Maskot

Det er nettopp det at de virker veldig sterke mentalt som tiltrekker meg. Inntrykket jeg har fått er veldig høyt mot og en sjeldent laid back attitude — trygge på sin egen maskulinitet. Videoer fra en russisk IGP3-konkurranse med bare BRT’er viser flotte hunder som kun er fokusert på fører, eller slapper av og ikke bryr seg om noenting mens de venter på tur, og som avreagerer aldeles nydelig på banen. Samtidig har jeg også sett noe ræl fra russere som tydeligvis bare vil ha skarpe og skumle hunder, men det svenske oppdrettet virker som et veldig godt utgangspunkt for å få en som de førstnevnte. Fokuset på nesekontroll kommer av dårlig erfaring med en tidligere hannhund. Russerne skal være mye bedre på det området, men hjernen min er fortsatt preget av alle de situasjonene hvor jeg mistet all kontakt med et hormonmonster som ble døv og blind og glemte ALT den hadde lært i en halvtime etter å ha fått i seg dopet, så jeg vil forebygge så godt jeg kan ved å la snusing på tisseflekker være mammas avknapp fra starten av. Om alle fortsatt mener det er feil, argumenter litt hardere for hvorfor, så kanskje jeg tar det til meg allikevel. Foruten hormonrus er manglende kontroll over andre hunder som plutselig dukker opp en stor bekymring. Dårlige opplevelser med andre hunder i feil alder kan gi alvorlige, varige mén. Jeg kan ha sosialiseringstreff med stabile hunder til jeg blir blå i trynet, og jeg kan lære den å ignorere kjeftsmellere i bånd, men overfall fra løse hunder kan jeg ikke forutse eller forebygge. Til kreativ lydighet er «herme mamma» noe av det første den vil lære seg at lønner seg, så jeg kan ikke hoppe i mellom og prøve jage bort en løshund som nærmer seg. Det er adferd den ikke skal herme. Når valpen er bitteliten ser jeg for meg at å rett og slett løfte den opp er den beste kriseløsningen om situasjonen er alvorlig. (Jeg vet mange er sterkt uenige i det, så vil gjerne lære om alternativene og hvorfor de er bedre på sikt.) Som litt større vil jeg kanskje prøve be hunden sette nesen i bakken med siden til, og selv stille meg mellom med siden til og ansiktet bort for å dempe angriperen? Hva man får sin egen hund til å gjøre i situasjonen og hvordan den andre vil reagere til i teori og praksis, dog.. Jeg hadde en som ble preget for livet av et overfallsangrep bakfra fra en løs tispe da han var 5 måneder, hvor jeg selv presterte å eskalere situasjonen ved å utagere og rive kjefte på eieren i stedet for å bare ta det helt kult og gå som om det ikke var noen big deal, og vi fikk aldri jobbet oss trygge på større hunder, fordi han ble overfalt av større, løse hunder igjen og igjen, selv på treningsbanen av en pubertal golden, og frykten lot seg til slutt ikke jobbe bort etter alle tilbakefallene. Vil ikke ha noen reprise på det, så hva er beste måter å håndtere sånne situasjoner på? En rekker jo ikke tenke stort når det skjer, så en må ha en plan for det. Var veldig heldig med forrige hund og opplevde ingen sånne situasjoner, men den før der hadde så mange sånne situasjoner at jeg vil være forberedt på hvordan håndtere det.

