Aussieglis

Helt sykt hva folk får seg til å gjøre Høres ut som en narkoman mtp på beskivelsen, og tomflaskene... De er jo gjerne "litt" desperate og tenker ikke alltid så mye på andre enn seg selv. :angry: Hvor kommer Milli fra forresten? Søt hun var!

Aussieglis her!

Er tidligere deltagere som har gått ut med info om det, tviler på de plutselig har begynt å forandre på hvordan de gjør det.

Kendra og Nox syns jeg skilte seg ut og var søtest

At hun spiser godbiter rundt det hun er redd, og at hun spiser godbiter fra jenta, tyder på at det burde være gjennomførbart å få luket vekk ganske greit. Men du burde nok belage deg på å sosialisere henne mye på unger. Hadde hun vært LIVREDD, er det heller tvilsomt at hun hadde klart å spist. De få gangene jeg har sett Emma (halvt papillon) SKIKKELIG redd, så har hun ikke klart å spise. Oppdretteren hadde ikke barn nei? Høres ut som hun aldri har fått sjangsen til å lære at de og er "vanlige mennesker" og er derfor redd. Lukter annerledes, oppfører seg annerledes og ser annerledes ut enn mennesker vet du

Har alltid trodd Bærum var en stor by helt alene. Geografikunnskapene er ikke helt på topp Jeg skal få samboern til å lese denne tråden etterhvert, han og har lyst til å flytte på seg, og her om dagen presterte han å si: "om jeg hadde hatt 20.000 til å bruke på å leie leilighet i mnd, så kunne jeg GODT bodd midt i Oslo i en by-gård!" Hvor vi eventuelt havner hen, kommer nok mye ann på jobb-markedet for han. Han er bilmekaniker "fra fødselen av" men har ikke fagbrev av flere årsaker, og blir derfor nedprioritert hos bilverksteder selv om han kan alt de trenger at han skal gjøre pluss mye ekstra. Han hadde håpet å jobbe 5år her, men etter et år ser han vel at det blir vanskelig for meg her ute.. Og kanskje han syns det er litt stille alikevel han også Han bodde sørafor i Asker/Askim(??) tror jeg det var som liten, men er nordlending han og. Har dog en del familie der da. Tror faktisk jeg møtte han på den ene boxertreningen jeg fikk vært med på før vi flyttet innover hit! Hyggelig kar og fin hund Ja vi ER jo veldig heldige sånn sett, og jeg ER jo veldig heldig som bor her jeg bor nå også. Men det føles bare ikke sånn. Jeg ser for meg dette må være en super plass å bo når man er 30 og har unger, men jeg føler at livet går ifra meg her, og når jeg prøver å gjøre noe med det så får jeg ikke til. Jeg føler ikke jeg får dyrket hundeholdet heller her ute... Greit de setter pris på tur og lek, men jeg vil gjøre mer, og klarer ikke det alene på gårdsplassen. Her ute har jeg aldri truffet folk i marka, annet enn folk på snøscooter. Jeg syns det blir FOR øde da. I Bodø merket jeg ofte at jeg gikk turer der jeg visste jeg kom til å treffe på folk med eller uten hund, f.eks Maskinisten. Ville jeg gå alene gikk jeg en av de små stiene oppigjennom rønvikfjellene som ingen går, eller jeg gikk i skogen og utenom stiene. Hadde jeg fått velge mellom en av delene: turområder helt alene, eller turområder med andre folk og hunder - ville jeg valgt sistnevnte tror jeg. Kanskje det hadde vært annerledes om jeg bodde i en stor by og hadde bodd slik en god stund. Men jeg foretrekker det nå, og foretrakk det ofte i Bodø. Trikk og tog ville nok gått greit for My, men Emma hadde nok måttet forbli hjemme da. Men hun drasser jeg ikke med meg på treninger og treff uansett, hun er ikke så enkel å ha med å gjøre alltid, og trives ikke i frislipp med mange hunder f.eks. My hadde nok tatt trikk på strak labb, hun er iallefall veldig enkel å ha på tog. Hun hadde nok måttet bruke noen dager på å bli vant med så store folkemengder i gatene som det er i Oslo en finværsdag, men jeg tror det og hadde gått veldig bra veldig fort. Er bare kontrollbehovet hennes som måttet ha fått seg en justering, men hun tilpasser seg så fort. Emma derimot.. Derfor måtte jeg nok ha bodd utenfor sentrum, det er nok helt sikkert. Eller så hadde Emma måttet løpe mye rundt i by-gården for å få dagens steam ut Er det som er rart med angst, det er så ulogisk som det går ann å bli. Er jo ulogisk at jeg som har angst og deriblant sosial angst skal føle meg bedre midt i Oslo når det er sol og 18 grader (i mars var det! 18 grader i MARS!) og det er maurtue overalt rundt meg, men det var sånn det ble. Eneste gangen jeg kjente på den, var når vi skulle inn på en resturant å spise. Da kom den tilbake for full pupp, men klarte å gå anfallet av meg i slottsparken(!) Jeg skulle blitt forsket på.

