Maskot

Jeg er svak for de i myndegruppen om dere ikke har tenkt aktivisere hunden gjennom ulike former for nesearbeid og lydighetstrening, men bare vi ha hunden til tur og kos. Samtlige av de myndene jeg har møtt og kjent (irsk ulvehund, whippet, borzoi, afghansk og saluki) har vært superenkle, super laid back, lettvinte hunder å ha med å gjøre. ..hvis du ikke vil bruke dem til typiske hundesporter. De jeg har møtt gidder ikke nedverdige seg til å gjøre triks for peanøtter, men de er kjempeenkle å gå tur med, for de gidder ikke stresse med å trekke avgårde, de bare lunter med i behagelig spasertempo. De minner meg egentlig litt om katter i mentaliteten. Største forskjellen på de myndene og kattene jeg har møtt er at myndene gidder ta på seg oppgaven med å gå tur med deg. Kan love at dere vil komme til å angre om dere kjøper en doodleblanding. Det er mye dårlig gemytt hos useriøse «oppdrettere» og rasene de blander er ofte hunder som krever mye mental stimuli eller 24/7 samvær med eier for å unngå psykiske lidelser som stress, depresjon, OCD, angst, irritasjon osv. Trikset for å holde en mynde lykkelig er å bli med i den lokale lure coursing-gruppen, hvilket gjør dem langt mindre krevende enn andre typer hunder.

https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0102241 Hunden er fortsatt i vekst ved 1 års alder. Jeg ville ikke klusset med et så viktig hormon som testosteron før etter at hunden er ferdig utvokst, og jeg sliter med å forstå at en veterinær synes det er ok å gjøre det. Da må adferdsproblemer pga kjønnsdrift være helt uhåndterlige, og på en liten lapphund ser jeg ikke at det skal være tilfellet. Det er psykisk slitsomt å forholde seg til, ja, men uhåndterlig? Nei. Den veier mindre enn 30 kg. Det kan alle voksne håndtere til den er ferdig utvokst. At pubertetsfase-hunden ikke svarer til forventningene om å være en lydig koserobot kledd i fluff er ikke lovlig grunn til å kastrere den. Hva gjelder adferdsendring etter fjerning av det endokrint vev.. Forskjellen mellom kjemisk kastrering og kirurgisk kastrering er at den kjemiske stopper testosteronproduksjon indirekte ved å stanse LH-produksjonen i hypofysen. Den mekaniske kastreringen fjerner i stedet organet som produserer testosteron samtidig som LH-produksjonen fra hypofysen gjenopprettes til normalt nivå. Selvsagt blir det adferdsendringer. Min påstand om at hunden blir som en «gammel gubbe» (eller «tilbaketrukket og småsur» som TS beskriver det som) var ikke tatt ut av løses luften: https://www.akcchf.org/educational-resources/library/articles/exploring-how-spayneuter.html

Mine innsamlede data peker ganske tydelig i retning av at valper ofte gjør som de selv vil, og ikke helt sånn som eieren hadde tenkt de skulle gjøre. Å få raptus før leggetid har vært en gjenganger på alle mine. Klassisk tegn på trøtt valp. Jeg har egentlig ingen tips utover å gi en kald skulder når den oppfører seg helt uakseptabelt og å gi den riktig oppmerksomhet når den gjør som du vil. Gjør det mer attraktivt for den å gjøre som du vil enn å følge sine egne impulser. Jeg pleier altså ikke å legge meg borti, men lar bare valpen ha raptus til den finner roen, for den roen pleier komme ganske momentant etterpå. Legger jeg meg borti for å begrense raptusaktiviteten vil jeg bare gå inn i rollen som kjiping, og det er ikke nødvendig i situasjonen (synes jeg) fordi sengetidsraptus er noe de vokser av seg, helt av seg selv, og uten å ha blandet meg i moroa som en kjip fangevokter, så beholder jeg trofeet som verdens kuleste, og mine: «Nei!» beholder sin alvorstyngde til de situasjonene hvor de virkelig trengs. Edit: Jeg tok det som en selvfølge at du har prøvd triks som å be ham gjøre noe annet, som <hvasomhelst> han har lært som roer ham ned. Hvor langt har dere kommet med ligge-på-plassen-sin-treningen, og hvordan gjør dere det? Men igjen: fra mine egne erfaringer så hadde jeg bare ignorert, fordi jeg ikke har forventninger til at en 10 uker liten valp skal ha en sånn grad av selvkontroll at den klarer undertrykke kveldsraptusimpulsene. Den gjør det ikke med vilje, den er bare hardwired sånn, og det går over.