De er avlet ganske godt «ned» etter at avlen ble tatt over av private. Av det jeg ser på de jeg ser på er de ganske lik riesen og rottis i dag. Høyt mot, stabile nerver og langt mer førerorienterte enn selvstendige, men absolutt ikke en hund man skaffer seg uten å ha kunnskap om sosialisering og læring, eller tid og motivasjon. Det blir min femte egne hund, i tillegg til de to jeg vokste opp med som barn og tenåring, så mener selv jeg skal være godt nok rustet til dette nå, etter at den forrige hunden ble nøyaktig som jeg ville ha den, men raser og individer.. En vet jo ikke med absolutt sikkerhet hva som vil slå ut mest i et individ av denne rasen. Noen kommer med newfoundland-treghet, noen med ovcharka-alvor og mer selvstendighet, noen er spretne og energiske arbeidsjern. Noen trener ringsport, andre bruker dem som utstillingsdukke, som de ekstreme ytterpunktene. Oppdretterne jeg i stor grad har bestemt meg for er begge svenske og har avlet med mål om at hundene skal være brukbare til IPO/bruks i mer enn 15 år, men oppdretterne har visst selv sluttet konkurrere selv (flere titler på hundene for et tiår siden) og ingen av kjøperne jeg har sett konkurrerer med dem, men brukbarheten skal jo ligge der selv om. Oppdretterne er raseentusiaster (in it for the love), holder til i samme område og samarbeider godt, så det blir en av de to. Selv er jeg mest interessert i kreativ lydighet og bruks og kommer ikke til å trene C-arbeid til konkurranse fordi jeg ikke vil lære hunden å fly etter en person som beveger seg bort fra den. Jeg kommer til å tilbringe noen dager med valpen før jeg tar den med meg, for å bygge tillit og bånd og gjøre overgangen så lite traumatisk som mulig. Deretter blir det sosialisering som for en førerhund, slik jeg gjorde med forrige, med veldig godt resultat.

Hvorfor vil du ha schäfer som «familiehund»? Det er en svært intelligent brukshund som trenger mye stimuli, og den har en god porsjon vokt. Er du sikker på at det er det beste valget for deg? Vår schäfer var veldig territorial og beskyttende. Det kan høres fint ut med en hund som tar på seg oppgaven med å beskytte hjem og familie, men det har sine skyggesider. Barn på besøk etter skoletid, når voksne ikke er hjemme, f.eks. Andelen schäfere som uprovosert utagererte mot min forrige hund (BC), ved å henge i båndet og brøle «jeg skal banke likskitten ut av deg, din lille fjott!» overgikk alle andre raser, sannsynligvis fordi mange som skaffer seg schäfer tror det bare er en litt annerledes utseende golden retriever, og derfor ikke sosialiserer og trener riktig og nok, og får problematferd. Du skriver at du vil trene lydighet og spor, men hvor mye? De fleste raser kan både gjøre og liker det. Skal man ikke konkurrere, hvorfor velge en av de rasene som KREVER mest trening? Misforstå meg rett, det kan godt hende du vet hva du går til, og at schäfer fra noen linjer er helt riktig hund for deg og din familie, men min egen erfaring skriker nei, du vil nok egentlig ha en litt mindre stimulikrevende type hund når alt kommer til alt. Er du forberedt på å hele tiden gi hunden oppgaver, hjemme som ute, så den har noe å holde mentalt fokus på og ikke begynner finne på oppgaver av seg selv i rastløs fortvilelse? Om du er det, så er det jo bare gøy å ha en, men om du ser for deg ro hjemme, utenom tur og trening, så vil hunden bli deprimert og problematisk. ...tror jeg, basert på min erfaring, som er begrenset til mine opplevelser i mitt liv.

Som i: jeg kommer til å bli dørgende kjedelig om valpen sniffer på tisseflekker. Stoppe, fullstendig ignorere, og la den innse at tissesniffing er mammas avknapp. All moro opphører og vi går ikke videre før tisseflekken er teit. Det er SÅ viktig for meg å få det under kontroll fordi forrige blokkerte fullstendig og gikk i full mongomodus av det. Enset ikke at jeg eksisterte og ble uimottakelig for noe som helst. Eneste som stod i hodet på ham var å finne tispa og banke de andre hannhundene. Sånn vil jeg ikke ha det med en på 50-60 kg.

