Minutt

Mange fordeler og ulemper med stor hund allerede nevnt.... Og om stor hund klassifiseres som over 20 kilo, så har jeg to Men staffen anser jeg som mellomstor. Han er i størrelse enklere å ta med rundt omkring, og lettere å "selge inn" ift besøk hos folk. Giganten på 70 kilo (dogoen) er derimot mye enklere å ha med å gjøre ift det meste Familie og venner som kjenner hundene er mer glad for besøk av den gigantiske dogoen som ikke gjør noe ut av seg, enn staffen på 23 kilo som aldri vil roe seg. Å "ta plass" er veldig relativt - staffen tar MYE plass til tross for å være voksen, dogoen legger seg stort sett ned og gjør lite ut av seg, til tross for å være unghund..

Mitt neste kjøp blir nok en dogo canario til - hva har folk å si om den rasen?

Skjedd med staffen vår ca. 8 ganger på fire år. Dro til veterinær ca. 6. gang det skjedde, fikk bedøvelse og kortison - og ny hevelse tre dager etterpå. Veterinær sa det skjedde med noen hunder, visste ikke hvorfor. Og at det ikke var farlig med mindre det varte flere dager. Forhuden og alt ellers var helt fin. Staffen vår får det innimellom, uten spesiell grunn. Virker ikke som det er særlig gøy for han, smertefullt. Tisseturer funker, og det å legge seg ned på noe kaldt. Går over innen ett døgn, så har fra nå av valgt å ikke bruke veterinær om det inntreffer. Dogoen vi har har aldri hatt lignende.... Staffen blir fortere oppspilt og stresset enn dogoen da, så det har kanskje noe med det å gjøre...

For ny på sonen til å huske Töddel - lest historiene nå, og tenker som flere: LAG EN BOK, FOR ****! Du, dine skriverier, dine og Töddels historier og ikke minst Töddel (hans vakre utseende inkludert, men ikke utseendet eksklusivt) fortjener det - Ville garantert kjøpt boka! (kjør eventuelt en sånn fundraiser-greie på nettet, så ser du om folk er villig til å betale - det tror jeg....)

Lek er "fast-forward" stort sett, men..... Dogoen poker meg i slow-motion når han ha kos. Han kan gjøre det samme på staffen om morgenen også, da vil han ha stell - vasking av øyelokk, ører og utstyret der nede..... Staffen poker nesten aldri, men noen ganger for å igangsette lek med dogoen..

Lek her også

Det ble litt rotete innlegg, og jeg er også en av dem som er usikker på hvor du vil, MEN.... Jeg ville ALDRI trent en hund som biter tilsynelatende uprovosert og som er usikker, i bitearbeid. Du bør få på plass lydighet, og ikke minst selvsikkerhet, og spor før bitearbeid overhodet blir aktuelt. Og det er ikke sikkert at du kan gjøre denne hunden sikker på seg selv, så mange tegn den har vist til å være usikker.. At noen anbefaler en så ustabil valp som IPO-hund (de "fleste" tenker bitearbeid når de snakker IPO, ellers kunne de jo bare sagt lydighet eller spor) er for meg helt sinnsykt!

Jeg tror det, både planlagt og nødsituasjon - med våpen. Planlagt fordi jeg da hadde hatt kontroll på situasjonen - jeg stoler mer på meg selv enn en dyrlege.. Nødsituasjon uten våpen? Hm, jeg håper det ved store lidelser. Å se på hunden dø med store lidelser ville gitt meg våkenetter i uendelig fremtid, men å skulle utføre f.eks. et kvelningsdrap på egen hund,mens h*n er klar over at JEG gjør det ---- jeg vet ikke om kanskje den tanken hadde blitt for mye å takle der og da..

En spinnvill ADHD-staff og en Dogo Canario som er roligheten selv. Staffen vil hilse på alt og alle, av full kjærlighet. Dogoen vil holde folk på avstand. Staffen vil gjerne ta en skogstur på 2-3 timer med masse mentaltrening og spor på veien. Dogoen vil helst bare gå en liten tur for å gjøre fra seg, for så å vende tilbake til bolig for å vokte. Staffen er staheten selv og godtar ingenting uten diskusjoner. Dogoen er førerorientert og godtar det meste uten noe fuss. Staffen er bare god og snill. Dogoen er ikke bare god og snill... De er så forskjellige og det er langt i fra beste rasekombinasjon, sett ut i fra rasebeskrivelse. Men de er som erteris, og det er lærerikt og interessant å ha to så forskjellige raser og individer sammen Vi kommer nok alltid til å ha forskjellige raser..