Jeg har selv kastrert hannhund, kjemisk. Blandingshund fra en tjuvparring, så faren hadde helt sikkert nok kjønnshormoner. Det var min første egne hund, og jeg var kunnskapsløs nok til at puberteten kom helt uventet på meg, så jeg hadde ikke jobbet forebyggende i det hele tatt, og jeg lot unoter utvikle seg, for jeg visste ikke hvorfor eller hva jeg burde gjøre. Bl.a. hadde jeg latt hunden styre alle turer selv, så turene gikk fra tisseflekk til tisseflekk hvor han fikk stå og ruse seg opp på andre hunders signalstoffer. Det måtte gå galt. Jeg ventet til hunden hadde fylt tre år før jeg fikk satt inn en chip. Det jeg oppnådde med den kjemiske kastreringen var å få kontakt med ham utendørs. Med den gjenopprettede kontakten, som vi ikke hadde hatt siden han var valp, fikk vi i løpet av det halvåret chippen virket trent bort alle unotene, og da chippen sluttet virke hadde jeg en veloppdragen hund som ikke trengte ny chip fordi han hadde fått gode vaner. ..så jo, jeg vet at kastrering kan være nyttig. I vekst er også kjønnshormoner viktige. Det er derfor jeg har en mening om saken.

Først må jeg si at jeg reagerer sterkt på at en veterinær anbefalte kjemisk kastrering på en ettåring. Jeg har sterke meninger om å klusse med hormonene på en hund i vekst og utvikling, og en lapphund er ikke så stor og sterk at man ikke klarer fysisk kontrollere den mens man jobber seg gjennom puberteten — som alle hannhundeiere SKAL være forberedt på at er jobb, om oppdretter har gjort jobben sin med å forsikre seg om at valpekjøper vet hva en hund er — for så å komme ut med en veltrent og veloppdragen, voksen hann i den andre enden. ..men det krever en daglig innsats. Om man ikke gidder det, så er jo kastrering før fylte 3 år en løsning, jevngod med doggie valium og prozac. Det er meg og mine meninger. Beklager det. Om veterinæren anbefaler quick fix, selv på en hund som knapt har påbegynt puberteten, så lytter jo de fleste til det. Når det kommer til svar på spørsmålet: Å fjerne testosteronet hans gjør ham jo umiddelbart til en gammel mann, eller «tilbaketrukket og småsur» som også er noe man beskriver mange gamle gubber som.

Hvis noen som minner om broren din var fæle med hunden (med vilje eller ved uhell) mens hjernen var i kritiske faser av utviklingen så kan det ta en tid å koble om de nerveforbindelsene som trigger fryktrespons som følge av noe broren din gjør. Enig med Simiria i å ta hensyn og gi det tid, på hundens premisser. ...og ikke ta det personlig ? Det virker jo som hunden kognitivt forstår forskjell på broren din og den han minner om, men hunden kan ikke koble om sine egne fryktresponsreflekser. Som ved PTSD: Det hjelper ikke fortelle en tidligere soldat at h*n må ta seg sammen fordi det bare er fyrverkeri, h*n blir jo full av adrenalin og kjenner ubehag selv om h*n VET det.

Virker som de er interesserte i mat også ? ?

Jeg liker dvergpuddel og bichon, men de trenger jo sitt de også, så en sånn kanskje?