Jeg trener med positiv forsterkning og negativ straff. I totale krisesituasjoner kan jeg finne på å brøle nei eller fysisk trekke hunden unna om jeg kan, men det er brannslukking forbeholdt farlige situasjoner. Å være verdens aller kuleste og kilden til bare godt er veldig viktig for meg. Å være sint eller kjip påvirker forholdet negativt. Laber belønning (én tørrforbit) ved dårlig utført, uteblivelse av belønning og synlig skuffelse ved ikke utført, og sosial avvisning ved uakseptabel adferd er de straffene jeg har i verktøykassen som fungerte utmerket på forrige hund. Planen er å komplett ignorere valpens sniffing i tiss, og ikke belønne den når den går videre fra flekken heller, for den skal ikke forbinde tissesniffing med belønning i det hele tatt. Det blir derimot full fest når den bare ignorerer tisseflekker. På asfaltturer har jeg tenkt å trene hver eneste meter uansett, så jeg håper jeg bare klarer være kul nok til at fokuset ligger på meg og ikke på å lese avisen. Terrengturer vil gå utenfor stiene, da terrengturer er til for å bygge muskulatur, balanse og smidighet, ikke tusle på en flat sti, og det er forhåpentligvis mindre å lukte på. Jeg vet det for den gjennomsnittelige hundeeier fortoner seg som grov dyremishandling å ikke la hunden sniffe som den vil, men jeg har ambisjoner utover familiehund og turkamerat, samt at en hund på 50-60 kilo med sterkt «vokt» er en hund jeg helst vil ha edru på tur. Ta polititjenestehunder f.eks. Er det dyremishandling å oppdra (v/positiv forsterkning/negativ straff) en politihund til at sniffing er business, not pleasure? En hund i tjeneste kan jo ikke ruse seg på løpetiss, så en må jo faktisk trene den til å ha selvkontroll på nesegrevet.

Noen som har erfaringer med læreevne og arbeidsmoral? For en som kommer fra BC og ønsker seg en litt roligere type med samme arbeidsglede, bare på et lavere energinivå, vil russeren kunne innfri forventningene? Med BC’en tok det 6 lange måneder med kontinuerlig sladretrening i alle situasjoner for å få gjeterefleksene under full selvkontroll, så jeg regner med noe liknende med vokte/varsle-reflekser? Den kanskje største bekymringen er samkjønnsaggressjon og seksuelle drifter. Hvordan er de der? Fordi rusa hannhund som blokkerer er det nest verste jeg vet (etter rusa hannhund som aggressivt utagerer), så ser for meg å gjøre forebyggende arbeid så godt jeg kan, med trening rundt løpetissflekker helt fra starten og innlæring av å egentlig ikke lukte borti noe som helst uten å få beskjed først, d.v.s. aldri nesa i bakken utenom nesearbeid, som jeg vil gi daglig. Hypotesen min er at dette vil hjelpe mot tisseflekkrus når puberteten kommer. Er det et for hårete og urealistisk mål å få til en voksen hannhund som ikke sniffer tisseflekker? Noe av det som tiltrekker meg ved rasen er «reservert mot fremmede». Hvor tveegget er det sverdet? De riesenschnauzerne jeg har møtt har vært totalt uinteresserte i meg, hvilket jeg liker veldig godt. På den annen side hadde familien til en barndomsvenninne en som gjerne satte tennene i fremmede. Rottweilerene jeg har kjent har egentlig oppført seg som retrievere: super utadvendte og sosiale og happy go lucky, så jeg tror ikke egentlig de norske rottweilerne er veldig sammenliknbare med de rottisene som ble brukt i utviklingen av BRT’en. Airdale har jeg møtt i noen minutter én gang, og har ikke noe inntrykk av. Noe newfoundland og kaukasisk ovcharka ligger også i rasen, og bidrar på sine måter på godt og vondt. Fra hva jeg ser på YouTube, Instagram og Facebook er dette helt klart en rase jeg liker, men det er jo ingen som legger ut noe om skyggesider i den glansbildeverdenen. Fortell!