Du vet at folk ikke blir like brune/brune like fort? Se på Fredrik, han gikk jo ut helt i begynnelsen, han er knallbrun. Iselin f.eks har en slik hudtype som sikkert sjeldent blir ordentlig brun uten kunstig hjelp i form av selvbruning, spraytan, brunkrem og betakaroten, hun blir nok mest rød og solbrent. Are bruker nok sunblock i ansiktet som den "super"modellen han er Dessuten er alle deltagerne (også de som går ut) igjen i Mexico til hele Paradise er ferdig. Det er for at ikke det skal gå rykter om hvem som var der lengst, og dermed hvem som vant. Alle deltagerne er jo samlet siste kvelden og, når kula skal slippes. Er etter det at alle sammen reiser tilbake til Norge.

Bor 25min. med bil unna Fauske. Sambo driver bilverksted, og må være på jobb til alle døgnets tider, og jeg kan planlegge lite mtp på å få han til å kjøre meg rundt siden han plutselig må på jobb og få ferdig noe. Har ikke sjekket togrutene, men tviler sterkt på at jeg kan bruke toget som fremkomstmiddel for treningene der, blir nok mye dødtid mens man må vente på at neste tog skal gå etter treningen isåffal. Vet du klokkeslett på treningene dems? EDIT: Holder til i Saltdal Fint om sommeren, ulevelig om vinteren...

Tror faktisk My hadde hatt større reaksjoner og brukt lengre tid på å avreagere om hun hadde tatt K-testen (som er det eneste vi har fått med oss til nå) da hun var 1,5 istedenfor da hun var 3. Da hun var 3 hadde hun akkurat begynt å bli voksen, og var en mye mer stabil hund enn da hun var 1 år. Jeg husker ikke helt nårtid, men My hadde iallefall flere sånne skummelt-perioder. Hun kunne gå kveldsturen som hun hadde gått mange ganger før, og plutselig reagerte hun på en blomsterpotte i en hage, som hun har sett mange ganger før. Neste dag: null reaksjon, men da kunne hun reagere på noe annet igjen, f.eks et skilt som hun også har sett mange ganger før. Det rare var at disse periodene var borte like fort som de kom. Var som om noen slo av og på en bryter. Siste skummelt-perioden var vel da hun var rundt året, da husker jeg hun reagerte som fy på en slik vei-koster de bruker for å koste opp grus og sand fra asfalt. Den var ikke i bruk, så den bråkte ikke engang. Den skulle hun gå i stor omring rundt, mens hun bustet på ryggen med all pels hun hadde.. I senere tid, har vi gått forbi all slags maskiner og hun bryr seg ikke. Er de påslått passer hun seg så de ikke kjører på henne (hun vet at ting som bråker rører på seg siden hun har hatt med snøscootere å gjøre jevnlig) Jeg tror det er naturlig, akkurat som på menneskebarn. De får jo gjerne også perioder hvor alt plutselig er skummelt. Samboeren har onkelbarn, og den yngste av de har alltid likt han veldig godt - men en kort periode syntes hun han var dritskummel (samme med bestemora, som hun har hatt enda mer med å gjøre) og hylte for full hals hver gang hun så han. Det var over like fort som det kom det og, nå hyler hun bare av glede