Om noen vil forklare meg hvorfor spanielrasene (clumber, field, sussex, welsh, irsk og amerikansk) er strengt adskilte og ingen av dem «kan» kombineres til «working spaniel», så er jeg interessert. For meg, som ikke vet annet enn at alle spaniels skal støkker/reise og apportere, så ser det ut som det eneste som skiller rasene er usunne krav om et bestemt utseende. Schäfer (for å nevne den mest åpenbare) er jo en rase med langt større variasjoner i temperament/lynne/gemytt, intelligens/arbeidsevne og energi/arbeidskapasitet innad i rasen enn det er mellom flere av disse schäfertypene og andre raser. Er tilfellet det samme for spaniels?

Hvis man ikke gjør det på valpens premisser er det veldig kontraproduktivt, men akkurat den valpen der skulle jo bli førerhund. Selv om jeg aldri skal ha med hund inn på en konsert så liker jeg å «bombesikre» hunden så godt jeg kan, så jeg trente mye i ulike miljøer i bysentrum gjennom sosialiseringsvinduet. Fordi jeg «utsatte valpen for unødvendig mye kaos», kontinuerlig gjennom hele valpeperioden, så syntes den det var kult å være på festivalområde som tenåring. Det festivalbesøket startet ikke med å valse rett inn, men ved å ta tempen i periferien og bevege oss inn mot kaoset på hundens premisser. Hunden synes det var kjempekult, for ikke bare var det mye som skjedde og masse blide og trivelige folk, men hun fikk vise hvor flink hun var og tjente masse godis, og mamma var kjempestolt, som medførte at også hunden struttet av glede, stolthet og selvsikkerhet. ..så nei, det er ikke idioti å miljøtrene hunden. Hun der kunne man nærmest sendt nyttårsraketter mellom beina på, og hun ville fortsatt stått stødig og fokusert på fører og utbetaling. Fra etologer. Nevrologisk så foregår jo ting i faser. Det tar en viss tid før den og den delen er ferdig, og forbindelser mellom deler bygges opp, når noe er ferdigstilt starter en ny fase i konstruksjonen. Hos mennesker modnes hjernen ved at den «rydder opp» og bryter ned forbindelser som ikke er i bruk mens den forsterker såkalte higways, som ofte er i bruk. Prefrontal cortex hos mennesker er siste del som er moden i midten av 20-årene. Ca 16 uker handler nok om en faseovergang i hjernens utvikling, kanskje om oppbygging eller nedbryting av forbindelser mellom ulike former for hukommelse, kognisjon og amygdala? Dette skjedde en redigeringsleif med quoten fra @Wilhelmina, som understreker poenget med sosialisering i sosialiseringsperioden: En ekspert sa at sosialiseringsmøter med andre valper og hunder bør være absolutt minimum 20 min lange, ideelt 45 minutter. En annen ekspert sa max 15 minutter. Begge er utdannede eksperter med lang erfaring.

Jeg forholder meg til hva vitenskapelige studier viser, altså harde fakta, så det preller bare av om noen kaller meg dyremishandler for å ville redusere andelen kjøtt i hundens kosthold, ikke kutte det helt ut. Fôr av norske råvarer er bedre enn EU og USA når det kommer til storfes dyrevelferd, men når det gjelder kylling og svin så er forholdene **** meg helt jævlige her også, unnskyld at jeg sier det, men dette vet vi alle sammen. Vi bare fortrenger det for å slippe den kognitive dissonansen(*). Selvsagt går hunden foran produksjonsdyrene om man må veie dem opp mot hverandre, men jeg vil prøve å bidra mindre til å holde liv i en industri basert på systematisk dyremishandling. MUSH Vaisto Puppy med rein og MUSH Vaisto Wild var ca 50% av kosten til forrige hund. P.g.a. størrelse og pris blir det nok dessverre «bare» godis (vi skal trene mye) til den neste, sammen med bl.a. elg- og reinskav, tørket fisk og evt noe lokalt fra økogårder, som er kjøttvarer jeg ikke har etiske betenkeligheter med. Med en «gigant» så kan jeg glemme å fullføre med MUSH, og trenger noe mer å legge i bunn, helst tørrfôr, og da peker det etiske kompasset mitt i retning av plante-, sopp- og insektsbasert(**) fordi disse alternativene finnes. *) **) usikker på om det gjelder hele klassen insecta, men en studie konkluderte med at <arter> mangler smertereseptorer, og viste ingen tegn til å føle smerte av å miste bein eller bli klemt halvflate, de bare fortsetter business as usual som om de ikke registrerer det.

