tillien

Vet ikke helt ståa nå, men for noen år siden var det svært få oppdrettere av welsh i Norge og det var visstnok en del problematikk rundt mentalitet. Det betyr ikke at dere nødvendigvis må droppe hele rasen, finnes helt sikkert mange fine hunder, men vær ekstra nøye med å sjekke oppdretter og opphavet. Kan være litt skummelt om man er 100% bestemt på en liten rase med få oppdrettere … man ender kanskje opp med å ta det som er tilgjengelig bare for å få drømmen oppfylt, kravene senkes - alltid greit med valgmuligheter. Nå er vel welsh og engelsk springer spaniel såpass like at det gir mening å være fleksible der … Og så går det an å se til Sverige også - mer å velge i der.

I mitt hode er ikke jaktlabbe, settere eller breton noe som bør være rene familiehunder - selv i en aktiv familie slik du skisserer. Det er alle jakthunder med sterke jaktlige drifter som de bør få utløp for for å få gode liv, mener jeg. Nå kan vel onde tunger si at veldig mange settere og breton bedriver forsvinnende lite jakt i løpet av et år og fungerer likevel greit som familiehunder - men det blir likevel feil i mitt hode. Men en jaktlabbe som ikke får brukt sine drifter jevnlig blir i alle fall fort mye å håndtere. Det er MYE hund, og ikke noe man anskaffer uten å ha en klar bruksplan for hunden. De er vel tett på umulig å få kjøpt uten en slik plan også - i alle fall fra seriøse oppdrettere. En labrador av «vanlig» type hadde nok vært midt i blinken sånn bortsett fra størrelse og muligens røyting da… Springer spaniel (fortrinnsvis engelsk - welsh er det vel litt mer rusk på) synes jeg høres ut som en god match, også aussie av moderate linjer (altså ikke bruksavlet).

Jeg tenker ikke på prisen for forsikringen, men forsikringssummen, det du kan få utbetalt. Makstaket er fremdeles stort sett 30, 50 eller 60 tusen hos de vanligste selskapene - det har det vært i minst 7 år. Mulig det finnes noe nå altså, men i hovedsak … Prisnivået hos veterinærer er ikke bare bestemt av om en gitt behandling stiger i pris eller ikke, men også hvilke tjenester som tilbys. Feks blir CT mer og mer vanlig - det er ikke mange årene siden det ikke var tilgjengelig i store deler av Norge.

Fremmedlegeme som fører til akuttoperasjon når raskt 60 000,- i helg/natt/helligdag. Hunder som ble lagt inn med den mageinfeksjonen for et par år siden bikket 60 000,- og noen over 100 000. Forsikringssummene har stått i ro lenge, mens veterinærbehandling blir dyrere og dyrere. Så da må man gjøre en vurdering på hvor mye penger man selv vil klare å skaffe til veie når det verste inntreffer. Jeg har ikke forsikring for å slippe billig unna om hunden skulle trenge behandling. Jeg har den å være så sikker som jeg kan på at hunden i det hele tatt skal få behandling når den trenger det som mest. 30 000,- skal jeg klare å karre sammen på et vis selv … 90 000,- er heller tvilsomt. Men med 60 000,- i forsikringssum er jeg i praksis relativt parat helt opp til 90 000,-. Er jo populært med «spleis» i slike situasjoner. Det synes jeg er helt greit, men mon givervilje er i alle fall betraktelig større når jeg ser at hundeeier faktisk har tatt ansvar med en skikkelig forsikring på forhånd.