Det som har reddet meg til nå har nok vært hundene, men her jeg bor nå er det veldig lite hundemiljø og den eneste jeg kjenner som trener forhåndsvis aktivt slik som meg er veldig mye eldre enn meg. Hun er kjempe hyggelig, og jeg trives godt med folk som er eldre enn meg selv, men når det bare er en person... Så kjenner jeg jo folk strødd rundt om i nordland da, men får ikke pleiet noen forhold siden jeg ikke har bil og det er så å si ikke eksisterende kollektivtrafikk her. Så har man mange bekjente da, men ingen man omgås med for hyggens skyld eller noe. Og vanskelig er det å skulle prøve også, mtp på å komme seg rundt. Lange avstander å gå, for å si det slik. Venner jeg en gang hadde, er strødd rundt om i landet og bare det å skulle reise dit jeg kommer fra opprinnelig uten bil og med hunder er en ganske komplisert sak. *sukker bare av å tenke på de reisene* Har samme erfaring tror jeg, men så har jo (enda) ikke bodd i en stor by. Men i gokk, er det ikke lett å bli kjent med folk. Hjelper neppe at det er veldig lite folk her i utgangspunktet. I bodø følte jeg at folk snakket til fremmede titt og stadig, mens her ute føler jeg at alle ser rart på meg og lurer på hvem i all verden den rare jenta med lilla striper i håret er... I Oslo så ingen rart på meg, men folk smilte ofte til meg (WTF???) og jeg følte at jeg gled så inn i mengden at all angst forsvant på en gang. Det var en ekstremt snål følelse å gå rundt blant så mange folk å ikke tenke på hva de tenker om meg. Veldig uvant! Det er en av grunnene til at det frister å flytte på meg, jeg vil ha den følelsen flere ganger, og vokse på den.. Og jeg tenker at det kanskje er bedre behandlingstilbud, og flere alternativer i en større by. Slik har jeg inntrykk av at det er her ute.. I gokk. Men kanskje enklere med hund ja. Ja, Bergen er utrolig oversiktelig! Jeg er en sånn en som rusler rundt i min egen verden, men Bergen klarte jeg faktisk å skjønne meg på, så jeg gikk meg ikke vill alikevel Og det er jo utrolig pent der, fine bygninger og fin gågate, fiiiiin park og fine folk Høres veldig bra ut Var bare 15 da jeg var der, men vi snek oss ut i byen om natta og vi Kanskje ikke så smart, men det gikk bra. Har tidligere brukt å lagt inn annonse i lokalavisen for å finne leilighet, men her i gokk gikk det ikke, selv etter 3 annonser... Det er veldig lite til leie, og hundefolk må nok ha flaks å finne noen hundekjære folk man kan sjarmere ellers sliter man. Vi har gode referanser, men når det er 10 andre interesserte på de få leilighetene i året som leies ut og resten av leilighetene leies ut på bekjentskap, så er det ikke lett når man kommer "utenifra" og kjenner få mennesker. Men jeg er tvilende på hvor lenge jeg hadde klart å bodd her i gokk uansett hvor flott leilighet vi hadde funnet oss. Det er det med å føle seg fastlåst... Noe man slipper litt unna i en by. Selv i Bodø følte jeg meg mindre alene, og følte jeg hadde fler alternativer. Jeg er ikke så kresen på det, men tror ikke det er et alternativ å flytte til en by som er på størrelse med Bodø f.eks. Da kan jeg nesten bare flytte tilbake dit. Ja, når vi kjørte inn til Oslo, kjørte vi igjennom masse flotte områder jeg godt kunne bodd i. Vi kjørte den der veien over fjellet?? fra Trondheim. Jeg sov mye av turen, så er litt usikker på ruten Men uansett var det utrolig mye fint å lene øyet på altså. Jeg trodde egentlig Oslo sentrum skulle være større enn det var, virker større på TV Jeg er jo ganske ung, og håper og tror at jeg vil kunne komme inn i et hundemiljø og kanskje også bli kjent med folk som sliter med det samme som meg under behandling. Har også noen gamle kjente i Oslo som jeg kanskje kunne fått kontakt med igjen. Trondheim ja Fine byen. Der har man også gamle kjente. 2 busser i kvarteret ??? Her er det mer 1 buss hver 4-6-7-8time...

