Tuvane

Jeg brukte brodder i flere år (diverse varianter) før jeg kjøpte disse, men ble aldri fornøyd. Enten datt broddene av plasten, eller så datt broddene av skoen, eller så ga de veldig dårlig/varierende feste. Men det verste var kanskje at de var så vanskelige å få på skoene, noe som gjerne måtte gjøres utendørs med iskalde fingre. Kjøpte så icebugs, og det var en helt annen verden. De har flere pigger enn brodder, og de er godt fordelt under skoen, slik at man har feste også på litt ujevn is og både på tå og hæl. De har uovertruffent bedre feste enn alle brodder jeg har prøvd, og best av alt, de sitter permanent fast i skoen sånn at man ikke trenger å bekymre seg for at de faller av eller sklir til siden. I tillegg kan man bruke de på industrigulv (f. eks matbutikken - bråker litt, men gulvet tåler det), så om man må innom butikken, så kan man det uten å måtte skifte sko. I tillegg er mine ekstremt enkle å ta av og på (glidelås), så det er liksom ikke noe ekstra "stress" å bruke de.

Fungerer fint til vanlig norsk vinter når de blir impregnert. Har vel aldri "vadet" i vann med dem, men aldri blitt våt på beina heller. Fungerer vel omtrent som de fleste andre vintersko, tenker jeg. Er det vått og ikke glatt, så bruker jeg muckboots.

Hmmmm, tror de skal bli ganske varme hvis du kjører på med en god ullsåle og doble ullsokker. Er jo ikke akkurat UGGs, men jeg fryser også endel på beina, og har aldri vært kald når jeg har brukt icebugs i normal vintertemperatur. Jeg har disse. Ikke akkurat noen veldig vakre sko, men de er utrolig enkle å ta av og på, spesielt når man er stiv og har vondt i kroppen, sitter godt og gir 100% fotfeste i de fleste forhold (unntaket er når det er nysnø på blank is, men da må man nok ha isklatrepigger for å ikke skli). http://no-shop.icebug.com/walking-studded/women/ivalo2-w-bugrip-black Og så har jeg et par med snøring, men de bruker jeg ikke så ofte, fordi det er slitsomt å snøre, spesielt når man må sette beinet opp mot noe (fungerer dårlig med pigger under skoa). Denne modellen skal ha komforttemperatur ned til -40: http://no-shop.icebug.com/walk/sorix2-bugrip

Du har icebugs (piggsko), ikke sant? Det har gjort min verden helt annerledes på vinteren, og jeg kan gå uten å være redd for å skli, og klarer da å ikke spenne hele kroppen sånn at jeg får kjempevondt.

Ja, og selv om atferdsterapeuter og hundetrenere sannsynligvis er veldig dyktige på treningsopplegg, tilrettelegging osv, så er det ikke nødvendigvis så lett for dem å teste hundens skarphet, forsvarslyst, mot osv. Det krever ÅREVIS med trening og vurdering av hund etter hund, og det er ikke nødvendigvis noe man får bare av å ta en utdannelse. Har man en POTENSIELT farlig hund, bør den testes av noen som faktisk er 100% skikket til å avgjøre om den er farlig eller ikke, slik at man ikke bare går ut i fra det ene eller det andre. "Legfolk" kan oppfatte atferd helt feil, både den ene og den andre veien. Hvis hunden er farlig? Ja, da ville jeg ha anbefalt at hunden ble avlivet. Hvis det var håp om bedring, så ville jeg ha anbefalt omplassering til noen mer kyndige. Evt avliving, dersom et slikt hjem er umulig å finne. Ikke alle er skikket til å ha vanskelige, tøffe hunder.

Jeg hadde nok henvist kunden til f. eks Terje Østlie, for en vurdering av hunden, slik at hundens faktiske mentalitet kan bli vurdert. ER den farlig, eller har den bare dårlig mentalitet, uten å være til fare for omgivelsene? Har den mot til å bite? Hvor høy skarphet har hunden? Osv. Med mindre hunden faktisk har vist at den ER farlig, så er det det jeg ville ha gjort. Og så vurdert tiltak etter det. Sier Terje at bikkja er farlig, da ville jeg ha anbefalt avliving, sier han at den har brister der og der, men at dette kan jobbes med, så ville jeg ha hjulpet hundeeier med å sette inn tiltak for å prøve å hjelpe til å bygge opp hunden.