Alt den skal tåle som voksen bør den ha opplevd (noe ca liknende som) før den fyller 16 uker. Noen hunder skal aldri sette fot i byen, og trenger sosialiseres/miljøtrenes til lukter, lyder og situasjoner på bygda, mens andre trenger føle seg hjemme med og trives i et luktkaos rundt klovner, høy musikk, tett trafikk og folksomme bygater med berusede mennesker i byen på varme sommerkvelder. Kunsten er å gjøre dette til nøytrale og positive opplevelser for valpen. Ikke vanskelig om man er et rolig og avslappet menneske, har empati, er fokusert og kan lese hundekroppsspråk, har bygget et solid tillitsforhold, forstår ulike former for belønning og når de er på sin plass. En tilbringer jo ikke timesvis på russetreff dagen etter å ha kidnappet en valp som en ikke har rukket bygget tillitsfull tilknytning med ennå. Jeg holdt på å hekte øyenbrynene fast i hårfestet første gangen jeg møtte en bitteliten goldenvalp (9 uker ‘ish) på festivalkonsert. Sånt skulle en ikke utsette valper for, hadde jeg hørt, og holdt på drepe den ***** dyremishandleren med øynene. Valpen skulle bli førerhund, fikk jeg beskjed om, og dette var en del av utdanningsprogrammet. Det inspirerte meg til å lære mer om det, og det er derfor jeg kaller miljøtrening ‘sosialisering’, fordi det er hva fagfolk kaller det i alt jeg har lest: Sosialiseringsperioden (ca 3-16 uker) og sosialisering (hva man gjør i den perioden). Samme hvor godt sammenskrudd en hund er genetisk, så vil den bli ganske stresset om den har vokst opp på en avsidesliggende gård og plutselig befinner seg på Youngstorget en varm lørdag med arrangement hvor folk har kledd seg ut. Sosialisering/miljøtrening er viktig. Edit: Ikke sett noen vitenskapelige publikasjoner om dette, så det blir gjetting, men kan det tenkes at manglende sosialisering er en veldig stor del av årsaken til at det er en så åpenbar sammenheng mellom useriøse «oppdrettere» og hunder med dårlige nerver? Gode oppdrettere ikke bare sosialiserer godt selv, men de forsikrer seg også om at valpene blir behandlet riktig i sine nye hjem. Dårlige «oppdrettere» verken sosialiserer godt fra starten eller forsikrer seg om at valpene havner i hjem hvor dette blir fulgt opp riktig. Kausalitet eller korrelasjon?

Absolutt ingen avsporing når man oppgir dyrevelferd og miljøetikk som begrunnelser for å ville fore flexitariansk. Kjøttdelen av flexitarianerkostholdet vil man jo også ha så etisk som mulig. Takk for tips! Har veldig vanskelig for å se for meg at det er mulig å få til noe særlig med en rase som i all hovedsak virker matmotivert om man bare har veggies å by den på. Da blir det nok noen: «Du er ikke den egentlige mammaen min!»-episoder når den kjenner lukten av hva de andre hundene på trening får ?