Har hørt mye bra om Fredikstad Og Stavanger f.eks. Har aldri vært der selv da, har vært lite rundt om i landet, tenk at jeg var 22 da jeg besøkte hovedstaden for første gang

Jeg har lenge drømt om å flytte skikkelig på meg, til en mer sentral plass og lengre sør i Norge. Fra jeg var liten har jeg egentlig alltid sett for meg meg selv i en by, kanskje Bergen, kanskje Oslo... Og når jeg nå har endt opp på landet langt uti gokk, har jeg merket at jeg kanskje ikke trives så veldig bra i det hele tatt. Spesielt ikke slik min situasjon er, det blir egentlig bare værre av å bo her føler jeg. Det er for lite folk og lite som skjer, og jeg føler meg som den eneste i hele verden mye av tiden. Hjelper ikke å være fastlåst uten lappen og bil heller. Etter å ha vært i Oslo i 6 timer, så ble jeg nesten litt forelsket og kunne flyttet dit på dagen Hvordan er det å bo i en så stor by? Største byen jeg har bodd i er Bodø, og det kan jo nesten ikke sammenlignes med Oslo engang. Hvordan er det å bo i en stor by og være under NAV? Forsvinner man inn i mengden av brukere hos saksbehandlerne? Hvordan kan det bli for en som etterhvert skal prøves sakte men sikkert i jobb? Er det vanskelig å få seg småjobber i Oslo f.eks? Regner med kollektivtrafikken er rimelig bra, men er det mulig å bo litt utenfor selve bykjernen og være uten bil? Når man har hund? Hva med Bergen? Var på klassetur der i slutten av 10'ende på ungdomsskolen, og syntes det virket som en veldig fin by. Også virket det ikke som om man trenger bil der?? Jeg kunne jo gå overalt, og var nok innom alle klesbutikkene i hele byen iløped av 2 dager Er det umulig å finne OK steder å bo med hund på slep? Har sett litt på annonser, og der står det enten ingenting om dyr eller så presiserer de at det ikke er tillatt med dyr og røyk... (jeg gjør begge deler, men prøver å kutte røyken da.. Hundene kuttes aldri!) Er det livsfarlig å gå alene på tur med hunden? Blir man voldtatt på første hjørne? I hvilke områder burde man bo hvis man har hund og vil ha mulighet til å gå/sykle til turområder? Da mener jeg litt mark, skog osv - ikke en park Hvordan er egentlig leieprisene i Oslo området? På zett fant jeg en dritlekker leilighet til 5000,- og kunne ikke tro mine egne øyne. Men det er vel kanskje en av sjeldenhetene?

Gjorde jeg å Dennis er sjalu

Ja, det var jo veldig rart. Da er det vel neppe noe betennelse i munnen. Kanskje du har fått noe dårlig V&H?

Kjempe fine bilder, syns du har så fine farger og fin stemning i bildene dine Svendsen og Andersen, genialt Den brune labbisen trodde jeg først var en litt (ehhe) kraftig kelpie på det første bildet hvor den hopper og leker med basset'n *ler* Og terven ligner på Nora til 2ne!

