Betty

Dyr for å ha inne i huset vet jeg ikke helt altså ... Ville prøvd med puddel først, og krysset alt for at det hadde funka. Om jeg ikke kunne hatt hund så hadde jeg gått over til hest. Innedyr vet jeg faktisk ikke, det er ikke noe dyr som fenger egentlig. Ilder kanskje, men de er vel alt annet enn allergivennlige.

Ikke rart du fikk tårer i øynene, jeg ble rørt bare av å lese beskrivelsen. Og fikk bittelitt veldig hjemlengsel! Jeg føler meg så priviligert som har fått vokse opp på Andøy, på tross av at det er værhardt og veldig usentralt. Da jeg gikk på barneskolen kunne vi se hval fra klasserommet, da vi hadde vindu ned mot fjorden. Fjæra var bare et steinkast fra skolegården (nesten som en del av den) og i perioder kunne vi se spesielt spekkhoggere daglig. Det er en veldig spesiell følelse å få disse dyrene på kloss hold altså, i sitt rette element. Jeg har også bodd i nærheten av Tysfjord, da silda trakk inn i den fjorden i store mengder, og både der og på Andøya har jeg vært så nærme at jeg omtrent har kunnet strukket hånda ut og klappet på de. Fantastisk. Rett og slett.

Jeg tror også det er en sånn en.

Jeg vil også gjerne være med på noe sånt! *sende medlemsforespørsel på FB*

Jeg innser at jeg er rimelig "amatør i hytteostverden". Jeg bruker det bare sammen med diverse frukt og bær og med et godt lag kanel oppå. Har aldri tenkt på at det kan brukes til så mye!!

I Danmark er det FCI sin gradering som brukes, samme som her, på HD. På albuene brukes 0,1,2,3 hvor 0 er fritt, og øvrige er C, D, E. Good regner jeg med er etter OFA sin avlesning, og er den de bruker i USA. Good er innenfor kategorien "normalhofter" og er det nest beste på skalaen (beste er excellent). Her kan du se en oversikt. Jeg har ikke sett A1, A2, B1 og B2 så mye brukt, men tror det er graderinger innenfor fri-kategorien. Sjekket på DKK sine sider, og der står det at de bruker 5-trinnsskalaen A-B-C-D-E på hofter, og ingenting om A1 og A2. Ut fra oversikten til OFA så er det dog graderinger innenfor fritt. Syns ikke HD-statusen bakover så noe ille ut, en C og resten fritt ut fra de ulike avlesningsmåtene/graderingene.

Her har det vært forskjell mellom Vixen og Bris på hvor lenge Decoy har vært stresset/intens pga løpetid. Med Vix var det maks 2-3 dager med stress/sutring, med Bris kan det fort vare opp mot ei uke. Han er veldig grei de første 10-12 dagene av løpetiden til Bris, men så tar han litt av når hun da står, og bruker litt tid på å bli overbevist om at hun er helt ferdig.

Brunost!! Jeg har dilla på enkelte typer smågodteri, men siden jeg er så streng med meg selv så blir det bare i helgen det blir spist. Kunne f.eks levd på noe jordbærgreier de har i smågodthyllene på europris (aner ikke hva de heter, firkanta og smaker noe likt som jordbærlisser, bare bedre ). Ei stund hadde jeg dilla på banan som pålegg på brødskiva, med kanel oppå. Og som alltid på denne tiden av året: klementiner.

Så bra! Det er utrolig hvor mye kroppsspråket og plassering av blikk, armer og bein har å si. Jeg gikk på kurs i helga og tok opp at vi har problem med helomvendinger, spesielt i springmarsj samt at vi kunne hatt litt "tightere" høyrevendinger. Fiksa på hvordan jeg stokket beina og vips så forsvant ikke Bris så langt ut lengre. Må tørrtrene endel uten hund dog, vanskelig jo! Jeg skyver henne fra meg ved å sette venstrebeinet for langt mot henne når jeg vender, og det var vi flere som gjorde. Vanskelig å beskrive, men når vi ble gjort oppmerksom på det så vistes det veldig godt. Helt utrolig hvor effektivt det kan være å rette opp i små detaljer på hvordan man går.