Noen fungi er visst veldig lovende til bærekraftige proteinproduksjon i kommersiell skala. Ikke til å stikke under en stol at klimaet her gjør det vanskelig å produsere vegetabilske proteiner, men storfe som gis importert kraftfôr er ingen brukbar løsning i en verden som ikke får kontroll på fødselsraten. Leste for et par år siden på NRK at en liten bolle med et nesten fullverdig måltid kostet en gjennomsnittlig dagslønn i et ikke hungersrammet eller krigsherjet afrikansk land da. Det er jo ikke helt fair å fore norske hunder med storfe flasket opp på importert soya, hvorav mesteparten forsvinner til bevegelse og å opprettholde dyrets kroppstemperatur, mens en afrikansk familie med en lønn må velge hvem som skal få spise dagens måltid. Dyrene bryr seg ikke om sånt da. Om jeg bare hadde tatt video av bikkjas reaksjon på roastbeef (skalv) vs rynkingen på nesa når tilbudt det eksperimentelle veganske tørrforet jeg ville prøve ? Det var bare to merker å velge i den gangen. Sikkert lettere å finne noe brukbart nå. Det finnes jo faktisk masser av helveganske hunder over dammen, og selv kjenner jeg noen som hadde en helvegansk papillon som var frisk og rask og eldes med verdighet til hun nylig takket for seg som 15-åring, så litt sånn halvveisveggis kan man nok trygt prøve ut på en utvokst hund om man følger opp med å måle pH i urin og tar blodprøver innimellom — noe man virkelig burde gjøre om man forer med rått + Acana/Orijen eller liknende «naturlig» fôr også.

Dette ser dog mer spennende ut, basert på sopp: https://wildearth.com/products/clean-protein-dog-food Fader, jungelen av veganske fôr begynner tette seg den også. Helt sikker på at det er mye usunn dritt produsert av kunnskapsløse tree hugging hippies som drømmer om Utopia, men det må da finnes noe bra fôr også. Noe som er prosessert slik at det ikke gir økt tarmgass (ubehagelig og smertefullt for hundene) og mengden avføring holder seg normal. RC har jo klart lage et de står inne for å selge med merkenavnet sitt på. Edit: føler jeg bare spammer ned i iver uten å vente på kommentarer, så legger til her istedet for enda en ny kommentar. I en studie gjort på et lite utvalg løpshunder viste ingen av hundene noen forskjell i røde blodceller eller hemoglobin: Kilde: https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/19480731/ Ikke lest gjennom kildelitteraturen, men dette virker seriøst nok: Kilde: https://www.mdpi.com/2076-2615/6/9/57/htm Om journalens peer-review og publiseringskriterier her: https://www.mdpi.com/editorial_process

Dette ser på papiret ut som det beste plantebaserte foret som selges i Norge. Med tanke på hvor stor andel vegetabilske produkter det er i de typiske fôrene fra de som har forsket mest (RC og Eukanuba), er det så galt å fore med dette i tillegg til mer etiske fisk- og kjøttfôr som Orijen og Acana (veiled meg om det etiske kompasset mitt er i ustand ang disse), litt MUSH BARF-boller, frysetørket fisk, tørkede sardiner og elg- og reinsdyrskav? Er det noen som har prøvd eller kjenner noen som har prøvd? Finner dessverre ingenting om hvordan ingrediensene er behandlet. Det er et viktig punkt før jeg vurderer prøve. Hva «Hunder er carnivore og skal spise som ulver,» angår; det er jo bare 10 000 år siden mennesker begynte dyrke korn og grønnsaker, og veganere kan i dag hevde seg i toppidrett. Her har det åpenbart vært evolusjon underveis på «bare» 10 000 år. Hundene har vært med oss hele veien og spist restene våre gjennom disse årene, så mange raser er nok betraktelig mer omnivore enn de mest hardbarkede råforere hevder, samtidig som f.eks. polarhunder neppe tåler vegetabiler særlig godt. https://www.zooplus.no/shop/hund/spesialfor_tilskudd/vegetarianerhund/vegetarisk_hundefor/683925 Før jeg føler meg trygg vil jeg nok bruke f.eks. ProPlan som basisfôr, spesielt til valp. Tar ingen sjanser under vekst og utvikling, men er absolutt åpen for å teste litt mer med utvokst hund. En kan jo kontrollere med blodprøver for å sjekke hvordan det går.