Dra til veterinæren så fort som mulig sier jeg. Død og fordervelse-lukt fra munnen kan fort være betennelsker i tenner eller tannkjøtt, og det trenger ikke synes så godt heller. (snakker av erfaring her ) Kan være så enkelt at det er betennelse i tannkjøttet, og det er ikke farlig, men kan bli det om de får gå lenge med det.

Sambo reagerte på alt mulig som barn, men tror ikke han har reagert på pollen da. Men han fikk utslett og hevelser av masse rart som nøtter, appelsiner, epler osv. Og hund og katt. Nå er han 26 år, og har 2 hunder og spiser appelsin, epler og nøtter når han vil uten å merke noe. Han har allergimedisin liggende, men han bruker den ikke. Som barn var han avhengig av medisinen. Han har også astma, og har slike greier man skal blåse ned i lungene. Han bruker det og sjeldent. Dog har det skjedd at han har måttet dra til legevakt fordi han ble så tett mens jeg har vært sammen med han, men da jobbet han en plass som forverret astmaen hannes veldig mye. Han kan enda reagere på noen hunder, men ikke våre. Han reagerte litt på My med kløe og opphovnede øyne da hun var liten valp, men det gikk fort over. Om han er på besøk hos andre med hund eller katt og klør seg i øynene etter å ha klødd på hunden, så hovner øynene opp og klør. Om fremmede hunder sleiker han på huden der han har en liten rift, så hovner han opp. Også kan han begynne å klø generelt. Så for noen er det håp... Kanskje er det kroppen som vender seg til det igjennom å bli utsatt for det man er allergisk mot i små doser jevnlig, eller kanskje har han vokst det værste av seg.

Åja sånn sett, da skjønner jeg Har ofte måttet gå tilbake jeg og for at My skal skjønne litt mer, hender at jeg kanskje går for fort frem osv. Jeg har også trent på at hun skal gå fvf med apporten i munnen, også har jeg også hatt henne i fvf, fått henne i holdt og bedt henne om å bli igjen mens jeg går et par meter unna og kaller henne inn på plass ifra der jeg satte henne fra meg i holdt'en. Også har vi trent vendinger med apport, stegforflytninger med apport, og omtrent alle mulige ting jeg har kommet på. Tror alt sånn hjelper selv om man aldri får bruk for det i en egen øvelse sånn egentlig. Men hunden får jo forståelse og trygghet på at den KAN på en måte

Han tviler jo ikke på henne sånn sett, han bare dør litt hver kveld han må være alene med henne og høre på den konstante kaklingen hennes om helt fjerne "liksomgreier" konstant i et evig kjør Skjønner han godt jeg. Men Alina vet jo sånn halvveis hvem han er, og sier at han ikke er homo. Rart om de sender inn en deltager som skal spille streit mens han er homo, som en av deltagerne kjenner. Da hadde de vel valgt en som de er sikker på at ingen kjenner fra førav? Har forresten sett samme typen som Kristian mange ganger før, det finnes jo mange av han De virker ekstremt homo, men de er ikke det fordiom.. Husker dere ikke Niklas????? Ok, Niklas nappet kanskje ikke øyenbrynene sine så mye, men han gikk i akkurat de samme klærne (gigantiske utringninger), var ekstremt opptatt av det stygge lange halvfette håret sitt, og brukte sminke... Og var alikevel guds gave til kvinnfolkene, mente han selv. Og ikke akkurat så veldig homo, ikke mer enn hva alle guttene tydeligvis blir når de kommer inn på paradise hotel... Men det kan jo hende, jeg kjenner ikke fyren, men har bare sett akkurat den typen person mange ganger Omnomnom sier jeg bare Og som Camilla sa; "det er godt å ha noe vakkert å lene øyet på"