Staffen var en engel i en uke - dvs frem til han ble 9 uker - da hadde han blitt stuevarm og gikk løs på det meste, i ett års tid frem eller no sånt.... Canarioen har aldri vært spesielt bitete, verken som valp eller unghund, selv ikke under tannfelling.... Hadde vi fått Canarioen først vet jeg ikke om jeg hadde trodd på dette med "valpebiting"

Spøkelser, løpetid, hormoner, alder.... torden.... en eller annen hendelse... Det kan være så mangt. Eventuelt at noe har skjedd med han mens han har lekt hjemme - noe som skremte han. Noe som har falt ned mens han har lekt, eller bare at han har tryna i veggen. Mye og mangt kan sette et støkk i en ung hund, men det varer vanligvis ikke mer enn et par dager/en uke. Staffen ble lettere hysterisk noen dager etter å ha opplevd at et kjelelokk falt ned fra kjøkkenbenken, etter at han var litt for nysgjerrig. Han har også hatt sine spøkelsesperioder der jeg ikke har kjent igjen hunden min. Så lenge det går over i løpet av rimelig kort tid ville jeg ikke bekymret meg. Staffen fikk sine perioder også etter toårsalderen.... Han reagerte også mer på fyrverkeri etter fylte to år, selv om han aldri har reagert på det før, så det at din ikke har reagert på torden tidligere behøver ikke ha noe å si...

Har to hanner, to år imellom. Bestevenner nå, men er klar over at det kan endre seg når den yngste blir voksen... Liker hannhunder best, derfor ble det sånn, men har ikke den beste sammensetningen av raser for å si det sånn...

Staffen min er myk som bare det.... Men joda, han har ADHD, sånn er det med staff. Han roet seg vel ganske mye etter fylte to år. Sammenfallende med da vi fikk valp i hus, så jeg vet ikke om det hadde noe med saken å gjøre... Mastiffen har alltid vært rolig, og er absolutt IKKE myk slik jeg ser det...

Du sier han alltid har slitt med dette, men nå er det kritisk, fordi livet har endret seg litt? Hvordan har livet endret seg?

Litt morro å lese - dette blir litt offtopic, men jeg kom til å tenke på et møte mellom staffen min og en whippet. Det var riktignok en Whippet-tispe og min er hann, men Whippeten gikk rett bort til staffen min og eier fikk hakeslepp. Eier kunne så fortelle at denne tispa ALDRI hilste på andre hunder, hun var *veldig* sky og hadde alltid vært sånn. Men så var det altså noe hun falt for i forhold til min staff sitt brautende språk....

Weimaraner! Nå snakker jeg høyt om det da, men det blir stadig "slått ned på" av de rundt meg, fordi de visstnok er så stygge..... Syns de er fantastisk vakre, men ville ikke hatt en sånn på ordentlig pga den er ikke tilpasset min form for hundehold.

Premisset her er at hunden er et flokkdyr. Men er den egentlig det? Nyere forskning skal ha hevdet det motsatte, at tamhunden ikke er et flokkdyr, til forskjell fra ulven.... Jeg har ikke kilde, men det sto om det i enten Canis-blad eller Hundesport nå for ikke så altfor lenge siden... Om man derimot mener hunden er et flokkdyr, burde man kanskje anerkjenne at hunden ser på også andre arter som del av sin "flokk" - være det mennesker, eller andre dyr. Noe kanskje hesten ikke gjør? Men det ville kanskje vært annerledes om hesten var en del av familien 24 timer i døgnet....? Eller om hesten (eller sauen eller kua, etc) sosialiseres på samme måte som tamhunden, i tidlig alder....? Mine to har selskap i hverandre, men jeg tror det er mest om vi er hjemme. Er vi borte, sover de bare. Jeg vet ikke om de da får så mye ut av å ha hverandre, men det kan være at de føler seg tryggere bare fordi de er to. Jeg ser egentlig ikke noe forskjell i oppførsel om en av dem er alene hjemme, eller begge er det... Ellers hatt hunder, der en av tre hadde "separasjonsangst", selv med selskap av to andre hunder. Så det å ha selskap av "en flokk" med artsfrender som han var oppvokst med var ikke godt nok for han, menneskene måtte være til stede for at han skulle ha det bra.

Herlig å lese Jeg så IPO-konkurranse live for første gang i mitt liv her om dagen. Og jeg tenkte mange ganger at hunden hadde gjort feil. Jeg søkte nok etter perfeksjonisme selv. Men dommer bedømte det til godt og svært godt, og jeg fikk meg en oppvekker.... Alt behøver ikke være perfekt, det var samspillet og at hunden prøvde som virket være hovedmålet - sånn foruten at hundene og førerne var veldig, veldig flinke da.. Det var herlig å se på, det jeg så, men jeg var nok litt for kritisk selv. De hundene som "feilet" var bare litt for entusiastiske....! En av de som konkurrerte var veldig opprørt over hunden sin, selv om h*n gjorde det veldig bra. H*n hadde et par feil, men det var langt fra kritisk. Akkurat det at eier ble så skuffet over hunden sin for "feil" jeg bare kan drømme om (enn så lenge), gjorde meg i grunn ganske trist. Samtidig ser jeg jo det stadig vekk, det finnes vel like mange hundeeiere som det finnes forventninger til hundehold..