Derfor flexitariansk, ikke vegansk. Om du ser hva jeg skriver, så har jeg ingen planer om å ikke gi masse godis av fisk og kjøtt. Ingen stor tro på vegetabilske godbiter som belønning, for å si det sånn ? Har absolutt ingen betenkeligheter med vilt og rein, og langt færre issues med sau enn jeg har med gris, storfe og fjørfe, og selv om jeg har issues med standard storfehold, så serverer jeg heller tørket oksepenis enn vegetabilske tyggesaker, rett og slett fordi hunden liker det. Det handler ikke for meg om å ikke ta liv, men om hvordan dyrene har det mens de lever. Miljøaspektet er også et argument for å redusere kjøttkonsumet, men for meg er dyrevelferden viktigst.

@QUEST jeg har vært aktiv i NOAH og stått utenfor sirkus og protestert i flere år, gått i fakkeltog mot pels, demonstrert mot forsøksdyr og var 100% veganer i 12 år. Har lært å gi mer **** med årene, for egen livskvalitet skyld, men er fortsatt litt vegan at heart, selv om jeg ikke stresser med det i praksis lenger. Har alltid foret hunder med kjøttmat, f.eks. Når det kommer til å utnytte dyr til menneskers fordel, så har jeg fått et mer nyansert syn med årene. Forsøksdyr i medisinsk forskning anser jeg som et nødvendig onde. Andre mener annerledes. Bruken av ruinhunder like så. Det finnes flere videoer fra forskjellige stadier i den aktuelle hundens trening mot dette, og fra de å dømme: om den virkelig ikke hadde villet, så hadde den ikke gjort det, men den synes tydeligvis lønna er verdt det. Om jeg eller noen jeg er glad i sitter levende fast i ruiner etter et terrorangrep er jeg nok uendelig takknemlig for å bli funnet av en hund som er trent til manøvrere i ustabile ruinmasser i stummende mørke.

Jeg er fullstendig klar over det. Var selv 100% veganer da jeg foret med de mest kjøttrike fôrene, så påtvinger ingen og har ingen ambisjoner om å vanskjøtte en hund. Faktum er dog at metabolisme består av å bryte ned makromolekylene som kommer inn, for så å bygge opp nye fra byggestenene. Om disse byggestenene da kommer fra vegetabilske kilder er ikke et problem om hunden kan bygge de nødvendige makromolekylene fra dem. Til eksempel kan hunder lage vit A fra betakaroten. Hva som er viktig når en skal hente byggeklossene fra vegetabilske kilder er at de er prosessert og bearbeidet riktig. Det er himmelvid forskjell på å fore med kokte, hele belgfrukter, korn og grønnsaker, og på å sette sammen et fôr som inneholder prosesserte bestanddeler fra de samme kildene. Motivasjonen min er dyrevelferden til produksjonsdyrene. Kan jeg redusere mitt økonomiske bidrag til å opprettholde deres lidelser i landbruket? Enn så lenge står det ingen utfyllende info om hver enkelt gård på fôret, og industrielt dyrehold i utlandet er så ****** nasty at jeg får smerter i samvittigheten.

