Tuvane

"Noen" øver stadig litt press, virker det som... En god måte å sørge for at schaferfolket holder seg unna i det minste, så da blir sikkert folk glade for at de slipper de bråkete, utagerende og mannevonde schaferne. *host*

Det har jeg aldri hørt noe om. Jeg har derimot hørt at flere har hatt god effekt av gullimplantater i hoftene.

Jeg tenker umiddelbart på en av retrieverrasene, men ser også at mange andre raser kan passe inn hos dere. Det viktigste dere gjør er ikke nødvendigvis å velge rase, men å møte individene dere får valper fra, slik at dere ser hvordan de er og oppfører seg i ulike miljøer. Er mor og far og resten av slekta stabile, avbalanserte hunder, så er det god sannsynlighet for at dere også får en stabil og avbalansert hund, og det er egentlig det dere trenger, uansett rase. Lykke til med valget.

Nja, tviler sterkt, når jeg ser hvem som skal dømme min rase. Jeg vet på forhånd hvem som kommer til å gå hjem med titler...

Jaro synes alt av pledd, tepper og senger er for varmt. Han foretrekker å ligge på murgulvet i kjelleren, der det er 14 grader og iskaldt på gulvet. Så jeg har gitt opp. Ligger han på tepper/senger, så gjør han det, men stort sett ligger han på det kaldeste stedet rett på gulvet der vi er. Gamleschäferen var stikk motsatt, hun lå og grilla magen ved ovnen og vi måtte flytte henne jevnlig sånn at hun ikke overopphetet.

20 000 per skade er lite dersom det først skjer noe, og det skjer på kveldstid/natt i helga... Prima måtte legges inn på Jeløy en lørdag ettermiddag pga vandig, blodig diaré og tilhørende dehydrering, og det kom på ikke mindre enn 14 000 kroner. Da var hun der i tre dager, fikk smertestillende, kvalmestillende og væske i ett døgn, deretter kun zoolac, for og lufting de resterende to døgnene. I tillegg tok de røntgen med kontrast den første dagen. That's it. Så får du noe som krever kirurgisk behandling og langvarig innleggelse/behandling, så kan du se langt etter pengene. Vi har Gjensidige. Det har aldri, tross allergikroniker som var stamgjenst hos veterinæren, vært noe tull, og de har alltid utbetalt uten å mukke. Derfor fortsetter vi med dem. Med Jaro har vi vel brukt dem en gang, da han knuste en valpetann som måtte opereres ut bit for bit (den var most i små biter ned i tannkjøttet).

Hva er endret? Må medgi at jeg ikke kjenner til regelverket noe særlig fra før.

Det kan jeg skrive under på. Legen min, som påsto at alle blodprøver var fine (B12 gadd han tydeligvis ikke sjekke, fant jeg ut i ettertid), mente at jeg bare var stressa, og at jeg derfor var sliten. Det første den nye legen sjekket var B12-nivået, og de var skremmende lave, og jeg fikk sporenstreks injeksjoner.

Ingefær og tandoori-krydder (fra innvandrerbutikk) bruker jeg mye. Og maldonsalt! Ellers synes jeg du har et fint krydderskap.

Du kan jo bare be om å få se FA-en, så ser du hva den stryker på, og hvor dens sterke og svake sider ligger? Det er jo mye som gjør at hunden ikke er egnet til tjeneste, som ikke behøver å være noe problem for din del. Hvis hunden sliter med søk i mørke eller søk i høyden, f. eks, så er jo ikke det noe problem for deg.

Googlet, og må medgi at jeg fikk litt Cruella de vil-feeling!

Mine har bleknet over flere år, så det tar nok litt tid. Tror de fleste har forståelse for sånne ting, det er vel få mennesker som ikke har komplekser for noe ved kroppen sin, enten det er strekkmerker, skjeve tenner, stor nese, utstående ører, for små/for store pupper osv. Men sånne ting er strengt tatt uvesentlige for min del, man er jo glad i vennene/familien/kjæresten sin for den de er, ikke fordi de ser ut som supermodeller. Hvis man kun er glad i folk pga utseendet, så vil man en eller annen dag få seg en skikkelig på trynet. Kos deg med sønnen din, og vær stolt av tigerstripene dine!

Jeg fikk masse strekkmerker i puberteten, uten at jeg verken la på meg eller noe annet, så regner med at det var hormonelt trigget. Jeg synes det var fryktelig da, men jeg har siden funnet ut at det finnes langt verre ting her i verden enn strekkmerker, og de blekner uansett med tiden. Svært mange kvinner og endel menn får strekkmerker, og det er ingen ting å skjemme seg over. Hvis noen dømmer deg pga det så sier det mer om dem enn om deg!

