Jeg tror mye av dette er miljø påvirket. Hvertfall er det det for min del. Jeg har alltid hatt mye positivitet omringet meg hjemme, men slitt endel med mobbing osv på skolen/fritiden. For min del handler det hele om meg selv - faktisk, jeg tåler motgang dårligere fordi jeg sliter med å tro på meg selv. Jeg fikk så mye negative tilbakemeldinger fra skole/med-elever at jeg til slutt trodde jeg var uverdig min eksistens. Jeg så ikke på meg selv som god nok til å få til noe, å når jeg da feilet så raste verden min sammen, fordi jeg ikke engang "dugte" til det lille enkle jeg bega meg ut på. Så i bunn å grunn så har dette handlet om å "finne meg selv", å finne troen på meg selv igjen, prøve, feile å ha oppbakking i folk rundt meg, som kan fortelle meg at det er LOV å gjøre feil, det er menneskelig - uten at det betyr at jeg er ett udugelig menneske. Det som er dritt med slike ting, er at det tar så innmari lang tid å få fikser på "feilen" når den første har oppstått, litt som med hund faktisk, det krever av deg hele tiden, og det krever av de rundt deg. Også har vi dette med aksept bland medmennesker da.... Det er jo ett kapittel for seg selv i grunn.