Jeg er wannabe-veganer av dyrevernshensyn. D.v.s. at jeg lever ikke i Utopia, men på planet earth, og tror ikke en vegansk verden er mulig, eller at hunder lever godt som veganere. Det sagt, så synes jeg vi burde prøve begrense hva jeg synes er dyremishandling i det industrielle landbruket, og lurer på om det vil fungere å fore delvis vegetabilsk, med en viss andel vegansk tørrfôr i kombinasjon med mer tradisjonelt tørrfôr, i tillegg til fisk og sau, og litt viltkjøttsnacks til fest. Å gi hunden kjemisk/enzymatisk ubearbeidede belgfrukter er ikke aktuelt. Jeg er interessert i et vitenskapelig basert laboratorie-fôr som supplement til mer tradisjonell kost og evt tilskudd som kanskje trengs. Hundeernæring er komplisert, og jeg har kun generell basiskunnskap i biokjemi, celle- og molekylærbiologi — ingen detaljkunnskaper om hvordan proteinkatabolisme og -anabolisme foregår i en hund. I tillegg foreligger vitaminer og mineraler i forskjellige former som absorberes og utnyttes i ulik grad, og det vet jeg heller ingenting om hvordan fungerer i en hund. Fett er heller ikke ett fett. Er det noen proteiner hundene ikke bygger lett fra bare aminosyrer, men krever som polypeptider? ..for om de bygger alt fra aminosyrer, så kan de jo få alle nødvendige proteiner fra vegetabilske kilder dersom disse er forbehandlet riktig. Hvordan ser hundens fettmetabolisme ut? Jeg har vanskelig for å se for meg at den er optimal på bare plantefett. Jeg tror hunder trenger animalsk fett i kosten. Et hinder for å i det hele tatt kunne lage gode plantebaserte fôr er cellulose. Er celleveggene ordentlig brutt ned og fjernet fra de kommersielle plantebaserte fôrene? Håper tråden ikke havner i debattkjelleren. Ønsker en seriøs, vitenskapelig og rent informativ diskusjon om dette, så fri for synsing og følelser som mulig. Noen som har peiling? Edit: råforing med kylling og svin er totalt uaktuelt om noen føler for å snakke varmt for det. Hundene har fungert fint på V&H, men jeg er så totalt imot de to typene dyrehold, og salmonella og E. coli er jeg heller ikke veldig begeistret for. Mer åpen for å iblande råfor av storfe, fisk og får, men har altså lyst til å vite om det finnes veganske tørrformerker som kan fungere og i hvilken andel sammen med hva. Av tradisjonelle tørrfôr har jeg fra tidligere ingen dårlig erfaring med noe av det vi har kjøpt i dyrebutikker, unntatt Eukanuba som var bare driit på alle mulige måter for min hund. Dagligvarefôr holder jeg meg laaaangt unna. Foret mest med ProPlan (variantene med lam og laks) på den ene fordi han ikke tålte egg (prompet død og fordervelse), og det fungerte kjempegodt på alle måter. Siste hund gikk på flere typer Orijen og det fiskebaserte foret fra Acana, sammen med mye MUSH BARF + litt bær, litt ris og litt kokte grønnsaker. Hun fungerte kjempefint på det, og jeg skjønner ikke hvorfor når jeg ser andres erfaringer med det. Bestilte en sekk vegansk tørrfôr fra USA før noen forhandlet noe sånt i Norge, men fikk aldri testet det, fordi hunden nektet smake på det ? Jeg er dog villig til å prøve igjen, men jeg vil vite hva jeg begir meg ut på.

Jeg har hatt to og foretrekker en. Jeg har rett og slett ikke kapasitet til å trene to hunder samtidig og lærte det på den harde måten. Hvordan andre får det til, og attpåtil presterer godt med opptil flere hunder de har samtidig er meg en gåte. Jeg er en sånn enhundstype, ikke en flokkdame. Om man ikke har ambisjoner utover å ha turkompiser og familiemedlemmer så trenger man jo ikke bruke dobbelt opp med tid på å gi hver hund halve oppmerksomheten, ved å trene den ene mens man neglisjerer den andre, og det er unektelig bedre med to som har selskap i hverandre når man er på jobb.