Veldig glad for å lese samtlige svar her, takk for at dere delte, folkens

Noen her som har to hunder av samme kjønn, begge av raser med samkjønnsaggresjon? Eller kjenner til noen som har det? Hvordan har det eventuelt gått - har det gått greit, går det sånn noenlunde eller har en måttet gi fra seg en av hundene? Hører stadig om både det ene og det andre - blod i taket, hunder som må leve atskilt vs. hunder som koser seg sammen, men som ikke nødvendigvis liker andre, fremmende hannhunder.... Begge deler er nok sant, men kunne tenke meg å høre om enda flere erfaringer.

Mine er ikke avhengig av båndtur for fysisk trening, de har hverandre - men små båndturer er viktig, tenker jeg, for å styrke fellesskap sammen med meg, samt lukte på tisseflekker. Det siste mener jeg faktisk er en stor del av hundens liv. Og selv om de i mine øyne får små båndturer, så får de som minimum 1,5 time pr. dag. Jeg får dårlig samvittighet om jeg gir mindre, og det er en god pekepinn for min del...

Eier av en politihund gikk nettopp fri for ansvar, fordi han ikke var til stede da hunden angrep. Ganske uvanlig dog.... men, greia var vel at andre i hans husstand hadde ansvaret for bikkja, ikke han... En som påtar seg et oppdrag som hundepasser, og ikke følger instruksjoner gitt, må ta hele ansvaret selv. Spesielt med tanke på den prisen....! Men, hundepasser har jo et ess i ermet ift at h*n kan mene bikkja må avlives. Og da står jo eier der med spørsmål om å betale en helt urimelig regning, eller se sin beste venn dø..... Det er jo ikke så vanskelig valg, egentlig. Utrolig hvordan folk kan finne på å oppføre seg.....

I forkant hadde jeg nok trent besøkende til å ignorere hunden, eventuelt at jeg forsøkte å holde hunden fast, eller at hunden skulle utføre kommandoen "sitt". Så, dette funker ikke, med den tenkte hunden. 1. Jeg ville forsøkt time-out og å holde hunden i bånd. Først når hunden hadde roet seg ned, ville han kunne få lov til å hilse på besøkende. Om han da var for ivrig, ville jeg holdt han nær meg igjen. Jeg ville ikke latt besøkende ta seg av korrigering. Om hunden hoppet på meg, ville jeg kunne dyttet han vekk, for så å snu meg. 2. Jeg ville pratet med naboer og forklart at jeg nå tar dette alvorlig, beklaget meg, og forklart at jeg gjør det jeg kan for at det ikke skal skje igjen. Samtidig ville jeg forklart hvorfor hunden gjør som den gjør - han er glad og ivrig, han er ikke aggressiv eller farlig i den vanlige forstand. 3. Låse alt av dører. Det gjør jeg uansett, så det er vanskelig for meg å relatere til et hypotetisk hundehold der hunden kommer seg ut... 4. Ser ikke på hopping som det største problem, dermed blir grad av positiv straff jeg er villig til å påføre et dytt, eventuelt et kne for å hindre hunden i å lyktes med sin hopping. Men ville ikke latt besøkende utføre dette.

Da vi fikk valp var den voksne hunden litt for voldsom, første døgnet. Han skjønte nok ikke helt hva valpen var - og valpen luktet jo også sterkt av tispe.... Vi skilte dem da, men det gikk seg fort til. Så fort den voksne var litt for voldsom (i våre øyne), ba vi han være forsiktig. Vi skilte dem om det gikk for langt. Etter en uke gikk det seg til. Så, adskille dem, eller sette opp grind kan jo være en god idé, i alle fall i begynnelsen... Men da vår valp var 3 mnd hadde valp og voksen lært seg å leke sammen i greie former. Husk at valper ikke nødvendigvis hyler ut pga smerte. Ut i fra det du skriver er det helt normal valpeoppførsel - valpen rømmer til et trygt sted for å få litt hvile/trøst/tenke seg om, for så å fly tilbake igjen til leken, da h*n skjønner at det ikke var så farlig likevel... Det samme kan man merke ved håndtering fra eiers side. En enkel tannvisning kan i feil øyeblikk virke litt skremmende på valpen, og de kan hyle ut, selv om de ikke har fått vondt. Det er mer et signal på at de overgir seg. Det er i alle fall min erfaring.

Dogo Canario 1. Ikke så mye mer, litt mental trening, og å få være med familien. 2. Ja og nei - erfaring fra andre hunder kan være godt, iom at man har en selvsikker hund av stor rase. Greit å ha litt "mestringsfølelse" ift hund. Men det kan være både og. Hadde erfaring fra barndom, pluss annen hund i flere år før jeg fikk rasen. 3. Absolutt. Veldig lojal ift familie. Bør dog trenes ift barns venner, som kan fly inn og ut av huset...