Er jo ingen konkurranse om å ha det "verst" her. Det er jo mer en tråd for folk som har utfordringer med helsa på den ene eller den andre måten, og som må tilpasse evt trening/diett etter helsa. I "kom i form"-tråden er det jo primært friske folk, hvis utfordringer kanskje ikke ligger på kroppslige begrensinger, men på hva de selv klarer å motivere seg for. For min del er jeg veldig motivert for det meste, men jeg KAN ikke, for jeg blir syk. Du er jo kjempeflink som klarer å styre sykdommen ved hjelp av diett, og da kan jo denne tråden hjelpe til å være en motivasjon for å holde dietten, slik at du er i best mulig form.

Enig i dette, så lenge man holder seg innenfor sin tålegrense. Og det er det som er problemet mitt. Jeg "skal bare" og "vil bare" osv, osv, og gjør som regel alltid mer enn det jeg skal. Hadde jeg klart å følge 70%-grensa, så hadde jeg nok hadde det litt bedre, men herregud, det er vanskelig! Og det blir ikke noe enklere når formen år for år er på en nedadstigende kurve. Så selv om jeg gjør mindre enn for et år siden, og er på et nivå som kanskje ville vært bra for et år siden, så er det for mye i dag. I slutten av 2016 gikk jeg ned 20 kg, og målet er 10 kg til i 2017. Da er jeg normalvektig, og selv om jeg ikke føler meg det spor bedre etter å ha tapt 20 kg, så er jeg i alle fall litt lettere og føler meg litt bedre med meg selv. Jeg logger alt jeg spiser i lifesum, samt vekt og mål med jevne mellomrom. I tillegg logger jeg rusleturene med hunden. Forbrenner nok svært lite på disse turene, men kroppen er i alle fall i bevegelse, og det hjelper jo litt på stivhet (med påfølgende smerter) i kroppen. I tillegg er det godt for den psykiske helsa å komme seg ut. Prøver også å stretche litt og drive med avspenningsøvelser, samt ligge litt på "spikermatte" med jevne mellomrom, synes det føles godt. Går også til fysioterapi en gang i uka for å få behandlet rygg og nakke, som krangler veldig dersom jeg ikke har fått behandling hver uka. Nå har jeg ikke gått til behandling siden tidlig i desember, og ryggen min kjennes rett og slett helt skrekkelig ut. Håper å få fiksa litt på det i morgen.

Ja, man får nok et litt annet syn på ting når man har en sånn jobb. Jeg gikk jo på skole med andre som levde livet 110%, begrensningen vi hadde var tid og penger, ikke helse. Men jeg opplevde brått en annerledes virkelighet da kroppen sluttet å fungere. Der og da skjønte jeg liksom ikke at det kunne være mulig, men joda, det er det, man kan gå fra fulltids veterinærstudent med toppkarakterer, ekstrajobb i Mattilsynet, trening og et rikt sosialt liv til tilnærmet kroppslig grønnsak på ganske kort tid.

Altså, jeg får ikke lov å trene-trene av legen, men jeg får lov til å gå rolige turer, så lenge jeg ikke får symptomforverring. Jeg elsker å gå tur, og før jeg ble syk gikk jeg laaaange turer, så nå er det ganske kjipt å rusle fram og tilbake på en liten grusvei. Men, men, det er mange som har det verre enn meg (og noen som har det bedre). Jeg mistenker vel at jeg kanskje ville ha vært bedre hvis jeg hadde gått enda mindre tur, men for min psykiske helse så kjenner jeg at det er viktig å komme seg litt ut. I tillegg blir blir jeg veldig, veldig stiv i nakken dersom jeg ikke går litt, og da får jeg hodepine som ikke gir seg, så jeg må rett og slett bare gå litt for at kroppen ikke skal bli helt dust. Legen har vel også sagt at det ikke er ideelt at jeg har hund, blah, blah, blah, men uten hund hadde jeg sikkert vært deppa som bare fy, og bikkja er den som holder meg med selskap hver dag, og som gjør at jeg får en viss følelse av normalitet i livet. Det er godt å ha en som alltid er tilgjengelig, som ikke har "jobb og fritidsinteresser", men som bare er der. <3 Min hund får også det han trenger altså, det er flere enn meg som går tur med ham og sørger for at han får dekket sine behov de dagene jeg er for dårlig til å gjøre stort, så ingen grunn til å bekymre seg for det. Ja, det er mange drittsykdommer. Er jo godt at du føler deg litt bedre av å være i aktivitet, det gir jo også litt motivasjon til å komme seg ut. Jeg har masse motivasjon, men ikke noe energi og overskudd, og de gangene jeg trosser kroppen, så får jeg lide for det i dagevis etterpå. En ting er sikkert, man vet ikke hva man har, før man mister det. Å være frisk er selvsagt for mange mennesker, og det er sjelden jeg møter folk som er takknemlige for at de er friske - det er bare en selvfølge. Før jeg ble syk var det noe jeg bare tok for gitt, - kroppen fungerte, og jeg kunne gjøre akkurat det jeg ville. Nå er det min største drøm å bli frisk, og hvis jeg noen gang blir frisk, så kommer jeg nok til å sette uendelig stor pris på at jeg har en kropp som fungerer sånn noenlunde tilfredsstillende. Ja, det skjer mye spennende for tiden. Noen dager klarer jeg knapt å gå opp trappa til andre etasje uten å få melkesyre i beina, og må ta pause halvveis, så det virker som om det er noe som fungerer veldig dårlig.