Jeg trener positivt, men hvilke metoder innenfor det jeg bruker varierer veldig ut fra hvilken hund jeg trener, hvilken øvelse det er snakk om osv. Jeg bruker det jeg får til å funke, enten det er lokking (deriblant regner jeg også bruk av target) eller shaping. Jeg stiller krav hele veien, men bak kravene mine ligger kun "trussel" om uteblitt belønning eller å ikke få lov til å fortsette å trene, og ikke at jeg går inn med noe ubehag. Jeg korrigerer også, bortsett fra i innlæringen. Korrigeringen min er bare et signal om at det der fører ikke til noe belønning. Jeg syns det er viktig å gi beskjed til hunden når den gjør feil, og så gi den en sjanse til å gjøre det rett etterpå. Noen ganger innebærer det å hjelpe hunden litt, andre ganger bare å gå tilbake til der det var rett og så prøve på nytt. Alt etter hvor vi er i treningen. I innlæringen overser jeg bare det jeg ikke vil ha, og belønner det jeg vil ha. For meg blir det feil å bruke positiv straff i treningen av mine hunder, både fordi hundene er som de er og fordi jeg er en følsom og myk sjel som ikke fikser å bruke positiv straff på en korrekt måte. Jeg trente noe på den måten med første hunden jeg trente selv, men fant fort ut at jeg ble for urettferdig. Jeg ble enten for utydelig og gikk inn for svakt så hunden ikke lærte noe av det, eller for hardt - og alltid for tregt. Jeg la for mye følelser i det, og nølte dermed og det ble bare helt feil. Det fikk jeg tydelig beskjed om hos hunden også (snakk om å bli fryst ut etterpå!), godt han var mentalt sterk og tålte å bli gjort mye feil med. Lærte meg veldig mye om hvor mine styrker og svakheter som hundetrener ligger for å si det sånn. Det har disse myke tollerne jeg har hatt etterpå nytt godt av.

3, kanskje 4 (venter på svar fra ei som var interessert) bøker fortsatt til salgs. Kulturkollisjonen mellom hund og menneske, av Jean Donaldson - 150 kr. Hundars rädsla och aggressioner av Ingrid Tapper - 100 kr. - kanskje solgt. Rundering i teori og praksis av Cecilie Køste og Morten Egtvedt - 150 kr. 100 % positiv problemløsning av Arne Arrestad og Siri Linnerud - 150 kr.

Da jeg hadde hund på fôravtale var avtalen 1 kull, jeg betalte ingenting for hunden i innkjøp, men skulle betale røntgen. Oppdretter stod for forsikringen. Vi hadde og i avtalen at kullet kunne vokse opp her, og hvordan jeg da skulle kompenseres for arbeidet. Jeg følte aldri at hunden var noe annet enn min, på tross av at oppdretter hadde rett på et kull. Vi trente mye sammen og hadde veldig god kontakt (det har vi enda da, om enn enda mer enn på det tidspunktet). Jeg visste på forhånd at vi hadde et veldig likt hundehold og at det kom til å være uproblematisk å deleie en hund med henne, og at hun aldri ville "utnyttet" avtalen - eller avlet på en måte jeg ikke kunne stått for. Nå kom det aldri dit at det ble noe kull, da hunden døde brått 28 måneder gammel.

Litt usikker, portoen kommer til å passere 100 og vel så det pga centimetermålene og at pakken tilsammen bikker over 2 kg. Og så er jeg ikke helt sikker på om jeg vil selge den (derav vurderes), for selv om jeg ikke har tid til bruks akkurat nå så kanskje senere. Klarer ikke helt å gi slipp på det.

