hundens evner som for eksempel samarbeidsvilje, lærevillighet og psykisk stabilitet. Avlen drives videre kun med utseendet som utgangspunkt. Denne rene eksteriøravlen fører til at mange av rasenes viktigste egenskaper sammen med mennesket blir borte. Dermed får man også en dårligere selskapshund, samtidig som man tar bort eller helt ødelegger jaktegenskapene. Det finnes atskillige eksempler på hvordan jaktegenskapene hos jakthundraser blir sterkt ødelagt eller nesten helt borte gjennom selskapshundavl: cocker spaniel, irsk setter, fox terrier etc. (og nå står beaglen for tur). Selskapshundoppdretterne har her hatt en takknemlig oppgave, ettersom praktisk talt alle jakthundraser oppfører seg bra, også som familiehunder. Det Per-Erik Sundgren påpeker, gir klar beskjed om at de oppdretter som går inn for å forvandle jakthundrasene til selskapshundraser tar på seg et tungt ansvar, og gir seg ut på en oppgave som er mer komplisert enn man hittil i alminnelighet har kjent til. Ikke så enkelt .. Det er altså ikke så enkelt, hvilket mange oppdrettere synes å tro, at man kan ta individer av jakthundrasen, og hos avkommene etterhånden avle bort de rent jaktlige funksjonene, men samtidig beholde alle gode egenskaper som gjør hvalpene håndterlige og sunne i omgang med mennesker. Dette av vitenskapelige sakkunnskap underbygde faktum burde betraktes på forskjellige hold, også blant de såkalte seriøse oppdrettere. Sundgren sier: - Man kan forvandle en jakthundrase til selskapshunder med noenlunde gode egenskaper som for eksempel samarbeidsvilje, lærervilje og psykisk stabilitet. Men det forutsetter at man klart fastsetter hvilket mål man har for rasen i dens nye rolle som selskapshund, samt hvilke krav som gjelder for rasens individer i deres nye funksjon. Det krever også at man bygger opp en test som erstatter jaktprøven, for å kunne utskille dårlige avlsdyr. Dette er nødvendig, i og med at jaktprøven setter så mye mer enn de rene jaktlige egenskaper på prøve. - Men de forutsetninger som her er angitt, har hittil aldri fungert i praksis, når selskapshundoppdretterne har tatt hånd om en jakthundrase. Den eneste bedømmelsesgrunn som har vært tellende har vært skjønnheten. Og så lenge ikke en erstatning for funksjonsprøven finnes, er selskapsoppdrett til direkte skade for jakthundrasene, og kan ganske snart ødelegge hva en klok avl har bygget opp gjennom menneskegenerasjoner. Fra "Jaktmarker og fiskevatten"

Njei... Selvsagt er nok ikke egenskapene helt i boks. Men jeg har problemer med å se for meg den jevne utst. Lab eller Cocker jobbe en dag i feltet. Men selvfølgelig - med nok arbeidslyst er det utrolig hva som går ann. Har et godt eksempel selv i hus. En rent jaktavlet hund som har slumpet til å se ut som en ganske ekstremavlet eksteriørhund. Dommerene elsker hunden - og titlene er deretter. MEN hun sliter fysisk i skogen og ved kondisjonstrening. Pga eksteriøret. At hun alikevel er en utmerket jakthund er kun pga en enorm jaktlyst, og på tross av det "korrekte" eksteriøret..

Vel, på din rase er ikke bra eksteriør (i dommeres øyne) i direkte konflikt med en bra funksjon. (ikke nødvendigvis på min heller, da det heldigvis fortsatt premieres funksjonelle Dachser i Norden - paralellt med de dysfunksjonelle) Men på enkelte raser får du faktisk ikke i pose og sekk. Her på berget er vel enkelte av Retrivere og Spanielraser (Lab, Golden og Cocker) de mest utpregede i den retningen. I verden forøvrig finner man langt større skiller på mange andre raser, enn hva vi har her til lands...

For min del behøver de ikke noen gang ha tenkt tanken å sloss for at jeg skal skille dem når de er alene. De jeg har nå er riktig så harmoniske i lag. Men ikke f.... om jeg skal komme hjem til 8 hunder som har måkt sammen. Det holdt lenge med den gangen to stk. dengte en tredje. Aldri i gjen - for å si det sånn... red: leif

Veldig greit sagt:) Og det er på ingen måte forbeholdt bullehunder, selv om enkelte liker å tro det? Jeg har IKKE bullehunder, men har lært "the hard way" at det er veldig greit å skille dyra når jeg ikke er hjemme. To og to kan godt gå sammen, men aldri fler.... Man VET aldri hva som kan skje når man ikke er tilstede og har kontroll.

Tenker også litt i de baner. Å jogge et par-tre kilometer er ingen ting for en greyhound - ikke for særlig mange andre raser heller. Om du hadde jogget en så kort strekke hver dag, hadde det fortsatt ikke vært all verden med trim. Men kanskje smakebiten på aktivitet gjør at han ønsker seg litt mer;-) Uansett bør hundene takle rolige dager/perioder uten å mase, det er ikke de som bestemmer når det skal skje noe moro...

Altså; det vanligste er da at man hverken betaler, eller tar betalt før valpene nærmer seg lev.klare. På min rase er det vanlig med en sum for paring + tilsvarende pr. valp. Noen vil ha paringsavgiften med en gang, andre tar den sammen med valpepengene. Jeg gjør det siste, om ikke tispeeier ønsker å betale for spranget med en gang. Når jeg reiser med egne tisper har jeg med penger til paringen i tilfelle hanhundeier vil ha dette med en gang. Men ofte gjør de som meg, og vil ha alt samlet. Og det er aldri noe problem. For valpene blir jo ikke registrert uten at kronene er betalt. Ingen betaling = ingen underskrift på paringsbeviset. Og paringsbeviset blir jo ikke sendt ut til hanhundeier før valpene er registrert. (nå er det også nytt reg. system hos NKK, så nå er det ingen forhåndsregistrering som skiller seg fra endelig reg. Nå blir valpene ferdig reg. med en gang, med navn og registrert på oppdretter fram til salg/eierskifte)

Det er vel en grunn til at man ser at utstillingsvariantene i enkelte raser faktisk ikke er konstruert for å jobbe. Uansett hvor riktig bygget dommerene måtte mene de er.... (Retrivere, Spaniels, i andre land også stående fugliser, Dachshunder mfl)

Hva en eksteriørdommer mener er funksjonellt for en rase, og hva som faktisk er funksjonellt for rasen i praktisk bruk, er ofte ikke helt sammenfallende :angel:

Da kan du ha den store varianten, som er Korthåret Vorsteher fra trekklinjer:)

Korthåret Dachshund fra selskapslinjer;-)

Skulle virkelig ønske jeg hadde hatt vett på å filme mor og barn her for to år siden... Ene tispa her hadde valper på 5-6 uker, og fikk daglig ansvar for et annet jevnaldrende kull (moren dems gikk ikke sammen med flokken) Tilsammen var det "mor" med 11 valper, og 6 andre voksene hunder i hagen. Vi fikk et par store sekker med bein fra V&H. Som bikkjene fikk i hundehagen. Det morsomme var at "mor" gikk rundt og stjal beinene fra alle de andre voksene. Det var ikke noe rom for protester og krangel, liksom. Så samlet hun bein og valper i et hjørne av hagen, og passet deretter nøye på at ingen av de andre voksene kom i nærheten av valpene og beina. Det var valpenes mat, ferdig med det. Hun tok seg ikke engang tid til å spise selv. Og dette er et, i utgangspunktet, ganske ekstremt matvrak av en hund:)