Da får man vel bare sette av penger til det. Huff, jeg ville kanskje vurdere spørre om pris først om hunden var litt oppi åra, og så evt ringe en jeger istedet. Man ble en litt mer kynisk **** av å ha vokst opp i hestemiljø hvor dyrene var varer for kjøp og salg og verdien av dem ble satt ut fra hva de presterte. ..men på ramme alvor, liksom. Å betale ~ 100 000 kr for å redde en litt tilårskommen hund tror jeg kunne påvirket forholdet til den i litt negativ retning, og jeg ville kanskje automatisk ha fått litt høyere forventninger til en good boy etter en sånn utgift på en ung hund også. ? Huff, sånt skjer jo, og det er veldig fint at det finnes noen som kan stille opp med hjelp, samme hva det koster.

Ja, det er de. Det hadde ikke vært aktuelt ellers. ... Noe jeg kom til å tenke på: hva pokker gjør man om en stor og tung hund skader seg ute i terrenget? Kan man ringe Norsk Folkehjelp og få noen til å komme med båre? Må man bestille helikopter? Finnes det forsikringer som dekker noe sånt?

Med «som» fyrverkeri mener jeg smell og lukt. Selve nyttårsaften får ikke jeg trent på (jeg skal ikke ha vintervalp), men man kan miljøtrene til å generelt tåle kaos og ståk. «Klovner» og liknende raringer kommer min til å møte mange av om vi skal konkurrere i freestyle. Derfor viktig for meg at det ikke kommer som noen overraskelse på første stevne. Å miljøtrene en gårdshund til bygater er selvsagt bare bortkastet tid Hva angår å stole på at lite miljøtrente hunder skal takle «nytt og ukjent» helt fint, så har ikke jeg masse tillit til at sånt går av seg selv for alle hunder, derfor bedre føre var. Oppdaget at min første var nazist da han møtte første mørke afrikaner etter å ha passert to år. Det klikket fullstendig for ham. Samme da vi møtte en dame i rullestol. De raringene der hadde ingenting på planeten hans å gjøre, for å si det litt forsiktig. Gud, så pinlig det var ? Ellers var jeg veldig fornøyd med forrige hund som var grundig miljøtrent og sosialisert etter alle kunstens regler. Hun var fullstendig uanfektet da jeg tok henne med til studentfestival ved semesterstart. Ungdom i alle grader av beruselse ståket og ravet tett rundt henne i uforutsigbare frekvenser og mønstre. Det ble pekt, de hvinte, hylte og lo, og mange overfallshilste. Hun bare koste seg med all oppmerksomheten samtidig som hun fint klarte følge med på meg og ta alle oppdrag jeg ga henne, inkludert avstandskommandoer. Hadde jeg utsatt den første for det der hadde han fått panikk og bitt.

Nei, jeg bor på Sørlandet. Kjenner til gode treningsmiljøet med erfarne og kunnskapsrike folk både her og dit jeg kanskje flytter før jeg får valpen, litt avhengig av jobbsituasjon. Jeg tror egentlig ting vil komme til å gå helt fint om jeg bare holder meg til oppskriftene i sosialisering og trening. Hvordan i all verden klarer ellers oppdrettere av de mest alvorlige rasene komme seg gjennom utstillinger og konkurranser, liksom? Den første egne hunden min, som jeg hadde store problemer med, han var den sky og tilbaketrukne valpen som satt i bakgrunnen og så skeptisk ut, bak de andre valpene på alle bildene. Han var blanding av BC og JRT av alle mulige kombinasjoner, vokste opp på en gård hvor han var den siste som var igjen da jeg hentet ham ved ca 17 ukers alder. Moren hans, som han hadde vokst forbi, var så lei at hun bare glefset og snerret mot ham, og han bar litt preg av hennes brutale avvisninger også. Han var såret, engstelig, alene, ikke opplevd noe som liknet det bymiljøet han kom til, i tillegg til å være den blandingen. I det hele tatt: hvor mange flere feil kan man starte med i utgangspunktet for et hundehold? Legg på en naiv førstegangseier som forventet noe ala de veloppdragne familiehundene jeg var vokst opp med, og katastrofen er et faktum. Jeg lærte veldig mye av det da. Always look on the bright side of life