Jeg har så langt ikke opplevd at klassene har blitt tatt i den rekkefølgen der, og løpetisper har måttet gått helt til sist i ringen. Igrunn ikke noe svar til det du spør om, men. Mulig det har noe med logistikken mtp medhjelpere å gjøre, at de som er med på å arrangere en konkurranse får gå først, og de er i de høyere klassene? Kan ikke komme på noen spesiell grunn til at det tas i den rekkefølgen, spesielt ikke om det er løpetispe med. Jeg har hørt at det kan skje i den rekkefølgen, men første stevne jeg vet om hvor det er gjort sånn.

Flere bøker solgt, disse står igjen.

Nei, er den andre typen. Og jeg ser jeg har glemt å spesifisere hvor mye den veier også. *Redigere*

Disse bøkene er fortsatt til salgs. I tillegg vurderer jeg å selge lydighetstrening i teori og praksis for 200 kroner (portoen kommer til å bli høy da, stor tung bok!) og en tungapport (2 kg) til NBF bruks til 200 kroner (den er nesten ikke brukt overhodet, har for det meste bare stått og samlet støv).

Tror nok det er vanskelig å få bukt med det der på ei uke, dessverre. Jeg vet ikke om jeg ville startet henne allerede om ei uke, det der kan bli vanskelig å få bukt med om hun får enda mer erfaring med det. Mulig du skal starte en egen tråd om det så flere kanskje ser spørsmålet og kan komme med tips? Jeg har heldigvis, og bank i bordet, ikke hatt problem med at de stikker sånn - så jeg er litt usikker på hva jeg ville gjort - annet enn å trene mye på å lære seg å jobbe videre selv om belønningen uteblir. Gjør hun sånn på trening, når dere trener konkurranselikt også forresten? Det jeg ville fokusert på med henne er å jobbe med at belønningen uteblir, gjennom "kjedetrening". Her er et fint blogginnlegg om akkurat dette. Her er også noen gode tips i forhold til å lykkes på konkurranse (fant ikke artikkelen på Marens egen hjemmeside ).

Det høres ut som en plan! Og igrunn er jo de fleste gryter uansett bedre dagen etterpå uansett.

Tirsdag hadde vi gresk moussaka (toro) og salat, i går var det urte- og hvitløksmarinert kyllingfilet med grønnsaker (og ris til TJ) på menyen. I dag ble det laksefilet med grønnsaker (og igjen ris til TJ ). I morgen blir det taco. Og så gleder jeg meg til søndagsmiddagen, da skal jeg lage hjemmelaget viltgryte med rådyrkjøtt (av rådyr skutt under kilometeren hjemmefra, kortreist med andre ord!). Oioi så vanskelig å gjette.

Det er ganske mange aktive tollereiere rundt om, som fokuserer på jaktbiten og på tollingdelen av den. Jeg er dog litt usikker på hvordan det er på vestlandet med tanke på jaktaktivitet, det har tidligere vært ganske få på den kanten av landet. Men man kan jo trene sammen med de andre retrieverjaktfolkene, og så søke hjelp/kunnskap til tollingdelen hos noen andre. Håper vi får til dette med uoffisielle prøver med mange påmeldte, så vi og får en offisiell tollingjaktprøve i Norge - slik de har f.eks i Sverige. I Sverige har de også fått opp en praktisk prøve med tolling, som må tas for å få jaktchampionatet. Enn så lenge kan man jo reise over grensa for å stille på slike prøver, vet flere fra Norge gjør det og jeg skal gjøre det selv til neste år. Tollerlagkampen er også en arena hvor nye kan få et innblikk i miljøet. Synd vi måtte avlyse i år, men til neste år er den nok oppe igjen. Vestlandstollerne vet jeg egentlig ikke hvordan det står til med aktivitet hos, men da de ble dannet var det med tanke på å få lagkampen også til Vestlandet etterhvert, men jeg tror de enda er få med den interessen på den kanten av landet. Sanna har hatt veldig mange kurs i Norge ja. Hun har veldig mye kunnskap om toller og tollingjakt så kurs for henne anbefales. Det er jo sikkert mulig å gå som observatør på kurset hun skal holde i november, man lærer jo mye også som observatør + blir kjent med folk i miljøet. Hundeferie i Hemsedal anbefales også! Marie Israelsson og Asbjørn Kristiansen hadde vel kurset i fjor mener jeg (sistnevnte har ikke spesiell kunnskap om tollingjakt såvidt jeg vet, men bidro på den øvrige delen som er rimelig likt annet retrieverarbeid). Karin Friberg har også vært instruktør, tror hun var det første året tollingjakt var et eget kurs. Facebookgruppa deres har vært litt mer aktiv, men det er vel spesielt i Bergen aktiviteten har vært. Tror jeg. Ellers vil jeg anbefale å bare bli med i jaktmiljøet gjennom retrieverklubben, de fleste som holder på med tollingjakt er i det miljøet også.