Noen i hjemmesykepleien satte av og til på vaskemaskinen hos mormor, men det var sjelden. Det var en veldig hyggelig pleier, som jeg aldri møtte, men når hun var der tok hun seg tid til å lage frokost til mormor i tillegg til å gi henne medisiner, slik at hun fikk i seg ordentlig mat, og det satte vi stor pris på. Normalt sett var det vi pårørende som ryddet, vasket, vasket klær, tok oppvasken, søpla osv, det hadde ikke Mormor evne til. Men alle de pleierne som var innom var veldig hyggelige, og de god-snakket med Mormor mens de var der, så det var et lite lyspunkt for henne hver gang de var innom. Mormor satte seg forøvrig til motverge flere ganger når hun skulle dusjes, fordi hun mente hun hadde dusjet selv (i sine egne øyne så dusjet hun nemlig hver morgen), men de klarte som regel å få dusjet henne likevel, og takk og pris for det. Hjemmesykepleien mente forøvrig at hun måtte få plass på sykehjem fordi hun kunne være en fare for seg selv, og jeg regner med at det var en av de tingene som veide i Mormors favør da hun fikk plass. Uansett hvor ofte pårørende og hjemmesykepleie er innom, så er det umulig å ha full kontroll til enhver tid. Flere andre med tilsvarende situasjoner fikk dessverre avslag på plass da Mormor fikk plass, fordi de mente at pårørende måtte stille opp mer (dette gjaldt noen som allerede bodde HJEMME hos pårørende, der pårørende gjorde så å si alt, uten avlastning).

Vi har selv gått gjennom "papirmølla" med Mormor, men hun fikk heldigvis innvilget sykehjemsplass i sommer, og er nå på en demensavdeling der hun blir tatt godt vare på. Hun fikk et slag for mange år tilbake, og har siden det hatt flere drypp som har forverret tilstanden. Det siste året hun bodde hjemme var jeg hos henne mange ganger i uka (noe som var en stor belastning for min egen helse), i tillegg til at Mamma var der flere ganger i uka. Hjemmesykepleien ga medisiner og varmet opp middagen hennes (vi måtte kjøpe inn Fjordland), og dusjet henne to ganger per uke. Hun fikk egentlig kun innvilget en dusj per uke, men etter mye klaging og mas fikk hun to dusjer per uke. "Problemet" med Mormor var at hun hadde en spesiell evne til å "lure" folk som ikke kjente henne til å tro at hun var rimelig oppegående, og med mindre man snakket med henne i mer enn fem minutter kunne hun fint virke "normal", men over fem-minuttersgrensa kom alle gjentagelsene og de rare spørsmålene som man etter hvert begynte å reagere på. Den første uka på sykehjemmet syntes de at hun virka ganske oppegående, helt til Mamma lurte på hvorfor i all verden de ikke hadde skiftet verken klær eller undertøy siden hun ble lagt inn! Pleierne antok at siden hun klarte å kle på seg selv, så skifta hun også klær, noe som var fullstendig feil! På den avdelingen hun var på da var det forøvrig elendig tilsyn, det var aldri noen der og en av gangene vi var der var det en bruker som lå i 30 minutter alene på en kald balkong fordi han hadde velta med rullestolen sin, uten at noen oppdaget noe (det var jo ingen der). Nå er hun heldigvis på en annen avdeling med mye bedre tilsyn, trivelige ansatte og et godt opplegg. Men tilbake til hjemmesykepleien. De gjorde IKKE noe annet enn å gi medisiner, varme mat og dusje henne. Det siste året så leiligheten relativt bomba ut, for Mormor ryddet ikke noe selv, det var glass, bestikk, tallerkner, søppel, tørkepapir, post osv over alt, og jeg brukte mye tid på rydding og oppvask hver gang jeg var der. Hun innbilte seg selv at det var hun som ryddet og tok oppvasken, og sa at jeg ikke måtte gjøre det, men det var jo bare tull. Hun innbilte seg også at hun gikk på butikken (det var jo mat i kjøleskapet), men det var jo jeg som handlet, hun hadde ikke vært ute av huset alene på over et år. Det siste året før innleggelsen ble hun stadig mer og mer redusert, og naboer fortalte om at hun sto opp flere ganger midt på natten for å hente posten, ringte på til naboer til alle døgnets tider (og ringte til oss midt på natta for å høre om vi kunne kjøpe nonstop), hun demonterte stekovnen i forsøk på å lage mat, hun stekte en hel ribbe i stekepanna og knakk x-antall tenner, hun overså vannlekkasjer (det var vel ikke så farlig), husket ikke å spise, hørte ikke komfyralarmen, hørte ikke telefonen når noen ringte osv. Det ble til slutt en veldig stor belastning for oss, og vi var veldig redde for at det skulle skje noe. Da vi endelig fikk sykehjemsplass, og fortalte henne det, så ble hun helt panisk, depressiv og nektet å være med på noe som helst. Hun skulle IKKE på sykehjem og hun hadde det helt fint hjemme (hun har alltid nektet tiltak). Så da dagen kom, så tok en person henne med på kjøretur, mens en annen tok med seg de viktigste møblene hennes (TV, TV-bord, godstol, pynteting) til sykehjemmet, og ordnet rommet ferdig til hun kom. Etter et døgn på sykehjem husket hun ikke lengre at hun hadde bodd noe annet sted, og syntes hun hadde det kjempefint. Nå benytter hun enhver anledning til å si hvor bra hun har det (hun får jo mat og slipper å dra på butikken og handle), selv om det er litt kjedelig at hun ikke har bil lengre. Hun har det mye bedre nå enn da hun var i leiligheten sin, hun får tilsyn, mat og aktivitet, og vi pårørende lever også i visshet om at hun er trygg og har det bra.