Skulle gjerne ha trent ræva av meg jeg, jeg gjorde det før jeg ble syk. Dessverre har jeg ME, og all aktivitet som går over min tålegrense gjør at jeg blir dårlig i dagesvis etterpå, med fare for permanent forverring. Dessverre har jeg tatt alt for lite hensyn til kroppen min de siste årene, og bare blitt gradvis dårligere år for år, og jeg har fått streng beskjed om at jeg MÅ ta hensyn til kroppen min, og ikke bruke opp mer enn 70% av min tilgjengelige energi, som kanskje er på 5-15% (avhengig av dagsformen) av mitt tidligere funksjonsnivå. På en normal dag inkluderer det personlig hygiene, en rolig rusletur med hunden og litt enkelt husarbeid. Skal jeg noe spesielt må jeg lade opp i flere dager før, og hvile i flere dager etterpå. Dessverre er jeg alt for flink til å presse meg selv til mye mer, med god hjelp av en god dose adrenalin, fordi jeg koser meg og synes det er så moro å gjøre noe, for så å kollapse når jeg kommer hjem. Jeg har lyst til alt, men må rett og slett innse at det ikke går. På en god dag før jul prøvde jeg meg på å løpe litt fvf med bikkja, og to timer senere kollapset jeg i sofaen og måtte bare gå å legge meg kl fem på ettermiddagen. Jeg trente forøvrig litt før hos fysioterapeut, men jeg ble bare dårligere og dårligere av det, og måtte slutte. Det jeg klarer å holde ved like er enkle skulder- og nakkeøvelser som sørger for at nakke og rygg ikke stivner helt. Ifølge lege kan jeg "trene", så lenge jeg holder meg innenfor 70%-regelen, dvs at jeg ikke blir verre av det, og per nå så er det å gå en tur i rolig tempo. Noe mer enn det, eller lengre turer enn normalt, evt sammen med annen aktivitet, så blir jeg dårligere. Skal jeg på butikken, så må jeg korte ned på turen, osv... Skikkelig møkkasykdom!

Da er vi i alle fall to i tråden som har mål som ikke innebærer noe særlig trening. Jeg skal dog ned i vekt, men ellers er vi på samme nivå. Ift mat, hvordan fikser du nøtter? Det er en fin måte å få i seg mye kalorier på et ganske lite volum.

Kan ikke trene pga sykdom, men må bare skryte litt av meg selv likevel. Har gått ned over 20 kg siden 19. september, kun ved hjelp av kosthold. Skal 10 kg til ned, og håper at de går ganske glatt vekk de også. Bruker lifesum og logger alt jeg spiser, samt vekt og mål med jevne mellomrom. Har ikke hatt en eneste sprekk, og søtsuget er så å si borte, så er utrolig stolt av meg selv. Lykke til til alle som har satt seg mål for 2017!

Jeg må bare spørre... hvordan legger jeg operativsystemet på SDD'n?

Altså, man kan bake godt glutenfritt også, det er ikke det, men det blir veldig fort tørt, så det bør helst spises med en gang. Har en supergod foccacia som jeg lager med jevne mellomrom, og den er rågod når den kommer ut av ovnen, og tørr som en stein dagen etterpå. Har endel spennende oppskrifter jeg har lyst til å prøve, men akkurat nå er jeg på diett, så da blir det lite baking.

Jeg må bare si at jeg fikk helt vann i munnen av disse bildene... Horn var noe av det beste jeg visste da jeg var barn, og nå har jeg ikke spist skikkelig god gjærbakst på over seks år (tåler ikke gluten). Pleier normalt sett ikke å bli fristet av bilder, men dette så bare utrolig godt ut!