Steinbitfilet krydret med pepper og oregano, potetbåter og hot mexican wok-grønnsaker.

Dersom man er kommet dithen at man tenker tanken om å kanskje levere inn en bekymringsmelding, så syns jeg man burde det. Det er bedre å melde en gang for mye, enn en gang for lite. Saker som i utgangspunktet ikke er alvorlige kan utvikle seg til å bli verre, og jo tidligere barnevernet får kommet inn jo bedre utfall er det oftest for familien. Forebyggende tiltak skal jo være en stor del av arbeidet til barnevernet, og det finnes flere ulike tilbud for å hjelpe foreldre som sliter med å yte god nok omsorg for barna sine, eller som bare har kommet inn i en ond sirkel de ikke klarer å komme ut av selv. Barnevernvakten har mye bra informasjon, og det ligger også ute et meldingsskjema man kan bruke.

Det tør jeg ikke si noe sikkert om, men jeg tror ikke det har noe å si for barnet. Det viktigste er å få inn en melding i tidlig fase, sånn at tiltak kan settes inn for å bedre situasjonen til barnet. Hvem som er melder er uinteressant sånn sett, men det syns jo selvsagt ikke foreldrene/familien. Jeg vet selv at skulle jeg levert inn bekymringsmelding ville jeg bedt om at det i første omgang ikke kommer ut at jeg er melder, ikke for at jeg tror det hjelper barnet mer eller mindre, men fordi det ville være lettere for meg. Jeg ville dog ikke vært 100 % anonym, da jeg ser på det som en fordel at barnevernet vet hvem melder er. Som Raksha skrev nettopp kan man være 100 % anonym og det vil ikke komme ut hvem som er melder, med mindre man har gitt navnet sitt til barneverntjenesten - da kan anonymiteten oppheves dersom det blir rettsak. Det ville vært endel færre meldinger, dessverre, dersom man ikke hadde hatt muligheten til å være helt eller delvis anonym. Merkelig, da det er fullt ut tillatt å melde inn anonymt. At barnevernet helst ønsker at man stiller med navn er en ting, men som melder har man rett til å gjøre det anonymt. Dersom man er privatperson selvsagt, offentlig ansatt har ikke samme rettighet dersom bekymringen oppstår i forbindelse med jobb.

Enten kan du ringe eller sende/levere brev til den lokale barneverntjenesten, så det er opp til deg hva du føler er er best. Ofte kan det være greit å ringe, da den som mottar meldingen gjerne kan spørre utdypende spørsmål slik at alt som bør være med i en melding, kommer med. Som du sikkert vet så kan du velge å være helt eller delvis anonym. Delvis anonym vil si at barnevernet vet hvem du som melder er ved navn, men at familien ikke får vite det. Forskjellen er at ved sistnevnte så vil anonymiteten kunne bli opphevet dersom det skulle bli snakk om rettsak, mens den ikke vil gjøre det ved førstnevnte. Barnevernet vil jo ikke ha fått navnet ditt heller, og dermed ikke vite hvem som har vært melder.