Med Grumpy så var det ikke sånn WOW kjemi med en gang, men den kom gradvis snikende og nå er han jo "mannen i mitt liv" og det skjærer i hjertet mitt med tanken på å gi han fra meg. Det kommer aldri til å skje, med mindre det er til hans beste, selvsagt. Han og jeg hører bare sammen! Så for min del er ikke kjemi noe som trenger å være der fra starten av. Frøken har jeg jo hatt lenge og vi har god kjemi og forstår hverandre veldig godt, men det er liksom hun og bestemor som som er ment for hverandre. Det var faktisk ikke noe vondt å gi henne fra meg til bestemor i det hele tatt (om bestemor ikke klarer å ha henne mer så kommer hun selvsagt hit til meg igjen, og hun bor 10 min unna meg så jeg besøker henne jo så ofte som mulig) når hun har det så bra hos henne og de lyser opp hverandres hverdag. Jeg blir faktisk litt rørt *kliss kliss*
Ympa er jo bare valpen, og med henne merker jeg at vi begynner å forstå hverandre bedre og bedre, men det er jo ikke det samme med Grumpy, da. Men, det er helt greit, hadde vært merkelig - og ikke rett spør du meg om man hadde hatt den kjemien med alle hundene.
*Barna*
Fortsetter videre..
Jeg har også hatt en hund på prøve jeg hadde kjempegod kjemi med, men hun passet rett og slett ikke mitt bruk overhode og var samtidig redd for mannfolk og da også min far, så det gikk bare ikke. Hun leverte jeg tilbake.