Jeg vil bare si at dette ikke er din feil. Du har fått en hund som åpenbart har endel mentale brister, og om bristene er store nok, kan man trene og tilrettelegge så mye man vil, uten at det blir bra. Mens en hund som er god mentalt, vil takle slike situasjoner på en helt annen måte. Akkurat hvor store brister din hund har er vanskelig å si, men de er der, og det er ikke nødvendigvis sikkert at det vil bli 100% bra, uansett hvor mye trening og arbeid du legger ned. Hva sier oppdretter til dette? Hvordan er hundens mor og far i sosiale settinger?

Jeg synes det er koselig å lese om hva folk har fått til jul jeg. Personlig er jeg ikke så opptatt av å få gaver selv, men jeg synes det er innmari hyggelig å gi bort ting jeg over lengre tid har tenkt ut og planlagt. Får jeg en gave av noen, uansett hva det er, så er det jo veldig hyggelig at noen har tenkt på akkurat meg og synes at jeg er verdt å kjøpe en gave til.

Det er en kjempefin metode å bruke... dersom du vil FORSTERKE matforsvaret og få en FARLIG hund! I tillegg har de straffet vekk knurringa, så hunden går rett til biting...

Det er ikke uvanlig at valper kan ha matforsvar. Min er fra et kull med ni valper som alle vare rimelig klin kokos i valpekassa, og de har nok kranglet om både mat og tyggesaker. Han hadde matforsvar da han kom til meg, men det skjedde ÉN gang, og jeg satte inn tiltak med en gang, slik at det aldri skjedde igjen. Nå er han snart fem år, og har aldri vist tegn til å forsvare verken mat, tyggesaker eller leker. Gjør man ALT feil, som det høres ut som denne eieren har gjort, så kan man derimot forverre ting til de grader. Det er ikke sikkert det i utgangspunktet var noe veldig galt med valpen, annet enn at den lå høyt i temperament, men så mye rart de har drevet med, så BLIR det noe galt med valpen. Noen hunder er selvfølgelig født syke i toppen, og det kan jo hende at denne er en av dem, men det høres nesten mest ut som en veldig temperamentsfull valp og helt feilslått oppdragelse. Smerter/sykdom kan også ha påvirkning.

Kan man spekulere om det kanskje har noe med rase å gjøre? Hadde dette være en såkalt "kamphund", rottweiler eller schäfer, hadde den sikkert vært død som en sild nå...

Jeg bruker ikke annet enn Orbiloc. Har prøvd diverse andre lys, men felles for dem alle er at de enten slutter å fungere veldig raskt, eller at de skrur seg av etter kort tid. Hadde først gul orbiloc av gammel modell, men der var jeg ikke så veldig fornøyd med lyset. Nå har jeg to hvite av ny modell, og har festet dem på hver side av en Hurtta-reflekssele. De lyser godt, og er synlige på god avstand. Bikkja har så mye pels at å feste i halsbånd eller på toppen av selen har liten funksjon, men på siden av selen fungerer det bra.

Mener du virkelig at det er normalt at små valper hyler til uten noen åpenbar grunn når de ligger og slapper av eller blir kost med? Ja, valper har mye lyd og er ofte vokale, men akkurat det der er ikke noe jeg vil karakterisere som normalt. Slike vokaliseringer er ofte et uttrykk for smerte, noe som er et av symptomene på SM. Normalt sett oppdages ikke sykdommen så tidlig, men det betyr ikke at det er umulig at en valp har symptomer.

Hunder behandles mindre aggressivt enn det mennesker normalt sett gjør, og fokuset er på livsforlengelse med god livskvalitet, ikke livsforlengelse der man helst har lyst til å dø fordi man har så store bivirkninger av cellegift, sånn litt satt på spissen. Hadde man behandlet hunder med de dosene man behandler mennesker, så er det mulig man ville fått besøk av Mattilsynet pga dyremishandling, da dyr sånn sett har bedre vern enn mennesker. De får lov til å sove inn når smertene er store og alt håp er ute, mens mennesker i noen tilfeller gjerne skal holdes i live så lenge som mulig, koste hva det koste vil av smerter og lidelse. Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Rundt 75-80% av hundene som får cellegift opplever ingen bivirkninger, og av de som opplever bivirkninger er det vanligste mage-tarmsymptomer (dårlig appetitt, oppkast, diaré mm). Opplever hunden store bivirkninger så vil man selvfølgelig ikke fortsette behandlingen "for all costs".