Tenker NKKs kontrakt og tilhørende veileder er en grei pekepinn på hva man kan forvente. Er en slik kontrakt inngått er det i alle fall det man kan forvente. Slik jeg leser det er det urimelig å anta at en oppdretter som har fulgt alle gjeldende råd ang avl for å unngå sykdom X, vil bli stilt til ansvar for denne når den likevel inntrer etter lang tid i kjøpers eie. Spesielt ved sykdommer hvor miljø også antas å ha en medvirkende årsak, så som HD. Hvis en oppdretter velger å avle på C/D-hofter og samtidig unngår å informere om risikoen rundt dette, så kan oppdretter bli stilt til ansvar. Og det mener jeg den bør. https://www.nkk.no/getfile.php/13275408-1605094194/Dokumenter/Registrering/Eierskifte/NKKs kjøpeavtale 2020.pdf https://www.nkk.no/getfile.php/132281120-1580135803/Dokumenter/Registrering/Eierskifte/Kjøpeavtale_2020_Veileder.pdf Det vil selvsagt også påvirke en sak om det er forbrukerkjøpsloven (næringsdrivende selger til forbruker) eller kjøpsloven (salg mellom privatpersoner) som gjelder. Forbrukerkjøpsloven setter vesentlig høyere krav til selger. Den grensen er definitivt ikke lett å sette opp, men jeg tror man trygt kan anta at de fleste oppdrettere ikke vil bli ansett som næringsdrivende. Dersom hunder og andre levende ting skulle bli solgt under den forventningen at enhver lyte som kan spores tilbake til genetikk, uansett når den blir oppdaget, nødvendigvis fører til at oppdretter stilles til ansvar, så kan jeg garantere at selv de valpeprisene man ser i dag på 25-30 000,- for helt vanlige raser, vil føles som vekslepenger. Ellers fant jeg en interessant, om enn litt teknisk, diskusjon rundt deler av dette i en masteroppgave: https://bora.uib.no/bora-xmlui/bitstream/handle/1956/7701/116153251.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Ting skjer. Tispa løper ikke, får en helseutfordring , hannhundeier trekker seg eller kanskje tilkommer ny informasjon som gjør at komboen ikke var så gunstig likevel … Det betyr jo ikke at hun har lagt et kull med «din» tispe bort for godt - oppdrettere har ofte flere tisper de kan avle på. Hadde selvsagt vært ryddig om oppdretter informerte de aktuelle valpekjøpere når slikt skjer, men det er jo ikke profesjonelle aktører det er snakk om her og kanskje har de mistet oversikten litt. Evt har de kanskje et kull med den tenkte tispa planlagt om ikke så lenge og tenker at de som står på den lista får beskjed når tiden er inne. Den eneste måten du får vite hva som foregår på er å kontakte oppdretter. Det er jo bare å si at du ser av nettsiden at det likevel ikke blir kull på den aktuelle tispa nå, og at du lurer på hva det betyr for din del, om det evt er planlagt kull senere osv.

Valgte til slutt å teste. Lærte raskt at en del oppdrettere bruker «fri via foreldre» når de mener «ikke affektert», og ikke bare når hundene er helt fri (begge alleler). Rart i mitt hode - å kalle potensielle bærere for frie blir i beste fall upresist og skaper bare forvirring. Heldigvis går det fort hos Laboklin - trodde det skulle ta måneder, med de er allerede halvveis etter mottatt prøve i går og forventer bare noen dager totalt.

C-hofter lever hunder stort sett helt fint med

Jobb masse med kontakt og forventninger til dere hjemme hvis dere ikke allerede gjør det. Det er ikke sikkert at godbiter fungerer spesielt bra som belønning i den alderen der - spesielt når forstyrrelsene blir kraftige. Min goldenjente spyttet titt og ofte ut det som var av godbiter dersom hun var gira nok på andre ting - da var det kun lek som gjaldt - og de gangene mat fungerte så kunne jeg i alle fall ikke bare stå som en fôrmaskin og levere maten, men den måtte lekes med maten med med stor innlevelse. Mer tungvint under kurs og slikt å belønne med lek (hun foretrakk drakamp), og litt uglesett i noen miljøer, men man må bruke det verktøyet som fungerer tenker nå jeg.