Jeg har av og til med Jaro på sykehjemmet der min Mormor er, og hun er overbevist om at jeg sitter og forer ham med nonstop (dvs godbiter). Nonstop er en av de få tingene som står i hodet hennes, og ergo så har alt med nonstop å gjøre. Og hvis det da gir henne litt glede å tro at bikkja får nonstop, så får det så være. Det er helt klart! Mange er dessverre tidvis utagerende og voldelige, og det kan gå fra himmel til ******* i løpet av sekunder. Sang er en av de få tingene min demente Mormor setter pris på (bortsett fra nonstop). Hun lyser opp når man synger, og det er helt utrolig at hun husker alle mulige sangtekster, alt annet er jo bare grøt. Besøkshunder osv er vel noe som er tilstede på faste tider osv. Hvis en bruker slår seg vrang midt på natta, og kan roes med en robotsel i stedet for medikamenter, så må jo det være helt supert.

Kanskje teste sladretrening/kindereggmetoden? Han ser noen, han får godbit, og etter hvert så kobler han at når han ser noe/noen, så "sladrer" han til deg? Forøvrig, portisen er jo en rase det bor endel i, og dette er nok ikke noe som går over av seg selv, mest sannsynlig vil det forsterkes dersom han får lov til å fortsette med varslingen.

Jeg tenker meg en gruppe 1-hund, evt en retriever. Schäfer kunne f. eks passet fint til kriteriene dine, den er med på det meste, men takler også fint noen rolige dager. Om du velger brukslinjer eller utstillingslinjer kommer nok litt an på ambisjonsnivået ditt.

Men hvis det fungerer, so what? Jeg vil heller sitte og kose med en robotsel når jeg blir gammel og dement, enn å bli proppet full av antidepressiva, sedativa og anxiolytika. De blir jo opplyst om at selen ikke er levende, og selen er bevisst valgt sånn at de ikke skal ha noen forventninger til den.

Evt kan du vaske overflaten forsiktig, strø over bakepulver (evt potetmel) og støvsuge når det har tørket? Og hvis det fremdeles lukter etterpå, fukte med edikk og deretter tørkepapir/ris/potetmel?

Vi skal visst ha fondue med tilbehør i år.

Jeg ville satt i gang å vaske madrassen med vann og såpe til du ikke ser flekken lengre. Deretter ville jeg ha dynket i edikk, før jeg hadde lagt over masse tørkepapir (evt ris under som du kan støvsuge opp etterpå - suger til seg fuktighet), og latt det ligge i minst et døgn. Edikk fjerner i det minste lukta. Men æsj, tissing i senga??? Da hadde min fløyet ut av vinduet, for å si det mildt!

Hvis man avler etter helse, så får man jo god helse, det ser man jo på produksjonsdyrarter osv. Man får det avler. Problemet er at fokuset på helse er alt for lavt, ikke at vi ikke KAN. Genpoolen er ikke nødvendigvis så stor, spesielt ikke i avgrensede populasjoner i mindre tettsteder. Naboen her har f. eks masse ukastrerte katter som formerer seg med hverandre, og så skyter han dem når det blir for mange. Det lyser innavl lang vei!

Men så lenge de ikke har stamtavle er de i praksis blandingshunder, og ergo har de lite med den registrerte delen av rasen å gjøre. Forsvarsmakten i sverige nekter å ta MH på sine hunder (avlskrav i Sverige), og dermed nekter SKK å registrere dem, og man vil da sitte igjen med et hav av uregistrerte bruksschäfere som ikke kan avles videre på av andre oppdrettere, eller konkurrere i annet enn lydighet, agility mm (ikke bruks, iPO, svenskskydd, mondio). Bruksschäferpopulasjonen mister dermed mange gode hunder for godt. Utenlandskregistrerte hunder som bor i Norge må omregistreres til NKK før bildene kan leses av, ergo så er det ikke hunder som ikke er omregistrert. Man må betale for omregistrering før bildene avleses, og jeg tviler sterkt på at NKK gidder å lese av bilder der ikke alt er i orden. Forøvrig har 99% av alle schäfere kennelnavn, noe ingen av disse "UREG"-hundene har, så det er lite tvilsom at dette er hunder som ikke er omregistrert korrekt. Man må forøvrig ved HD/AD-røntging skrive reg-nr, fødselsdato, ID-nr, krysse av for visning av registreringsbevis, krysse av for at hunden er registrert osv, og da bør det ikke være så himla vanskelig å registrere hunden korrekt i dogweb?

Men en uregistrert hund er i praksis en blandingshund, uansett hvordan den ser ut eller hvem foreldrene er. Ergo skal det ikke være noen hunder uten godkjent reg-nr under rasen "schaferhund normalhår".