Jeg betalte ingenting hjemme, men jeg fikk stipend på videregående, og jobbet litt ved siden av. Jeg kjøpte nødvendigheter selv, men de holdt meg som regel med mat. Men de har vært innmari flinke på å fortelle meg at det er lurt å spare til noe man virkelig vil ha fra jeg var liten. Jeg husker godt da jeg var 6-7 år gammel, og hadde så innmari lyst på noen kengurusko. Jeg tror ikke de i teorien var så innmari dyre, men jeg hadde sko fra før av, så de var på en måte ikke nødvendige. Så da var det å spikke og spare, og plutselig hadde jeg spart meg opp til kengurusko.
Jeg har egentlig klart meg selv innmari bra, men de er der heldigvis for meg hvis jeg virkelig trenger det. Godt, det! Men det ble da menneske av meg også, selv om jeg ikke betalte noe for å bo hjemme ... jeg vet om en som har bodd hjemme en stund i nå og da-stunder, men blåste i alt som var av skolegang og finne seg jobb for å klare seg. Som bare kunne ta en enkel telefon hjem, og fikk det h*n ville ha. No go.