Hvorfor ikke? Tid (her er vi litt presset på tid, men kommer ikke til å gjøre noe som er åpenbart uansvarlig bare så det er sagt), penger og unødvendig veterinærbesøk med blodprøve som hunder normalt sett ikke synes er veldig gøy. Kanskje ikke store, men det er jo åpenbare ulemper. Som så bør veies opp mot noe av det du skriver - og det gjør vi jo selvsagt, så lurte mest på om det var noen type genetisk forklaring. Som at feks enkelte mutasjoner har det med å skje om igjen eller noe slikt (har INGEN peiling på om noe slikt er en «greie», men det er liksom bare noe slikt jeg kunne se for meg annet enn feiltesting eller feilinformasjon).

Dersom man over noen generasjoner ikke har gentestet, kun avlet på basis av «fri via foreldre», er det noen grunn til å teste en avlstispe som i denne kjeden også skal være «fri via foreldre»? I mitt hode gir det lite mening, men det var noen som kom med en kommentar om hvis det feks var 3. ledd så kanskje man kunne vurdere å teste igjen. Uten at jeg helt forsto hvorfor (fikk vel egentlig ikke noen grunn, bare påstanden). Hmm… ble det forståelig??

Vet ikke om det funker, men kom bare til å tenke på de Adventuros-bitene/putene. De er bra størrelse på og med en saks eller en kniv - kanskje til og med bare ned fingrene - lager man enkelt en lomme i dem… Vet ikke om det blir enkelt nok, men mindre klin enn med leverpostei og man kan vel lage klar mange så man har i mange dager.

Jeg tenker at du først må bestemme deg for om du ønsker å bruke hunden til redning eller om du ønsker å bruke den som terapihund. Selv om det sikkert er individer av flere raser som kan passe til begge deler, så er det mye å be om av en hund at den skal egne seg godt til begge deler. Skal du gå redning så ville jeg i alle fall forhørt meg veldig nøye før jeg bestemte meg. Det er fort to år med hardt arbeid og titusener kroner som skal til - da gjelder det for det første å finne rasen som passer deg og for det andre å finne rett oppdretter/linjer for den rasen du bestemmer deg for. Det er så kjedelig å plages eller å ikke komme i mål fordi man har kjøpt «feil» hund, og det er ikke et sted hvor man trener bare for gøy. Det er stor forskjell på å trene en retriever eller en spaniel og det å trene en form for gjeter til redningshund også. Ingen av de rasene du nevner er spesielt utbredt innen redning, men har møtt på alle bortsett fra kelpie. Du bør snakke godt med instruktører i ditt lokale lag om valg av rase før du bestemmer deg - de kan hjelpe deg både med valg av rase og kan fort ha innspill med tanke på oppdretter. De jeg ser flest av er labrador, golden, bc, schæfer og malle.

Nå kom jeg inn på Canis bare helt mot slutten, så vet ikke hvor «ille» det var der inne, men det var ganske ille/underholdende (stryk det som ikke passer) her for et par tre år siden også. Det ble et slags oppgjør til slutt hvor de som ønsket en mer sivilisert debatt «vant» (jeg var en av dem). Det ble ingen ubetinget «seier» (engasjement og aktivitet gikk ned), men det var for svært mange ikke levelig her inne slik det var - hersketeknikker, endeløs kjekling og man risikerte å få hodet kappet av om man bare kom med en litt meningsløs og litt lite presis bisetning en plass … Mange synes dette var «underholdende» og mange av de som syntes det - samt en del andre - valgte å takke for seg etter dette oppgjøret. Aktiviteten her synes å være på vei opp nå etter at det faktisk er mulig å melde seg inn igjen. Håper på gode diskusjoner, mer engasjement, men håper virkelig ikke vi kommer tilbake til der vi var.

Ble litt stresset over hvor mange situasjoner de aggressive hundene ble satt i hvor det trigget aggresjon. Noe jo Maren faktisk sa at de ikke burde få lov til å «øve» på. Skjønner det kan være et TV grep - forhåpentligvis er det klippet til på et vis som bare får det til å se ut som om det er gjort mer eller mindre med vilje… Ellers spennede kasus og Maren er veldig fin mot mennesker og dyr … som vanlig. Ser fram til fortsettelsen.