Var vel omtrent dette jeg brukte for å lære My å holde fast, men jeg brukte klikkerklok sin oppskrift (se på klikkerklok sine sider hvis noen er intr) Men jeg forstår det slik, at Harly her holder godt fast - han bare vet ikke hvordan man skal komme inn på plass med apporten i munnen, fordi han aldri har lært det. Derfor spytter han den ut når på-plass momentet kommer (tror jeg) Det jeg gjorde for å lære My å komme inn på plass med apporten, var at jeg trente på det som en egen øvelse. Jeg tror jeg begynte med at jeg trente en økt med innsitt uten apport, for at dette skulle ligge "langt frem" i listen over ting hun kan, slik at jeg var sikker på at det var noe hun tilbydde lett under trening (gjør det av seg selv) Når det var i boks, så begynte jeg å ha henne foran meg med apporten i hånda bak ryggen min. Når hun er ivrig og vil gjøre noe, så holder jeg apporten 40cm foran nesa på henne og da griper hun den og holder godt fast. Så slapp jeg, og "hjalp" henne inn på plass den første gangen ved å bruke litt håndbevegelser osv og belønnet maaaasse når hun og apporten kom inn på plass. Neste gang brukte jeg ingen håndbevegelse, og etterhvert la jeg på kommandoen på plass der og. Om de feiler, er det bare å holde tilbake belønningen og prøve på nytt, så lærer de jo utrolig fort My slipper aldri apportbukken, hun vet at da må hun begynne helt på nytt

har lest bloggen hennes, og hun fremstår der, akkurat slik hun fremstår på TV. Samme med et radiointervju jeg hørte litt av, hun er seg selv lik

Begynner å få vondt jeg å, hun er jo virkelig alt for dum til sitt eget beste. Hun skjønner ikke bæra av hva Are prøver å fortelle henne, og hun skjønner ikke at man faktisk ikke er smart bare fordi man skjønner en simpel drikkelek

*sukk* Det høres ut som en kelpie-My Er han liten også i størrelse? Han våkner garantert når han runder 8-9 uker, det gjorde My Men My har beholdt det at hun er rolig og trygg i de aller aller fleste situasjoner, og jeg trodde hun skulle være litt sånn "pinglete" å ikke tørre å si ifra om ting - men nå som hun har rundet 4 år så knurrer hun som en bjørn til slitsomme hanhunder og har full kontroll på dem med øyne og hundespråk Før så hun bare på meg og så fortapt ut, og jeg måtte hjelpe henne. My beit også ekstremt hardt, hun var som en krokodille, og den dag idag så henger hun i leker som en malle og kan bli slengt rundt i lufta så lenge man orker, hun sitter enda fast i leken. Håper noen her på hundesonen får Summer eller at eierne lager/har blogg, hadde vært moro å følge henne og pelsen. Valpesyyyyk ble jeg nå! Og haha til valpen i slutten av filmen som henger i den tingen i taket, og deiser over de sovende søskene sine og vekker dem Rart de ikke blir forbanna

Mine er løse når de bader, får panikk om jeg glemmer å ta av halsbånd og sele til og med.. De kan sette seg fast i greiner og steiner som ligger under vann som ikke vi ser. Jeg har også såppass kontroll at selv om det er folk ved elva (eller stranden) så forstyrrer ikke hunden min noen, og når hun svømmer svømmer hun alltid etter noe jeg kaster (og merker ikke så veldig mye annet ). Fugler etc. kan jeg stoppe henne fra å løpe etter, og elg har hun møtt før og hatt et litt uheldig møte med dem så de bjeffer hun bare på på avstand og tør ikke nærme seg de. Også her er hun lett å kontrollere. (dette er da aussien! Den lille terrier-rotta må være i bånd imens, og er bare løs mens hun er i vannet om det er folk og fugler rundt, for hun løper etter og er ikke mulig å stoppe.. Hun har jaget mange kråker for å si det sånn.) Om man har kontroll så ha hundene løse mens de bader, ellers vil jeg foreslå å bruke et langt vanlig kobbel (5+ m) og halsbånd og gå i vannet sammen med hunden mens den svømmer slik at man lar den svømme og alikevel har den koblet.